Rustet for framtida?

 

DSC03899

Opprinnelig publisert her.

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. – Men i framtida blir det nok bare moderne….
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme…
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare «her-og-nå-babyer» med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid – og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, – og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Continue reading

Om barn, rettferdighet og fordeling

DSC03920

Opprinnelig publisert her.

 

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig – og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep – så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side – og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton – dette er et ideal som passer ham. Continue reading

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

.

 

Opprinnelig publisert her, og på VGs bloggliste

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte – slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning – så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som «Sånn er det bare», «Det må en bare finne seg i», «I virkelighetens verden så må vi….» – eller lignende utsagn. 

For hva som «bare er sånn» – det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til – det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig – i betydningen forstått som virkelig –  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting «bare er sånn» – så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene – utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at – se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den – vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner –  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett – så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art – eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at «Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn...» Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et «sånn er det bare»-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter – nesten alltid. Miljømessig skadelig – men økonomisk gunstig – javel. Usikre sosiale konsekvenser – men sikker økonomisk gevinst – javel. Folkehelsestressgenererende – javel, men det blir høyere Bnp, så da så…

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja – og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. «Sånn er det bare.» Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss – at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger – ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at «Jammen, Guri, sånn er det da bare». eller – «De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet» – så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med….). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at «sånn er det da bare» at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt – var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget – eller ønsket – om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter – og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av…. Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig – fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere – og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste – eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.

 

Shoppestopp – eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler – ett år uten shopping – med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag – eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg – når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt – en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning – en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg – og vi – kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss – eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag – i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for «å kjøpe». Kjøping er en nødvendighet – ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av «siste modell-er bedre-argumentasjonen». Har vi noe – så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv – påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker… så vi har…)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt – eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang – så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker – men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker… Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis – jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja – det er fordi jeg mener at det er feil å regne «jobb-timelønn» inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost…. kommer, kommer.)

Så ja – vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for – over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter – eller shoppebegrensninger?

 

Tidligere publisert her.

Jobb og fritid, definisjoner, en start

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?
Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.
Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av «noen andre». Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg – er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det – da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb – men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv – men definisjonen er forskjellig.
(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest – fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper…)
Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc’en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid – så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri…
Det overordnede kriteriet for å benevne noe som «jobb», er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det «jobb». Står jeg på dag og natt – med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange – så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har «fri»…. mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever….
Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.
Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) – dersom vi bruker mer av vår «frie tid» til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative «timelønner», men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid – om det nå ikke kan kalles «jobb» – et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.
Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling – på globalt nivå – og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.
Ha en fin dag med dine aktiviteter!
Innlegget er opprinnelig publisert her.