Etterlysning av moden offentlig debatt

I sommervarmen kan selv den minste mygginvasjon eller iskremvariasjon forårsake avisforsider og felles offentlig engasjement og debatt. Greit nok. Offentlig debatt er i hovedsak et gode. Vi får informasjon, vi får del i andres synspunkter, vi blir noen ganger klokere.

Dette gjelder både saker som ligger til fellesskapet og saker som tilligger oss som privatpersoner. Selve beskyttelsen av enkeltmenneskets rett til å ta beslutninger på egne vegne er jo et sentralt offentlig anliggende og sier mye om hva slags samfunn vi ønsker å være.

Grensene for de private beslutningene er ikke nødvendigvis lovregulert, men kan være like hugget i stein sosialt sett ved at de ligger i normaliserte oppfatninger og forventninger. Så hever vi øyenbrynene når noen plasserer seg utenfor det såkalt «normale» vi innbiller oss at vi forvalter.

Det interessant hvordan visse temaer igjen og igjen kollapser som offentlige samtaleemner, nettopp fordi de oppfattes som å overskride grensa mellom hva som er privat og hva som er offentlig relevant. Sakene slutter å være saker – alt blir person. Debatten stanser opp ved at haugevis av folk tar enhver ting heeelt personlig. Argumenter som støtter noe annet enn det du selv fritt har valgt, blir da regnet som et angrep på deg og ditt liv. Huff og huff.

Dermed lager vi nærmest «no-go-arenaer» for den offentlige samtalen, siden enhver berøring med saken tydeligvis kan såre hver og en av oss i all vår personlige hårsårhet. Denne sammenblandingen taper vi på, både som felleskap og individuelt. Vi taper innsikt, forståelse av alternative synspunkter i vår individuelle prosess med å ta egne valg. For, selv om det er ditt valg – hvorfor skal du ikke kunne øke egen kunnskap og klokskap ved å lytte/lese en offentlig samtale i forkant av beslutningen?

Reduksjonen av et offentlig debatt-tema til en rent personlig sak, kan hindre endring og hindre solidaritet med dem som eventuelt rammes. Vi har gjennom historien hatt mange alvorlige eksempler på saker som ble regnet som tilhørende hjemmet og det private, avgrenset fra offentlig samtale, dermed usynlig, nærmest ikke-eksisterende. Vold og overgrep innenfor familier har blitt kjempet fram som reelle, synlige saker som skal angå fellesskapet, der ofre kan få hjelp og støtte, der lovverk og ordensmakt faktisk har noe å si. Men kampen også i slike saker har vært i motvind og det er fortsatt kamper å kjempe.

For hvis noen høyt på strå gjentatte ganger hiver ut av seg dumme, trakasserende ord i nattefylla, da står plutselig en gjeng klare til å si at dette er en rent personlig sak, ikke noe å ta fram i offentligheten, og stakkars ham som ikke klarer å styre seg selv. Og ofrene for utsagnene blir kritisert for å ha utlevert «personlige» kommunikasjon.

Eller når skamløse jenter rapporterer om strukturer og handlinger som holder enkeltpersoner nede, så står andre gjenger klare for å fortelle at dette er da bare enkeltepisoder, dette gjelder da bare dem, dette burde de holde for seg selv, ikke dele offentlig.

Slik misbrukes en personvinkling til å stoppe viktige debatter på fellesarenaen. Dette er klassiske hersketeknikker som vi må slå ned på, igjen og igjen.

To andre, tilsynelatende veldig hverdagslige saksfelt, framstår som tydelige eksempler på felt der vi som fellesskap har en dårlig debattkultur, fordi vi som individer ofte ikke takler å diskutere det særlig bra som saker og ikke bare nært personlige anliggender. Disse eksemplene – det finnes sikkert flere – er privat forbruk og organisering av familieliv, omsorg og oppdragelse.

Ta forbruk først. Privat forbruk avgrenses riktignok av lovverk og skatteregler, noe som er felles offentlig debatterte rammer, men innenfor disse rammene bestemmer vi selv. Så kjøper vi, sparer, låner og holder på, på hver vår måte. Hvorfor skal det være en offentlig samtale om dette? Jo, både fordi vi da kan få innspill som gjør at vi tar beslutninger vi blir mer fornøyd med selv – og fordi det faktisk også har innvirkning på fellesskapet hvilke private beslutninger vi tar. Kjøper hver av oss flere og flere flyreiser, så går den felles CO2-regninga vår, i taket. Velger flertallet av oss klesplagg produsert under uansvarlige vilkår i fjerne land, så fører alle de frittgående, individuelle beslutningene til at vi opprettholder arbeidsvilkår og bytteforhold som de fleste mener er kritikkverdige. Og så videre.

For ikke å snakke om hvordan enkeltbeslutningene våre om eget forbruk er med på å konstruere forestillinger om et «normalforbruk» – som slett ikke er verken gitt eller udiskutabelt. Dette bidrar til at en del av oss kan fortsette å gå rundt og lukke øynene for eget bidrag til utenforskap og manglende solidaritet med dem som har mindre.

Men så fort vi forsøksvis diskuterer privat forbruk, så kommer kollapsen. Folk tar det som en personlig kritikk av sitt eget t-skjortekjøp, egen feriereise eller valg av barnebursdagsarrangement – og blir såret og vonbrotne og trådt for nær. Alt handler om «meg» og kan derfor ikke diskuteres. Så taper vi kanskje både økt individuell klokskap og mulig forbedring av summen av individuelle beslutninger.

