Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista?

DSC04047

 Noen mener at det er nødvendig at barn lærer seg å bruke nettbrett – eller andre digitale dingser -  så tidlig som mulig, helt ned i babyalder. Det blir begrunnet med at de trenger erfaringen for å ikke bli utsatt for uønskede opplevelser seinere, eller ganske enkelt at de kommer til å bruke digitale verktøy masse uansett, så da er det lurt å begynne.

En begrunnelse er også å unngå digitale klasseskiller ved skolestart. De fleste av dagens grunnskolebarn i Norge startet på skolen uten å ha tatt i et nettbrett – blant annet fordi det ikke ble funnet opp før i 2010. (Dagens førsteklassinger er født i 2008.)

Hva er det som får oss til å tro at en helt nyoppfunnet dings plutselig er avgjørende for barnets utvikling fram mot en framtid vi vet lite om? (Bortsett fra at vi i vår tid har god grunn til å tro at nye dingser vil bli oppfunnet ganske hyppig framover…)

*

Pedagoger og filosofer – og vanlige foreldre – har til alle tider grublet over hva ungene trenger for å greie seg godt. Hva er målet for undervisninga eller oppdragelsen – og hva slags innhold trenger barna å møte på sin vei?

Og til alle tider er det blitt laget lister og kategorier over hva menneskene trenger, hva er grunnleggende, hva er viktig?!

Men hvor lenge varer slike lister og oversikter?

Det er nok rett og slett bare menneskelig hybris å tro at vi vi noen gang finner DEN RETTE oppskriften på den rette veien til framtida for alle barn.

*

Middelalderuniversitetene underviste i septem artes liberales – de sju frie kunster som skulle være basis for videre, høyere studier. Disse grunleggende kunnskapene besto av trivium – gramatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

Vi kan merke oss at friheten ved denne utdanningen stammer fra at dette var ment for «frie menn»; det var ikke instrumentelt forankret opplæring knyttet til den ufrie og nødvendige produksjonen av materielle goder for menneskenes fysiske og praktiske behov. Dette var utdanning for frihet – ikke for overlevelse. Klassifiseringen av grunnleggende kunnskaper gir, uavhengig av dette, et interessant innblikk i den tids kunnskapssyn: Det språklige er grunnlaget for alt. Deretter kommer det matematiske (ja, musikk hørte til her – og ja, musikk var grunnleggende). Først deretter var studenten klar for de virkelige vitenskapene – teologi, medisin og jus.

Og de som skulle dyrke jorda, bake brød eller veve stoffer trengte visstnok ingen av disse kunnskapene.

*

Utviklingsfilosofen Herbert Spencer (1820-1903) la vekt på menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene. De tilpasningsdyktige greier seg, de mindre tilpasningsdyktige går under. Nettopp tilpasningsdyktige mennesker måtte dermed være målet for oppdragelse og undervisning.

For å avklare dette stilte han spørsmålet «Hvilken kunnskap har størst verdi» – og ga selv dette svaret:

«Vårt første skritt må være å rangere de menneskelig virksomheter etter hvor viktige de er for livet. De kan naturlig deles i:

  1. De virksomheter som direkte tar sikte på selvoppholdelse.
  2. De virksomheter som indirekte tjener selvoppholdelsen, i det de skaffer til veie livets nødvendigheter.
  3. De virksomheter som har til formål å oppfostre og disiplinere avkommet.
  4. De virksomheter som har til hensikt å skape og sikre hensiktsmessige politiske og sosiale forhold.
  5. Forskjellige aktiviteter som fyller fritiden og tilfredsstiller følelse og smak.»

Kontrasten til middelalderuniversitetets grunnleggende kunnskapstilnærming er klar. Her er praktisk selvoppholdelse og omsorg for avkommet med på lista, ikke «bare» språk og matematikk. Men så er jo dette en liste med ambisjon om å gjelde alle mennesker – ikke bare de såkalte «frie menn», løsrevet fra praktisk ansvar. (Spencer framhevet for øvrig naturvitenskapen som det beste grunnlaget for pedagogikken. Den sto for både nødvendig kunnskap og god metode. I tillegg innebar den moralsk opplæring, fordi man øvde seg på kritisk tenkning og selvstendighet. Til og med religiøs oppdragelse fikk nyttige bidrag fra naturvitenskapen, mente han.)

