Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.

Sultestreik syttende mai

Mens vi gikk i togene våre her på berget og feiret vår frihet og våre grunnlovsfestede rettigheter – (ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt  en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) – sitter desperate flyktninger i flyktningeleire på europeisk jord og er fratatt grunnleggende rettigheter, med EUs og også Norges velsignelse. De er fratatt bevegelsesfrihet, mange er fengslet – uten dom, og uten å ha gjort noe kriminelt – og deres rett til å søke asyl blir ikke ivaretatt. De er låst i limbo, fratatt muligheten til å ta vare på seg selv og sin framtid – uten at vi gir dem noe alternativ.

Så – nøyaktig samtidig som vi feiret våre rettigheter denne 17. mai 2016, startet 15 menn og 13 kvinner i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios rett utenfor den tyrkiske kysten, en sultestreik for å kjempe for sine rettigheter.

Mens jeg strøk bunadsskjorter kvelden før kvelden fikk jeg beskjed om den planlagte aksjonen. Midt mellom barnetog og sekkeløp fikk jeg tilsendt bilder og formulerte krav. Jeg kjenner alle ansiktene. Jeg har snakket med dem. Jeg har delt ut sandaler i riktige størrelser til barna deres.  Jeg har møtt dem i lange frokostkøer daglig. Og fått servert pulverkaffe hos dem i en kveldsstund.

Da jeg reiste hjem etter arbeid som frivillig i Chios’ flyktningeleire i april, var min bevegelsesfrihet og mine rettigheter sammenlignet med deres skarp: «I do not allow you to leave» – sa en av mine nye venner, en 34 år gammel lærer og trebarnsfar fra Syria til meg da jeg tok farvel. For det er jo meningsløst paradoksalt; jeg kan reise, krysse grenser, bevege meg fritt, dukke opp i en leir som denne og forsøke å gjøre gode, men naturligvis utilstrekkelige, gjerninger – og så bare reise igjen når det passer meg, mens alle andre sitter igjen.

Hans reise til Europa, med lærerkone, tre små barn og en bror med skader etter bombing, er en beretning om trusler, fare og frykt – og overlevelse. Til de til slutt ankom øya Chios, én dag for seint. 20.mars 2016. Den datoen flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia erklærte som skillelinjen for mennesker på flukt. Etter denne dagen får ingen båtflyktninger reise videre til det greske fastlandet. De er strandet på øyene. Men etter denne dagen har ingenting skjedd. Det er to måneder siden.

De har ikke fått søke asyl – i Hellas, slik de skal kunne gjøre. Prosessen er ikke igangsatt. All informasjon er usikker og ufullstendig. Det er bare å vente. Og vente. Stadig kommer nye båter, flere flyktninger. Leirene blir fullere. Ingen informasjon. Mat deles bare ut av frivillige. Ingen framtid. Ingen skole. 40 % er barn. En av tre kvinner i aktuell alder er gravid. Mange babyer er allerede født på gresk jord etter flukten over havet og lever her i disse leirene. Her er gamle, syke og funksjonshemmede. Uro og protester øker.

Det er farlig å sultestreike. Det er farligere når du allerede har levd to måneder i flyktningeleir, etter en strabasiøs flukt, fått for lite og for ensidig mat, sovet på harde gulv eller på bakken, tett, tett sammen med hundrevis av andre, med lus, skabb og infeksjonssykdommer som blomstrer, fått begrenset tilgang til vann, sovet lite midt i leir-ståket, kommet for seint til frokostutdelingen og gått glipp av maten – og mest av alt vært konstant bekymret over situasjonen, den manglende informasjonen og den manglende framtida, de traumatiserte barna, den syke babyen… Hvor mye sult tåler du da?

Det er enda farligere når motmakten er så stor – her står hele EU med støttespillere og backer opp om disse uholdbare rammene om folks liv. Det er også farligere pga. den retoriske – men også høyst operative bagatelliseringen av den enkelte flyknings liv og rettigheter som usynliggjør det hele. Alt er bare tall – «54  000 stranded flyktninger i Hellas». Alt er generelle begreper – «flyktningebølger». Hvem ser egentlig disse enkeltmenneskenes kamp? Media og frivillige blir utestengt fra mange av leirene. Beretningene deres og ropene om rettferdighet kommer ikke fram. Hvem kommer til å lytte til deres krav? Hvem tar ansvaret her?

