Jeg ytrer meg om juleforbruk – og ønsker god jul

 

DSC04329

Det gnistrer i snø og solskinn. Jeg vasker golvet. Ungene bærer ved. Etterpå skal fuglebandet opp og til kvelden skal vi pynte tre – og pepperkakehus. Joda. Og vi har vært på butikken også.

Og så ytrer jeg meg litt innimellom, på NRK Ytring i dag om Den årlige kritikken – den rituelle kritikken av juleforbruket…

Du kan også lese teksten nedenfor.

*

Jeg ønsker deg en riktig god jul – slik som du velger å markere jula – og håper på alle gode mirakler og felles god innsats i møtet med verdens store utfordringer i det nye året. 

*

Høyt forbruk til jul – hva er egentlig problemet?

Tips til sensasjonelt nyhetstema i desember: I verdens rikeste land bruker vi masse penger på julefeiringa! På mat til verdens rikeste befolkning. På presanger til verdens rikeste barn (og voksne). På julebord for verdens rikeste ansatte. På å lyse opp nyttårsnatta med vanvittige mengder fyrverkeri. På ny neglelakk og lakksko.

Er du overrasket? Da er det bra at media kjenner sin besøkelsestid og opplyser oss om dette. Og i enhver reportasje om høyt juleforbruk får vi i tillegg møte en avdelingsleder i en elektrokjede eller en leketøysbutikk som forteller hvor utrolig mye alle kunder handler for om dagen og hvilken dyr sak som er «årets presang». Slik opprettholdes bildet av at «sånn er det», dette er normalt, alle – i hvert fall alle andre – er ute og kjøper I-padder, mobiltelefoner og utejulebelysning i bøtter og spann til jul. Og hvis du ikke deltar nok i all kjøpinga, eller hvis ungene dine «bare» får et par bøker, nye fargeblyanter og en genser til jul, så bør du nok lure på om du egentlig har det bra nok.

Vi lever i en forbrukskarusell som snurrer for fort og innholdstungt året rundt. Det bør absolutt tematiseres, analyseres og kritiseres året rundt. Så langt er jeg med.

Men hvorfor kommer denne kritikken av nettopp juleforbruket hvert eneste år? (Som er høyt, og som stiger, men faktisk ikke stiger mer enn det øvrige forbruket stiger.) Og på den annen side – hva er egentlig så galt med litt kritikk av et høyt juleforbruk?

Først to årsaker til den rituelle kritikken av juleforbruket:

Den ene er kulturell og den kan vi godt kan leve med. Dernest er det en mer samfunnskritisk bakgrunn, som vi bør ta mye mer alvorlig.

Dårlig samvittighet er et tradisjonelt renselsesrituale i vår kultur, som må til før vi kan tillate oss å nyte godene. Dette er klassisk norsk pietisme, omsatt i overforbrukets vokabular. Vi vet jo godt at vi egentlig er forplikta til å gå en lang og tung skitur før vi kan drikke den kakaoen (eller noe annet..) ved peisen med god samvittighet. Litt lidelse må til før nytelsen. Og jul er jo så koselig. Derfor bør vi rituelt piske oss selv litt for vår sløsing før jul – før vi drukner oss selv i ribbefett og gavepapir.

Det er nok godt at noen slike kulturelle ritualer henger igjen – også i vår avritualiseringstid. I et land som ruller flertallsbefolkningen i olje, fløte og honning, så kunne det være lett å bli sløv om ikke noen slike tankemønstre pirket oss litt i samvittigheten nå og da.

Mange er glad i å henvise til tradisjoner og hvordan alt var «før» – nå når det kommer til jul. Vi spiser billig ribbe fordi feit mat og ferskt kjøtt var sjeldent og dermed stas «før». Det er slett ikke noe galt i å ta i litt ekstra til høytid og fest. Tvert i mot. Høytider bør skille seg ut fra hverdagen. Jula har alltid skullet være noe ekstra.

Men problemet er når vi holder på det å skulle overgå hverdagen i materiell forstand – også i en tid der resten av året for de fleste av oss verken er mager, grå eller fattigslig. Når de øvrige 11,5 månedene i året for mange er overfylt av umiddelbar behovstilfredsstillelse og vel så det, blir det å skulle legge på noe ekstra på toppen til jul nesten vulgært.

Og da er vi over på det samfunnskritiske og viktige aspektet ved juleforbrukskritikken. En overgåelse av et allerede alt for høyt forbruksnivå er verdt både kritikk og samvittighetsvurderinger – av forbrukskarusellen året rundt. Selv om vi har «råd til det». Det er dette vi burde ha fokus på.

