Ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Avskjedsreplikkene fra flyktningene avslører desperasjonen: «Please, bring my baby!», «You can’t leave us here!»

 

Frokostkø i Souda

Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt.

Jeg anklager oss som samfunn både for å bryte med vårt verdigrunnlag og vårt ansvar i verden – og for å ikke ta ansvar for de humanitære og menneskerettslige konsekvensene av politiske beslutninger. Som europeisk borger krever jeg at vi tar ansvar – i fellesskap.

I stedet for et slikt fellesskapsansvar er det nå mange steder bare frivillige enkeltpersoner, små grasrotsgrupper og enkelte NGOer som tar jobben med å hindre at folk på desperat flukt sulter, at gravide og småbarn må sove i gatene, at frustrasjon og nød tar overhånd – med å forsøke å kompensere for det kaoset og den humanitære katastrofen som de politiske beslutningene har forårsaket.

Jeg er naturligvis glad for å kunne bidra som frivillig, direkte i praktisk arbeid. Men jeg forsvarer ikke et samfunn som snur ryggen til de svakeste, bevisst lager ordninger der tusenvis av mennesker blir etterlatt i et humanitært vakuum og der det bare er frivillige som står igjen for å berge humaniteten.

På Chios sto tre små frivillige organisasjoner for all mat til de ca. 12-1300 beboerne i de to leirene i og ved Chios by. Tre enkle måltider om dagen. Finansiert av gaver, tilberedt og servert av frivillige.

Rundstykke og en frukt til frokost. Grønnsakssuppe i et pappkrus til lunsj og kvelds. I blant kom en gresk husmor med en boks med kaker eller kjeks. Frivillige grupper står også for utdeling av klær og hygieneartikler. Ca. 40 % av beboerne i leirene er barn. Hver tredje kvinne i aktuell alder er gravid. I leirene bor flere helt nyfødte babyer født i Hellas etter flukten over havet, enslige mødre med store barneflokker, barn med skuddskader fra Syria, barn som er døve etter bombeangrep.

13064764_10153429890981044_7191197246465147152_o

Vilkårene er svært enkle. Det er kaldt vann tilgjengelig, stort sett, men ikke alltid. Noen bor i små campingtelt, noen under åpne presenningtak, noen stuet sammen i FN-containere, noen i store idrettshall-lignende telt der hver familie eller person har sitt lille teppe i rekka på gulvet, uten skillevegger, uten noe privatliv – på ubestemt tid. Lus, skabb og infeksjonssykdommer er vanlig. Varmen vil øke helseproblemene. Ingen av de som bor i leirene ønsker å være der. Men vi – Europa – har i vår trang til å beskytte oss selv – laget et system der de er tvunget til å bli der. Akkurat der. Lenge… Og så overlater vi til gaver og frivillighet å sørge for at det «går bra». Kan vi virkelig stå for det?

«Jeg vil ikke ha mat eller sko av deg,» sa en desperat trebarnsfar. «Jeg vil vekk herfra. Vi har passert dødstrussel etter dødstrussel for å komme hit, til frihet. Og så må vi bare sitte her på dette teppet. Uten informasjon, uten framtid.».

De greske øyene har mottatt tusenvis på tusenvis av båtflyktninger. Greske og internasjonale frivillige har drevet døgnvakt, reddet mennesker i land, sørget for klær, varme, mat og medmenneskelighet.

Situasjonen er nå endret. Båtantallet har gått ned, men i stedet er alle flykninger ankommet etter 20. mars, strandet på øyene, fratatt muligheten til å reise videre, til å ta valg for sine liv. Ett eneste valg har de igjen: Søk asyl i Hellas, eller velg frivillig tilbakesending til Tyrkia. Alternativet er deportasjon til Tyrkia. «Dette er ikke et valg, det er tvang,» sa en av flyktningene.

Strandet på øya betyr at mens de venter på en asylbehandling som ikke engang er igangsatt, ikke har noen muligheter til å påvirke egne livsvilkår. De er helt avhengige av denne frivillige hjelpen, dette rundstykket, denne tannkremen eller denne brukte solhatten til den solbrente ettåringen. Stengte grenser og øyer en ikke får forlate, fører til en opphopning av flyktninger i limbo, mennesker med store behov, som Hellas ikke er i stand til å dekke. Informasjon om søknadsprosessen er svært mangelfull. Uro og frustrasjon vokser.

