Fullverdige liv?

Første gang publisert som spaltist for Dagbladet, 25.05.17: Lever du fullverdig?

 

«Fullverdig liv», har unge Sterri lansert som begrep. Det er brakt på banen. Da kan vi kjøre debatt.

Vi kan jo ta det som en utfordring alle sammen. Lever du fullverdig? Hadde du en fullverdig dag i dag? På hvilken måte – eller why not? Ble det litt mye sjokolade, eller har du litt vondt i ryggen om dagen, krangla du med kjæresten – eller somla du bort for mye tid på telefonen og «glemte å trene»? Slapp av – vi skal ikke ta livet av deg for en dårlig dag eller to – men du kan jo føle deg litt mislykka i hvertfall. Så har vi som samfunn oppnådd noe, markert noe. Eller?

«Fullverdig», altså. Da skal man være både verdig – og rett og slett «full av verdighet»? Men hvor kommer den verdigheten fra? Etymologisk er det jo nærliggende å ty til begrepet om menneskeverd – men hvem kan vi erklære som full av menneskeverd og hvem er rett og slett bare litt sånn halvfull, eller knapt så det dekker bånn?

Det virker jo umiddelbart litt viktig å vurdere målestokken her, da! Hvordan måles verdighet? Hvordan måles menneskeverd?

Men kanskje det ikke måles i oss selv. Kanskje det ikke er en prestasjon, ikke sant… Kanskje våre famlende, halvveise, somewhat mislykka forsøk på å skrape sammen dagenes meningsfylthet, av bits and pieces, ups and downs… – allikevel ikke er det som skal måles og veies, verken av Sterri, Gud eller skatte-etaten eller hvem det nå er som står for denne målinga.

Kanskje er det i den aller, aller minste mikrobestandelen, i det aller mest grunnleggende det ligger? I selve eksistensen og erkjennelsen av at man er. I blikket fra den andre, i blikket fra fellesskapet, i inkluderingen og anerkjennelsen, uansett – i det aller minste, i det å være og bli sett. Kanskje kan vi gå så langt at det er i selve anerkjennelsen som en som er verdig – at verdigheten ligger?

Menneskeverdet ligger i inkluderingen, i den andres blikk. Ikke i mine kognitive evner, mitt nettobidrag til BNP eller i noen av de andre kreative forslagene unge Sterri deler med oss.

Hva om det er der vi er:

Menneskeverd er noe vi skaper – i fellesskap.
Verdighet er noe vi skaper – i fellesskap.
Fullverdige liv er noe vi skaper – i fellesskap, i våre blikk på hverandre, i våre anerkjennelser.

Eller – altså, faktisk fullt mulig, et helt reelt valg vi har: Fullverdige liv, verdighet og menneskeverd er noe vi undergraver, underkjenner, erklærer som mindreverdig – og eventuelt fjerner… – ved de andres blikk. Ved våre felles blikk – som dømmer.

Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading

Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok? Continue reading