Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

Fredspris for barnas framtid

DSC02406

Vi er på femte uka med sjuke unger og voksne her i huset. Ikke alvorlig, bare gjennomsnittlig norsk vinterhangling. Nesten som bittesmåbarnstida, da det alltid gikk i ett. Opptelling hver morgen hvem som står nok på beina til å gå på skolen – og hvem som bør roe ned og samle krefter og hoste på sofaen. I går lå elleveåringen hjemme under pleddet, bleik og pjusk. I dag står den kloke, litt friskere jenta mi godt innpakket på Rådhusplassen med tusenvis av andre skoleelever og hyller sitt store forbilde – Malala. Målet hun (og jeg!) krysset fingrene for i hele går. Men først var det engelskprøve på skolen.

Våre barn har rett til en lang skolegang fylt av engelskprøver og gymtimer og naturfagsprosjekter. Og blir de syke finnes både varme pledd og et tilgjengelig helsevesen. Det skal både vi og ungene være takknemlige for.

Men goder forplikter. Takknemlighet må ikke stoppe ved oss selv. Våre ressurser og våre barns trygge oppvekst forplikter til å erobre kunnskap og klokskap til gode for flere enn oss selv. Og vi som er store, vi som er voksensamfunnet, er forpliktet på å gi barna våre en bevissthet om verden som større enn dem selv, der tilgangen til pledd og engelskprøver og varme boblejakker en sur dag på Rådhusplassen ikke er en selvfølge.

Malalas historie og Malalas budskap treffer oss alle. Og den treffer barna. Barn trenger forbilder i sitt liv. Disse velger de selv – blant dem de kjenner til. Det er derfor vår oppgave å la dem få  kjenne til helter, forbilder og beretninger som strekker seg ut over deres eget hverdagsliv. Vi må gi rom for samtaler – vi må kunne gi forklaringer og rammer rundt barnas tanker og spørsmål.

Dagens fredsprisutdeling er lett å forstå, selv for de minste blant oss.

«Han andre vet jeg ikke så mye om,» sa den ene her i dag tidlig.  «Ikke det? Kailash Satyarthi, han har reddet 80 000 barn fra slavearbeid, han,  slik at de kan få gå på skolen og leke.» 

Det er også lett å forstå.

Det er to klare helter for ungene – og oss store  i dag.

 

 

 

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

 

 

DSC04259Hele denne høsten har vi blitt minnet om høsten 1989, for 25 år siden, da Jernteppet raknet i Øst-Europa. Denne helgen var det 25-års markering for murens fall i Berlin.

Høsten 1989 var jeg selv student i Tyskland. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg nok paradoksalt nok vært mer oppmerksom på dramatikken i Berlin. Dette var tida før nettaviser – og mobiltelefoner var sjeldne. Hvis noe dramatisk skjedde kom det på nyhetene på radio, hvis man nå hadde den på – og i avisene neste dag. Jeg hadde besøk fra Norge og i vertsfamilien min ble det minste barnet akuttoperert den natten. Det var  kanskje ikke så rart at det tok nesten et døgn før jeg fikk med meg hva som hadde skjedd.

Men det hadde skjedd! Muren var åpnet. Utreiseforbudet var opphevet. Det var virkelig Die Wende. En ny tid var begynt.

9. november, 1989, tidligere på dagen – før en kunne vite at murens fall var bare timer unna, var mer enn tusen engasjerte borgere samlet i Berlins kongresshall på Alexanderplatz i Øst-Berlin til diskusjonsforumet «Forum Bildunsnotstand«. På invitasjonen sto det sentrale spørsmålet – Hvordan skal det gå videre med danningen og oppdragelsen til våre barn?

Kanskje kan markeringene nå i høst få oss til å minnes hvor revolusjonerende  den Wendezeit-høsten som ledet fram til 9. november faktisk var? Staten vaklet, samfunnet og folket var i bevegelse, noen fysisk – i gatene og over grensene – og mange mentalt. Folket gikk i gatene og ropte «Wir sind das Volk.» De definerte seg selv som folket – de som skulle bygge og forme samfunnet – selv. Mange grep muligheten til å delta i en åpen diskusjon om hvordan menneskene bør få leve, om hvordan et samfunn bør skapes – om Bildung/danning på mange plan.