Da skulle en jo tro at medias repeat-budskap om høyt juleforbruk burde applauderes og heies fram som bevisstgjørende tiltak. Dessverre tror jeg dette tilslører mer enn det løser. Den dårlige samvittigheten kobles bare til selve juleforbruket, ikke til det underliggende hovedproblemet, helårsforbruket som gjør at ønskelistene og handlelistene før jul blir astronomiske fordi vi allerede har alt og må ønske oss noe vi slett ikke trenger. Skurret i samvittigheten før jul er raskt glemt når januarsalget lokker om noen uker.

Det årlige renselsesritualet før jul er helt greit. (Og dersom litt dårlig samvittighet fører til tyngre innsamlingsjulegryter eller pappkrus i kalde never rundt omkring, så har det da sin nytte for flere enn oss selv). Men det er slett ikke greit om vi lar dette skygge for den egentlige grunnleggende kritikken vi burde reise.

Problemet er jo på ingen måte om jula skiller seg ut, om jula byr på noe ekstra. Et ekstra lys i mørke og litt ekstra fett i kulda har vi alltid trengt her i nord. Problemet er den kjøpekarusellen vi lar svinge hele resten av året.

 

 

 

Vidunderlige nye samtid?

Året nærmer seg slutten. Førjulstid byr sjelden på rom for de store overblikkene. Det er lett å bli nærsynt i korte desemberdager med mange krav og frister. Men når juledagene om et par ukers tid nærmer seg nyttårsaften løfter ofte blikkene seg. Da kommer analyser og tilbakeblikk og spådommer, skal du se. Ambisjonen er å kunne forstå oss på vår egen tid. Men kan vi egentlig det?

De nærmeste tre dagene vil jeg her på bloggen dele en tekst der jeg lar et fortidig framtidsblikk møte vår samtid – for å se om dette kan gi oss noe innsikt i vår egen tid.

Du tar deg tid til et lite overblikk i førjulskavet, ikke sant? Kanskje du får et lesetips til julelesinga også.

*

Basert på menneskelig hybris søker vi å beskrive samtida vår. Men kan vi egentlig diagnostisere noe konstant pågående, som vi selv både skaper, blir skapt av og nærsynt betrakter våre dagliglivs gjerninger gjennom? Kan man analysere sine egne briller? Vi trenger kontraster og avstand for å få perspektiv, for å se ut over våre egne forståelser av hva som er gitt, normalt og naturlig – eller eventuelt avvikende og kritiserbart.

Men noen har (heldigvis) allerede hatt et analyserende avstandsblikk på vår samtid. Vi kan gripe til fortidas framtidsvisjoner!

I 1932 utga Aldous Huxley sin roman Brave New World, en satirisk framtidsanalyse. (Riktignok foregår historien i året 2540, men som borgere av det som uansett var Huxleys faktisk fjerne framtid, så kan vi bruke den for det den er verdt, utviklingen har gått raskere enn Huxley kunne vite.) Romanens budskap er en pessimistisk utviklingsoptimisme på den sosiale ingeniørkunstens vegne. Framtidssamfunnet har lykkes i å tilrettelegge for universell lykke, sosial stabilitet og harmoni, gjennom massemanipulasjon, sosial determinisme i et biologisk og medisinsk styrt klassesamfunn, overflod av materielle goder og tilgang til kjemisk lykke, underholdning og uforpliktende erotikk. Reproduksjon er en laboratoriesak og barneoppdragelse, målrettet mot de ulike klassers funksjon, skjer i offentlige kondisjoneringsanlegg. Lengsel, savn og frustrasjoner er avskaffet, det samme med skam og moralske dilemmaer.

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord, som alle barn har fått innlært i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten.

For satiren avslører (naturligvis) hvilken tomhet denne lykken er basert på. Kan vi bruke denne dystopien til å forstå oss selv? Ja, dessverre.

Vi kan slå oss for brystet og hevde at dette bare er en forvrengt ytterliggående historie, skrevet i en tid annen enn vår egen. Eller vi kan velge å se med hvilken intensitet vår samtid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden, som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet.

Forbruk er fundamentet.

Samtida rettferdiggjør dagens ekstremforbruk ved å lovprise bidraget til BNP, på samme måte som de kondisjonerte Huxleyborgerne fulgte levereglene om at «Gamle klær er motbydelige[..] Vi kaster alltid vekk de gamle klærne. Kassere er bedre enn reparere. Kappe er bedre enn lappe».

Å reparere egne klær er regnet som verdiløse arbeidsoppgaver i vår tid, fordi det ikke sysselsetter, øker BNP eller bidrar til skatteinnbetaling. Dessuten er det jo så gøy med noe nytt! Husk at du fortjener det! Vi er like forført av forbruksideologien, men på et mye høyere nivå enn Huxley kunne forutse.

Huxleys borgere opplever jo selv at de omgir seg med en stor og behagelig mengde luksusprodukter. Vakre klær, parfymekraner, hurtigtransportmidler til nære og fjerne steder, garantert artige aktiviteter som følekino, trappesquash og hindergolf, er lett tilgjengelig.

