Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok? Continue reading

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå – at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme – pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin – eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem – eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort… Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja – det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer – vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke –  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer – så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg – de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem – det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme – en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer – som mye annet her i livet – men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv – og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium – at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg – ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever – samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige – vi lever ulike liv – det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja – gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse «slapp av, da, er det så nøye, da»-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid – da blir familielivet koordinering og kabal – og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del – velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en «kosestasjon» på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle – familie teller for barndom – de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter – men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger – uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

Det er ikke en prestasjon å ha barn.

(Dette innlegget er opprinnelig publisert her, og lå ganske mange dager ute til debatt på VGs bloggliste. Debatten finner du her. – Men nå kan du jo kommentere på denne siden i stedet!)
Det er ikke en prestasjon å ha barn. Det er ikke noe å skryte av eller vise fram. Det er ikke noe å være «flink til».
Det betyr ikke at det er lett. Eller at det er likegyldig. Langt i fra. Livet som menneske i verden er krevende for mange av oss. Ansvar for små mennesker er langt fra likegyldig. Det å få bli foreldre og få denne gaven og dette ansvaret er for mange av oss det største som skjer i løpet av livet. Det forandrer livet, det gjør noe med egen identitet, det gjør noe med hverdagene og prioriteringene. Det er viktig. Og det krever sitt.
Og det bør ta tid.
Men det er allikevel ingen sensasjon eller prestasjon. Det er et liv som leves. Som mye annet som tilhører menneskelivet, det å leve, det å leve sammen med andre mennesker.
Skillet mellom det å leve med andre voksne, selvstendige mennesker – og det å leve med barn som du har ansvar for – er nettopp dette; du har ansvaret. Det er noen i din nærhet som er ditt ansvar, og de har i utgangspunktet ikke de samme ferdighetene, erfaringene og forutsetningene som du har til å håndtere ditt og datt her i livet. Derfor er de ditt ansvar. Når en av dere er syke, eller det er nattevåk og uro, når det er vondt i magen og høye skuldre og noen som mobber og vanskelig matte og snørr og blod renner. Så er det du som har ansvaret. Ikke for å ordne alt. I høy grad også for å lære og gjøre barnet i stand til å ta mer og mer ansvar selv. Dette foreldreansvaret for barnets utvikling og gradvise adgang til og mestring av verden er krevende og spennende og bør være tankevekkende. Men det er heller ikke en prestasjon.
Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever – ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor «flinke vi er».
I bloggverdenen og i medieverdenen forøvrig handler det ofte om å vise fram. Vi skriver og fotograferer – glimt fra det gode eller pene i livet, ofte. Og så kommer kritikken – om at dette blir for glanset, for overfladisk, det er et narrebilde av det reelle livet, nattevåket, hybelkaninene, snørr og oppkast. Så skal en heller vise fram det tunge, være solidariske i slitet, vise hvor strevsomt det er – og få klapp på skulderen og skryt for det, for at en holder ut og holder på.
Da er vi jo tilbake ved livet som en prestasjon vi viser fram – igjen….
Det kan høres utakknemlig ut. Skal en ikke få skryt? Skal en ikke føle seg flink? Etter seks-sju år uten sammenhengende søvn? Eller verdensrekord i antall vaskemaskiner på et døgn. Eller etter en fantastisk flott sjørøverkake eller luciakjole – eller hva det nå er. Joda. JODA!
Verden burde være rausere. Både med å unne folk med fine bilder litt skryt og å anerkjenne det tilnærmet usynlige evighets-hverdags-slitet (som bare må gjøres omigjen i morgen) som grunnleggende for alle. Alle trenger anerkjennelse, – for mattelekser og gulvvask og et nesten ryddig rom…
Men – ich wiederhole – det er ikke en prestasjon å ha barn. Å ha barn er ikke noe jeg presterer som forelder.
Det er en gave. Det er krevende. Det er utfordrende. Det er et liv. Et liv sammen med mennesker – barn – i utvikling. Ikke noe jeg presterer – noe jeg «får til» eller «ikke får til». Barna mine er selvstendige individer – mitt (vårt) ansvar – men med egne valg, egne rettigheter, egne veier å gå.
Når vi har det fint – så er det vårt. Det er oss. Det er vårt liv. Ikke noe jeg presterer. 
 
Når jeg bærer de tyngre mammabyrdene, så er det bare sånn det er. Ikke en prestasjon. Bare slik livet nå en gang er.