En aksjon som må fortsette

Dagbladet 10. april, 2016

EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

av Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg, Linn Herland Landro, Guri Jørstad Wingård. Refugees Welcome to the Arctic

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov. Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem.

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til.

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere.

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  – vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland.

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk.

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» – eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører.

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt – umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

 

Første gang publisert i Dagbladet her.

Hjem til jul….

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet «hjem».

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus – med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt…  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer – og henger opp og tar i bruk her – hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel – midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale – og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har – er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i «stolen sin» – det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders – og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly – og eventually et hjem –  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk – noen også med barn på armen eller i magen – med drømmer og frykt – med lengsel og smerte – og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart – og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av «de andre» vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene – og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome – noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) – og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi…..

Budskap til mine barn: Det teller det du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem – eller i klasserommet. Vi forteller – og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar – stort sett, tror jeg – til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre – tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre – er en tidsbegrenset moral – gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid – uansett om vi er det bevisst eller ikke – i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt – gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land – og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden – forklare – sette ting i sammenheng – gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar – da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for – men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst – så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 


Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Hva kan vi lære av historien? Ord på Holocaustdagen.

«Vi må lære av historien» sies det. Eller «Historien gjentar seg». Eller «Vi må sørge for at historien ikke gjentar seg.»

Men hva kan vi egentlig lære av historien?

Det mest sentrale kjennetegnet ved «historie», forstått som fortidige hendelser, er at de er forbi. Det er over.  Slutt. Historien har vært og  kommer faktisk ikke til å skje igjen, uansett hvor mye eller lite vi har lært.

Vi kan lære oss om fortida, vi kan lære oss mye nyttig og interessant – og ikke minst viktig – men vi kan ikke lære hvordan vi skal leve i nåtid og framtid. Dette gir historien ikke anvisninger for.

«Historie», forstått som beretninger om fortida, viser oss at alt endrer seg og at ingenting vil kunne skje omigjen.

Men det viser oss noe mer. Historie forteller oss at mylderet av unike hendelser verken er gudegitt eller skjebnegitt. Noen ganger er historiens gang sterkt påvirket av naturkreftene – men også alltid, alltid med et menneskelig handlingsrom og påvirkningsrom og ansvar i sentrum.

Historien er foranderlighetens og påvirkelighetens budskap. Og dermed er det også beretningen om menneskets ansvar og menneskets tilkortkommenhet.

På en dag som denne – da vi med all rett minner hverandre om Holocaust og fortidas grusomheter – så kan vi også minne hverandre om at historien ikke gjentar seg. For «historie» – forstått som begivenheter i en eller annen nær eller fjern fortid – er enkeltstående unike begivenheter, engangshendelser. Unike koblinger av hendelser, menneskelige valg, feiltrinn, tilfeldigheter, godhet og ondskap. Ingen slike unike koblinger vil skje igjen på nøyaktig samme måte. Når det skjer noe som ligner, er det nettopp fordi vi har skrevet historie om det fortididge, beretninger der vi har gjort et utvalg, tegnet et forløp, et mønster, noen sammenhenger – som kan gjenspeiles i nye enkeltstående hendelser.

Men selve den gamle hendelsen gjentar seg ikke noensinne. Holocaust gjentar seg ikke. Men verden er full av grusomheter fortsatt. I vårt nødvendige og viktige møte med fortida gjennom beretninger, vitner og markeringer, på slike dager som i dag og alle dager, så må blikket også rettes utover og framover. Mot nåtidas og nye nåtiders utfordringer til oss.

Vi går blindet mot framtida dersom vi bare er fokusert på å ikke gjenta fortidas feil. Fortidas feil kan bare lære oss om vår menneskelige feilbarlighet, menneskets ansvar, kampenes og valgenes og den kritiske evnes viktighet – og  all tings foranderlighet og uselvfølgelighet.

Det er slett ikke lite. Men det er ikke nok. Det er alltid nye kamper. Det kan vi i hvertfall lære av historien.

 

 

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.

Huxley og oss. Klasseskillet er mekanikken.

DSC04333

Hva driver vi med i vår tid? Kan vi se oss selv og samfunnet vårt klart? Kanskje kan vi bruke avstandsanalyser for å gi litt perspektiv på vårt eget.

Jeg har gått til Aldous Huxleys framtidsroman Brave New World fra 1932 for å skaffe et slikt avstandsperspektiv.