Slik beskrives stemningen på Forum Bildungsnotstand, 9. november 1989, av en av deltakerne, Gerd Eggers:

«Es herrscht eine beinahe euphorische Afubruchsstimmung. Endlich soll es möglich sein, eigene Modelle nach eigenen Vorstellungen zu entwickeln und zu erproben. Auch die Erneuerung der Allgemeinbildung wird eingeklagt. Der Mensch soll als Mensch, nicht als «Staatsbürger», als «Schülermaterial» und «unvollkommenes Kind» in den Mittelpunkt der Bildung rücken.»

(«Det hersket en nesten euforisk oppbruddsstemning. Endelig skulle det være mulig å utvikle og utprøve egne modeller etter egne forestillinger. Også fornyelse av allmenndanningen blir tatt opp. Mennesket skal som menneske, ikke som «statsborger» eller som «elevmateriale» og «ufullkomment barn» settes i sentrum for danningen.»)

Etter alt som skjedde denne dagen ble arbeidet videreført i Volksintiative Bildung. Det ble arbeidet med et nytt allmenndanningskonsept – for dette «nye DDR» etter die Wende. Enkeltmenneskets evne til å selv kunne skape et meningsfylt liv ble satt i sentrum. Livsfjern undervisning skulle erstattes av livsnær; ensidig vitenskapsorientering og dominans av lærer og skolebok skulle vike for fokus på følelser og sosiale ferdigheter, metodisk realisert gjennom elevbestemmelse, gruppediskusjoner og rollespill. Bevegelsen fremmet også forslag om et helt nytt fag – Lebensgestaltung – «livsforming».

Statssystemer kan rase sammen. Skole fortsetter dagen etter. Det var klart det ble et stort engasjement rundt hva skolen skulle formidle nå, etter murens og SED-statens fall. Mellomåret – fra oktober 1989 til oktober 1990 var en tid for engasjerte debatter om samfunnsbygging og samfunnsforandring. Mange trodde på å bygge et alternativt Østtyskland, basert på en sammensmeltning av demokrati og fri sosialisme. Mange grasrotinitiativer og engasjerte enkeltpersoner deltok i denne åpne debatten som foregikk på møter og i tidsskrifter. Dette var «Wir sind das Volk» – vi er folket – tida. Før slagordet dreide mot gjenforening – «Wir sind ein Volk

Mange av borgerbevegelsens ideer og tanker druknet i gjenforeningen, da vesttysk lovverk og ordninger ble normen. På skolefeltet kunne imidlertid en del av danningstankegangen leve videre – siden skolepolitikk etter vesttysk lov er et delstatsanliggende. Et Lebensgestaltungsfag ble faktisk også etablert, i delstaten Brandenburg som ligger rundt Berlin. Det har sin egen historie.

*

Vi har brukt mye tid på å tenke og forklare rundt Berlinmurens historie og murens fall nå de siste ukene. Interessen har ofte kommet spontant fra ungene – basert på stoff i avisene eller noe de har snakket om på skolen. Noen ganger har vi voksne fortalt historier og vist fram bilder.  Vi har gransket kart og sett framstillinger av muren og sikkerhetssonene. Vi så glimt fra markeringen ved Brandenburger Tor på nyhetene. Tjuefem år er lenge for dem som er skolebarn i dag. Dette er nær historie – men allikevel fjern nok til at mye må forklares.

Det viktigste budskapet er det samme som folket i DDRs gater høsten 1989 bar med seg og som murens fall beviste:

At samfunn kan formes og forandres. At det teller hva vi mener og gjør. Det er et viktig budskap også for barna i dag.