Spesielt synlig er dette også når den offentlige debatten berører feltet for foreldreskap, tid med barn og valg mht. oppdragelse og omsorg. Kommer det en kronikk om f.eks. foreldrefjern nettbruk, vaksiner, barnefordeling etter skilsmisser eller ettåringer i barnehage – så bryter det løs. Da handler det visst plutselig bare om «meg» igjen. Vi bør visst ikke diskutere sakene i fellesskap fordi vi muligens gjør oss foreldre usikre eller fornærmet, fordi grupper føler seg stigmatisert, fordi folk (voksne) får dårlig samvittighet (og underforstått, det bør vi visstnok ikke ha). Så – da skal vi bare være tause? Gi etter for vår egen krenkbarhet og droppe fellessamtalen?

Det er klart at det må være et skille mellom beslutninger vi som samfunn bør ta i fellesskap og de vi i alle høyeste grad bør surre med for oss sjøl, velge og vrake og forme som vi vil. Men hvor grensa går, er høyst foranderlig og diskuterbar og svært ofte ganske inkonsekvent, jf. den stadig like vanskelige offentlige debatten om hvor mye kvinners av- og påkledning som skal offentlig reguleres og menes noe om.

Og den offentlige samtalen kan absolutt også ta for seg saker som tilhører det private feltet. Ellers ville det bli rimelig tomt i spaltene til tider. Meningsmangfold og beslutningsfrihet stimuleres av en debatt der vi kan få testet egne synspunkter, lære noe nytt og kanskje bli litt klokere – før vi bestemmer selv.

Vi kan ikke legge lokk på alt som kan tolkes personlig. Eneste farbare vei er å øve på den individuelle og kollektive bevisstheten omkring skillet mellom diskusjon av sak og person.

Enkelte saksfelt som for lenge har vært skjermet for fellesdebatt, må fram i lyset, bli gjort tilgjengelig for felles refleksjon og felles ansvar. Slik temaer også tidligere har blitt løftet fram og ut av det skjulte og inn i det offentlige. Slik at fortiede sammenhenger og konsekvenser kan bli sett, slik at ansvar kan tas og eventuelle ofre kan bli sett og ivaretatt. Det må fortsatt skje.

På den annen side er det er mange temaer som i høy grad fortsatt bør høre til de private beslutningenes sfære. Men også disse temaene må kunne tåle dagslys og debatt, tett fulgt av respekt for at det kan finnes mange valg og mange måter å leve ansvarlige egne liv på. Kanskje kan en utvidet toleranse for å diskutere slike temaer i fellesskap føre til en økt romslighet overfor mangfold og variasjon av valg? Utvidelse av alt for trange normalitetsoppfatninger kan gavne mange. En moden offentlighet kan mestre temaer på flere nivåer uten å spore av. Det er lov å håpe.

 

Teksten er først publisert som spaltist i Dagbladet 24.07.17: Dette tåler vi visst ikke disktuere offentlig

#EarthHour – Ingenting er «bare» et symbol

(For det første er jo Earth Hour en av de koseligste lørdagskveldene i året, stillheten med bare stearinlys i hele huset, gitarspill i mørket og noen som myser på kortstokken eller småprater rundt kattunge-kurven. Bare så det er sagt…)

Men i tillegg – dette er ikke «bare en symbolhandling».

Symbolhandlinger er IKKE «bare symbolhandlinger». En ekstremt stor andel av det vi fyller dagene våre med, vi mennesker, er «bare symboler». Vi følger kulturelle og språklige koder, viser fram statussymboler eller antistatus-symboler – eller iscenesetter oss i sosiale medier med nye profilbilder, fulgt av hashtagger med – ja – symbolske gjenklanger. Vi matcher menings- og smaks-feller i klesvei og stil. Vi formidler våre egne narrativer, våre egne beretninger om liv og samfunn – med vektlegging av det vi mener skal være det framtredende, det viktige – det symbolske.

Vi fyller skjønnlitteraturen vår, nyhetsmedia, faglitteraturen med symboler, metaforer, sammenligninger og kontraster. Vi bruker milliarder på branding av merkevarer, reklamestunts, logokonstruksjoner og logoendringer. Vi utfører kulturelle gester overfor hverandre som symboler på vennskap, gjestfrihet, avsky eller avstand. For å ikke snakke om religionsmarkører, høytids- og livsritemarkører, nasjonsmarkører, ideologimarkører – you name it.

Mennesket er et kulturelt, kommuniserende og reflekterende vesen. Symboler is our middle name. Godta det.

Og så kan du fortsette med å velge hvilke symboler du ønsker å knytte til deg selv, ditt liv, din selvframstilling.

En verdensomspennende symbolsk markering for et bedre miljø og mindre forbruk er ikke det dummeste man kan formidle på en lørdags kveld.

Skal ungene ha lommepenger?