De to tidligere delene av denne vesle fortids-/framtids-/nåtidsanalysen har tatt for seg henholdsvis Forbruket er fundamentet – og Familieavskaffelsen er limet.

Her kommer tredje del:

Klasseskillet er mekanikken.

Framtidssamfunnets menneskekonstruksjon er rasjonell og målrettet. Ulike klasser determineres allerede på fosterstadiet. Industri- og rengjøringsarbeidere, Epsilon-klassen, kondisjoneres for å tåle og like det enkle rutinemessige arbeidet, mens høyere klasser skapes med en tilsvarende bevissthet om sine egne oppgaver og posisjon. Stabiliteten er sikret. Alle er fornøyd med sin plass i samfunnet og kondisjonert til å ta avstand fra andre grupper.

Vi vil gjerne tro at samtida står for likeverd og like muligheter. Samtidig foreslås tiggerforbud, vi har stengte grenser og vi lar vårt eget ekstremforbruk baseres på helseskadelig drift og lavtlønnet arbeidskraft i andre deler av verden. Det globale klasseskillet er nyttig for oss. Men vi vil ikke se de sultne og fattige. Vi vil gjerne ha vår stabilitet, vår lykke og vårt forbruk i fred. Som vår samtids selvutnevnte Alfa-individer tar vi avstand til verdens slitere, deres liv og død angår oss ikke.

Er vi da så grundig kondisjonert at vi tror på samtidens budskap som en sannhet, like mye som Huxleys veltilpassede borgere? Vi opprettholder dagens skjevfordelte verden fordi vi finner en form for rettferdighet, normalitet – eller egen nytte – i det hele. Vi stabler rikdom og I-padder og nye kjøkkeninnredninger i hauger og løper videre for å tjene enda flere kroner og opprettholde alle tredemøllesystemer vi har konstruert.

Vi leker lykke og demper angsten med mer forbruk og enda mer avansert underholdning enn Huxley kunne fantasere om.

Og vi vet ikke hvor vi løper hen.

Fredspris for barnas framtid

DSC02406

Vi er på femte uka med sjuke unger og voksne her i huset. Ikke alvorlig, bare gjennomsnittlig norsk vinterhangling. Nesten som bittesmåbarnstida, da det alltid gikk i ett. Opptelling hver morgen hvem som står nok på beina til å gå på skolen – og hvem som bør roe ned og samle krefter og hoste på sofaen. I går lå elleveåringen hjemme under pleddet, bleik og pjusk. I dag står den kloke, litt friskere jenta mi godt innpakket på Rådhusplassen med tusenvis av andre skoleelever og hyller sitt store forbilde – Malala. Målet hun (og jeg!) krysset fingrene for i hele går. Men først var det engelskprøve på skolen.

Våre barn har rett til en lang skolegang fylt av engelskprøver og gymtimer og naturfagsprosjekter. Og blir de syke finnes både varme pledd og et tilgjengelig helsevesen. Det skal både vi og ungene være takknemlige for.

Men goder forplikter. Takknemlighet må ikke stoppe ved oss selv. Våre ressurser og våre barns trygge oppvekst forplikter til å erobre kunnskap og klokskap til gode for flere enn oss selv. Og vi som er store, vi som er voksensamfunnet, er forpliktet på å gi barna våre en bevissthet om verden som større enn dem selv, der tilgangen til pledd og engelskprøver og varme boblejakker en sur dag på Rådhusplassen ikke er en selvfølge.

Malalas historie og Malalas budskap treffer oss alle. Og den treffer barna. Barn trenger forbilder i sitt liv. Disse velger de selv – blant dem de kjenner til. Det er derfor vår oppgave å la dem få  kjenne til helter, forbilder og beretninger som strekker seg ut over deres eget hverdagsliv. Vi må gi rom for samtaler – vi må kunne gi forklaringer og rammer rundt barnas tanker og spørsmål.

Dagens fredsprisutdeling er lett å forstå, selv for de minste blant oss.

«Han andre vet jeg ikke så mye om,» sa den ene her i dag tidlig.  «Ikke det? Kailash Satyarthi, han har reddet 80 000 barn fra slavearbeid, han,  slik at de kan få gå på skolen og leke.» 

Det er også lett å forstå.

Det er to klare helter for ungene – og oss store  i dag.

 

 

 

Vår tids schizofrene barndom. Polstrer vi barna for mye eller for lite?

DSC03489

«Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak.»

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring!