Den alvorligste fortellingen fra Chios handler om den tredje flyktningeleiren på øya, interneringsleiren Vial, med sine piggtrådgjerder og stengte porter. Den ble etablert som en europeisk Hotspot for registrering, noe som sikkert virket som en brukbar idé den gang grensene nordover fortsatt gjorde det mulig å reise videre i Europa – og kanskje til og med fram til 20. mars, da ferja til Athen fortsatt brakte båtflyktningene videre fra øya. Men bestemmelsen om at flyktningene nå ikke skal forlate øya, har brakt Vial i en håpløs situasjon. Styringen med Vial virker preget av vilkårlighet og manglende innsyn – og den humanitære situasjonen er tilsvarende alvorlig.

13078300_10153483568566641_1480319835_o

De som sitter her, ble fengslet, ikke for en forbrytelse, men fordi de søkte tilflukt i Europa på en dato som ikke passet oss. Her er det også barn i alle aldre, syke, gravide og andre med spesielle behov. Nye greske hastelover gir adgang til fengsling i 25 dager uten dom.

Det har vært stadige rapporter om matmangel, alvorlig mangel på næring for de minste barna, opprør og overgrep inne i den lukkede leiren. Frivilliggrupper som tidligere fikk dele ut mat inne i Vial eller gjennom gjerdet, var plutselig nektet adgang i perioden jeg arbeidet på øya. Vi ble også nektet å levere mat gjennom gjerdet og vi ble til slutt nektet å snakke med flyktningene gjennom gjerdene. Denne mangelen på innsyn og kontroll med vilkårene i leiren, er alarmerende.

Den dagen jeg reiste fra Chios, slapp halvparten av flyktningene ut noen timer – men da de frivillige møtte opp på kvelden med suppekjelene fulle, var alle innestengt igjen. Siden har det dukket opp en regel om at de som har sittet inne i 25 dager, skal være fri til å gå ut. Men vilkårligheten understrekes av den manglende prinsipielle forskjellen mellom Vialbeboerne og de som lever i de åpne leirene og som faktisk selv rømte fra Vial for noen uker siden. Hvorfor gjelder helt ulike vilkår? Og så må en spørre seg om hvem som avgjør denne praksisen? EU? Hellas? Enkeltstående vakter en tilfeldig dag i leiren?

Denne kaotiske og krevende situasjonen er rammet inn av en rekke politiske beslutninger. Det er ikke en uforutsett naturkatastrofe som ligger til grunn. Dette er bevisste og villede beslutninger der

Europa, anført av EU, men godt støttet av f.eks. Norge, lar et krise- og konkursrammet Hellas med alt for lite ressurser sitte med ansvaret for over 50000 strandede flyktninger. Disse beslutningene omfatter stengte nasjonale grenser, stadig strenger nasjonal asylpolitikk i ulike land, den menneskerettighetsundergravende EU-Tyrkiaavtalen og stadig nye ideer og påstander om hva som er «trygge returland».

Resultatet er stor humanitær krise og et ansvarsvakuum både på de greske øyene, i Pireus, i nord-Hellas og langs balkanruta. Dag-til- dag-krisehåndtering overlates til enkeltstående frivillige. Samtidig opplever vi stadig oftere at hindringer legges for frivilliges arbeid og innsyn, frivillige fengsles og nektes adgang.

Jeg er en stor forkjemper for frivilligheten og enkeltmenneskets ansvar. Jeg oppfordrer alle til å ta i et tak for det gode i verden – og å gi frivilligheten gode rammevilkår. Vi er mange som igjen og igjen er villige til å brette opp ermene og stille opp, på greske strender, på Tøyen, i Kirkenes eller i Idomeni.

Men når vi som samfunn tar beslutninger, skal disse også være demokratisk fundert, det skal være offentlig innsyn i premisser og konsekvenser og det skal være et felles offentlig samfunnsansvar også å følge opp konsekvensene av disse beslutningene. Dagens kollektive ansvarsfraskrivelse er en alvorlig moralsk utfordring for vårt Europa. «How can you leave us here?!» Ja, hvordan kan vi?