Dette er mennesker som søkte trygghet – hos oss – i Europa. De rømte fra dødstrusler. De solgte alt de eide og kjempet seg fram. Og nå har vi møtt dem med å frata dem selv deres mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Når ingen lytter – har man da noen stemme? Det eneste virkemidlet de har igjen er å rette presset mot seg selv og sin egen kropp. Nekte seg mat. Er det noen som bryr seg om det?

Budskapet og kravene fra menneskene Souda er enkle:

«We are losing our children’s time (and ours here) – Because of you.»

«We are at hunger strike to get better life for children.»

«We don’t need food – We need Future.»

«We are Humans not animals.»

«We want a lawyer to speak in the name of us.»

«International protection/relocation in another EU-country»

«Specific time for interviews appointment»

De ber om en advokat til å tale sin sak. En reell vurdering av beskyttelsesbehov. Og så en avtalt dag for å komme i gang med asylintervju. Grunnleggende rettmessige behov som som Europa må ivareta – hvis vi faktisk mener at vi vil verne våre vedtatte rettigheter, våre inngåtte traktater og det vi framhever som våre grunnleggende idealer.

Vil vi det? Eller vil vi bare spise vår egen is under syrinene, lukke øynene og vente på neste langhelg?

Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko. Vi skal markere de rettigheter vi har – så vi faktisk ikke glemmer hva vi har og hva som er kjempet fram gjennom årene.

Men i vår hyper-privilegerte posisjon, der vi kan feire, der vi kan bruke våre rettigheter i frihet  – så er også ansvaret vårt stort og betydningsfullt for å kjempe for de rettighetene vi allerede har fått selv, skal gjelde alle.

17. mai i Souda, Chios, minner oss om den kampen som står igjen.

 

Kronikken ble først publisert på Radikal Portal.

https://radikalportal.no/2016/05/19/sultestreik-syttende-mai/

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

 

 

DSC04259Hele denne høsten har vi blitt minnet om høsten 1989, for 25 år siden, da Jernteppet raknet i Øst-Europa. Denne helgen var det 25-års markering for murens fall i Berlin.

Høsten 1989 var jeg selv student i Tyskland. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg nok paradoksalt nok vært mer oppmerksom på dramatikken i Berlin. Dette var tida før nettaviser – og mobiltelefoner var sjeldne. Hvis noe dramatisk skjedde kom det på nyhetene på radio, hvis man nå hadde den på – og i avisene neste dag. Jeg hadde besøk fra Norge og i vertsfamilien min ble det minste barnet akuttoperert den natten. Det var  kanskje ikke så rart at det tok nesten et døgn før jeg fikk med meg hva som hadde skjedd.

Men det hadde skjedd! Muren var åpnet. Utreiseforbudet var opphevet. Det var virkelig Die Wende. En ny tid var begynt.

9. november, 1989, tidligere på dagen – før en kunne vite at murens fall var bare timer unna, var mer enn tusen engasjerte borgere samlet i Berlins kongresshall på Alexanderplatz i Øst-Berlin til diskusjonsforumet «Forum Bildunsnotstand«. På invitasjonen sto det sentrale spørsmålet – Hvordan skal det gå videre med danningen og oppdragelsen til våre barn?

Kanskje kan markeringene nå i høst få oss til å minnes hvor revolusjonerende  den Wendezeit-høsten som ledet fram til 9. november faktisk var? Staten vaklet, samfunnet og folket var i bevegelse, noen fysisk – i gatene og over grensene – og mange mentalt. Folket gikk i gatene og ropte «Wir sind das Volk.» De definerte seg selv som folket – de som skulle bygge og forme samfunnet – selv. Mange grep muligheten til å delta i en åpen diskusjon om hvordan menneskene bør få leve, om hvordan et samfunn bør skapes – om Bildung/danning på mange plan.

Slik beskrives stemningen på Forum Bildungsnotstand, 9. november 1989, av en av deltakerne, Gerd Eggers:

«Es herrscht eine beinahe euphorische Afubruchsstimmung. Endlich soll es möglich sein, eigene Modelle nach eigenen Vorstellungen zu entwickeln und zu erproben. Auch die Erneuerung der Allgemeinbildung wird eingeklagt. Der Mensch soll als Mensch, nicht als «Staatsbürger», als «Schülermaterial» und «unvollkommenes Kind» in den Mittelpunkt der Bildung rücken.»

