Hva er det å ha fri? Noen sommerferierefleksjoner.

Jeg skriver ofte om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer – dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet «fri» – i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late…

Jeg har skrevet om begrepene «arbeid», «jobb» og «fritid» mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av – for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som «jobb» og «fritid» opp som en dikotomi – som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen – så starter fritida. Når du har ferie fra jobb – da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar «jobb» stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør – og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i «fri»-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av «fri» så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er «fri» – dersom «fri» betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt – dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for «fri» – så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di – sikkert fint for deg – men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid – altså det jeg her kaller «jobb» –  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn – helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet – gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold – har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri – uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet – ulønnet arbeid – har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig – og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb – av cup-cakes-baking, og lattedrikking – overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv.En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb – så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie – og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner – så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet – men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Hvorfor er høstferien et problem?

Sarkasmeadvarsel! Men det betyr at det også er et seriøst budskap her:

DSC01871

Det er en gjenganger. Hver eneste gang det er skoleferie på kalenderen. En kjedereaksjon i tradisjonelle og sosiale media:«Vekk med høstferien!», «Hva skal ungene (eller lærerne!) med ferie med en gang de har begynt på skolen?», «Er  vel ingen som skal ta opp poteter lenger, nå!» Og selvfølgelig den faste klagen over at «Sommerferien er for lang!» «Det blir brudd i læringen!». Vinterferien er det sikkert også noe feil med – men forholdsvis få klager faktisk på de spredte fridagene i mai. Før det hele tar av igjen når juni kommer og klagekoret over den alt for laaange sommerferien oppstår igjen.

For skoleferiene er jo ikke tilpasset et moderne familieliv med to utearbeidende foreldre med tilhørende korte feriekvoter, må vite. Barnehageforeldrene som klager over en planleggingsdag i ny og ne får virkelig virkeligheten rett i fleisen når skoleruta blir kjent. Men selv om SFO dekker nesten alle skoleferiedagene for barn mellom seks og ti år (puuhh – trenger ikke ha fri sammen med ungene dine allikevel, bortsett fra julaften og juli) – så klages det så det står etter. I samme slengen kan en jo føye til at det er veldig lite greit at småbarn er syke ut over de tildelte sykebarn-dagene. Det passer rett og slett dårlig.

Det er klart det er et problem dersom barn blir gående aleine i ukesvis. Et virkelig problem. I gamle dager måtte arbeidermødre binde småbarna fast i senga om morgenen før de løp avgårde til 12-timers skiftet på fabrikken. Det var bedre at barna frøs enn at det var varme i ovnen som kunne brenne huset og barna ned. Nøden tvang foreldrene ut og barna til å være aleine. Ingen bekymret seg over tiåringers aleinetid – de var i jobb de også. Den gangen kan en snakke om reelle problemer og manglende valgmuligheter.

Valgmuligheter raljeres det også så mye over i dagens ordskifte. Hver gang noen nevner valgfrihet og valgmuligheter – som et ideal eller til og med en realitet, for eksempel i kontrast med fabrikkarbeidermora med den fastbundne treåringen nevnt ovenfor – så pruster noen seg opp som om dette er et alvorlig brudd på offentlig debatts skikk og bruk-regler: Vi må jo forstå at det er plikt, delt normalitet og vårt felles ansvar for å gå i identiske spor som er det avgjørende. Da kan vi jo også klage over de samme tingene. At ungenes fridager ikke passer inn, for eksempel.

Hva med en alternativ vinkling en gang i mellom? Hva med å se på barnelivet som noe som ikke er til for å tilfredsstille dette vanvittig effektive tidsklemmeløpet der alt er forhåndsdefinert og planlagt og puttet i passende bokser? Hva om barndom faktisk også er noe annet enn å gå raskest mulig i opptrådte spor?  Hva med å erkjenne at barndom tar tid, at det er mye lærdom i bruddene og omveiene og somlestundene – at livet skal leves som en helhet der hjemmeliv, fritid og leksefri gir muligheter for liv, erfaring og lærdom på helt andre dimensjoner enn den jevne rutineskoledagen gir. Hva med å huske at det er barna som er våre egentlige læremestre på å se verdien av livet akkurat her-og-nå, (vi trenger ingen mindfulnessbøker hvis vi har en treåring i huset!)

Det er jo høna eller egget når en skal finne ut hva som er et problem. Hva kom først?!! Hva er det gitte – som vi måler resten opp mot? Hvorfor er det, i vår (nå bryter jeg normene, nå gjør jeg det) overflods-valgfrihetstid i verdenshistorien, slik at det er de voksnes dobbelte utearbeid som er det gitte, det ikke-foranderlige, den overordnede målestokken som frustrasjoner skapes på bakgrunn av. Ikke for eksempel (vilt eksempel, I know) – omsorgsansvaret i hjemmet, med noen småtroll som ikke alltid passes av noen andre, med noen småstore skolebarn som ikke alltid har en timeplan…

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stresset når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer? Når barnet blir for sykt til å dra avgårde? Når pausene i livet inntreffer? Hvorfor regnes ikke det som normalt, noe vi allerede tar høyde for, noe som er innbakt i livet med små mennesker?

