Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Neglelakk på SFO, hvem er den reelle syndebukken!

DSC04019

 

Forrige uke ga mange opphissede medieoppslag i forbindelse med en aktivitet annonsert på ukeplanen for SFO på Kolbotn skole. Teksten på ukeplanen var denne: «Bli nydag» med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også.

Pappaen som reagerte på teksten, blir hyllet som en varsler om en kjønnsegregerende kultur i SFO. Enkelte har også ment at SFO kanskje er en arena som ikke er like likestillingsbevisst som skole og barnehage. Debatten rullet. Barn skal ikke inndeles etter kjønn og barn skal ikke få høre at de skal «bli nye»! Sånn er det, nemlig. Rett og galt – svart og hvitt. Syndebukk og målskive for kritikken var klar. Rektor på Kolbotn skole besluttet ganske raskt å avlyse Bli-nydagen.

Det er alltid interessant å se hvordan media og offentlig debatt har en tendens til å gå i flokk. Fokus på samme sak, samme vinkling, samme definisjoner av offer, syndebukk og helt. En klassisk story. Helten her var varsler-pappaen, offeret var likestillingen – og syndebukken var de korttenkte på SFO! Og der stopper analysen.

Det er så enkelt, det er ikke rart at oppslagene og oppstandelsen rullet og gikk.

Og det alle hopper over her – i all sin oppstandelse – det er  ta inn over seg hva slags trekk ved voksensamfunnet dette vesle SFO-arrangementet etteraper. Continue reading

Kritikk redder verden!

Opprinnelig publisert her, 28. mars, 2014, midt under debatten om «ros»!

Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta – fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi – eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt – eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se – så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden – rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:

  • Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
  • Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap
  • Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) – kritikk er formålsretta for å forbedre.
  • Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
  • Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
  • Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

 

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for – men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.
Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle – men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk.
Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering – har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.
Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs.
God helg.