 

 

 

 

 

Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

DSC01824

Den personlige beretningen først:

Morgenstund med skolebarn. Frokostbord. Stearinlys. Novembermørkemorgen. Noen er trøtte. Alle er i sving. En vil komme seg raskt avgårde for å rekke å spille fotball før skolen starter. En vil få gjort naturfagleksa til seinere i uka for å føle seg i rute. En har sein førstetime og kan somle litt. Katten er fornøyd med at det er nok av folk til morgenkos.

Barna har oppdaget Værmelding for 2050. De kan regne ut at de selv vil være såvidt eldre enn vi foreldrene er nå på den tida. Det er absolutt en fjern framtid for dem – men allikevel innenfor det de klarer å forestille seg og identifisere seg med.  «Da blir det umulig å leve her,» sier de to yngste til hverandre.

Litt seinere, den ferske tenåringen reflekterer rundt 11. september, var det ett fly i hvert tårn? «Og vet du, Mamma, jeg visste ikke om det før jeg var åtte år.»

Vi snakker mye om verden omkring oss, om politikk, samfunnsansvar, aktuelle hendelser og bakgrunnshistorie i vår familie. De fruktbare samtalene kommer som regel spontant, det er sjelden at en vokseninnledet tematisering («Nå skal vi snakke litt om situasjonen i Ukraina, dere….»)  leder så langt.

Så hvordan gikk det så? En kan ikke la to barneskolebarn gå avgårde på morgenen mens de tror at det blir umulig å leve her når de blir voksne. Så vi snakket. Om at det ikke blir umulig å leve her – men at det blir eller kan bli annerledes. Men at en også kan gjøre noe for å bremse klimaødeleggelsene. Om at mamma og pappa og politikere og andre voksne tar ansvar for samfunn og miljø – i dag. Og at de får mer av dette ansvaret etterhvert. (Og så snakker vi om hvorfor det ikke er «bare» å selge skranglekassa vår og kjøpe en hybridbil, selv om det er en smart oppfinnelse…, men at vi faktisk ikke bruker bilen så mye i hverdagen, at det også teller.) At det er mye vi kan gjøre i dagliglivet. At det å holde forbruket nede, reparere og resirkulere, fly lite og tenke oss om er viktig.

Og så går de avgårde. En ny dag.

Med den store, som hadde god tid, ble det flere tilbakeblikk der ved frokostlysene – og refleksjon rundt det å snakke med barn om alvor. 11. september var en måneds tid før han selv ble født. Som så mange andre jorda rundt, ble jeg, den høygravide mammaen hans, slått av alvoret og skrekken over hva slags verden barnet mitt skulle vokse opp i. Han mener han var åtte da han fikk høre om det første gangen. Det er en av vår tids ikoniske og historisk markante beretninger. Den må fortelles. Men ikke i vogga eller midt i Hakkebakkeskogen. Andre barn som allerede var oppmerksomt med da dette skjedde, kunne ikke skånes. Jeg vet om vennefamiliens seksåring som skrekkslagen forsto at «Mamma, dei gjorde det med vilje!».

Ti år seinere sto jeg sjøl midt i et slikt alvor som ungene ikke kunne holdes unna. 22. juli, 2011, vi hørte smellet på mange kilometers avstand, tenkte sprenging på byggeplass og gikk videre. Da jeg litt seinere slo på radioen og umiddelbart høret «Men vi kan melde om at statsminister Stoltenberg er i sikkerhet» forsto jeg at noe var svært alvorlig. At vi kanskje måtte evakuere selv. At jeg måtte få tak i ham som var ute og syklet. Og sjekke med alle kjente om de trengte hjelp. Og jeg skjønte fort at denne gangen kunne jeg ikke skjerme barna fullstendig. Alle tre måtte orienteres, hver på sitt nivå og på sin måte. Femåringen, niåringen og den som skulle fylle åtte dagen etter, kakebaksten var i sving. De var midt i det – og måtte være midt i det. Med oss.