*

Da vi startet med skole for vanlige unger i bygd og by i Norge, ved skoleforordningen i 1739, så var det én eneste grunn til å gjøre dette. Den eneveldige staten Danmark-Norge hadde innført konfirmasjonsplikt noen år tidligere. Konfirmasjon var nødvendig for å erobre voksenstatus, kunne ta arbeid, gifte seg, gå i militærtjeneste – rett og slett for å være en borger i samfunnet. Men konfirmasjon krevde at en kunne framvise nødvendige kunnskaper. Da måtte også opplæring til. Skolen skulle på den måten indirekte føre til hinsidig frelse – men først og fremst frambringe konfirmerte samfunnsborgere, dvs. lydige undersåtter for den eneveldige kongen. Lesing var et redskap, for å kunne lære seg det aller mest nødvendige – Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

Alle andre grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for å kunne greie seg, de lærte barna gjennom det livet de levde utenom skolen.

Så har skolens virksomhet og ansvar vokst. Lesing av ukjente tekster, skriving, regning, kunnskap om samfunnsforhold og natur – og mye mer kom til utover 1800-tallet. Nye og nye læreplaner har det siste hundreåret formulert det viktigste fundamentet på gjentatt nye måter.

*

Vår nåværende læreplan, Kunnskapsløftet fra 2006, innførte begrepet om fem grunnleggende ferdigheter: Lese, skrive, regne, muntlige og digitale ferdigheter. Akkurat som middelalderens trivium inneholdt astronomi (for å kunne fastlegge datoer for religiøse høytidsdager, en nødvendig ferdighet for et lærd menneske) – så har våre læreplaner med seg det vår tid anser som nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Læreplanene omfatter naturligvis mengder av andre mål og verdier. Det er ingen ende for hva som er viktig i vår tid – eller hva knappe skoletimer skal forutsettes å omfatte. Kanskje fordi vi har det så travelt ellers, vi stoler ikke på at barna kan få med seg noe fra resten av dagliglivet, alt må skje på skolen? Men uansett. Fem grunnleggende ferdigheter. Fundamentet for alt det andre som vi skal lære eller holde på med.

En kan jo – med et sideblikk til Spencer, og til alt det folk flest måtte lære seg for å overleve ved siden av 1700-tallsskolen – eller det de «frie menn» ikke trengte å bekymre seg for, stille spørsmålet: Hvorfor er for eksempel ikke det å lage mat regnet som en grunnleggende ferdighet? For ikke å si det å dyrke mat…. Noe mer grunnleggende for livet kan en jo faktisk knapt nok tenke seg.

  • Er det fordi vi forutsetter at våre barn skal for alltid leve i en tilværelse der dette blir ordnet av «noen andre»? Er våre skolebarn «frie menn» som ikke skal trenge å bekymre seg for de praktiske og fysiske behov?
  • Eller gir vi dem en utviklingsforhindrende start, jf. Spencer. Blir de mindre tilpasningsdyktige i ei utfordrende framtid fordi vi vinkler vår opplæring med basis i rent skolefaglige ferdigheter? Det er jo verdt å tenke over…

Vi lever i dingsene og oppfinnelsenes tid. Den digitale teknologien har endret vår lesemåte, vår skrivemåte, våre samtaler og vår innhenting av informasjon – og gitt nye muligheter for kreativitet og kommunikasjon. Vår tids grunnleggende innveving i det digitale nettet gjør det lett å forstå at vi utnevner digitale ferdigheter som noe grunnleggende – for vår tid. Tar vi antropologblikket på kan vi derfor selvfølgelig nøye oss med å nikke klokt til oss selv; læreplanene er et uttrykk for vår samtidige tankegang og vektlegging, akkurat som middelalderuniversitetet formidlet det viktigste den tiden kjente til, eller 1700-talls skolen formidlet sin samtids viktigste budskap.

Og samtidig:  Kunnskap og mål begrenset til sin tid. Slik mennesker alltid er. Noe mer kan vi vel ikke kreve av oss selv, akkurat som vi bør ha overbærenhet med fortidas begrensning til sin tid.

Men alt har en grense. Å utnevne nyoppfunnede enkeltdingser som grunnleggende for alle babyers framtid, der brytes tross alt hybrisgrensen og grensen for ahistoriske perspektiver for meg.

Og skulle vi virkelig, virkelig tenke over og lage skole og barneliv basert på hva disse barna trenger når de – uten oss – skal styre verden om femti år – hva ville vi prioritere da? That’s the question.