Slagordet er «Utsett ikke til i morgen den moro du kan ha i dag.» Et slagord som hvilken som helst markedsfører i dag ville tatt til sitt bryst. Men sett i forhold til vår tids materialisme er dette allikevel smått. (Og hovedpersonen må ta en stopp på veien for å kunne ta en telefon. Den sitter fortsatt fast i et hus. Vår egen vidunderlige samtid har sannelig gått videre!)

 

*

Kjenner du igjen noe av din egen samtid i dette fortidige framtidsblikket? I morgen skriver jeg om det neste kjennetegnet – avskaffelsen av familien…

 

DSC01095

Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?

DSC00764I sin tid hadde leketøyskatalogene som dumpet ned i postkassa før jul, et helt spesielt navn her hjemme. De het naturligvis «Ønskeblad». Og Ønskebladene var gullskatter som ble tatt vare på i årevis, studert og lest omigjen og omigjen til det var bare fillene igjen For her kunne man jo ønske seg noe!

«Det er lov å ønske seg all ting. Men en kan ikke få all ting.» Var mitt svar. Og så dagdrømte ungene videre. Og ønsket seg bortimot alt på hver eneste side….

«Ønskeblader» for både store og små fyller postkassene i førjulstida. Med røde sløyfer rundt akebrett og kjøkkenmaskiner og nye vinglass. Du kan ønske, ønske, ønske deg noe. Og du kan fantasere om hva du selv skal knyte en sløyfe på og gi bort denne jula.

Det er lov, både å drømme og nyte glitteret og de røde sløyfene. Men ingen av oss kan verken få eller gi alt.

Vi kan selvfølgelig reise vår stramme pekefinger og påpeke at dette massivet presset fra handelsstanden skaper et hjerteskjærende falskt bilde av at den gode jula er til salgs. At alle disse glansede bildene bygger på en løgn – fordi vi jo alle vet at jula holder til i et tent lys, et varmt hjerte, en stille stund under stjernene. Ikke sant?

Jeg kjemper gjerne en kamp mot kommersialiseringen av både hverdagsliv og fest – nårsomhelst på året. Men da er det ikke nok å skylde på dem som tjener på all markedsføring og kjøpsfokus. Vi må også snu pekefingeren mot oss selv:

Hvis vi nå faktisk har avslørt dette presset som løgn og forvregning – la oss da stå for det denne avsløringen forteller oss. Et avslørt press kan vel ikke presse oss mer? Da er det i tilfelle vårt eget valg. Vi kan ikke henge på kjøpekarusellen og så fortsette å klage på at den finnes!

Et enklere liv handler ikke om å kjøpe flere arbeidsbesparende dingser eller gjennomføre hele julehandelen på nett.

Et enklere liv kan like gjerne handle om å gjøre seg mer uavhengig av kjøp- og salgskarusellen og markdesføringens glitrende løgner. Da trenger du ikke reise pekefingeren lenger – du kan bare snu ryggen til det hele.

Et enklere liv er et mer selvstendig liv, der du slutter å la deg styre av presset om hvor mye en må kjøpe for at det skal bli jul. Hvor lange lyslenker skal det egentlig være i år? Må gavehaugene til barna være like store – og større enn i fjor?

Her har du tre forslag til et enklere liv med mindre kjøping – også i førjuls- og juletida:

Kjøp mindre.

Ja – ærlig talt. Det er jo faktisk så enkelt. En gang i tida var jula et etterlengtet overflødighetshorn. Slakting, baking, støping av lys, pynting – og kanskje en presang – var et viktig og velfortjent brudd med hverdagslivets slit og enkelhet. Fulle bord, fulle kakebokser, kanskje to spirende svibler i vinduskarmen og et glitrende tre var en verdifull kontrast.

Gjennomsnittsnordmannens hverdag er i dag langt fra grå enkelhet. Både ferskt kjøtt og sukker i overflod finnes i de fleste hverdagsuker. De fleste har råd til å kjøpe det de trenger og vel så det – også i november. Godteri holder seg ikke engang i ro som lørdagsbegivenhet. Hvordan kan vi da holde på den gamle tradisjonen og tro at jula skal overgå hverdagen?

Hva med å la jula overgå hverdagen på helt andre skalaer? Det mange av oss kunne trenge som kontrast til hverdagen, er for eksempel mer langsom tid, mer ro, kvelder uten program, mer utetid uten prestasjoner og utenforliggende mål, tid til å lese en bok i timesvis eller spille et spill med familien – og kanskje mer søvn? Kanskje vi kunne lage plass for dette ved å skjære ned på alt som skal kjøpes og fikses?

Resirkuler

Alt trenger ikke være nytt. Gammel julepynt med frynsete kanter og nostalgisk verdi kan tas fram år etter år. Det kalles tradisjon. Pentøy er også til for å bruke i flere år, dersom en tar vare på det en har.

Og gavene? Det er faktisk tanken som teller, ikke prislappen. Kanskje fyller du opp skap og boder med noe du ikke lenger trenger, men som passer godt hos noen andre? Fretex og loppemarked gir flust av presangmuligheter – samtidig som vi bidrar til å gi ting lengre liv, motvirke søppelberg – og motvirker unødig økt produksjon.

Lag noe sjøl.

Her finnes det jo en hel bransje full av tips. Noen av gjør-det-sjøl-tipsene involverer nok vel så mye kjøping som den rene kjøpinga (men en kan jo få tilfredsstillelsen av litt egenvirksomhet på toppen.)

For noen framstår det kanskje som en uoverkommelighet, både tidsmessig og ferdighetsmessig å skulle lage det som trengs av gaver, pynt og mat sjøl.

Tenk da over tre ting: For det første:

Alle ukebladsframstillingene av alt du kan og bør gjøre sjøl er også en del av den kommersielle kjøp-jula-sirkulasjonen. Ta i mot tipsene du liker – men la være å ta de glitter-perfekte bildene innover deg og definere jula for deg. En god pepperkakeoppskrift fungerer fint selv om ikke hele familien har matchende rødrutede forklær og skinnende lykter mens bakinga pågår.

For det andre: Tenk over hvor mye tid du egentlig bruker på kjøping. Vurderinger, transport, sjekke på nettet, kjøpesenterlørdager. Hva om du kunne halvere denne tida – eller vel så det. Det gir tid til overs. For eksempel til laging.

Og for det tredje: Hva er det du allikevel gjør og lager selv som andre kunne hatt glede av at du doblet opp? Litt ekstra pepperkakedeig og steke ei plate ekstra som presang? To hjembakte brød, gjerne frosne med sløyfe på. Eller gavekort på strømpestopping eller dekkskift? Neste sommer går det jo også an å strikke noen sokker på stranda i god tid før de skal pakkes inn…

*

Kultur er menneskeskapt. Kultur er ikke pålagt skjebne som vi bare må finne oss i. Hvis vi ikke ønsker å bare løpe fortere og fortere i forbrukskarusellen – så må vi gjøre noen valg, også på tvers av sterke krefter.

God førjulstid!

 

 

 

 

 

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er straks Halloween. Både som forelder, fagpedagog og debattanalytiker mener jeg litt om den generelle samfunnsdebatten omkring Halloween. Jeg mener rett og slett at voksne må slutte å sutre og ta ansvar og standpunkt selv. Ikke lemp dårlig samvittighet på ungene på vei ut av døra.  Dette skriver jeg om på NRK Ytring i dag.

Du kan også lese den innsendte teksten min her:

Slutt med surmuling om Halloween. Ta voksenansvar.

Det er oktober. Det er tida for voksne folks klaging over Halloween igjen. Til tider har det framstått som en «viktig» kamp mellom skumle, kommersielle krefter alá Nille – og foreldre som vil beskytte sine barn mot utenlandske krefter. I en slik kamp er det lett å ta parti, ikke sant? Mange voksne klapper hverandre på skuldrene i denne fellessutringen. Men hvorfor idealiserer vi det å gi ungene dårlig samvittighet på vei ut døra?

Halloween er slett ikke viktig. Det er ingen kampsak å få alminneliggjort Halloween her i landet. Det har ordnet seg helt greit av seg selv. Men den surmulende voksenkritikken i krokene er smålig og unnasluntrende.

Det er da ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer a) kle seg ut, b) gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og c) få godteri av naboene! Fantastisk deal! Det hadde vært en absolutt drømmekveld for de fleste av oss, om det fantes i vår egen barndom.

Er du mot kommersialiseringen av barndommen, så ta for all del opp kampen, hver eneste dag – ikke bare 31. oktober. Er du mot utenlandskinspirerte arrangementer eller «nye påfunn» får du en verre oppgave. Da må det meste ut. Juletreet kom fra Tyskland. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv, men også det er faktisk også «funnet på» en gang.

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er «opprinnelig», fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om det dukker opp noe nytt i blant. Voksenkulturen vrimler forøvrig av utenlandskinspirerte tiltak med absolutt kommersielt potensiale, så hvem kaster hva i glasshuset her?

Helt uavhengig av et arrangements historikk og din egen begeistring, så har vi et voksenansvar som ikke løses ved å surmule og melde seg ut.

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween!

Det er massevis av arrangementer og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv og som vi kanskje ikke liker i det hele tatt. Men vi må ta ansvar for dette allikevel. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser, press om å være kul og tøff, leksepress, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, prestasjonspress i barneidretten, mobbing, tenåringskultur langt nede i småskolen – you name it - hele tida. Det er ikke én enkeltkveld med svart kappe og for mye godteri som er den største belastningen i voksenansvaret.

Men du som er voksen i en tid da Halloween fortsatt er noe ganske nytt, som du ikke vokste opp med selv, du trenger ikke sette deg i et hjørne og klage. Dette har kommet for å bli en stund. Du kan – og bør – påvirke Halloween til å bli noe du synes er til å leve med. Det er å ta ansvar. Hvis du bare overlater det til ungene selv – og til handelsstanden – ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva den vil. Dette er god butikk, særlig dersom alle voksne resignerer.

Noen forslag til voksenansvar:

  • Akkurat som å lære fair play på idrettsbanene eller at en skal takke for bursdagsgaver, trenger ungene å lære noen regler for oppførsel – gjerne hvert år: «Knep» betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier «takk». Vi går aldriinn i noe hus.
  • Akkurat som når det er fotballkamp i minus en og sludd, så trengs det noen voksne der det foregår! Ganske høyt opp i alder trenger ungene følge. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Du kan gå i bakgrunnen. (Det er lov å prøvesmake.)
  • Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!).
  • Du trenger ikke kjøpe masse, verken kostymer eller stash. Som på alle andre områder er det et voksenansvar å si nei. Hvis du synes at kjøpepresset er for stort, så kan dubidra til å få det hele mer moderat ved å hjelpe dine barn med å finne eller lage utkledningsklær hjemme. Til og med gresskar er frivillig. Ikke furt. Velg. Vis vei.

Den største utfordringen

Men med de mellomstore barna er den aller, aller største utfordringen spørsmålet «hvem skal jeg gå med». Dette skaper en arena for usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. Dette kan foreldre ikke snu ryggen til, bare fordi «Halloween er noe amerikansk, kommersielt tull.»

Med nye tradisjoner får vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager, der vi forventer at «alle jentene» skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fester («du er ikke invitert!») og gågrupper («jeg skal gå med dem og ikke med deg») - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant barn. Vi hadde aldriakseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. Her trengs voksne. Vi trengs til å lage inkluderende skikker rundt og med ungene.

På nye felt må vi ta ansvar. Veilede. Skape gode fellesarenaer og tradisjoner – i eget nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut og furte.

 

 

 

Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista?

DSC04047

 Noen mener at det er nødvendig at barn lærer seg å bruke nettbrett – eller andre digitale dingser -  så tidlig som mulig, helt ned i babyalder. Det blir begrunnet med at de trenger erfaringen for å ikke bli utsatt for uønskede opplevelser seinere, eller ganske enkelt at de kommer til å bruke digitale verktøy masse uansett, så da er det lurt å begynne.

En begrunnelse er også å unngå digitale klasseskiller ved skolestart. De fleste av dagens grunnskolebarn i Norge startet på skolen uten å ha tatt i et nettbrett – blant annet fordi det ikke ble funnet opp før i 2010. (Dagens førsteklassinger er født i 2008.)

Hva er det som får oss til å tro at en helt nyoppfunnet dings plutselig er avgjørende for barnets utvikling fram mot en framtid vi vet lite om? (Bortsett fra at vi i vår tid har god grunn til å tro at nye dingser vil bli oppfunnet ganske hyppig framover…)

*

Pedagoger og filosofer – og vanlige foreldre – har til alle tider grublet over hva ungene trenger for å greie seg godt. Hva er målet for undervisninga eller oppdragelsen – og hva slags innhold trenger barna å møte på sin vei?

Og til alle tider er det blitt laget lister og kategorier over hva menneskene trenger, hva er grunnleggende, hva er viktig?!

Men hvor lenge varer slike lister og oversikter?

Det er nok rett og slett bare menneskelig hybris å tro at vi vi noen gang finner DEN RETTE oppskriften på den rette veien til framtida for alle barn.

*

Middelalderuniversitetene underviste i septem artes liberales – de sju frie kunster som skulle være basis for videre, høyere studier. Disse grunleggende kunnskapene besto av trivium – gramatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

Vi kan merke oss at friheten ved denne utdanningen stammer fra at dette var ment for «frie menn»; det var ikke instrumentelt forankret opplæring knyttet til den ufrie og nødvendige produksjonen av materielle goder for menneskenes fysiske og praktiske behov. Dette var utdanning for frihet – ikke for overlevelse. Klassifiseringen av grunnleggende kunnskaper gir, uavhengig av dette, et interessant innblikk i den tids kunnskapssyn: Det språklige er grunnlaget for alt. Deretter kommer det matematiske (ja, musikk hørte til her – og ja, musikk var grunnleggende). Først deretter var studenten klar for de virkelige vitenskapene – teologi, medisin og jus.

Og de som skulle dyrke jorda, bake brød eller veve stoffer trengte visstnok ingen av disse kunnskapene.

