Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading

Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok? Continue reading

Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

.

 

Opprinnelig publisert her, og på VGs bloggliste

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte – slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning – så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som «Sånn er det bare», «Det må en bare finne seg i», «I virkelighetens verden så må vi….» – eller lignende utsagn. 

For hva som «bare er sånn» – det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til – det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig – i betydningen forstått som virkelig –  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting «bare er sånn» – så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene – utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at – se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den – vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner –  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett – så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art – eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at «Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn...» Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et «sånn er det bare»-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter – nesten alltid. Miljømessig skadelig – men økonomisk gunstig – javel. Usikre sosiale konsekvenser – men sikker økonomisk gevinst – javel. Folkehelsestressgenererende – javel, men det blir høyere Bnp, så da så…

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja – og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. «Sånn er det bare.» Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss – at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger – ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at «Jammen, Guri, sånn er det da bare». eller – «De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet» – så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med….). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at «sånn er det da bare» at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt – var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget – eller ønsket – om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter – og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av…. Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig – fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere – og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste – eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.