 

klesvask

Kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 10. mai, 2016.

Hva er det å ha fri? Noen sommerferierefleksjoner.

Jeg skriver ofte om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer – dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet «fri» – i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late…

Jeg har skrevet om begrepene «arbeid», «jobb» og «fritid» mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av – for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som «jobb» og «fritid» opp som en dikotomi – som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen – så starter fritida. Når du har ferie fra jobb – da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar «jobb» stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør – og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i «fri»-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av «fri» så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er «fri» – dersom «fri» betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt – dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for «fri» – så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di – sikkert fint for deg – men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid – altså det jeg her kaller «jobb» –  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn – helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet – gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold – har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri – uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet – ulønnet arbeid – har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig – og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb – av cup-cakes-baking, og lattedrikking – overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv.En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb – så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie – og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner – så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet – men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Klare sjøl – en enkel start

Vi er tross alt mange som ser faresignalene  og ulempene. Som er bekymret for at vi går oss bort i alle tidsklemmekabalene våre, snubler i alle tingene vi fyller hjem og fritid med – og lurer på hvordan vi egentlig havnet her.  Hvordan ble det så travelt? Hvordan ble det slik at det aldri ble nok?

Tida for nyttårsforsetter ligger bak oss. Nå er det den nye tida hver dag. Det er ei god tid for å brette opp ermene og virkeliggjøre noen drømmer, motarbeide noe av uroen og bekymringene. Gjøre noe. Kanskje gå noen skritt for å forbruke litt mindre – klare noen flere ting sjøl, gjøre oss litt mindre avhengige av å selge tida vår for å kjøpe andres varer og tjenester og fylle kloden og skapene våre med enda flere ting….

Det trenger ikke være revolusjon. Som sagt – tida for de store forsettene er over for denne gang – nå er det hverdagsskritt som teller. Og da trenger du ikke ha en gigantisk plan der alt henger sammen, der alle bruer er brent og der alt starter helt på nytt med blanke ark. Vi lever midt i fargerike ark. Vi er der vi er. Du kan begynne der du er, midt i. Begynn med én ting. Finn dine egne skritt og din egen vei. Her trengs ikke coacher og oppskrifter.

Her får du noen tips.

Men igjen – velg din egen vei og din egen rytme.

Rydding. Husk små skritt. Ingen tar et helt hus i en jafs. Men ta en og en skuff eller bunke eller rom, en ting hver dag, og vær fornøyd med det du har gjort. Litt mer oversikt. Kanskje litt færre snublesteiner. Litt mer klarhet i dette mylderet som omgir oss. Sorter og vurder. Hvor mye trenger du egentlig. Bruker du denne dingsen – noen gang? Ramm inn vakre barnetegninger. Kast og gi bort det du ikke trenger. Bevar minner.

Se også de to neste punktene.

Reparasjon. Mange av de tingene som slenger omkring oss ubrukt kan gjenoppstå som helt brukbare deler av hverdagen igjen – med et par minutters innsats. Sokkehull kan stoppes. Knapper kan syes i. Flenger kan repareres. Skruer strammes. Lapper på bukseknær. I stedet for å irritere seg over alle disse småtingene som ikke er helt i orden – eller bruke (faktisk) masse tid (og penger) på å kjøpe nye plagg og dingser, så bruk noen minutter på fikse det som trengs, – sånn i en kveldsstund ved siden av tekoppen. Mye er raskere og enklere enn du tror. Lær deg gjerne noen nye teknikker. Ett realistisk skritt av gangen.

Mange kommer stormende med regnestykker som tilsier at det alltid lønner seg å bruke tida på å jobbe i den betalte jobben din – hente ut lønn – og så betale andre for varer og tjenester. At å gjøre og lage ting sjøl er et rent økonomisk tap, fordi vi bruker tid som vi ellers kunne høstet lønn for. Det er mange brister i dette resonnementet. Det er for de fleste en grense for hvor mange ekstra timer vi vil dra avgårde og tjene enda mer penger på vår lønnede jobb. Den overskytende tida kan brukes til mye – for eksempel til å klare ting selv. Videre har det å lage og gjøre ting selv tilleggsverdier som ikke framkommer enkelt i et rent matematisk regnestykke. En hjemmestrikket genser eller et hjemmebakt brød er ikke bare et økonomisk produkt. Og til sist – når vi kommer til reparasjoner – så kan vi gjerne kjøre dette regnestykket: Det å kunne reparere noe med egne ulønnede fingre og forlenge levetida til et kjøpt produkt er ren lønnsomhet. Stopp ti sokker på en halvtime – eller kjøp ti nye- hva er mest lønnsomt?

