Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Fattigdom endres ikke av å droppe feriebilder på Facebook

 

Først publisert som spaltistinnlegg i Dagbladet 24.08.17

Nok en sommer har sommerferiebarn i fattige familier stått på dagsorden. Som opptakt til høstens valg er dette rett og slett bra. Men da må sommertematiseringen vedvare selv når badesesongen avsluttes – perspektivet må utvides fra bilder på sosiale medier itl debat om helhet, levekår og faktisk fordeling – og vi må ville gjøre noe, ikke bare snakke.

Vi snakker om dette hver sommer, og vi roter rundt i samvittigheten og i våre forsøk på avsporinger og tilsløringer hvert år – og det er jo faktisk bra, vi gjør dette nettopp fordi fattigdom og forskjeller er viktige temaer. Med sommer og barn som stikkord forsterkes en mer allmenn problemstilling, ved at hele to diskursive forstørrelsesglass aktiveres samtidig.

Det er vanlig å peke på ferietid som et forstørrelsesglass for så mangt. For samlivsproblemer, alkoholproblemer og andre frustrasjoner. Saker som gjelder mer allment blir synligere, tydeligere, mer markerte. «Barn» fungerer også som et slikt forstørrelsesglass. Når saker gjelder barn, så forsterkes allmenne problemstillinger, de slår i mot oss – vi må se, vi føler sterkere, vi må reagere – eller eventuelt finne på krumspring for å beskytte oss selv mot det samfunnsansvaret som følger av å se og vite.

For barn som ikke får reise vekk på ferie, de lever også i fattige familier resten av året. Også i august, november og mars. Også når det er fotballturneringer og når vinterstøvlene er for små og når andre barn kan stikke innom kiosken etter skoletid.

Overflateblikket på sommerdebatten får det til å virke som om det er et avgjørende spørsmål hvorvidt statusoppdateringer med middelhavsblått vann og Disney park-sukkerspinn er usolidarisk eller ikke? Som om det er framstillingene, bildene og historiene – og ikke realitetene som teller. Noen klarer til og med å lire av seg en frustrasjon over at nok en gang visstnok skal ha dårlig samvittighet for egen feriering og gladbilder. Som om det er de av oss som har valget, dette er vondt for?

Det er fint og flott å si at en ikke trenger fancy langtreisende ferieopplegg for å ha en lykkelig sommer, at tur i skogen er like bra – for det er det jo. Men det som må til, er jo at vi som har valgmuligheter må begynne å si det til oss selv. Det er vi som må ta dette ansvaret, dette valget. Det hjelper verken å fjerne feriebildene fra sosiale medier – eller å snakke om skogens trær og rasteplasser. Vi som har et valg, må være de som påvirker bildet av normalitet, av normalforbruk, normalferie, normalhverdag. Da må vi også trekke dette videre fra feriefokuset og over i året-rundt-dagliglivet.

Jeg vet godt at dette ikke er et populært budskap til oss med valgmulighetene, for vi vil jo så gjerne velge akkurat hva vi vil med denne kjære valgfriheten vår. Men hvis vi virkelig vil gjøre noe med den relative fattigdommen, med det at noen blant oss evig taper i alle sammenligningene, da må vi bruke valgmulighetene våre til å velge lavere forbruk, rimeligere fritidsaktiviteter, mindre materiell overflod, færre nye telefoner og færre dyre boblejakker. Lage terskelen reelt lavere. Det holder ikke å droppe et bilde på Facebook.

Og så er det neste trinn. Både relativ og absolutt fattigdom må også møtes med felles tiltak for reell omfordeling. Det holder ikke med instrukser til skolene om å ikke snakke om ferien. Det holder heller ikke med å pynte på skjevfordeling med prisverdige, men enkeltstående gratistiltak. Det må grunnleggende samfunnsgrep til.

Det kalles skatt og omfordelende støtteordninger, men det kalles også forsvarlige lønnsvilkår, et inkluderende arbeidsliv, bevisst tilrettelegging av rimelige og gode boliger og andre tiltak som vi som fellesskap kan finansiere. Det er mer enn et personlig valg. Det er et politisk valg. Vi kan velge et samfunn basert på mer rettferdig fordeling og solidaritet. Men valget er vårt.

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..

Desembermelankolien. Og vintersolverv.

Desember er alltid den mest sårbare tida i året. Mest hudløs. Mest i limbo. Mest usikker. Mest søvnmangel. Flest tårer. Mest lengsel. Mest utilstrekkelighet.