Og så gikk samtalen videre. Om flyene. Om terrorisme. Om ondskap. Om mot. Om barn som skal skånes og barn som ikke kan skånes, men uansett må ledsages.

Før han kastet seg på sykkelen han også. Rakk skolen. Dagens plikter og krav.

*

Det er et stort privilegium å ha barn og få følge med – og være med – på utvikling, undring og utfordringer. Mellomstore barns møte med små glimt av den store verden, av sammenhengene, av spørsmålene, av ondt og godt på stor skala – er givende og krevende. Det er svært verdifullt og viktig å kunne gripe slike samtaler i farta – der de plutselig oppstår, midt i mylderet og matpakkesmøringa og klare å reflektere litt sammen, gi hverandre noen perspektiver og noen knagger.

Vi voksne har ansvaret. Voksenansvaret dreier seg ikke bare om å sørge for næringsrik mat, pugging av engelskgloser og skyss til fotballtreninga. Foreldre har også hovedansvaret for å være plattformen for barnas skritt videre ut i verden. Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt, livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Her har familiesamtalene om livet og samfunnet sin sentrale plass.

Men hvordan skal vi orke å snakke om det onde, skumle og farlige i verden? Vi ønsker jo trygghet og ubekymrethet for ungene våre! Her er noen råd:

Tilby forklaringer

Verden finnes. Utfordringer finnes. Men det blir mindre skummelt og mindre kaosfølelse dersom vi voksne kan sette enkeltbrokker av informsjon inn i en sammenheng. Vis på kart. Fortell bakgrunnshistorie. Vis paralleller som barnet kan kjenne igjen for eget liv. Kanskje fortelle om at «dette skjer veldig sjelden» – eller «dette er alvorlig, men det er langt unna her.» Slike ting kan ikke barn tenke seg til selv – og de vet kanskje heller ikke at de kan spørre om det.

Vis håp

Vi må fortelle barna at voksne tar ansvar for problemer. At vi jobber for å finne løsninger. At både enkeltpersoner og land samarbeider om de vanskelige sakene. Snakk om FN – «klubben for alle landene i verden». Snakk om Stortinget. Snakk om frivillige organisasjoner, miljøvernorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner. Vis sammenhengen mellom små lokale skritt og egne bidrag til en bedre verden (gå med bøsse under TV-innsamlingen, resirkulere, være en god venn) – og de nasjonale og globale arbeidsfeltene for gode formål.

Snakk om ytringsfrihet og ansvaret for å bruke den. Fortell at når det er problemer – på skolen eller i verden – så er det viktig å si fra og viktig å gjøre noe.

Vis barnet ditt at du som er voksen vet, tenker og tar ansvar.

Og husk at  verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

Tilpass etter alder, modenhet og personlighet.

Det er ikke voksenversjonen av verden du skal presentere for femåringen din. Femåringer er heller ikke like. Ikke tolvåringer heller. Det er du som kjenner barnet ditt. Vi porsjonerer informasjon og forklaringer slik at de passer til barnet. Målet er mer forståelse, mer trygghet – og alltid beholde håpet.

Barn har rett til å oppdage verden gradvis – ut fra sin egen indre sirkel. At det skal være tur i barnehagen i morgen, en ugrei hendelse med en kompis eller matteprøven kan være mye større for barnet ditt enn Ebola og finanskrise. Start alltid der barnet er!

Det er riktig å skjerme. Vær barnas filter.

Vi setter oss ikke ned og holder foredrag  om alt mulig vi voksne bekymrer oss for. En kan fortelle ganske små barn at noen voksne gjør svært gale ting, at noen barn er fattige og sultne og at vi må hjelpe de som trenger det. Men en trenger ikke samtidig utdype og vise detaljer om all verdens forferdelige overgrep og forbrytelser som kan finne sted.

Alt til sin tid.

Familien er barnets filter. Vi som foreldre gjør valg, siler og prioriterer. Men vi har også ansvaret for å være det filteret som barna ser verden gjennom. Tilby fortolkningsrammer, forklaringer. Bidra med et verdisyn, samfunnssyn og menneskesyn som gjør verden levbar og håndterbar for barna.

Det er riktig å la barna møte alvoret.

Samtidig som det er riktig å skjerme barn, så er det riktig å la dem – gradvis og med voksenfølge – få kjennskap til den verden de faktisk lever i. Og her er det mye som ikke er hyggelig. Det finnes sult og nød, urettferdighet, krig og miljøtrusler.  Det er sant. Vi må forholde oss til det. Og vi kan ikke bare vente til barna oppdager det selv. Det er alltid vi voksne som har ansvaret.

Vi kan ikke oppdra barn i en skjermet velstandstilværelse der det verste som kan skje er at du ikke får alt du ønsker deg til jul. Vi må vise dem verden og alvoret. Men med familefilteret og ledsagelse.

Noen hendelser kan ikke velges vekk. Noen hendelser er så omfattende, alvorlige og gjennomgripende at alle – også barn – har rett til å få vite (på sitt eget nivå) – og få tydelig beskjed om at dette kan vi godt snakke mer om når du vil. Jeg nevner noen slike hendelser i teksten ovenfor. Ingen av oss med barn som dengang var over 3-4 år kunne velge vekk 22. juli, samme hvor vondt og smertefullt erkjennelsen av det hele var. Min datter feiret åtteårsdag med senket flagg, og hun visste hvorfor.

Ikke eksponer – og stikk. Vær med ungen din, vær tilgjengelig.

Jeg mener at du skal snakke om verden og samfunnet med barnet ditt. Men ofte er det ikke oss selv som foreldre som er kilden for barnets tilgang til verden. Radioen står på ved frokostbordet, avisene ligger framme og nettet er fullt av alt. Selv i vår tid med så mye tilgjengelig informasjon, har vi voksne absolutt et ansvar for å sile, skru av og sette grenser for hvor mye som skal fosse ut til enhver tid. Det er ikke slik at ungene ikke får med seg hva som ruller over en skjerm eller sies fra radioen. Men at de får med seg noe betyr ikke at de forstår – eller klarer å vurdere konsekvensene av det de har hørt.

Derfor har vi et ansvar for å ikke la barnet bli sittende igjen alene, forskrekket og i villrede over hva denne nyhetsmeldingen egentlig betyr. Vær tilgjengelig for oppklaringer og spørsmål.

Grip dagen!

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig.

Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da.

 

 

 

 

Dagens Åse: Om demokrati i familien.

 

DSC02570

«»Din vilje ligger i fars lomme, den!» «Hysj, ti stille, de voksne snakker!» «Dette veit mor best!» «Nå må du bare lystre og ikke mukke!» Nei, slikt er ikke demokrati.

Skal vi oppdra barna til å leve i et demokratisk samfunn nytter det ikke bare å fortelle dem om samfunnsinstitusjoner, lønnskamper, stortingsvalg o.l. Det er ikke nok å forsikre dem om at demokrati er bedre enn nazisme. Vi må sjøl leve etter demokratiske grunnsetninger heime. Vi må prøve å finne ei eller anna form for demokrati i heimen. Vi må la barna få praktisk øving i demokratiske livsformer med ordskifte, avstemminger, samarbeid med krav om at en gjør seg opp ei meining, at en må overveie forskjellige synspunkter og ta stilling til dem osv.

Grunnlaget for all oppdragelse til demokrati er selve tonen i heimen. [...] Far og mor må først og fremst være likeverdige og likestilte personer som tar avgjørelser sammen. Den typiske nazistiske familieforma er den at mennen rår både over kone og barn; kona blir undertrykt av mannen, men rår til gjengjeld over barna som ikke har noe å si. Den familieforma vil vi ikke ha ei et demokratisk samfunn.

Ellers kan demokrati i familien sjølsagt få ulike former. De forskjellige medlemmene kan ha ulike funksjoner, og de har ulike evner og utviklingsgrad som en må ta omsyn til. Men alle må ha rett til å bli hørt. hver enkelt må ha rett til å hevde seg ut fra ine forutstninger, dvs. i økende grad etter som en utvikler seg, vokser og lærer..» (Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 195-196).