Resirkulering. Vi er ganske vant til resirkuleringstankegangen med hensyn til avfallssortering. Glass, metall, papir, plast blir plassert på riktig sted – og kan bidra til nye produkter. Men begrepet kan vise oss vei også med det som søplebilene ikke tar seg av. La det du ikke trenger gå videre til noe eller noen andre. Gi brukbare ting nytt liv hos andre. Mange steder kan du levere inn brukbare brukte gjenstander, Fretex, UFF, lokale loppemarkeder. Gi bort på Finn. Tenk over hvem i nabolaget som kanskje kunne trenge ungenes avlagte klær og utstyr. Arvede klær, sykler og ski går like godt.

Men resirkulering er ikke bare å sende gjenstander fra seg. Det er også å ta i bruk  – på nytt! Kanskje kan du finne ny bruk for dine ting hjemme. Med litt endringer og fiksing kan det gamle kjøkkenskapet snus på hodet og lages til en god hylle. Den gamle krydderhylla gir oversikt over alle reflekser, solbriller, sykkellykter og solkremer i gangen. Og et skritt videre – sy om de slitte ullplaggene til nye varme luer, halser, pulsvanter og sitteunderlag….

Og mens vi er inne på temaet – og det fortsatt er frost og hvitt der ute, så kan vi forberede oss for en ny giv for kompost fra egen husholdning, for eksempel når våren kommer. Offentlig resirkulering av matavfall er bra. Egen kompost er enda bedre. Kaste mat er ikke noe en heier på – men noe avfall, skrell og teblader har vi da alle. Det er meningsfullt og givende å la det bli til ny jord – i stedet for å bare være «søppel».

Restitusjon. Et underlig stikkord for en ny giv? Men er det ikke nettopp det vi også er ute etter: Et bedre, riktigere liv, mer balanse. Da hører restitusjon, hvile, ro  – og god aktivitet – med. Men kanskje en ikke henge i stroppen med utstyrsfantastene, treningssentertimeplanene, treningsappene og alt det andre. Kanskje vi ikke må? Kanskje er ikke enda mer timeplan, reising og pengebruk kilden til restitusjon og bedre helse? Jeg bare spør.

Skogen er der, fortsatt. Helt gratis. Gå en tur. Skru av dingsene, tv-en og det andre. Lån på biblioteket. Tenn et lys når det skumrer. Snakk med den du lever med. Roen som du søker på hytta -  søk den også hjemme. Kanskje er det noe i dette…?

Røtter (Jeg fant en R til!) Gulrøtter, kålrøtter, persillerøtter, jordskokker og pastinakk. Målet for mange er å lage mer mat sjøl, av kortreiste, årstidsbaserte og gjerne økologiske råvarer. Og gjerne kutte i kjøttmenyen. Det er gode skritt for både helse og natur. Og da ender du i norske vintermåneder gjerne på noe med røtter. Rotgrønnsaker er solid og håndfast mat som kan varieres i det uendelige. Og det er dyrket på et jorde nær deg. Da henger matbord og politikk godt sammen.

Røtter er selvsagt ikke alt. Skrittene mot mer sjøllaget mat kan gås på ulike måter. Bak familiens brød, det tar bare noen minutter, spredt på et par timer innimellom andre gjøremål en tirsdagskveld. Kok opp litervis med både sunn og smakfull pizzasaus eller pastasaus av alle gode grønnsaker, olje og krydder – mos og frys. La babymatglassene stå i butikken og kok og mos selv av familiens mat.

Lage mat hver dag tar tid. Men det er tid da du er hjemme, kan snakke med dem du hører sammen med, kan løse små og store problemer, kan surre rundt som familie og dele historier, høre engelskgloser, sy i den knappen. Du høster mye ekstrabonus på kjøkkenet! Kjøpe alt ferdig tar også mye tid; jeg tror vi sterkt undervurderer hvor mye tid som brukes på kjøping.