DSC04484

Vi hadde satt av god tid på slutten av foreldremøtet på 6. trinn til å diskutere «temaer i tiden». Foreldremøtene er de eneste gangene i året hele årskullets foreldre er samlet på ett brett. I hverdagen møter en kanskje foreldrene til de nærmeste vennene til eget barn, eller står på sidelinja sammen med dem som har barn som deler fritidsaktivitet. Alle, på tvers, gutte- og jenteforeldre – det er en gyllen anledning, særlig når de søte små har vokst fra henting og følging og vi ikke lenger er direkte involvert i å gjøre blimedhjem-avtaler etter skoletid. Vi foreldrene treffes rett og slett ikke så mye lenger – men nå er vi plutselig sammen alle sammen. Da er det selvfølgelig viktig å snakke om skoleregler og mål for matematikkundervisningen – men også om livet utenom skolen, det livet vi deler som lokalsamfunn og oppvekstmiljø.

Og vi fikk praten i gang. Om lekser og husarbeid, om å få ungene ut (det er en større utfordring enn å få dem inn), om vanlige leggetider, om skjermtid… – og helt på slutten da vi var nær å skulle runde av var det en av oss som slang ut – «Men er det noen som får lommepenger, driver man med det for tida?» Og da kom engasjementet for fullt!

*

Det er gjerne tre hovedtilnærminger når det gjelder prinsipper for barn og lommepenger:

Vi har den tilnærmingen som ikke baserer seg på noen spesielle regler i det hele tatt, barna får penger når det passer, når det er noe spesielt, når de trenger noe, når de maser nok eller lignende.

Så har vi to mer regelstyrte tilnærminger

a) Barn får lommepenger basert på bestemte arbeidsoppgaver. Støvsuging 20 kr. Hente lillebror i barnehagen 10 kr. Eller en samlet forventning om arbeidsoppgaver gjennom uka; hvis dette gjøres utbetales lommepenger – ellers ikke.

b) Barn får et fast beløp, uavhengig av de arbeidsoppgavene de deltar i i huset.

Når det gjelder disse to siste tilnærmingene så er min erfaring at det er nesten umulig å overskride linja mellom disse. Folk står for sin metode, punktum. Så det er like greit å dele ulike erfaringer – uten å tro at man skal bli enige om noe.

(Her i huset er det tilnærming b som gjelder. Vi synes at barna skal ha noen egne penger å forvalte, så de får et fastlagt beløp, som er justert etter alder. MEN – vi voksne får ikke betalt for å vaske gulvet, det får heller ikke ungene. Vårt syn er at det er viktig at alle deltar i vanlig arbeid som trengs i et hjem. Det ikke er slik at en skal betales for å stelle i sitt eget hjem. Men det er nå bare vårt syn. I blant kan et barn som ønsker å tjene noe ekstra få en ekstra «jobb» som er betalt, for eksempel vaske bilen. Men rutinearbeidet deler vi på. Ulønna.

«Men får du ungene til å gjøre ting når de ikke får betalt, da?» spurte noen på møtet. Svaret er ja. Og det er det jeg vil lære dem. Vi vasker opp og bretter klesvask og bærer ved fordi det trengs, ikke fordi vi får betalt.

- Men nok om oss.)

Det absolutt mest interessante som kom opp i samtalen var dette: Svært mange opplevde at barna ikke bryr seg om pengene. De får – eller ikke får lommepenger – og bryr seg ikke så mye. De som følger tilnærming a, og utbetaler basert på bestemte oppgaver, opplever ikke nødvendigvis at ungene velger å gjøre de tildelte oppgavene for å få den femtilappen. Foreldre opplever at barna har lommeboka full – men bruker ingenting.

«Og jeg skjønner jo hvorfor»- sa mange. De har jo alt. De trenger jo ingenting. «Selv om han har fått lommepengene sine, så kjøper jo jeg godteriet og et Donald når vi er i butikken på lørdag, » fortalte en forelder. Alt sportsutstyr, alt annet utstyr er på plass. Hva skal de med pengene…

De har alt. De trenger ingenting.

Det er jo interessant – ikke sant?

 

Synes du barn bør få lommepenger? Hva trenger barna penger til? Bør lommepenger være målt opp mot bestemte arbeidsoppgaver?

Klare sjøl – en enkel start

Vi er tross alt mange som ser faresignalene  og ulempene. Som er bekymret for at vi går oss bort i alle tidsklemmekabalene våre, snubler i alle tingene vi fyller hjem og fritid med – og lurer på hvordan vi egentlig havnet her.  Hvordan ble det så travelt? Hvordan ble det slik at det aldri ble nok?

Tida for nyttårsforsetter ligger bak oss. Nå er det den nye tida hver dag. Det er ei god tid for å brette opp ermene og virkeliggjøre noen drømmer, motarbeide noe av uroen og bekymringene. Gjøre noe. Kanskje gå noen skritt for å forbruke litt mindre – klare noen flere ting sjøl, gjøre oss litt mindre avhengige av å selge tida vår for å kjøpe andres varer og tjenester og fylle kloden og skapene våre med enda flere ting….

Det trenger ikke være revolusjon. Som sagt – tida for de store forsettene er over for denne gang – nå er det hverdagsskritt som teller. Og da trenger du ikke ha en gigantisk plan der alt henger sammen, der alle bruer er brent og der alt starter helt på nytt med blanke ark. Vi lever midt i fargerike ark. Vi er der vi er. Du kan begynne der du er, midt i. Begynn med én ting. Finn dine egne skritt og din egen vei. Her trengs ikke coacher og oppskrifter.

Her får du noen tips.

Men igjen – velg din egen vei og din egen rytme.