Kronikken er også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

 

 

DSC04259Hele denne høsten har vi blitt minnet om høsten 1989, for 25 år siden, da Jernteppet raknet i Øst-Europa. Denne helgen var det 25-års markering for murens fall i Berlin.

Høsten 1989 var jeg selv student i Tyskland. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg nok paradoksalt nok vært mer oppmerksom på dramatikken i Berlin. Dette var tida før nettaviser – og mobiltelefoner var sjeldne. Hvis noe dramatisk skjedde kom det på nyhetene på radio, hvis man nå hadde den på – og i avisene neste dag. Jeg hadde besøk fra Norge og i vertsfamilien min ble det minste barnet akuttoperert den natten. Det var  kanskje ikke så rart at det tok nesten et døgn før jeg fikk med meg hva som hadde skjedd.

Men det hadde skjedd! Muren var åpnet. Utreiseforbudet var opphevet. Det var virkelig Die Wende. En ny tid var begynt.

9. november, 1989, tidligere på dagen – før en kunne vite at murens fall var bare timer unna, var mer enn tusen engasjerte borgere samlet i Berlins kongresshall på Alexanderplatz i Øst-Berlin til diskusjonsforumet «Forum Bildunsnotstand«. På invitasjonen sto det sentrale spørsmålet – Hvordan skal det gå videre med danningen og oppdragelsen til våre barn?

Kanskje kan markeringene nå i høst få oss til å minnes hvor revolusjonerende  den Wendezeit-høsten som ledet fram til 9. november faktisk var? Staten vaklet, samfunnet og folket var i bevegelse, noen fysisk – i gatene og over grensene – og mange mentalt. Folket gikk i gatene og ropte «Wir sind das Volk.» De definerte seg selv som folket – de som skulle bygge og forme samfunnet – selv. Mange grep muligheten til å delta i en åpen diskusjon om hvordan menneskene bør få leve, om hvordan et samfunn bør skapes – om Bildung/danning på mange plan.

Slik beskrives stemningen på Forum Bildungsnotstand, 9. november 1989, av en av deltakerne, Gerd Eggers:

«Es herrscht eine beinahe euphorische Afubruchsstimmung. Endlich soll es möglich sein, eigene Modelle nach eigenen Vorstellungen zu entwickeln und zu erproben. Auch die Erneuerung der Allgemeinbildung wird eingeklagt. Der Mensch soll als Mensch, nicht als «Staatsbürger», als «Schülermaterial» und «unvollkommenes Kind» in den Mittelpunkt der Bildung rücken.»

(«Det hersket en nesten euforisk oppbruddsstemning. Endelig skulle det være mulig å utvikle og utprøve egne modeller etter egne forestillinger. Også fornyelse av allmenndanningen blir tatt opp. Mennesket skal som menneske, ikke som «statsborger» eller som «elevmateriale» og «ufullkomment barn» settes i sentrum for danningen.»)

Etter alt som skjedde denne dagen ble arbeidet videreført i Volksintiative Bildung. Det ble arbeidet med et nytt allmenndanningskonsept – for dette «nye DDR» etter die Wende. Enkeltmenneskets evne til å selv kunne skape et meningsfylt liv ble satt i sentrum. Livsfjern undervisning skulle erstattes av livsnær; ensidig vitenskapsorientering og dominans av lærer og skolebok skulle vike for fokus på følelser og sosiale ferdigheter, metodisk realisert gjennom elevbestemmelse, gruppediskusjoner og rollespill. Bevegelsen fremmet også forslag om et helt nytt fag – Lebensgestaltung – «livsforming».

Statssystemer kan rase sammen. Skole fortsetter dagen etter. Det var klart det ble et stort engasjement rundt hva skolen skulle formidle nå, etter murens og SED-statens fall. Mellomåret – fra oktober 1989 til oktober 1990 var en tid for engasjerte debatter om samfunnsbygging og samfunnsforandring. Mange trodde på å bygge et alternativt Østtyskland, basert på en sammensmeltning av demokrati og fri sosialisme. Mange grasrotinitiativer og engasjerte enkeltpersoner deltok i denne åpne debatten som foregikk på møter og i tidsskrifter. Dette var «Wir sind das Volk» – vi er folket – tida. Før slagordet dreide mot gjenforening – «Wir sind ein Volk

Mange av borgerbevegelsens ideer og tanker druknet i gjenforeningen, da vesttysk lovverk og ordninger ble normen. På skolefeltet kunne imidlertid en del av danningstankegangen leve videre – siden skolepolitikk etter vesttysk lov er et delstatsanliggende. Et Lebensgestaltungsfag ble faktisk også etablert, i delstaten Brandenburg som ligger rundt Berlin. Det har sin egen historie.

