Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.

 

Når kvinnene får stemmer.

Overskrifta kunne vært «Når forkledamene får stemmer». Men mitt poeng er enda bredere – så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål – de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn – og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) – og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre…. Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt – hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently – omtrent i fjor på denne tida – dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser – så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten – at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil – men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer….)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer – og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen – men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så – hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer – men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet – pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer – så blir det tydelig at vi er mange – og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere – så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg – også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie – på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger, her – og på min tidligere blogg, her.

Skammen over uvitenheten

Innlegget er opprinnelig publisert her.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn – akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav – for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til – nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning – for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det «hjemme» hun alltid lengtet etter – gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk – en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen – befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn

Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen – der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del – men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre «nesten-nordiske» landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte – de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland – og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse – og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere – og en stor kvinnekonferanse – selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør – men komplisert og utfordrende – og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

Om glasstak og skam.

Innlegget er tidligere publisert her.

Ja – det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt – og debatt er bra. Vi blir – ofte – klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at «der er det ingenting» – fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir «sant» at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble «sanne» fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente….

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe – de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan….

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen – eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele – så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) – men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på – og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på – fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser – enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.