Rydding. Husk små skritt. Ingen tar et helt hus i en jafs. Men ta en og en skuff eller bunke eller rom, en ting hver dag, og vær fornøyd med det du har gjort. Litt mer oversikt. Kanskje litt færre snublesteiner. Litt mer klarhet i dette mylderet som omgir oss. Sorter og vurder. Hvor mye trenger du egentlig. Bruker du denne dingsen – noen gang? Ramm inn vakre barnetegninger. Kast og gi bort det du ikke trenger. Bevar minner.

Se også de to neste punktene.

Reparasjon. Mange av de tingene som slenger omkring oss ubrukt kan gjenoppstå som helt brukbare deler av hverdagen igjen – med et par minutters innsats. Sokkehull kan stoppes. Knapper kan syes i. Flenger kan repareres. Skruer strammes. Lapper på bukseknær. I stedet for å irritere seg over alle disse småtingene som ikke er helt i orden – eller bruke (faktisk) masse tid (og penger) på å kjøpe nye plagg og dingser, så bruk noen minutter på fikse det som trengs, – sånn i en kveldsstund ved siden av tekoppen. Mye er raskere og enklere enn du tror. Lær deg gjerne noen nye teknikker. Ett realistisk skritt av gangen.

Mange kommer stormende med regnestykker som tilsier at det alltid lønner seg å bruke tida på å jobbe i den betalte jobben din – hente ut lønn – og så betale andre for varer og tjenester. At å gjøre og lage ting sjøl er et rent økonomisk tap, fordi vi bruker tid som vi ellers kunne høstet lønn for. Det er mange brister i dette resonnementet. Det er for de fleste en grense for hvor mange ekstra timer vi vil dra avgårde og tjene enda mer penger på vår lønnede jobb. Den overskytende tida kan brukes til mye – for eksempel til å klare ting selv. Videre har det å lage og gjøre ting selv tilleggsverdier som ikke framkommer enkelt i et rent matematisk regnestykke. En hjemmestrikket genser eller et hjemmebakt brød er ikke bare et økonomisk produkt. Og til sist – når vi kommer til reparasjoner – så kan vi gjerne kjøre dette regnestykket: Det å kunne reparere noe med egne ulønnede fingre og forlenge levetida til et kjøpt produkt er ren lønnsomhet. Stopp ti sokker på en halvtime – eller kjøp ti nye- hva er mest lønnsomt?

Resirkulering. Vi er ganske vant til resirkuleringstankegangen med hensyn til avfallssortering. Glass, metall, papir, plast blir plassert på riktig sted – og kan bidra til nye produkter. Men begrepet kan vise oss vei også med det som søplebilene ikke tar seg av. La det du ikke trenger gå videre til noe eller noen andre. Gi brukbare ting nytt liv hos andre. Mange steder kan du levere inn brukbare brukte gjenstander, Fretex, UFF, lokale loppemarkeder. Gi bort på Finn. Tenk over hvem i nabolaget som kanskje kunne trenge ungenes avlagte klær og utstyr. Arvede klær, sykler og ski går like godt.

Men resirkulering er ikke bare å sende gjenstander fra seg. Det er også å ta i bruk  – på nytt! Kanskje kan du finne ny bruk for dine ting hjemme. Med litt endringer og fiksing kan det gamle kjøkkenskapet snus på hodet og lages til en god hylle. Den gamle krydderhylla gir oversikt over alle reflekser, solbriller, sykkellykter og solkremer i gangen. Og et skritt videre – sy om de slitte ullplaggene til nye varme luer, halser, pulsvanter og sitteunderlag….

Og mens vi er inne på temaet – og det fortsatt er frost og hvitt der ute, så kan vi forberede oss for en ny giv for kompost fra egen husholdning, for eksempel når våren kommer. Offentlig resirkulering av matavfall er bra. Egen kompost er enda bedre. Kaste mat er ikke noe en heier på – men noe avfall, skrell og teblader har vi da alle. Det er meningsfullt og givende å la det bli til ny jord – i stedet for å bare være «søppel».

Restitusjon. Et underlig stikkord for en ny giv? Men er det ikke nettopp det vi også er ute etter: Et bedre, riktigere liv, mer balanse. Da hører restitusjon, hvile, ro  – og god aktivitet – med. Men kanskje en ikke henge i stroppen med utstyrsfantastene, treningssentertimeplanene, treningsappene og alt det andre. Kanskje vi ikke må? Kanskje er ikke enda mer timeplan, reising og pengebruk kilden til restitusjon og bedre helse? Jeg bare spør.

Skogen er der, fortsatt. Helt gratis. Gå en tur. Skru av dingsene, tv-en og det andre. Lån på biblioteket. Tenn et lys når det skumrer. Snakk med den du lever med. Roen som du søker på hytta -  søk den også hjemme. Kanskje er det noe i dette…?

Røtter (Jeg fant en R til!) Gulrøtter, kålrøtter, persillerøtter, jordskokker og pastinakk. Målet for mange er å lage mer mat sjøl, av kortreiste, årstidsbaserte og gjerne økologiske råvarer. Og gjerne kutte i kjøttmenyen. Det er gode skritt for både helse og natur. Og da ender du i norske vintermåneder gjerne på noe med røtter. Rotgrønnsaker er solid og håndfast mat som kan varieres i det uendelige. Og det er dyrket på et jorde nær deg. Da henger matbord og politikk godt sammen.

