Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Kulturkrig og kanoner

Kulturministeren fra Høyre og nestlederen fra Senterpartiet drikker kaffe i sommersola og føler at norsk kultur og såkalte «norske verdier» er under angrep. Det minner oss jo om både kulturminiterens brunostinnpakkede juliehilsen til det norske folk og skoleministerens drøm om en norsk kulturkanon nå i vinter. Og dessverre om en del annet også.

Det hele kunne kanskje blitt avskrevet som ufarlig sommersverming for «koselige ting vi liker i Norge» – dersom slike utspill ikke hadde hatt en historikk og kontekst vi må kjenne og ta ansvar for.

For dessverre: Igjen blir ropet om vern av «norske verdier» begrunnet med det visstnok skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet. Dette er ikke nytt og det er ikke godt nytt. Truslene knyttes alltid til «den andre», de som kommer «utenfra», det som er «nytt». Kanoner som brukes mot mangfold og endring og mot den og de «andre» – det er farlige kanoner.

Videre: Igjen blir disse utspillene basert på en konstruert idé om at fortida er et stabilt og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap. Men nei, fortida er ikke og var ikke homogen og stabil. Fortida var like mangfoldig som samtida. Homogeniteten er noe de til enhver tid rådende elitene har skapt en myte om, på bekostning av varierende minoriteters egenforståelse og kultur. Hvem er og var minoritetene? Vi kan nevne i fleng: Kvinner, samer, legpredikanter, eiendomsløse, skogfinner, jesuitter, jøder, husmenn, utviklingshemmede, kommunister, reisende, rom-folk, homofile, muslimer, damer i nikab. Lista stanser aldri. Alle kan med! Hvem av disse hører ikke til i det «ekte» norske narrativet før og nå? Hvem skal ut for at enheten og de såkalte norske verdiene skal forkynnes og bevares?

Og: Igjen ser vi også at selveste statsreligionen med den store K-en blir trukket fram som opphav til, begrunnelse for og representasjonen av felleskulturen. Statskirka har vi jo såvidt avviklet, men statsreligionen skal visstnok fortsatt forkynnes som kulturelt fundament, fordi den tydeligvis er «norsk», enhetlig og opphavet til alle vakre verdier. Slik usynliggjøres mangfold og historikk, internasjonale linjer, endring og bevegelse innen både religion og samfunn. Ikke minst tilsløres religionens selvstendighet som religion, trosfellesskap og personlig overbevisning. Kristendommen (i norsk kontekst altså enkelt redusert til den tidligere statskirkelige evangelisk-lutherske norske kirke) – blir utnyttet som politisk virkemiddel, som et a-religiøst kulturelt lim.

Til sammen usynliggjør visjoner om enhetlighet og likhet at all fortid og dermed all fortidig kultur akkurat som samtida har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, endring og motstand – parallelt med undertrykkelse av opposisjonelle og de såkalt annerledes folka, de som ikke passet inn og ikke ble regnet med.

Til slutt må vi huske dette: En haug av de verdielementene enkelte altså lurer på om trenger vern, var i sin tid nettopp opposisjonelle og kritisk orientert. De kom fra outsidere og måtte kjempe seg plass på agendaen. Det er først ettertidas erkjennelser, refleksjon og aktive bruk av disse elementene som har befestet dem som berikelser for fellesskapet, en del av den helheten som anerkjennes som verdifull last. Slik vil det fortsatt være. Kultur og verdier er bruksgjenstander. De lever ved å brukes, ved å bli utfordret, valgt og utsatt for endringer – ikke ved erklæringer om verneverdighet og uforanderlighet.

 

Først publisert i Dagbladet 02.08.2017 Kulturkrig og kanoner

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Budskap til mine barn: Det teller det du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem – eller i klasserommet. Vi forteller – og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar – stort sett, tror jeg – til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre – tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre – er en tidsbegrenset moral – gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid – uansett om vi er det bevisst eller ikke – i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt – gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land – og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden – forklare – sette ting i sammenheng – gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar – da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for – men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst – så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 


Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Grunnloven, ytringsfrihet og inkludering

 

Opprinnelig publisert her.

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer – og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen – et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår – og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 – for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene – for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. «Men hvorfor ikke damene?» spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. «Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?» Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes…

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på «jobb». For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. «Bare de rike mennene fikk stemme,» forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun – en av våre fattige – som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har – mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv – eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier – men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. «Der står det viktigste,» sier jeg. «Som om ytringsfriheten.» Og vi nøster og nøster i begrepene – ytringfrihet. «Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel,» sier jeg. «Du kan si at regjeringen tar feil.» «Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?» undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. «I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener,» forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: «Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!»

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai – vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate – før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter – og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker – men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, – og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.