Huxley og oss. Klasseskillet er mekanikken.

DSC04333

Hva driver vi med i vår tid? Kan vi se oss selv og samfunnet vårt klart? Kanskje kan vi bruke avstandsanalyser for å gi litt perspektiv på vårt eget.

Jeg har gått til Aldous Huxleys framtidsroman Brave New World fra 1932 for å skaffe et slikt avstandsperspektiv.

De to tidligere delene av denne vesle fortids-/framtids-/nåtidsanalysen har tatt for seg henholdsvis Forbruket er fundamentet – og Familieavskaffelsen er limet.

Her kommer tredje del:

Klasseskillet er mekanikken.

Framtidssamfunnets menneskekonstruksjon er rasjonell og målrettet. Ulike klasser determineres allerede på fosterstadiet. Industri- og rengjøringsarbeidere, Epsilon-klassen, kondisjoneres for å tåle og like det enkle rutinemessige arbeidet, mens høyere klasser skapes med en tilsvarende bevissthet om sine egne oppgaver og posisjon. Stabiliteten er sikret. Alle er fornøyd med sin plass i samfunnet og kondisjonert til å ta avstand fra andre grupper.

Vi vil gjerne tro at samtida står for likeverd og like muligheter. Samtidig foreslås tiggerforbud, vi har stengte grenser og vi lar vårt eget ekstremforbruk baseres på helseskadelig drift og lavtlønnet arbeidskraft i andre deler av verden. Det globale klasseskillet er nyttig for oss. Men vi vil ikke se de sultne og fattige. Vi vil gjerne ha vår stabilitet, vår lykke og vårt forbruk i fred. Som vår samtids selvutnevnte Alfa-individer tar vi avstand til verdens slitere, deres liv og død angår oss ikke.

Er vi da så grundig kondisjonert at vi tror på samtidens budskap som en sannhet, like mye som Huxleys veltilpassede borgere? Vi opprettholder dagens skjevfordelte verden fordi vi finner en form for rettferdighet, normalitet – eller egen nytte – i det hele. Vi stabler rikdom og I-padder og nye kjøkkeninnredninger i hauger og løper videre for å tjene enda flere kroner og opprettholde alle tredemøllesystemer vi har konstruert.

Vi leker lykke og demper angsten med mer forbruk og enda mer avansert underholdning enn Huxley kunne fantasere om.

Og vi vet ikke hvor vi løper hen.