Røtter er selvsagt ikke alt. Skrittene mot mer sjøllaget mat kan gås på ulike måter. Bak familiens brød, det tar bare noen minutter, spredt på et par timer innimellom andre gjøremål en tirsdagskveld. Kok opp litervis med både sunn og smakfull pizzasaus eller pastasaus av alle gode grønnsaker, olje og krydder – mos og frys. La babymatglassene stå i butikken og kok og mos selv av familiens mat.

Lage mat hver dag tar tid. Men det er tid da du er hjemme, kan snakke med dem du hører sammen med, kan løse små og store problemer, kan surre rundt som familie og dele historier, høre engelskgloser, sy i den knappen. Du høster mye ekstrabonus på kjøkkenet! Kjøpe alt ferdig tar også mye tid; jeg tror vi sterkt undervurderer hvor mye tid som brukes på kjøping.

Og det er tidsbruk uten særlig med ekstrabonus…

 

 

 

 

 

Jeg ytrer meg om juleforbruk – og ønsker god jul

 

DSC04329

Det gnistrer i snø og solskinn. Jeg vasker golvet. Ungene bærer ved. Etterpå skal fuglebandet opp og til kvelden skal vi pynte tre – og pepperkakehus. Joda. Og vi har vært på butikken også.

Og så ytrer jeg meg litt innimellom, på NRK Ytring i dag om Den årlige kritikken – den rituelle kritikken av juleforbruket…

Du kan også lese teksten nedenfor.

*

Jeg ønsker deg en riktig god jul – slik som du velger å markere jula – og håper på alle gode mirakler og felles god innsats i møtet med verdens store utfordringer i det nye året. 

*

Høyt forbruk til jul – hva er egentlig problemet?

Tips til sensasjonelt nyhetstema i desember: I verdens rikeste land bruker vi masse penger på julefeiringa! På mat til verdens rikeste befolkning. På presanger til verdens rikeste barn (og voksne). På julebord for verdens rikeste ansatte. På å lyse opp nyttårsnatta med vanvittige mengder fyrverkeri. På ny neglelakk og lakksko.

Er du overrasket? Da er det bra at media kjenner sin besøkelsestid og opplyser oss om dette. Og i enhver reportasje om høyt juleforbruk får vi i tillegg møte en avdelingsleder i en elektrokjede eller en leketøysbutikk som forteller hvor utrolig mye alle kunder handler for om dagen og hvilken dyr sak som er «årets presang». Slik opprettholdes bildet av at «sånn er det», dette er normalt, alle – i hvert fall alle andre – er ute og kjøper I-padder, mobiltelefoner og utejulebelysning i bøtter og spann til jul. Og hvis du ikke deltar nok i all kjøpinga, eller hvis ungene dine «bare» får et par bøker, nye fargeblyanter og en genser til jul, så bør du nok lure på om du egentlig har det bra nok.

Vi lever i en forbrukskarusell som snurrer for fort og innholdstungt året rundt. Det bør absolutt tematiseres, analyseres og kritiseres året rundt. Så langt er jeg med.

Men hvorfor kommer denne kritikken av nettopp juleforbruket hvert eneste år? (Som er høyt, og som stiger, men faktisk ikke stiger mer enn det øvrige forbruket stiger.) Og på den annen side – hva er egentlig så galt med litt kritikk av et høyt juleforbruk?

Først to årsaker til den rituelle kritikken av juleforbruket:

Den ene er kulturell og den kan vi godt kan leve med. Dernest er det en mer samfunnskritisk bakgrunn, som vi bør ta mye mer alvorlig.

Dårlig samvittighet er et tradisjonelt renselsesrituale i vår kultur, som må til før vi kan tillate oss å nyte godene. Dette er klassisk norsk pietisme, omsatt i overforbrukets vokabular. Vi vet jo godt at vi egentlig er forplikta til å gå en lang og tung skitur før vi kan drikke den kakaoen (eller noe annet..) ved peisen med god samvittighet. Litt lidelse må til før nytelsen. Og jul er jo så koselig. Derfor bør vi rituelt piske oss selv litt for vår sløsing før jul – før vi drukner oss selv i ribbefett og gavepapir.

Det er nok godt at noen slike kulturelle ritualer henger igjen – også i vår avritualiseringstid. I et land som ruller flertallsbefolkningen i olje, fløte og honning, så kunne det være lett å bli sløv om ikke noen slike tankemønstre pirket oss litt i samvittigheten nå og da.

Mange er glad i å henvise til tradisjoner og hvordan alt var «før» – nå når det kommer til jul. Vi spiser billig ribbe fordi feit mat og ferskt kjøtt var sjeldent og dermed stas «før». Det er slett ikke noe galt i å ta i litt ekstra til høytid og fest. Tvert i mot. Høytider bør skille seg ut fra hverdagen. Jula har alltid skullet være noe ekstra.

Men problemet er når vi holder på det å skulle overgå hverdagen i materiell forstand – også i en tid der resten av året for de fleste av oss verken er mager, grå eller fattigslig. Når de øvrige 11,5 månedene i året for mange er overfylt av umiddelbar behovstilfredsstillelse og vel så det, blir det å skulle legge på noe ekstra på toppen til jul nesten vulgært.