(«Det hersket en nesten euforisk oppbruddsstemning. Endelig skulle det være mulig å utvikle og utprøve egne modeller etter egne forestillinger. Også fornyelse av allmenndanningen blir tatt opp. Mennesket skal som menneske, ikke som «statsborger» eller som «elevmateriale» og «ufullkomment barn» settes i sentrum for danningen.»)

Etter alt som skjedde denne dagen ble arbeidet videreført i Volksintiative Bildung. Det ble arbeidet med et nytt allmenndanningskonsept – for dette «nye DDR» etter die Wende. Enkeltmenneskets evne til å selv kunne skape et meningsfylt liv ble satt i sentrum. Livsfjern undervisning skulle erstattes av livsnær; ensidig vitenskapsorientering og dominans av lærer og skolebok skulle vike for fokus på følelser og sosiale ferdigheter, metodisk realisert gjennom elevbestemmelse, gruppediskusjoner og rollespill. Bevegelsen fremmet også forslag om et helt nytt fag – Lebensgestaltung – «livsforming».

Statssystemer kan rase sammen. Skole fortsetter dagen etter. Det var klart det ble et stort engasjement rundt hva skolen skulle formidle nå, etter murens og SED-statens fall. Mellomåret – fra oktober 1989 til oktober 1990 var en tid for engasjerte debatter om samfunnsbygging og samfunnsforandring. Mange trodde på å bygge et alternativt Østtyskland, basert på en sammensmeltning av demokrati og fri sosialisme. Mange grasrotinitiativer og engasjerte enkeltpersoner deltok i denne åpne debatten som foregikk på møter og i tidsskrifter. Dette var «Wir sind das Volk» – vi er folket – tida. Før slagordet dreide mot gjenforening – «Wir sind ein Volk

Mange av borgerbevegelsens ideer og tanker druknet i gjenforeningen, da vesttysk lovverk og ordninger ble normen. På skolefeltet kunne imidlertid en del av danningstankegangen leve videre – siden skolepolitikk etter vesttysk lov er et delstatsanliggende. Et Lebensgestaltungsfag ble faktisk også etablert, i delstaten Brandenburg som ligger rundt Berlin. Det har sin egen historie.

*

Vi har brukt mye tid på å tenke og forklare rundt Berlinmurens historie og murens fall nå de siste ukene. Interessen har ofte kommet spontant fra ungene – basert på stoff i avisene eller noe de har snakket om på skolen. Noen ganger har vi voksne fortalt historier og vist fram bilder.  Vi har gransket kart og sett framstillinger av muren og sikkerhetssonene. Vi så glimt fra markeringen ved Brandenburger Tor på nyhetene. Tjuefem år er lenge for dem som er skolebarn i dag. Dette er nær historie – men allikevel fjern nok til at mye må forklares.

Det viktigste budskapet er det samme som folket i DDRs gater høsten 1989 bar med seg og som murens fall beviste:

At samfunn kan formes og forandres. At det teller hva vi mener og gjør. Det er et viktig budskap også for barna i dag.

 

 

 

 

 

Dagens Åse: Om demokrati i familien.

 

DSC02570

«»Din vilje ligger i fars lomme, den!» «Hysj, ti stille, de voksne snakker!» «Dette veit mor best!» «Nå må du bare lystre og ikke mukke!» Nei, slikt er ikke demokrati.

Skal vi oppdra barna til å leve i et demokratisk samfunn nytter det ikke bare å fortelle dem om samfunnsinstitusjoner, lønnskamper, stortingsvalg o.l. Det er ikke nok å forsikre dem om at demokrati er bedre enn nazisme. Vi må sjøl leve etter demokratiske grunnsetninger heime. Vi må prøve å finne ei eller anna form for demokrati i heimen. Vi må la barna få praktisk øving i demokratiske livsformer med ordskifte, avstemminger, samarbeid med krav om at en gjør seg opp ei meining, at en må overveie forskjellige synspunkter og ta stilling til dem osv.

Grunnlaget for all oppdragelse til demokrati er selve tonen i heimen. [...] Far og mor må først og fremst være likeverdige og likestilte personer som tar avgjørelser sammen. Den typiske nazistiske familieforma er den at mennen rår både over kone og barn; kona blir undertrykt av mannen, men rår til gjengjeld over barna som ikke har noe å si. Den familieforma vil vi ikke ha ei et demokratisk samfunn.