*

Vi har brukt mye tid på å tenke og forklare rundt Berlinmurens historie og murens fall nå de siste ukene. Interessen har ofte kommet spontant fra ungene – basert på stoff i avisene eller noe de har snakket om på skolen. Noen ganger har vi voksne fortalt historier og vist fram bilder.  Vi har gransket kart og sett framstillinger av muren og sikkerhetssonene. Vi så glimt fra markeringen ved Brandenburger Tor på nyhetene. Tjuefem år er lenge for dem som er skolebarn i dag. Dette er nær historie – men allikevel fjern nok til at mye må forklares.

Det viktigste budskapet er det samme som folket i DDRs gater høsten 1989 bar med seg og som murens fall beviste:

At samfunn kan formes og forandres. At det teller hva vi mener og gjør. Det er et viktig budskap også for barna i dag.

 

 

 

 

 

Hvem skal være våre barns helter? Om fredspris og behovet for noen å se opp til.

I dag har Malala Yousafzay og Kailash Satyarthi blitt tildelt Nobels fredspris for 2014.  Prisen tildeles for «deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»

Jeg tror at den første fredsprisen jeg selv husker, var utdelingen til Mor Teresa i 1979. Da var jeg ti år, og hennes arbeid appellerte sterkt til meg. Formingsklubben som sju av oss jentene i klassen hadde hatt hjemme hos meg hver 14. dag  i alle år siden første klasse, hadde resultert i en mengde flotte gevinster (det må jeg si, også i ettertid, de var flotte, takk til mor for stødig opplæring av oss alle sju!). Målet hadde hele tida vært å lage et lotteri til inntekt for Redd Barna. Nå ble det Mor Teresa og hennes arbeid som ble mottaker i stedet.

Videre er vi minst et par generasjoner voksne som ble tent som politisk engasjerte av Nelson Mandelas kamp, fangenskap og frihets- og forsoningsengasjement. Slik var det også for meg. Det var stort da jeg fikk være med og lede arbeidet for Operasjon Dagsverk det året midlene gikk til det sørlige Afrika. Og da Mandela slapp fri i 1990, var vi mange som hadde fulgt hans kamp i mange år og som jublet over at noen ganger løser ting seg, i hvertfall for en stund.

Historiske helter som Jeanne d’Arc, Fridtjof Nansen eller motstandsgruppa Weisse Rose - eller fiksjonshelter som Jonathan Løvehjerte var også gode å «kjenne til».

Jeg minnes at det var godt å ha helter gjennom barndom og ungdom. Det var godt i en krevende verden som jeg som ganske ung så at var preget av kald krig, atomvåpentrussel og nord-sør-motsentninger, fattigdom  og undertrykkelse, da var det godt og løfterikt å se at noen gjorde noe. Noen sto for noe rett og viktig, kjempet kamper, holdt ut – og ble til og med hørt, anerkjent og fikk til resultater.

Kjempende ledere ga meg en forståelse av at verden ikke bare var vanskelig – det fantes også veier og muligheter.

Slik har det vært gjennom tidene. Ledere – og «helter» – med glød og engasjement har vist vei, tent engasjement og gitt visjoner og håp for mange unge.

Jeg har reflektert mye over hva slags heltebudskap og hvilke idealer som formidles til barn i dag – fra voksenverdenen. Hva slags budskap formidler vi? Er det vinneren av Idol vi vil at barna skal nøye seg med?

Helter blir ikke bare formidlet fra oss voksne. Barn finner egne helter og skifter dem ut selv. Det er absolut lov og mye moro i det å elske popstjerner, idrettsstjerner eller  superhelter.

Men jeg synes det er viktig å slå fast at vi voksne har også lov til vise barna heltedåder, klokskap, lederskap og mot – i fortid og samtid, i fakta eller fiction – og på denne måten vise at det finnes forbilder som handler og tenker for fellesskapet.

Og så kommer det slike helter som Malala! En helt og en ledestjerne for både store og små.

En ung jente som har kjempet en kamp, som kjemper en kamp, som blir sett og anerkjent og takler det hele med slik klokskap og verdighet  – og som kan inspirere og dele av sin klokskap og inspirere også våre barn til å tenke på fellesskapet og kjempe for det gode.