Og da er vi over på det samfunnskritiske og viktige aspektet ved juleforbrukskritikken. En overgåelse av et allerede alt for høyt forbruksnivå er verdt både kritikk og samvittighetsvurderinger – av forbrukskarusellen året rundt. Selv om vi har «råd til det». Det er dette vi burde ha fokus på.

Da skulle en jo tro at medias repeat-budskap om høyt juleforbruk burde applauderes og heies fram som bevisstgjørende tiltak. Dessverre tror jeg dette tilslører mer enn det løser. Den dårlige samvittigheten kobles bare til selve juleforbruket, ikke til det underliggende hovedproblemet, helårsforbruket som gjør at ønskelistene og handlelistene før jul blir astronomiske fordi vi allerede har alt og må ønske oss noe vi slett ikke trenger. Skurret i samvittigheten før jul er raskt glemt når januarsalget lokker om noen uker.

Det årlige renselsesritualet før jul er helt greit. (Og dersom litt dårlig samvittighet fører til tyngre innsamlingsjulegryter eller pappkrus i kalde never rundt omkring, så har det da sin nytte for flere enn oss selv). Men det er slett ikke greit om vi lar dette skygge for den egentlige grunnleggende kritikken vi burde reise.

Problemet er jo på ingen måte om jula skiller seg ut, om jula byr på noe ekstra. Et ekstra lys i mørke og litt ekstra fett i kulda har vi alltid trengt her i nord. Problemet er den kjøpekarusellen vi lar svinge hele resten av året.

 

 

 

Vidunderlige nye samtid?

Året nærmer seg slutten. Førjulstid byr sjelden på rom for de store overblikkene. Det er lett å bli nærsynt i korte desemberdager med mange krav og frister. Men når juledagene om et par ukers tid nærmer seg nyttårsaften løfter ofte blikkene seg. Da kommer analyser og tilbakeblikk og spådommer, skal du se. Ambisjonen er å kunne forstå oss på vår egen tid. Men kan vi egentlig det?

De nærmeste tre dagene vil jeg her på bloggen dele en tekst der jeg lar et fortidig framtidsblikk møte vår samtid – for å se om dette kan gi oss noe innsikt i vår egen tid.

Du tar deg tid til et lite overblikk i førjulskavet, ikke sant? Kanskje du får et lesetips til julelesinga også.

*

Basert på menneskelig hybris søker vi å beskrive samtida vår. Men kan vi egentlig diagnostisere noe konstant pågående, som vi selv både skaper, blir skapt av og nærsynt betrakter våre dagliglivs gjerninger gjennom? Kan man analysere sine egne briller? Vi trenger kontraster og avstand for å få perspektiv, for å se ut over våre egne forståelser av hva som er gitt, normalt og naturlig – eller eventuelt avvikende og kritiserbart.

Men noen har (heldigvis) allerede hatt et analyserende avstandsblikk på vår samtid. Vi kan gripe til fortidas framtidsvisjoner!

I 1932 utga Aldous Huxley sin roman Brave New World, en satirisk framtidsanalyse. (Riktignok foregår historien i året 2540, men som borgere av det som uansett var Huxleys faktisk fjerne framtid, så kan vi bruke den for det den er verdt, utviklingen har gått raskere enn Huxley kunne vite.) Romanens budskap er en pessimistisk utviklingsoptimisme på den sosiale ingeniørkunstens vegne. Framtidssamfunnet har lykkes i å tilrettelegge for universell lykke, sosial stabilitet og harmoni, gjennom massemanipulasjon, sosial determinisme i et biologisk og medisinsk styrt klassesamfunn, overflod av materielle goder og tilgang til kjemisk lykke, underholdning og uforpliktende erotikk. Reproduksjon er en laboratoriesak og barneoppdragelse, målrettet mot de ulike klassers funksjon, skjer i offentlige kondisjoneringsanlegg. Lengsel, savn og frustrasjoner er avskaffet, det samme med skam og moralske dilemmaer.

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord, som alle barn har fått innlært i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten.

For satiren avslører (naturligvis) hvilken tomhet denne lykken er basert på. Kan vi bruke denne dystopien til å forstå oss selv? Ja, dessverre.

Vi kan slå oss for brystet og hevde at dette bare er en forvrengt ytterliggående historie, skrevet i en tid annen enn vår egen. Eller vi kan velge å se med hvilken intensitet vår samtid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden, som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet.

Forbruk er fundamentet.

Samtida rettferdiggjør dagens ekstremforbruk ved å lovprise bidraget til BNP, på samme måte som de kondisjonerte Huxleyborgerne fulgte levereglene om at «Gamle klær er motbydelige[..] Vi kaster alltid vekk de gamle klærne. Kassere er bedre enn reparere. Kappe er bedre enn lappe».

Å reparere egne klær er regnet som verdiløse arbeidsoppgaver i vår tid, fordi det ikke sysselsetter, øker BNP eller bidrar til skatteinnbetaling. Dessuten er det jo så gøy med noe nytt! Husk at du fortjener det! Vi er like forført av forbruksideologien, men på et mye høyere nivå enn Huxley kunne forutse.

Huxleys borgere opplever jo selv at de omgir seg med en stor og behagelig mengde luksusprodukter. Vakre klær, parfymekraner, hurtigtransportmidler til nære og fjerne steder, garantert artige aktiviteter som følekino, trappesquash og hindergolf, er lett tilgjengelig.