*

Utviklingsfilosofen Herbert Spencer (1820-1903) la vekt på menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene. De tilpasningsdyktige greier seg, de mindre tilpasningsdyktige går under. Nettopp tilpasningsdyktige mennesker måtte dermed være målet for oppdragelse og undervisning.

For å avklare dette stilte han spørsmålet «Hvilken kunnskap har størst verdi» – og ga selv dette svaret:

«Vårt første skritt må være å rangere de menneskelig virksomheter etter hvor viktige de er for livet. De kan naturlig deles i:

  1. De virksomheter som direkte tar sikte på selvoppholdelse.
  2. De virksomheter som indirekte tjener selvoppholdelsen, i det de skaffer til veie livets nødvendigheter.
  3. De virksomheter som har til formål å oppfostre og disiplinere avkommet.
  4. De virksomheter som har til hensikt å skape og sikre hensiktsmessige politiske og sosiale forhold.
  5. Forskjellige aktiviteter som fyller fritiden og tilfredsstiller følelse og smak.»

Kontrasten til middelalderuniversitetets grunnleggende kunnskapstilnærming er klar. Her er praktisk selvoppholdelse og omsorg for avkommet med på lista, ikke «bare» språk og matematikk. Men så er jo dette en liste med ambisjon om å gjelde alle mennesker – ikke bare de såkalte «frie menn», løsrevet fra praktisk ansvar. (Spencer framhevet for øvrig naturvitenskapen som det beste grunnlaget for pedagogikken. Den sto for både nødvendig kunnskap og god metode. I tillegg innebar den moralsk opplæring, fordi man øvde seg på kritisk tenkning og selvstendighet. Til og med religiøs oppdragelse fikk nyttige bidrag fra naturvitenskapen, mente han.)

*

Da vi startet med skole for vanlige unger i bygd og by i Norge, ved skoleforordningen i 1739, så var det én eneste grunn til å gjøre dette. Den eneveldige staten Danmark-Norge hadde innført konfirmasjonsplikt noen år tidligere. Konfirmasjon var nødvendig for å erobre voksenstatus, kunne ta arbeid, gifte seg, gå i militærtjeneste – rett og slett for å være en borger i samfunnet. Men konfirmasjon krevde at en kunne framvise nødvendige kunnskaper. Da måtte også opplæring til. Skolen skulle på den måten indirekte føre til hinsidig frelse – men først og fremst frambringe konfirmerte samfunnsborgere, dvs. lydige undersåtter for den eneveldige kongen. Lesing var et redskap, for å kunne lære seg det aller mest nødvendige – Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

Alle andre grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for å kunne greie seg, de lærte barna gjennom det livet de levde utenom skolen.

Så har skolens virksomhet og ansvar vokst. Lesing av ukjente tekster, skriving, regning, kunnskap om samfunnsforhold og natur – og mye mer kom til utover 1800-tallet. Nye og nye læreplaner har det siste hundreåret formulert det viktigste fundamentet på gjentatt nye måter.

*

Vår nåværende læreplan, Kunnskapsløftet fra 2006, innførte begrepet om fem grunnleggende ferdigheter: Lese, skrive, regne, muntlige og digitale ferdigheter. Akkurat som middelalderens trivium inneholdt astronomi (for å kunne fastlegge datoer for religiøse høytidsdager, en nødvendig ferdighet for et lærd menneske) – så har våre læreplaner med seg det vår tid anser som nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Læreplanene omfatter naturligvis mengder av andre mål og verdier. Det er ingen ende for hva som er viktig i vår tid – eller hva knappe skoletimer skal forutsettes å omfatte. Kanskje fordi vi har det så travelt ellers, vi stoler ikke på at barna kan få med seg noe fra resten av dagliglivet, alt må skje på skolen? Men uansett. Fem grunnleggende ferdigheter. Fundamentet for alt det andre som vi skal lære eller holde på med.

En kan jo – med et sideblikk til Spencer, og til alt det folk flest måtte lære seg for å overleve ved siden av 1700-tallsskolen – eller det de «frie menn» ikke trengte å bekymre seg for, stille spørsmålet: Hvorfor er for eksempel ikke det å lage mat regnet som en grunnleggende ferdighet? For ikke å si det å dyrke mat…. Noe mer grunnleggende for livet kan en jo faktisk knapt nok tenke seg.

