Fra Håvamål til Tøyen. Gjestfrihet som samfunnsbygging.

Straks er det jul.

Jula startet vel med en liten familie som ikke fikk plass i herberget. Og så startet det nok også med noen kalde nordboere som samla seg og feiret vintersolverv. Blant annet.

Uansett: Gjestfrihet er et sentralt stikkord. Det skal jeg si noe om her i dag.

Og jeg starter med Håvamål:

Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar.

Til mat og klæde/den mann hev trong/som hev i fjell fari.

(Dette er en av de aller første strofene i Håvamål, som består av mange slike vers som forteller om hvordan vi bør leve. Visdomsordene er over tusen år gamle, stammer fra førkristen tid og ble overlevert muntlig lenge før de ble nedskrevet på 1200-talet. Håvamål betyr «den høyes tale» – er altså Odins tale. Odin var den mektigste av de norrøne gudene og også guden for visdom og kunnskap, så hans leveregler for menneskene måtte ha en svært sentral posisjon. )

Og hva betyr så dette: Rett og slett: Den som kommer til deg – og har reist langt, fryser og er sulten, han trenger varme og mat. Og – underforstått: det skal vi gi. For det sier rett og slett denne leveregelen.

Gjestfrihet er altså et sentralt ideal i Håvamål. Men gjestfrihet står ikke alene, det er vevd sammen med klokskap, nøysomhet og ære, som også er viktige dyder her.

Siden dette var regnet som Odins ord, så er det lett å tenke at dette er gammelt og norsk og opprinnelig at en kan bli rent stolt. Her er liksom den norske folkesjela. Og jeg som jo vil si noe positivt om gjestfrihet, kunne jo nettopp slå til på en slik kobling, hvordan gjestfrihet er dypt forankret i det såkalt norske.

Men jeg vil ikke gjøre det så enkelt.

For så enkelt er det jo ikke. Gjestfrihet er jo ikke norsk– det er allmennmenneskelig. Bud om gjestfrihet og tradisjon for gjestfrihet, finnes i alle kulturer. Håvamål i seg selv har paralleller i annen gammel visdomstradisjon f.eks. fra Midtøsten.

For gjestfrihet er menneskelig. Det er praktisk. Det ivaretar relasjoner mellom folk og trygger dermed oss alle. Gjestfrihet gjør at vi kan være trygge på at vi blir tatt i mot – når reisa er lang og livet er vanskelig. Det gir stabilitet og forutsigbarhet – slik at vi kan fungere som gode og ansvarlige mennesker selv.

For hva sier gjestfrihet om forholdet mellom deg og meg? Mellom «oss» og «de andre». Og for å presisere det på veien; det er ikke «galt» å operere med begreper om «oss» og «de andre». Vi gjør jo alltid det. Identitet innebærer en form for avgrensning, fra det utenfor identiteten. Noen heier på Vålerenga og noen på Rosenborg. Det er greit nok.

Så lenge vi fortsatt lar fellesskapene vi bygger, bestå av forskjeller, være i bevegelse, være åpne for endring.

Det alvorlige og samfunnsundergravende er nemlig når slike skiller mellom individer og grupper blir absolutte, blir hogget i stein og betong og brukt til å holde folk nede, holde folk ute, nekte folk rettigheter, gradere folks menneskeverd og hindre fellesskap og utvikling.

Gjestfrihet – forstått som nettopp Håvamåls budskap om å «gje eld og mat og klede» til den som har reist langt over fjellet – eller forstått som det nødvendige praktiske arbeidet folk gjorde for å gi varme, mat og klær til dem som hadde reist over hav og land for å komme fram til Tøyen eller syklende over grensa på Storskog – det er det motsatte: Det er ikke skillelinjer hogd i stein og betong. Det er gjensidighet. En gang er det deg – en gang er det meg. Og vi er like, du og jeg. Vi trenger det samme. Vi trenger eld og mat og klede. Sokker til en tiåring, bleie til en toåring, sårstell og en kopp te til bestemor – og et system der retten til å søke asyl og få behandlet sin sak blir ivaretatt. Folk trenger dette og vi forstår at folk trenger dette fordi vi er mennesker – like, likeverdige mennesker med menneskelige behov alle sammen.

Og da dreier det altså seg ikke bare om det praktiske og akutte – eld og klede. Jeg vil presisere at vi trenger også rammer som fastholder politiske og juridiske rettigheter som allmenne rettigheter, for alle.

Det er det som i siste omgang gjør det mulig for oss å gå videre, som skikkelige folk. Som kan leve ordentlige liv. Bli forstått. Ha et hjem. Få en jobb. Få en venn. Bidra i et felleskap.

Gjestfrihet innebærer jo at den ene er i en posisjon der en tar i mot og tar seg av en gjest. Det innebærer en forskjell. Men mest av alt innebærer det et likeverd. Fordi gjestfrihet ikke er basert på veldedig nåde – eller at jeg er så utrolig snill mot deg! Det rett og slett basert på at den som «inn er komen» skal få varme og mat. Fordi han trenger det. Fordi han er som deg. Og i morgen kan det være deg.

Ingen spør om gjesten er i nød eller søker lykke. Og hva er egentlig forskjellen? Han er inn komen – og trenger noe som du kan gi. Sammen hører dere sammen og bygger gjensidighet og et felles samfunn.

Gjestfrihetsrelasjonen innebærer derfor først og fremst likeverdighet mellom vert og gjest. Mellom meg og deg, oss og de andre. Det er derfor dette er så viktig.

Og det var et slik gjestfritt, selvfølgelig, likeverdighetsbasert fundament i folk som kom til syne i fjor høst. Over hele Europa. Applaus på togstasjoner i Tyskland. Utdeling av vannflasker og nødhjelp langs balkanruta. Grekere og frivillige fra hele verden som reddet folk i land langs greske kyster. Som stilte opp da det offentlige og de store organisasjonene ikke strakk til. Da var det selve folket – menneskene – som viste seg – som viste sine – våre – idealer og verdier med praktisk handling. Folk stemte med sine gjerninger. De gjorde det de mente var rett.

Vi har opplevd at myndighetspersoner forsøkte å stemple disse gjerningene. Disse nødvendige gjerningene. Denne omsorgen, tekoppene, ullgenserne, sokkene, klesskiftet til en baby som hadde blitt fraktet i kjølebil gjennom Europa i den samme bomullsdrakta i døgn etter døgn. Stemple disse med et merkelig konstruert begrep – «Godhetstyranni». Godhet ble språklig koblet til tyranni, altså til ond, ensidig maktbruk. Forstått slik at når folk går ut og viser slik praktisk omsorg og gjestfrihet så dannes et retorisk rom der det blir vanskelig å være i mot. Den såkalte godheten blir enerådende, dominerer debatten. Altså den blir «tyrannisk».

Det var jo et ambisiøst forsøk på å stemple og vri debatten..

For jeg vil fortsatt si at – hadde det nå vært så vel! At verden var så enkel. At gjestfriheten eller godheten om du vil – rådet ensidig. At vi bare gjorde vår menneskelige – medmenneskelige gjerning – og delte eld og klede – og grunnleggende politiske og juridiske rettigheter – med dem som trengte det. Vi bare gjorde det.

Bare fordi det er det man gjør når man er et skikkelig menneske i et felles samfunn.

At dette faktisk var den dominerende diskursen.

Men slik er det jo ikke.

Reaksjonen fra folk var spontan og nødvendig – også fordi det var en reaksjon på et system og en debatt som ikke lot gjestfriheten og rettighetsfokuset råde. Slik sett var det overhodet ikke et uttrykk for noen enestående snillhet og godhet. Det var ikke de spesielt «snille» som sto med tannbørstene og matserveringen. Det var – og er – et uttrykk for et nødvendig likeverd og gjestfrihet. Noen trenger det du kan gi.

Og i året som har gått har vi opplevd at den politiske debatten har fortsatt å forsøke å undergrave et slik likeverds- og gjestfrihetsfundament. Det stemples som naivt. Det bygges murer og og gjerder. Det snakkes om trusler mot egen velferd. Begrene endres. En snakker om økonomiske migranter. Lykkejegere. Ankerbarn.