Slagordet er «Utsett ikke til i morgen den moro du kan ha i dag.» Et slagord som hvilken som helst markedsfører i dag ville tatt til sitt bryst. Men sett i forhold til vår tids materialisme er dette allikevel smått. (Og hovedpersonen må ta en stopp på veien for å kunne ta en telefon. Den sitter fortsatt fast i et hus. Vår egen vidunderlige samtid har sannelig gått videre!)

 

*

Kjenner du igjen noe av din egen samtid i dette fortidige framtidsblikket? I morgen skriver jeg om det neste kjennetegnet – avskaffelsen av familien…

 

DSC01095

Dagens Åse: Om leker. Hva trenger ungene?

DSC02497

«De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

 

Dagens utdrag fra Åse Gruda Skards bok Ungene våre tar opp et tema som kan virke helt fjernt og malplassert i vår tid. Det er hentet fra kapitlet «Leiker er så dyre», og argumenterer for at barn trenger leker, at vi må prioritere å skaffe dem noen leker. Dette er i tidlig etterkrigstid. Det er knapphet på alt. Å skaffe leker til barna kunne nok komme vært langt ned på lista over en families prioriteringer. Det er en viktig kontekst for å forstå Skards budskap om barnets behov for leker.

Førjulsdebatten  i 2014 er langt mer fokusert på at vi ikke skal kjøpe for dyre jule- eller kalendergaver til ungene. Midt i overfloden året rundt, med bugnende barnerom i de fleste hjem, er dette et forståelig og viktig tema i dag. Å kutte ned på vårt materielle forbruk og å slutte å drukne barndommen i ting, forbruk og underholdning – bør være noe vi er bevisste på. Året rundt.

Men hva skal vi da med Skards tekst i dag?

To ting:

  • Vi trenger alltid historisk kunnskap som sammenligningsmateriale for å forstå og se vår egen tid tydeligere. Erkjenne vår egen overflod ved å sammenligne med en knapphetstid som ikke ligger så langt tilbake.
  • Vi trenger å vende tilbake til det som er Skards grunnperspektiv på hva som er viktige og gode leker for barna. Vi blir blindet og blendet av all verdens kataloger og tilbud og muligheter – og overøser barn med ting, bare fordi de finnes, kan kjøpes, kan ønskes, vi har råd. Men hva trenger ungene egentlig? Hva gir gode bidrag til barndommen?

Her er utdraget:

«Vi har ikke råd til å kjøpe slike fine og dyre leiker til ungene våre. «Vi greide oss uten da vi var barn, så kan vel ungene greie seg uten også!»

Ja, men greide vi oss uten? Hadde vi ikke ei løkke å leike på, og var det ikke noen plankebiter der som vi laga hus og stasjon og mye annet med? Og fant vi ikke en del skålbrott som vi hadde til kopper og kar? Tegnet vi ikke opp fjøs og stall med småstein? Hadde vi ikke ei kasse til dokkestue? [...] Og moster hadde sendt fine snilehus og skjell som både pynta i dokkestua og kunne lages om til husdyr eller til smykker ettersom behovet var.

Men når det ikke er noen løkke igjen til å leike på, og inga grop til å grave i, og ingen plankebiter, og ingen kvister fra noe seljetre, – og når moster ikke har tenkt på å sende snilehus fra Sørlandsstranda, – ja noe surrogat må vel ungene våre få? Og når det er smått med plassen og verten ikke vil ha dem flyende i trappa støtt, så gjelder det altså å finne fram leikesaker som kan holde interessa fanget i lengre tid. Er de så dyre? Ja, de koster penger, det er sant. Men altfor billige leikesaker er i lengda dyrere, for de går så fort i stykker, så en må til pers enda en gang.

Leiker er ingen luksus. Enten det nå er kjøpte ting eller plankebiter eller heimelaga filledokker, så vokser og utvikler barna seg på å få stelle med dem og lage noe til med dem etter sitt eget sinn. Det er et behov hos barna for å få leike. [...]

Barna trenger å få leike. De må få høve og plass og tid til å leike, og de må ha ting å leike med. Bybarna må ha surrogater for stein og jord, kongler og blomster, kvister og planker, bekken som renner borti bakken, og trærne som er så gode å klatre i. [...]

De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

(Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 83-85).

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?

DSC00764I sin tid hadde leketøyskatalogene som dumpet ned i postkassa før jul, et helt spesielt navn her hjemme. De het naturligvis «Ønskeblad». Og Ønskebladene var gullskatter som ble tatt vare på i årevis, studert og lest omigjen og omigjen til det var bare fillene igjen For her kunne man jo ønske seg noe!

«Det er lov å ønske seg all ting. Men en kan ikke få all ting.» Var mitt svar. Og så dagdrømte ungene videre. Og ønsket seg bortimot alt på hver eneste side….

«Ønskeblader» for både store og små fyller postkassene i førjulstida. Med røde sløyfer rundt akebrett og kjøkkenmaskiner og nye vinglass. Du kan ønske, ønske, ønske deg noe. Og du kan fantasere om hva du selv skal knyte en sløyfe på og gi bort denne jula.

Det er lov, både å drømme og nyte glitteret og de røde sløyfene. Men ingen av oss kan verken få eller gi alt.