Og det er tidsbruk uten særlig med ekstrabonus…

 

 

 

 

 

Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?

DSC00764I sin tid hadde leketøyskatalogene som dumpet ned i postkassa før jul, et helt spesielt navn her hjemme. De het naturligvis «Ønskeblad». Og Ønskebladene var gullskatter som ble tatt vare på i årevis, studert og lest omigjen og omigjen til det var bare fillene igjen For her kunne man jo ønske seg noe!

«Det er lov å ønske seg all ting. Men en kan ikke få all ting.» Var mitt svar. Og så dagdrømte ungene videre. Og ønsket seg bortimot alt på hver eneste side….

«Ønskeblader» for både store og små fyller postkassene i førjulstida. Med røde sløyfer rundt akebrett og kjøkkenmaskiner og nye vinglass. Du kan ønske, ønske, ønske deg noe. Og du kan fantasere om hva du selv skal knyte en sløyfe på og gi bort denne jula.

Det er lov, både å drømme og nyte glitteret og de røde sløyfene. Men ingen av oss kan verken få eller gi alt.

Vi kan selvfølgelig reise vår stramme pekefinger og påpeke at dette massivet presset fra handelsstanden skaper et hjerteskjærende falskt bilde av at den gode jula er til salgs. At alle disse glansede bildene bygger på en løgn – fordi vi jo alle vet at jula holder til i et tent lys, et varmt hjerte, en stille stund under stjernene. Ikke sant?

Jeg kjemper gjerne en kamp mot kommersialiseringen av både hverdagsliv og fest – nårsomhelst på året. Men da er det ikke nok å skylde på dem som tjener på all markedsføring og kjøpsfokus. Vi må også snu pekefingeren mot oss selv:

Hvis vi nå faktisk har avslørt dette presset som løgn og forvregning – la oss da stå for det denne avsløringen forteller oss. Et avslørt press kan vel ikke presse oss mer? Da er det i tilfelle vårt eget valg. Vi kan ikke henge på kjøpekarusellen og så fortsette å klage på at den finnes!

Et enklere liv handler ikke om å kjøpe flere arbeidsbesparende dingser eller gjennomføre hele julehandelen på nett.

Et enklere liv kan like gjerne handle om å gjøre seg mer uavhengig av kjøp- og salgskarusellen og markdesføringens glitrende løgner. Da trenger du ikke reise pekefingeren lenger – du kan bare snu ryggen til det hele.

Et enklere liv er et mer selvstendig liv, der du slutter å la deg styre av presset om hvor mye en må kjøpe for at det skal bli jul. Hvor lange lyslenker skal det egentlig være i år? Må gavehaugene til barna være like store – og større enn i fjor?

Her har du tre forslag til et enklere liv med mindre kjøping – også i førjuls- og juletida:

Kjøp mindre.

Ja – ærlig talt. Det er jo faktisk så enkelt. En gang i tida var jula et etterlengtet overflødighetshorn. Slakting, baking, støping av lys, pynting – og kanskje en presang – var et viktig og velfortjent brudd med hverdagslivets slit og enkelhet. Fulle bord, fulle kakebokser, kanskje to spirende svibler i vinduskarmen og et glitrende tre var en verdifull kontrast.

Gjennomsnittsnordmannens hverdag er i dag langt fra grå enkelhet. Både ferskt kjøtt og sukker i overflod finnes i de fleste hverdagsuker. De fleste har råd til å kjøpe det de trenger og vel så det – også i november. Godteri holder seg ikke engang i ro som lørdagsbegivenhet. Hvordan kan vi da holde på den gamle tradisjonen og tro at jula skal overgå hverdagen?

Hva med å la jula overgå hverdagen på helt andre skalaer? Det mange av oss kunne trenge som kontrast til hverdagen, er for eksempel mer langsom tid, mer ro, kvelder uten program, mer utetid uten prestasjoner og utenforliggende mål, tid til å lese en bok i timesvis eller spille et spill med familien – og kanskje mer søvn? Kanskje vi kunne lage plass for dette ved å skjære ned på alt som skal kjøpes og fikses?