 

 

 

 

 

Dagens Åse – link til dagens skjermdebatt

DSC04034

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Dagens utdrag fra «Ungene våre» er fra kapitlet «Skal vi gå på kino?» Det er lenge siden dette. Kino var av de få ekstraordinære opplevelsene en kunne ta med barn på i etterkrigstidas knapphet. Skard skriver om filmer som «høver for barn» – og savner mer vekt på gode barnefilmer. Samtidig advarer hun mot skremmende scener og påpeker at filmene virker mye sterkere på barn enn på voksne. Det er noe vi fortsatt burde huske på. Grensene for hva vi mener at barn «tåler» er flyttet mye på få år. Det er ikke gitt at de flyttes i riktig retning, for å si det forsiktig! Continue reading

Barn, nettbruk og sårbarhet

Opprinnelig publisert her.

Nylig klarte Aftenposten å lage en overskrift om at begrensning av nettbruk kunne skade barna våre.
Det er slik en må lage overskrifter – få en vinkling som er ny, oppsiktsvekkende og gjerne litt skremmende også. For skade barna våre vil vi jo ikke, så da må vi følge med på alle overskrifter og underskrifter…

Poenget i avisens framstilling er at de barna som mangler erfaring, veiledning og vurderingskriterier når de beveger seg på internett – de er mer sårbare.

Jepp. Det er det samme som barn som mangler erfaringer, veiledning og vurderingskriterier i andre situasjoner. Barn som mangler erfaringer med å bevege seg i trafikkerte strøk, eller de som mangler erfaringer i skog og mark i all slags vær – eller de som mangler erfaringer med litt svevende ustrukturerte sosiale sammenkomster eller bruk av øks og kniv og fyrstikker – de blir mer sårbare. Det er ikke så greit å mangle erfaring. Det er en del av det å vokse til, det å være et menneske som vokser og utvikler seg – at vi samler erfaringer, får veiledning (forhåpentligvis) – og etterhvert lager oss vår egen bank av vurderingskriterier slik at vi kan håndtere nye utfordringer.

Det betyr ikke at vi hiver ungene våre ut i hva som helst, i «så mye som helst» av alle slags erfaringer  i hauger og lass og så tidlig som mulig. Det er ikke på den måten vi hjelper dem å bli mindre sårbare. Vi sender ikke treåringen ut i skogen alene i åtte timer i januar for å samle erfaringer og «bli mindre sårbar». Og femåringer kan sykle langt og flott – men kanskje ikke samle erfaringer langs med hovedveien sånn helt alene. Og skal tiåringen ligge ute i telt med kamerater, eller reise alene med fly så kommer vi vel med noen råd eller litt veiledning. Og kanskje har de gjort det før sammen med oss, samlet litt erfaringer sammen med noen voksne i første omgang, kanskje.

Det er ikke så annerledes. Barn trenger å samle erfaringer. Men erfaringer skal samles over tid, erfaringer bør være varierte og vi lærer mye mer når vi faktisk har noen å drøfte erfaringene med. Og noen erfaringer bør en få slippe, hvis det er mulig. Det er ikke alle erfaringer som gjør oss sterkere og mindre sårbare – det  motsatte er absolutt også tilfelle.

En forskjell på barns nettbruk og andre aktiviteter for barn er at for mange foreldre så er dagens nettbruk noe vi ikke kjenner igjen fra vår egen barndom. Det kan slå begge veier. Noen kan kanskje tenke at dette er noe barn ikke trenger og lage forbudssoner som kan forårsake den type sårbarhet som artikkelen advarer mot. En mye større fare er at vi som foreldre (og lærere) lar nettbruk og databruk være et område der vi resignerer som voksne, der vi ikke vet hvordan – eller om – vi skal regulere. Det blir en voksenfri sone. At vi mangler erfaringer fra egen oppvekst som vi kan bruke til å veilede våre barn. Dette mener jeg er en mye større risiko – som også overskriften på artikkelen kan stimulere til. At en tror at en ikke kan være voksen og lage regler, begrense bruk eller delta – fordi det liksom kan hemme barna!

Nettbruk er nyttig. Og gøy. Det hører med i dag. Det gjør også treklatring og legobygging og gjemsel og steking av speilegg og fisking og perling og skrelling av poteter og sterke verb. Variasjon må til. Og vi må være voksne nok til å veilede, så lenge de små er små. De blir store og må greie seg selv, jada. De må bygge på de erfaringene de selv har, jada. Men vi har et ansvar for å velge og veilede mens erfaringene samles.