Vi kan selvfølgelig reise vår stramme pekefinger og påpeke at dette massivet presset fra handelsstanden skaper et hjerteskjærende falskt bilde av at den gode jula er til salgs. At alle disse glansede bildene bygger på en løgn – fordi vi jo alle vet at jula holder til i et tent lys, et varmt hjerte, en stille stund under stjernene. Ikke sant?

Jeg kjemper gjerne en kamp mot kommersialiseringen av både hverdagsliv og fest – nårsomhelst på året. Men da er det ikke nok å skylde på dem som tjener på all markedsføring og kjøpsfokus. Vi må også snu pekefingeren mot oss selv:

Hvis vi nå faktisk har avslørt dette presset som løgn og forvregning – la oss da stå for det denne avsløringen forteller oss. Et avslørt press kan vel ikke presse oss mer? Da er det i tilfelle vårt eget valg. Vi kan ikke henge på kjøpekarusellen og så fortsette å klage på at den finnes!

Et enklere liv handler ikke om å kjøpe flere arbeidsbesparende dingser eller gjennomføre hele julehandelen på nett.

Et enklere liv kan like gjerne handle om å gjøre seg mer uavhengig av kjøp- og salgskarusellen og markdesføringens glitrende løgner. Da trenger du ikke reise pekefingeren lenger – du kan bare snu ryggen til det hele.

Et enklere liv er et mer selvstendig liv, der du slutter å la deg styre av presset om hvor mye en må kjøpe for at det skal bli jul. Hvor lange lyslenker skal det egentlig være i år? Må gavehaugene til barna være like store – og større enn i fjor?

Her har du tre forslag til et enklere liv med mindre kjøping – også i førjuls- og juletida:

Kjøp mindre.

Ja – ærlig talt. Det er jo faktisk så enkelt. En gang i tida var jula et etterlengtet overflødighetshorn. Slakting, baking, støping av lys, pynting – og kanskje en presang – var et viktig og velfortjent brudd med hverdagslivets slit og enkelhet. Fulle bord, fulle kakebokser, kanskje to spirende svibler i vinduskarmen og et glitrende tre var en verdifull kontrast.

Gjennomsnittsnordmannens hverdag er i dag langt fra grå enkelhet. Både ferskt kjøtt og sukker i overflod finnes i de fleste hverdagsuker. De fleste har råd til å kjøpe det de trenger og vel så det – også i november. Godteri holder seg ikke engang i ro som lørdagsbegivenhet. Hvordan kan vi da holde på den gamle tradisjonen og tro at jula skal overgå hverdagen?

Hva med å la jula overgå hverdagen på helt andre skalaer? Det mange av oss kunne trenge som kontrast til hverdagen, er for eksempel mer langsom tid, mer ro, kvelder uten program, mer utetid uten prestasjoner og utenforliggende mål, tid til å lese en bok i timesvis eller spille et spill med familien – og kanskje mer søvn? Kanskje vi kunne lage plass for dette ved å skjære ned på alt som skal kjøpes og fikses?

Resirkuler

Alt trenger ikke være nytt. Gammel julepynt med frynsete kanter og nostalgisk verdi kan tas fram år etter år. Det kalles tradisjon. Pentøy er også til for å bruke i flere år, dersom en tar vare på det en har.

Og gavene? Det er faktisk tanken som teller, ikke prislappen. Kanskje fyller du opp skap og boder med noe du ikke lenger trenger, men som passer godt hos noen andre? Fretex og loppemarked gir flust av presangmuligheter – samtidig som vi bidrar til å gi ting lengre liv, motvirke søppelberg – og motvirker unødig økt produksjon.

Lag noe sjøl.

Her finnes det jo en hel bransje full av tips. Noen av gjør-det-sjøl-tipsene involverer nok vel så mye kjøping som den rene kjøpinga (men en kan jo få tilfredsstillelsen av litt egenvirksomhet på toppen.)

For noen framstår det kanskje som en uoverkommelighet, både tidsmessig og ferdighetsmessig å skulle lage det som trengs av gaver, pynt og mat sjøl.

Tenk da over tre ting: For det første:

Alle ukebladsframstillingene av alt du kan og bør gjøre sjøl er også en del av den kommersielle kjøp-jula-sirkulasjonen. Ta i mot tipsene du liker – men la være å ta de glitter-perfekte bildene innover deg og definere jula for deg. En god pepperkakeoppskrift fungerer fint selv om ikke hele familien har matchende rødrutede forklær og skinnende lykter mens bakinga pågår.

For det andre: Tenk over hvor mye tid du egentlig bruker på kjøping. Vurderinger, transport, sjekke på nettet, kjøpesenterlørdager. Hva om du kunne halvere denne tida – eller vel så det. Det gir tid til overs. For eksempel til laging.

Og for det tredje: Hva er det du allikevel gjør og lager selv som andre kunne hatt glede av at du doblet opp? Litt ekstra pepperkakedeig og steke ei plate ekstra som presang? To hjembakte brød, gjerne frosne med sløyfe på. Eller gavekort på strømpestopping eller dekkskift? Neste sommer går det jo også an å strikke noen sokker på stranda i god tid før de skal pakkes inn…

*

Kultur er menneskeskapt. Kultur er ikke pålagt skjebne som vi bare må finne oss i. Hvis vi ikke ønsker å bare løpe fortere og fortere i forbrukskarusellen – så må vi gjøre noen valg, også på tvers av sterke krefter.

God førjulstid!

 

 

 

 

 

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading

Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading