Morsdagstekst. Ansvar, kontroll – idyll og virkelighet.

Innlegget er første gang publisert som gjesteblogginnlegg her.

Morsdag er en tradisjon som stammer fra å hylle hjemmets tause sliter, den kjære hardt arbeidende, oppofrende mor som trøster og vasker og våker og baker og aldri klager. En hyllest, pent plassert på en søndag. I dag riktignok omfavnet av handelsstanden som vil tjene på dette som på alt annet året rundt. Kommersialismen kan (bør!) vi kjempe mot året rundt, men det undergraver jo ikke verdien av dager og markeringer. Vi kan godt la mor – og far – hylles, uten å la oss styre av andres inntjeningsbehov og reklamemas.

Så morsdag – det er fint og godt og vakkert. Men mødre og fedre er vi alle dager og netter.

Foreldreoppgaven er en gave – og en oppgave. Selv i vår tid og vårt privilegerte hjørne av kloden er det ingen garantier ute og går, du kan ikke bestille det perfekte barnet eller det prikkfrie og harmoniske familielivet, der kabalene går opp og alle smiler på Instagram, hvor mye du enn prøver, tester, shopper og planlegger. Menneskelivet og særlig det å involvere seg med andre mennesker, små og store – det er et sjansespill, det er å ta sjansen på sårbarhet, smerte, sorg og bekymring. Du kan ikke vente at barnet ditt er friskt – eller fortsetter å være verken friskt eller lykkelig, du kan ikke vente at du skal få nattesøvnen eller kroppen din og tida di i fred. Livet er i sving. Det er en gave og en oppgave. Når oppgaven blir tung, så kan det hjelpe nettopp dette – å huske at dette er en gave, ikke en garanti.

Vakre tradisjoner og idylliske bilder er vel og bra. Mange blir kritisert for å vise fram for mye unyansert idyll på sosiale medier. Vi får sikkert se det i dag også – hvor godt og gjennomtenkt det er tilrettelagt for den ene og andre mammaen rundt omkring. Det er utdrag fra virkeligheten. Vi har alle et selvstendig ansvar for å forstå at de glimtene vi ser av andres varme tekopper og glitrende kaker og striglede, designerkledde barn – bare er et utvalg. Det er ikke helheten. Det er et kjent og legitimt behov å vise at vi får til noe, at det ser bra ut rundt oss, at vi har gredd håret før vi går ut av døra. Hverdagen med alle sine krav og klumper i magen – veltede melkeglass og fulle skittentøysdunker er der allikevel for alle.

Idealer, idyller, forventninger – alt dette stiller seg i kø og skaper ideer om at vi kan kontrollere utfall av livet. At det skal bli så godt og vakkert og velkomponert som vi tenker oss. At det skal være mulig å holde alle slags baller i lufta, mestre alle slags tidskabaler med et smil. Fallet blir stort dersom vi lar dette være forventningsrammen vår. Presset på barnet vårt blir stort dersom barnet skal være vår prestasjon og bevis på vellykkethet.

Her er en enkel ligning til mødre og fedre på morsdagen: Ved å få barn øker ditt ansvar i verden betydelig. Ved å få flere barn øker det faktisk enda mer. Det er vi voksne som har ansvaret. Det er ikke ditt barns ansvar at det ikke sover om natta. Det er ditt. Det er ditt ansvar når kabalene ikke går opp, dere kommer for seint og det er tomt for melk i kjøleskapet. Og her er det spesielle: På de fleste områder i livet økes kontrollmulighetene tilsvarende når du tildeles økt ansvar. Men – når du er forelder så fungerer ikke ligningen slik. Du får økt ansvar – men kontrollmulighetene dine, mulighetene til å sikre og kontrollere utfallet av ulike situasjoner, reduseres samtidig. Ekstremt ansvar for barn kan ikke matches med ekstrem kontroll.

Fordi dette er livet med andre mennesker. Det er ikke et sett med brikker som skal stables til rett resultat. Det er små mennesker som skal utvikle sin egen selvstendighet og selv erobre ansvaret for tilværelsen og vandre av gårde uten deg en gang i framtida og styre sin egen dag og framtid. Dag for dag vokser denne selvstendigheten. Du har plikt til ansvar, hele livet – men du har ikke rett til kontroll. Det er foreldreskapets krevende utfordring i et nøtteskall.

Plikten til ansvar innebærer å ta ansvar for rammer og regler og betingelser. Ta beslutninger og stille krav. Det er voksenjobben. Ikke alltid populært, men nødvendig. Men det innebærer ikke en full kontroll over andre mennesker. Barnet er seg selv – og skal respekteres som seg selv og vokse og utvikle seg som seg selv. Kanskje velge en helt annen vei i livet enn deg. Vår jobb, vårt ansvar, er å gjøre disse valgene mulige og gjøre grunnlaget for kloke valg best mulig.

Nettbasert foreldredebatt er i stor grad fokusert på tida med småbarn. Det er – og skal være – en nærsynt tid; det er ikke rart at perspektivet blir på hverdagens gyldne glimt og krevende utfordringer. Midt i nattevåket med babyer og bekymringer om barnehageinnkjøring og sykedager er det lett å tro at utfordringene, kabalene og bekymringene blir lettere når barnet kan vandre til skolen med sekken sin selv. Til dere som er i den første fasen kan jeg varsle – utfordringene blir annerledes, ikke færre, bekymringene blir annerledes når du gradvis slipper barnet ditt løs, – men færre blir de ikke. Ansvaret ditt er stort – kontrollmulighetene reduseres enda mer. Livet henger sammen. Det er ingen grunn til å konkurrere om å ha det mest strevsomt. Kanskje nattevåket med en ettåring i armene kan gi oss en styrke til å håndtere seinere bekymringer for det som foregår utenfor armer og omfavnelser. Nattesamtaler med en ensom og mobbet tiåring – eller nattetimers venting på en sekstenåring ute på fest. Savnet etter å kunne løse problemer ved å bysse og bære er motsatsen til barnets økte selvstendighet.

Det er livet. Det er en gave og en oppgave. Dagen i dag kan vi mødre gjerne hylles – men vi kan også bruke den til takknemlighet. Takknemlighet for at vi lever i et hjørne av verden og historien der vi kan ha mette barn med tak over hodet, at det finnes svangerskapskontroller, vaksiner og skolegang for alle. – Og takknemlighet for at vi fikk denne gaven – for at vi trengs så inderlig her i livet at ting tross alt gir mening, – takknemlighet for at vi har et så stort ansvar og at mylderet ikke kan kontrolleres av oss alene.

God morsdag!