Ellers kan demokrati i familien sjølsagt få ulike former. De forskjellige medlemmene kan ha ulike funksjoner, og de har ulike evner og utviklingsgrad som en må ta omsyn til. Men alle må ha rett til å bli hørt. hver enkelt må ha rett til å hevde seg ut fra ine forutstninger, dvs. i økende grad etter som en utvikler seg, vokser og lærer..» (Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 195-196).

*

Dette utdraget er hentet fra kapitlet Demokrati i familien i Åse Gruda Skards bok Ungene våre fra 1948. Skard ført an i et oppgjør med tidligere tiders ensidige lydighets- og disiplineringstilnærming i barneoppdragelsen. Hun la vekt på å forstå barnet og barnets uttrykksformer – ikke bare korrigere adferd. Hun oppnådde mye anerkjennelse for dette – men ble også kritisert for å stå for en «fri barneoppdragelse» uten tydelige voksenpersoner, noe som hun altså slett ikke gjorde.

For oss i vår tid er det innarbeidede tenkemåter at barn skal møtes og lyttes til som hele mennesker. Det kan være nyttig med et tilbakeblikk på tidligere tenkning og se at disse «vanlighetsrammene» som vi til enhver tid omgir oss med og legger til grunn, ikke er selvfølgelige og naturgitte. Vår tenkning, vår barneoppdragelse, vårt syn på barns posisjon i vår kultur – alt dette er kultur- og menneskeskapte fenomener og kan formes og diskuteres videre. Dette er ikke et fullført løp. Vi har ikke tenkt alle tanker som bør tenkes, reflektert over alt som bør reflekteres over eller tatt alle oppgjør som bør tas – selv om vi kan kontrastere oss selv mot tidligere tiders mer autoritære eller undertrykkende former for oppdragelse.

For Skard selv, i et Europa som fortsatt kjempet seg på beina etter 2. verdenskrig og nazismens tankegods, så var barns demokratiske oppdragelse svært sentralt for hele samfunnets framtid.

Skard beskriver sin egen families praktisering av familieråd, der alle familiemedlemmer kan legge fram sitt syn – og der saker løses og beslutninger tas på ulike måter. Noen ganger ved avstemming og flertallsbeslutning. Noen ganger ved at mor og far oppklarer saker og forklarer om hindringer og begrensninger som en ikke kommer utenom. Noen ganger ved at en sammen finner nye ideer og løsninger på dagliglivsutfordringer.  Noen ganger ved å fordele oppgaver, byrder og goder på nye måter mellom familiemedlemmene.

Hun sier ikke at dette er løsningen for alle familier, men hun understreker betydningen av en demokratisk kultur i familien.

Hva skal vi så med dette i vår tid? Lytter vi ikke altfor mye til barna, blir ikke altfor mye besluttet på barnas premisser, blir ikke altfor mye lagt til rette for barna og for få krav stilt til barn?

Spørsmålet er allikevel fortsatt om det finnes i tilstrekkelig grad en demokratisk kultur, der barns tanker og meninger gis plass og gis mening. Dersom få krav blir stilt og mengden av goder og tilrettelegging er i overkant, så er det jo uansett vår voksne beslutning som gir rom for dette. Vi voksne er alltid ansvarlige for rammene. Dersom vi lager rammer der alle impulsive ønsker og behov fra barn blir etterkommet, der vi pøser på med goder og tilrettelegging – men der tidsklemme og materiell overflod samtidig lager trange muligheter for å samtale, reflektere og prioritere sammen – har vi da egentlig en demokratisk kultur?

Dersom for få krav stilles til barns eget ansvar og deres egne meninger, dersom vi bare tilrettelegger og skåner dem mot motgang – er det å ta dem på alvor og bringe dem inn i en demokratisk levemåte, der hver og en av oss skal telle?

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Om barn, rettferdighet og fordeling

DSC03920

Opprinnelig publisert her.

 

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig – og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep – så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side – og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton – dette er et ideal som passer ham. Continue reading

Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.

Første gang publisert her, 11. juni, 2013, på hundreårsdagen for kvinnelig stemmerett i Norge.

 

For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig – det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå – og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med – alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten – det å være med å bestemme – hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig – er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering… Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet – Venstre – er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være «størst». Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet – og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere – ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet – og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år – forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn – men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger – eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre – eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som «det er bare sånn det er». Men ting er ikke bare «sånn det er»! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.