Resirkuler

Alt trenger ikke være nytt. Gammel julepynt med frynsete kanter og nostalgisk verdi kan tas fram år etter år. Det kalles tradisjon. Pentøy er også til for å bruke i flere år, dersom en tar vare på det en har.

Og gavene? Det er faktisk tanken som teller, ikke prislappen. Kanskje fyller du opp skap og boder med noe du ikke lenger trenger, men som passer godt hos noen andre? Fretex og loppemarked gir flust av presangmuligheter – samtidig som vi bidrar til å gi ting lengre liv, motvirke søppelberg – og motvirker unødig økt produksjon.

Lag noe sjøl.

Her finnes det jo en hel bransje full av tips. Noen av gjør-det-sjøl-tipsene involverer nok vel så mye kjøping som den rene kjøpinga (men en kan jo få tilfredsstillelsen av litt egenvirksomhet på toppen.)

For noen framstår det kanskje som en uoverkommelighet, både tidsmessig og ferdighetsmessig å skulle lage det som trengs av gaver, pynt og mat sjøl.

Tenk da over tre ting: For det første:

Alle ukebladsframstillingene av alt du kan og bør gjøre sjøl er også en del av den kommersielle kjøp-jula-sirkulasjonen. Ta i mot tipsene du liker – men la være å ta de glitter-perfekte bildene innover deg og definere jula for deg. En god pepperkakeoppskrift fungerer fint selv om ikke hele familien har matchende rødrutede forklær og skinnende lykter mens bakinga pågår.

For det andre: Tenk over hvor mye tid du egentlig bruker på kjøping. Vurderinger, transport, sjekke på nettet, kjøpesenterlørdager. Hva om du kunne halvere denne tida – eller vel så det. Det gir tid til overs. For eksempel til laging.

Og for det tredje: Hva er det du allikevel gjør og lager selv som andre kunne hatt glede av at du doblet opp? Litt ekstra pepperkakedeig og steke ei plate ekstra som presang? To hjembakte brød, gjerne frosne med sløyfe på. Eller gavekort på strømpestopping eller dekkskift? Neste sommer går det jo også an å strikke noen sokker på stranda i god tid før de skal pakkes inn…

*

Kultur er menneskeskapt. Kultur er ikke pålagt skjebne som vi bare må finne oss i. Hvis vi ikke ønsker å bare løpe fortere og fortere i forbrukskarusellen – så må vi gjøre noen valg, også på tvers av sterke krefter.

God førjulstid!

 

 

 

 

 

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading

Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading

Rustet for framtida?

 

DSC03899

Opprinnelig publisert her.

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. – Men i framtida blir det nok bare moderne….
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme…
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare «her-og-nå-babyer» med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid – og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, – og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Continue reading

Respekt for rot!

 

DSC01791Det går i bølger, men bølgene kommer alltid tilbake ser det ut til – folk hever stemmen, løfter kameraet, smiler skjevt og viser glamour og glitter vinterveien: «Her er vaskerommet mitt», «Se kjøkkenbenken min», «Slik er søndagsmorgen hos oss». Og så ser vi fulle skittentøydunker, tomme melkekartonger, utslitte joggebukser og nedraste legotårn og vi smiler skjevt og solidarisk tilbake. Slik vi visstnok skal. Rundt rotet skal solidariteten sirkle.

Disse framstillingene idealiseres som ærlighet. Det påstås at det vises noe annet enn fasade. Det påstås at vår selvtillit, vår tro på vår egen tilstrekkelighet rammes når vi utsettes for altfor vakre og harmoniske framstillinger av andre menneskers liv. Det må rot (forstått som ærlighet) til for at vi nettopp skal kunne løfte blikket, se hverandre i øya og tro på oss selv.

Det Aftenposten-innledede Prosjekt Uperfekt var et eksempel på dette. Sommeren brakte rett og slett en billedserie av tørkestativer og kjøkkenbenker – og forholdsvis mye lego utover norske stuegulv.

Gikk det et lettelsens sukk gjennom landet? Så vi endelig at slik har de andre det også, slik som meg, slik er virkeligheten, senk skuldrene – du er bra nok. For det var vel meningen, slå fast at dette rotet – det er bra nok? Continue reading