*

Dette utdraget er hentet fra kapitlet Demokrati i familien i Åse Gruda Skards bok Ungene våre fra 1948. Skard ført an i et oppgjør med tidligere tiders ensidige lydighets- og disiplineringstilnærming i barneoppdragelsen. Hun la vekt på å forstå barnet og barnets uttrykksformer – ikke bare korrigere adferd. Hun oppnådde mye anerkjennelse for dette – men ble også kritisert for å stå for en «fri barneoppdragelse» uten tydelige voksenpersoner, noe som hun altså slett ikke gjorde.

For oss i vår tid er det innarbeidede tenkemåter at barn skal møtes og lyttes til som hele mennesker. Det kan være nyttig med et tilbakeblikk på tidligere tenkning og se at disse «vanlighetsrammene» som vi til enhver tid omgir oss med og legger til grunn, ikke er selvfølgelige og naturgitte. Vår tenkning, vår barneoppdragelse, vårt syn på barns posisjon i vår kultur – alt dette er kultur- og menneskeskapte fenomener og kan formes og diskuteres videre. Dette er ikke et fullført løp. Vi har ikke tenkt alle tanker som bør tenkes, reflektert over alt som bør reflekteres over eller tatt alle oppgjør som bør tas – selv om vi kan kontrastere oss selv mot tidligere tiders mer autoritære eller undertrykkende former for oppdragelse.

For Skard selv, i et Europa som fortsatt kjempet seg på beina etter 2. verdenskrig og nazismens tankegods, så var barns demokratiske oppdragelse svært sentralt for hele samfunnets framtid.

Skard beskriver sin egen families praktisering av familieråd, der alle familiemedlemmer kan legge fram sitt syn – og der saker løses og beslutninger tas på ulike måter. Noen ganger ved avstemming og flertallsbeslutning. Noen ganger ved at mor og far oppklarer saker og forklarer om hindringer og begrensninger som en ikke kommer utenom. Noen ganger ved at en sammen finner nye ideer og løsninger på dagliglivsutfordringer.  Noen ganger ved å fordele oppgaver, byrder og goder på nye måter mellom familiemedlemmene.

Hun sier ikke at dette er løsningen for alle familier, men hun understreker betydningen av en demokratisk kultur i familien.

Hva skal vi så med dette i vår tid? Lytter vi ikke altfor mye til barna, blir ikke altfor mye besluttet på barnas premisser, blir ikke altfor mye lagt til rette for barna og for få krav stilt til barn?

Spørsmålet er allikevel fortsatt om det finnes i tilstrekkelig grad en demokratisk kultur, der barns tanker og meninger gis plass og gis mening. Dersom få krav blir stilt og mengden av goder og tilrettelegging er i overkant, så er det jo uansett vår voksne beslutning som gir rom for dette. Vi voksne er alltid ansvarlige for rammene. Dersom vi lager rammer der alle impulsive ønsker og behov fra barn blir etterkommet, der vi pøser på med goder og tilrettelegging – men der tidsklemme og materiell overflod samtidig lager trange muligheter for å samtale, reflektere og prioritere sammen – har vi da egentlig en demokratisk kultur?

Dersom for få krav stilles til barns eget ansvar og deres egne meninger, dersom vi bare tilrettelegger og skåner dem mot motgang – er det å ta dem på alvor og bringe dem inn i en demokratisk levemåte, der hver og en av oss skal telle?

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Hvem skal være våre barns helter? Om fredspris og behovet for noen å se opp til.