  • Er det fordi vi forutsetter at våre barn skal for alltid leve i en tilværelse der dette blir ordnet av «noen andre»? Er våre skolebarn «frie menn» som ikke skal trenge å bekymre seg for de praktiske og fysiske behov?
  • Eller gir vi dem en utviklingsforhindrende start, jf. Spencer. Blir de mindre tilpasningsdyktige i ei utfordrende framtid fordi vi vinkler vår opplæring med basis i rent skolefaglige ferdigheter? Det er jo verdt å tenke over…

Vi lever i dingsene og oppfinnelsenes tid. Den digitale teknologien har endret vår lesemåte, vår skrivemåte, våre samtaler og vår innhenting av informasjon – og gitt nye muligheter for kreativitet og kommunikasjon. Vår tids grunnleggende innveving i det digitale nettet gjør det lett å forstå at vi utnevner digitale ferdigheter som noe grunnleggende – for vår tid. Tar vi antropologblikket på kan vi derfor selvfølgelig nøye oss med å nikke klokt til oss selv; læreplanene er et uttrykk for vår samtidige tankegang og vektlegging, akkurat som middelalderuniversitetet formidlet det viktigste den tiden kjente til, eller 1700-talls skolen formidlet sin samtids viktigste budskap.

Og samtidig:  Kunnskap og mål begrenset til sin tid. Slik mennesker alltid er. Noe mer kan vi vel ikke kreve av oss selv, akkurat som vi bør ha overbærenhet med fortidas begrensning til sin tid.

Men alt har en grense. Å utnevne nyoppfunnede enkeltdingser som grunnleggende for alle babyers framtid, der brytes tross alt hybrisgrensen og grensen for ahistoriske perspektiver for meg.

Og skulle vi virkelig, virkelig tenke over og lage skole og barneliv basert på hva disse barna trenger når de – uten oss – skal styre verden om femti år – hva ville vi prioritere da? That’s the question.

 

 

 

 

 

Hvem skal være våre barns helter? Om fredspris og behovet for noen å se opp til.

I dag har Malala Yousafzay og Kailash Satyarthi blitt tildelt Nobels fredspris for 2014.  Prisen tildeles for «deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»

Jeg tror at den første fredsprisen jeg selv husker, var utdelingen til Mor Teresa i 1979. Da var jeg ti år, og hennes arbeid appellerte sterkt til meg. Formingsklubben som sju av oss jentene i klassen hadde hatt hjemme hos meg hver 14. dag  i alle år siden første klasse, hadde resultert i en mengde flotte gevinster (det må jeg si, også i ettertid, de var flotte, takk til mor for stødig opplæring av oss alle sju!). Målet hadde hele tida vært å lage et lotteri til inntekt for Redd Barna. Nå ble det Mor Teresa og hennes arbeid som ble mottaker i stedet.

Videre er vi minst et par generasjoner voksne som ble tent som politisk engasjerte av Nelson Mandelas kamp, fangenskap og frihets- og forsoningsengasjement. Slik var det også for meg. Det var stort da jeg fikk være med og lede arbeidet for Operasjon Dagsverk det året midlene gikk til det sørlige Afrika. Og da Mandela slapp fri i 1990, var vi mange som hadde fulgt hans kamp i mange år og som jublet over at noen ganger løser ting seg, i hvertfall for en stund.

Historiske helter som Jeanne d’Arc, Fridtjof Nansen eller motstandsgruppa Weisse Rose - eller fiksjonshelter som Jonathan Løvehjerte var også gode å «kjenne til».

Jeg minnes at det var godt å ha helter gjennom barndom og ungdom. Det var godt i en krevende verden som jeg som ganske ung så at var preget av kald krig, atomvåpentrussel og nord-sør-motsentninger, fattigdom  og undertrykkelse, da var det godt og løfterikt å se at noen gjorde noe. Noen sto for noe rett og viktig, kjempet kamper, holdt ut – og ble til og med hørt, anerkjent og fikk til resultater.

Kjempende ledere ga meg en forståelse av at verden ikke bare var vanskelig – det fantes også veier og muligheter.

Slik har det vært gjennom tidene. Ledere – og «helter» – med glød og engasjement har vist vei, tent engasjement og gitt visjoner og håp for mange unge.

Jeg har reflektert mye over hva slags heltebudskap og hvilke idealer som formidles til barn i dag – fra voksenverdenen. Hva slags budskap formidler vi? Er det vinneren av Idol vi vil at barna skal nøye seg med?

Helter blir ikke bare formidlet fra oss voksne. Barn finner egne helter og skifter dem ut selv. Det er absolut lov og mye moro i det å elske popstjerner, idrettsstjerner eller  superhelter.

Men jeg synes det er viktig å slå fast at vi voksne har også lov til vise barna heltedåder, klokskap, lederskap og mot – i fortid og samtid, i fakta eller fiction – og på denne måten vise at det finnes forbilder som handler og tenker for fellesskapet.

Og så kommer det slike helter som Malala! En helt og en ledestjerne for både store og små.

En ung jente som har kjempet en kamp, som kjemper en kamp, som blir sett og anerkjent og takler det hele med slik klokskap og verdighet  – og som kan inspirere og dele av sin klokskap og inspirere også våre barn til å tenke på fellesskapet og kjempe for det gode.

 

Hvorfor er høstferien et problem?

