Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.

Første gang publisert her, 11. juni, 2013, på hundreårsdagen for kvinnelig stemmerett i Norge.

 

For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig – det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå – og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med – alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten – det å være med å bestemme – hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig – er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering… Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet – Venstre – er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være «størst». Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet – og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere – ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet – og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år – forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn – men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger – eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre – eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som «det er bare sånn det er». Men ting er ikke bare «sånn det er»! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.