I dag har Malala Yousafzay og Kailash Satyarthi blitt tildelt Nobels fredspris for 2014.  Prisen tildeles for «deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»

Jeg tror at den første fredsprisen jeg selv husker, var utdelingen til Mor Teresa i 1979. Da var jeg ti år, og hennes arbeid appellerte sterkt til meg. Formingsklubben som sju av oss jentene i klassen hadde hatt hjemme hos meg hver 14. dag  i alle år siden første klasse, hadde resultert i en mengde flotte gevinster (det må jeg si, også i ettertid, de var flotte, takk til mor for stødig opplæring av oss alle sju!). Målet hadde hele tida vært å lage et lotteri til inntekt for Redd Barna. Nå ble det Mor Teresa og hennes arbeid som ble mottaker i stedet.

Videre er vi minst et par generasjoner voksne som ble tent som politisk engasjerte av Nelson Mandelas kamp, fangenskap og frihets- og forsoningsengasjement. Slik var det også for meg. Det var stort da jeg fikk være med og lede arbeidet for Operasjon Dagsverk det året midlene gikk til det sørlige Afrika. Og da Mandela slapp fri i 1990, var vi mange som hadde fulgt hans kamp i mange år og som jublet over at noen ganger løser ting seg, i hvertfall for en stund.

Historiske helter som Jeanne d’Arc, Fridtjof Nansen eller motstandsgruppa Weisse Rose - eller fiksjonshelter som Jonathan Løvehjerte var også gode å «kjenne til».

Jeg minnes at det var godt å ha helter gjennom barndom og ungdom. Det var godt i en krevende verden som jeg som ganske ung så at var preget av kald krig, atomvåpentrussel og nord-sør-motsentninger, fattigdom  og undertrykkelse, da var det godt og løfterikt å se at noen gjorde noe. Noen sto for noe rett og viktig, kjempet kamper, holdt ut – og ble til og med hørt, anerkjent og fikk til resultater.

Kjempende ledere ga meg en forståelse av at verden ikke bare var vanskelig – det fantes også veier og muligheter.

Slik har det vært gjennom tidene. Ledere – og «helter» – med glød og engasjement har vist vei, tent engasjement og gitt visjoner og håp for mange unge.

Jeg har reflektert mye over hva slags heltebudskap og hvilke idealer som formidles til barn i dag – fra voksenverdenen. Hva slags budskap formidler vi? Er det vinneren av Idol vi vil at barna skal nøye seg med?

Helter blir ikke bare formidlet fra oss voksne. Barn finner egne helter og skifter dem ut selv. Det er absolut lov og mye moro i det å elske popstjerner, idrettsstjerner eller  superhelter.

Men jeg synes det er viktig å slå fast at vi voksne har også lov til vise barna heltedåder, klokskap, lederskap og mot – i fortid og samtid, i fakta eller fiction – og på denne måten vise at det finnes forbilder som handler og tenker for fellesskapet.

Og så kommer det slike helter som Malala! En helt og en ledestjerne for både store og små.

En ung jente som har kjempet en kamp, som kjemper en kamp, som blir sett og anerkjent og takler det hele med slik klokskap og verdighet  – og som kan inspirere og dele av sin klokskap og inspirere også våre barn til å tenke på fellesskapet og kjempe for det gode.

 

Om barn, rettferdighet og fordeling

DSC03920

Opprinnelig publisert her.

 

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig – og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep – så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side – og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton – dette er et ideal som passer ham. Continue reading

Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.

Første gang publisert her, 11. juni, 2013, på hundreårsdagen for kvinnelig stemmerett i Norge.

 

For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig – det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå – og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med – alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten – det å være med å bestemme – hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig – er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering… Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet – Venstre – er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være «størst». Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet – og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere – ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet – og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år – forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn – men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger – eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre – eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som «det er bare sånn det er». Men ting er ikke bare «sånn det er»! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.

Skammen over uvitenheten

Innlegget er opprinnelig publisert her.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn – akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav – for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til – nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning – for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det «hjemme» hun alltid lengtet etter – gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk – en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen – befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn

Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen – der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del – men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre «nesten-nordiske» landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte – de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland – og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse – og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere – og en stor kvinnekonferanse – selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør – men komplisert og utfordrende – og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.