Sarkasmeadvarsel! Men det betyr at det også er et seriøst budskap her:

DSC01871

Det er en gjenganger. Hver eneste gang det er skoleferie på kalenderen. En kjedereaksjon i tradisjonelle og sosiale media:«Vekk med høstferien!», «Hva skal ungene (eller lærerne!) med ferie med en gang de har begynt på skolen?», «Er  vel ingen som skal ta opp poteter lenger, nå!» Og selvfølgelig den faste klagen over at «Sommerferien er for lang!» «Det blir brudd i læringen!». Vinterferien er det sikkert også noe feil med – men forholdsvis få klager faktisk på de spredte fridagene i mai. Før det hele tar av igjen når juni kommer og klagekoret over den alt for laaange sommerferien oppstår igjen.

For skoleferiene er jo ikke tilpasset et moderne familieliv med to utearbeidende foreldre med tilhørende korte feriekvoter, må vite. Barnehageforeldrene som klager over en planleggingsdag i ny og ne får virkelig virkeligheten rett i fleisen når skoleruta blir kjent. Men selv om SFO dekker nesten alle skoleferiedagene for barn mellom seks og ti år (puuhh – trenger ikke ha fri sammen med ungene dine allikevel, bortsett fra julaften og juli) – så klages det så det står etter. I samme slengen kan en jo føye til at det er veldig lite greit at småbarn er syke ut over de tildelte sykebarn-dagene. Det passer rett og slett dårlig.

Det er klart det er et problem dersom barn blir gående aleine i ukesvis. Et virkelig problem. I gamle dager måtte arbeidermødre binde småbarna fast i senga om morgenen før de løp avgårde til 12-timers skiftet på fabrikken. Det var bedre at barna frøs enn at det var varme i ovnen som kunne brenne huset og barna ned. Nøden tvang foreldrene ut og barna til å være aleine. Ingen bekymret seg over tiåringers aleinetid – de var i jobb de også. Den gangen kan en snakke om reelle problemer og manglende valgmuligheter.

Valgmuligheter raljeres det også så mye over i dagens ordskifte. Hver gang noen nevner valgfrihet og valgmuligheter – som et ideal eller til og med en realitet, for eksempel i kontrast med fabrikkarbeidermora med den fastbundne treåringen nevnt ovenfor – så pruster noen seg opp som om dette er et alvorlig brudd på offentlig debatts skikk og bruk-regler: Vi må jo forstå at det er plikt, delt normalitet og vårt felles ansvar for å gå i identiske spor som er det avgjørende. Da kan vi jo også klage over de samme tingene. At ungenes fridager ikke passer inn, for eksempel.

Hva med en alternativ vinkling en gang i mellom? Hva med å se på barnelivet som noe som ikke er til for å tilfredsstille dette vanvittig effektive tidsklemmeløpet der alt er forhåndsdefinert og planlagt og puttet i passende bokser? Hva om barndom faktisk også er noe annet enn å gå raskest mulig i opptrådte spor?  Hva med å erkjenne at barndom tar tid, at det er mye lærdom i bruddene og omveiene og somlestundene – at livet skal leves som en helhet der hjemmeliv, fritid og leksefri gir muligheter for liv, erfaring og lærdom på helt andre dimensjoner enn den jevne rutineskoledagen gir. Hva med å huske at det er barna som er våre egentlige læremestre på å se verdien av livet akkurat her-og-nå, (vi trenger ingen mindfulnessbøker hvis vi har en treåring i huset!)

Det er jo høna eller egget når en skal finne ut hva som er et problem. Hva kom først?!! Hva er det gitte – som vi måler resten opp mot? Hvorfor er det, i vår (nå bryter jeg normene, nå gjør jeg det) overflods-valgfrihetstid i verdenshistorien, slik at det er de voksnes dobbelte utearbeid som er det gitte, det ikke-foranderlige, den overordnede målestokken som frustrasjoner skapes på bakgrunn av. Ikke for eksempel (vilt eksempel, I know) – omsorgsansvaret i hjemmet, med noen småtroll som ikke alltid passes av noen andre, med noen småstore skolebarn som ikke alltid har en timeplan…

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stresset når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer? Når barnet blir for sykt til å dra avgårde? Når pausene i livet inntreffer? Hvorfor regnes ikke det som normalt, noe vi allerede tar høyde for, noe som er innbakt i livet med små mennesker?

*

Jeg har  stor forståelse for de enkelte, individuelle frustrasjonene og fortvilelsene over liv som ikke henger sammen. Krav og rammebetingelser som ikke henger sammen. Valg som kanskje må gjøres på tvers av ønsker.

Men som samfunnsborgere, med tale- og meningsrett, så må vi kunne se på det som et forholdsvis urovekkende trekk ved vårt samfunn at skolebarns små avbrudd fra rutinelivet regnes som et problem.

 

 

 

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)