Rundt oss er mørket. I oss er lengslene, savnet etter noe som var – eller lengselen etter noe som en gang skal bli, eller – hva vet vi – noe som vi alltid skal lengte etter? Det skal jo liksom være GOD jul og GODT nytt år. Men hvem vet hva som er godt lenger – hvordan definerer vi det lenger i vår postfaktuelle debatt-tid der skillelinjer, grenser, piggtråd og rettighetsforskjeller mellom «oss» og «dem» framheves som et vern av det gode, et vern av verdier! Hvor til og med godhet og medmenneskelighet har blitt latterliggjort og kritisert på ministernivå, som et tyrannisk trekk, en tvang.

Newspeak, here we come. Snu alle våre begreper på hodet – pøs inn faktaforvregninger. Og legg på en dash av dårlig samvittighet for for mange kokosmakroner eller for mye ribbefett som en sjarmerende pietisme-imiterende krusedull på toppen. For syns skyld. Og for å snakke oss bort, igjen og igjen.

Kan det da bli «godt» – eller blir det alltid bare lengslene vi sitter igjen med, uansett – mens vi pynter oss utad med kjekke kvikkaser på twitter og idyll på instagram?

Desembers sårbarhet er også bundet til travelheten – rundt oss, inne i oss, den selvvalgte, den kulturelle, forventningene – egne og andres, som skal sorteres og prioriteres – for vi styrer jo selv så klart, lar oss ikke presse, velger selv om vinduspuss og julekort, økologisk surkål, krans på døra eller en liten lysende Rudolf på balkongen er viktig, vesentlig/ uvesentlig/ midtimellom/ borte/hjemme/uavgjort, men alt SKAL velges og valget stempler deg, skaper deg…. du husker det?

VELG, menneske, velg!

Og uansett hva jeg velger, så står bussene stille i Aleppo, så fryser småbarna i den strømløse leiren på Chios, så drar nye båter over havet, så blir nylig utsendte unggutter rekruttert til Taliban i Kabuls gater, for overleve må de jo – og uansett om jeg velger lite eller mye sukker eller fløte, svibler eller julestjerner til naboene – eller røde eller hvite sløyfer – eller om jeg gir alt jeg eier til ulltepper, telt og varmeovner …, så sitter jeg her og er en representant for den vernede velstanden vår, i denne visstnok veldig verneverdige kroken i verden. Der vi bruker 300 millioner på nyttårsaften-fyrverkeri, for å nevne noe. Uansett hva jeg gjør, så sitter jeg her og er det beskyttede «vi», den skjermede lille gruppa som kan velge og dermed også er dem som svikter.

Og uansett hva jeg selv velger akkurat i dag, så blåser kalde, mørke vinder over det politiske landskapet både i Norge og i verden, det velges politiske ledere som undergraver fakta, menneskeverd og likeverd med et smil om munnen. Og som snakker og skriver og blogger og smiler og deler og liker og konstruerer troverdighet og sannheter som det passer dem

Og årets slutt og desembers travelhet, forventninger og krav bidrar også til tilkortkommenheten. Små mennesker på jorda, nok et år er gått, nok et år i gave. Hva gjorde vi med livet, hva ga vi tilbake dette året, hvordan brukte vi årets muligheter?

Sårbarhet.

Desember.

Samtidig. Samtidig. Nå: I dag snur sola.

Det er da noe som er verdt å klamre seg til da allikevel, midt i mørket og de kalde vindene. Håpet. Lyset. Våren – en gang der framme. Til og med noen solfylte januardager hjelper til. Igjen og igjen viser naturen sin evne til å føre oss videre, gi livet nye sjanser, nye muligheter for vekst og endring.

Og rett der rundt hjørnet står det nye året. Det er nok av oppgaver og utfordringer å ta fatt på. All desembers melankoli og lengsel og kalde vinder bare understreker alvoret i dette.

I dag snur sola. Det skal bli bedre. Jeg må tro det.

Noe tar tid. Det går ikke av seg selv, slik sola, frøene, varmen, jordsmonnet, trekkfuglene og meitemarkene holder naturmaskineriet, håpet og veksten i gang, rundt og rundt, år etter år. Så raskt og så organisk-automatisk er det ikke i menneskesamfunnet.

Naturkreftene strekker ikke til i menneskesamfunnet – her må det menneskekrefter til!

Vi må ville og velge. Vite og mene. Stå for noe. Og vi må gjøre det sammen.