Altså «de» er ikke som oss. De er ikke «folk som i fjell har fari og treng eld». De defineres som « noen andre» og de vil aldri bli som oss. Ikke en del av vårt fellesskap. Skal ikke ha samme rettigheter.

Det farligste med dette er at da bryter vi ned vår egen sivilisasjon.

For da ender vi med å endre premissene for medmenneskelighet og likeverd. Da undergraves etablerte universelle menneskerettigheter. Da løses sivilisasjonen – samfunnet – fellesskapet vårt – opp. Vi isolerer oss i vår lille materielt velutrustede krok – og har ikke eld og klede og likeverd å tilby lenger. Og uten likeverd undergraver vi også vår egen posisjon i verden. Hvis menneskelig likeverd ikke lenger er fundamentet vårt i møtet med «den andre», han som i fjell har fari.

Det er det alvorlige.

Alternativet er altså å starte med det barnslig enkle. Gjestfriheten. Tekoppen. Håvamåls urgamle budskap basert på likeverdet. Det vi deler. At mangfoldet finnes innenfor fellesskapet. Anerkjennelsen av at med ulike historier og ulike egenskaper tilhører vi et felles samfunn der vi gir og får – mottar hjelp og presterer selv og yter tilbake – deler og videreutvikler. Har like rettigheter. Forventer likeverd av hverandre.

Og da er vi ikke bare gjest og vert. Da er vi jamnbyrdige. Og blir venner. Naboer. Kollegaer. Medborgere.

Det er samfunnsbygging.

God jul.

 

(Teksten er basert på mitt foredrag på årets OXLO-konferanse «Flyktninger og arbeid: mangfoldets ressurser og mulighetenes by?» 21. september, 2016)

Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.

 

Huxley og oss. Klasseskillet er mekanikken.

DSC04333

Hva driver vi med i vår tid? Kan vi se oss selv og samfunnet vårt klart? Kanskje kan vi bruke avstandsanalyser for å gi litt perspektiv på vårt eget.

Jeg har gått til Aldous Huxleys framtidsroman Brave New World fra 1932 for å skaffe et slikt avstandsperspektiv.

De to tidligere delene av denne vesle fortids-/framtids-/nåtidsanalysen har tatt for seg henholdsvis Forbruket er fundamentet – og Familieavskaffelsen er limet.

Her kommer tredje del:

Klasseskillet er mekanikken.

Framtidssamfunnets menneskekonstruksjon er rasjonell og målrettet. Ulike klasser determineres allerede på fosterstadiet. Industri- og rengjøringsarbeidere, Epsilon-klassen, kondisjoneres for å tåle og like det enkle rutinemessige arbeidet, mens høyere klasser skapes med en tilsvarende bevissthet om sine egne oppgaver og posisjon. Stabiliteten er sikret. Alle er fornøyd med sin plass i samfunnet og kondisjonert til å ta avstand fra andre grupper.

Vi vil gjerne tro at samtida står for likeverd og like muligheter. Samtidig foreslås tiggerforbud, vi har stengte grenser og vi lar vårt eget ekstremforbruk baseres på helseskadelig drift og lavtlønnet arbeidskraft i andre deler av verden. Det globale klasseskillet er nyttig for oss. Men vi vil ikke se de sultne og fattige. Vi vil gjerne ha vår stabilitet, vår lykke og vårt forbruk i fred. Som vår samtids selvutnevnte Alfa-individer tar vi avstand til verdens slitere, deres liv og død angår oss ikke.

Er vi da så grundig kondisjonert at vi tror på samtidens budskap som en sannhet, like mye som Huxleys veltilpassede borgere? Vi opprettholder dagens skjevfordelte verden fordi vi finner en form for rettferdighet, normalitet – eller egen nytte – i det hele. Vi stabler rikdom og I-padder og nye kjøkkeninnredninger i hauger og løper videre for å tjene enda flere kroner og opprettholde alle tredemøllesystemer vi har konstruert.

Vi leker lykke og demper angsten med mer forbruk og enda mer avansert underholdning enn Huxley kunne fantasere om.

Og vi vet ikke hvor vi løper hen.

Om barn, rettferdighet og fordeling

DSC03920

Opprinnelig publisert her.

 

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig – og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep – så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side – og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton – dette er et ideal som passer ham. Continue reading