*

Jeg har  stor forståelse for de enkelte, individuelle frustrasjonene og fortvilelsene over liv som ikke henger sammen. Krav og rammebetingelser som ikke henger sammen. Valg som kanskje må gjøres på tvers av ønsker.

Men som samfunnsborgere, med tale- og meningsrett, så må vi kunne se på det som et forholdsvis urovekkende trekk ved vårt samfunn at skolebarns små avbrudd fra rutinelivet regnes som et problem.

 

 

 

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Ubehaget i debatten; #uperfekt revisited

DSC03936

Jeg har nylig påpekt hvordan begrepet «uperfekt » med referanse til (og gjerne avbilding av) oppvaskstabler og tørkestativer og leker på gulvet – kan forståes som et uttrykk for en manglende respekt for at praktiske, fysiske liv, med praktisk og nødvendig arbeid og lek faktisk må kunne synes.

Det er jo en tolkning som de fleste av oss med glede vil trykke til våre bryst: Rotet er ikke uperfekt – det er et synlig uttrykk for min aktive virksomhet – hurra, rot i vei!

Skal vi så allikevel hylle rotet? Eller i hvertfall slå oss til ro midt oppi det, knipse og være fornøyd? Er det ikke en gang uperfekt, men rett og slett helt perfekt med rot og møkk? Fordi det viser at vi er virksomme?

Hvis det nå bare var slik det fungerte. Men det er jo slett ikke slik denne uperfekt-promoteringa foregår. Det er ikke først og fremst stoltheten over og respekten for den aktiviteten og arbeidet som vises fram, som signaliseres. Det er ikke for å understreke en nødvendig verdsetting av det synlige praktiske arbeidet («Slik ser det ut når jeg baker brød!») og den synlige leken vi knipser og tagger rotet.  Framhevingen av det såkalt «uperfekte» er et på tross-av-budskap;  vi skal heve hodet på tross av rotet, fordi  hullete soker og møkkete gang og posesupper og middag foran skjermen skal vise at vi prioriterer «noe viktigere». Continue reading

Jobb og fritid, definisjoner, en start

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?
Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.
Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av «noen andre». Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg – er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det – da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb – men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv – men definisjonen er forskjellig.
(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest – fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper…)
Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc’en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid – så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri…
Det overordnede kriteriet for å benevne noe som «jobb», er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det «jobb». Står jeg på dag og natt – med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange – så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har «fri»…. mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever….
Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.
Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) – dersom vi bruker mer av vår «frie tid» til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative «timelønner», men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid – om det nå ikke kan kalles «jobb» – et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.
Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling – på globalt nivå – og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.
Ha en fin dag med dine aktiviteter!
Innlegget er opprinnelig publisert her.

Tradisjonelle kvinne- og mannssysler; hva skjedde?

Sett at vi skiller mellom tradisjonelle kvinnesysler og tradisjonelle mannssysler. Bare for resonementets skyld. Ikke fordi det er enkelt eller mulig – eller for å på noen måte hevde at det er forskjell på hva menn og kvinner kan gjøre. Men altså – la oss nå si rent teoretisk – at det finnes en haug med praktiske oppgaver som det tradisjonelt, gjennomsnittlig osv har vært vanligst at kvinner drev med – og tilsvarende for menn…

Enklest er det med kvinneoppgavene. Vask. Matstell. Småbarnsstell, og i stor grad også sykestell. Strikke, sy, veve – klesproduksjon. I stor grad også klesreparasjon - stoppe og lappe, sy i en knapp, legge opp en bukse. Og så de oppgavene som kan knyttes til pynt og utsmykking, – gjøre det koselig i hjemmet, sette opp blomster, legge på en duk, hekle en hyllebord eller en pen grytelapp til både pryd og nytte. I sum er slikt ordentlig hjemmearbeid fra bunnen av noe en burde få være stolt over å prestere.

Hvis nå den teoretiske motsatsen til disse tradisjonelle kvinneoppgavene skulle være for eksempel jakt- og fiske (for overlevelse, ikke for gutteturen), vedhugst, bygge eget hus osv. – så er det noe som blir tydelig: Utviklingen har i stor grad fjernet de tradisjonelle mannsoppgavene. De har gått ut på dato. Få lever av egen jaktfangst, få driver direkte naturalhusholdning på den måten.

Continue reading