Desembermelankoliens sårbarhet og utilstrekkelighetsfølelse, knyttet til det ene lille mennesket som bare, bare er én.., må kompenseres ved at vi sammen står for det gode, for solidariteten, for fordeling, for vern av menneskerettigheter og anstendighet. Da er hvert ord, hver tekst, hvert slagord, hver tweet, hver klapp på skuldra, hver hjelpende hånd, hver fordelingsforbedrende gjerning, hver støtteerklæring og hvert skritt vi går, ikke bare ett skritt alene, én røst alene – men et skritt i et tog som bygger seg større og større, en røst i et kor som synger seg kraftigere og kraftigere, et bidrag i en stor helhet for å bevare et menneskeverdig samfunn.

Mennesker kan bygge gode samfunn. Sammen. Det spiller en rolle hva vi gjør.

Vi er alle en. Vi er mange. Sola snur.

 

Hva er det å ha fri? Noen sommerferierefleksjoner.

Jeg skriver ofte om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer – dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet «fri» – i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late…

Jeg har skrevet om begrepene «arbeid», «jobb» og «fritid» mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av – for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som «jobb» og «fritid» opp som en dikotomi – som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen – så starter fritida. Når du har ferie fra jobb – da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar «jobb» stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør – og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i «fri»-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av «fri» så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er «fri» – dersom «fri» betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt – dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for «fri» – så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di – sikkert fint for deg – men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid – altså det jeg her kaller «jobb» –  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn – helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet – gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold – har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri – uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet – ulønnet arbeid – har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig – og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb – av cup-cakes-baking, og lattedrikking – overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv.En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb – så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie – og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner – så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet – men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Hva kan vi lære av historien? Ord på Holocaustdagen.

«Vi må lære av historien» sies det. Eller «Historien gjentar seg». Eller «Vi må sørge for at historien ikke gjentar seg.»

Men hva kan vi egentlig lære av historien?

Det mest sentrale kjennetegnet ved «historie», forstått som fortidige hendelser, er at de er forbi. Det er over.  Slutt. Historien har vært og  kommer faktisk ikke til å skje igjen, uansett hvor mye eller lite vi har lært.

Vi kan lære oss om fortida, vi kan lære oss mye nyttig og interessant – og ikke minst viktig – men vi kan ikke lære hvordan vi skal leve i nåtid og framtid. Dette gir historien ikke anvisninger for.

«Historie», forstått som beretninger om fortida, viser oss at alt endrer seg og at ingenting vil kunne skje omigjen.

Men det viser oss noe mer. Historie forteller oss at mylderet av unike hendelser verken er gudegitt eller skjebnegitt. Noen ganger er historiens gang sterkt påvirket av naturkreftene – men også alltid, alltid med et menneskelig handlingsrom og påvirkningsrom og ansvar i sentrum.

Historien er foranderlighetens og påvirkelighetens budskap. Og dermed er det også beretningen om menneskets ansvar og menneskets tilkortkommenhet.

På en dag som denne – da vi med all rett minner hverandre om Holocaust og fortidas grusomheter – så kan vi også minne hverandre om at historien ikke gjentar seg. For «historie» – forstått som begivenheter i en eller annen nær eller fjern fortid – er enkeltstående unike begivenheter, engangshendelser. Unike koblinger av hendelser, menneskelige valg, feiltrinn, tilfeldigheter, godhet og ondskap. Ingen slike unike koblinger vil skje igjen på nøyaktig samme måte. Når det skjer noe som ligner, er det nettopp fordi vi har skrevet historie om det fortididge, beretninger der vi har gjort et utvalg, tegnet et forløp, et mønster, noen sammenhenger – som kan gjenspeiles i nye enkeltstående hendelser.

Men selve den gamle hendelsen gjentar seg ikke noensinne. Holocaust gjentar seg ikke. Men verden er full av grusomheter fortsatt. I vårt nødvendige og viktige møte med fortida gjennom beretninger, vitner og markeringer, på slike dager som i dag og alle dager, så må blikket også rettes utover og framover. Mot nåtidas og nye nåtiders utfordringer til oss.

Vi går blindet mot framtida dersom vi bare er fokusert på å ikke gjenta fortidas feil. Fortidas feil kan bare lære oss om vår menneskelige feilbarlighet, menneskets ansvar, kampenes og valgenes og den kritiske evnes viktighet – og  all tings foranderlighet og uselvfølgelighet.

Det er slett ikke lite. Men det er ikke nok. Det er alltid nye kamper. Det kan vi i hvertfall lære av historien.

 

 

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.