Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Kulturkrig og kanoner

Kulturministeren fra Høyre og nestlederen fra Senterpartiet drikker kaffe i sommersola og føler at norsk kultur og såkalte «norske verdier» er under angrep. Det minner oss jo om både kulturminiterens brunostinnpakkede juliehilsen til det norske folk og skoleministerens drøm om en norsk kulturkanon nå i vinter. Og dessverre om en del annet også.

Det hele kunne kanskje blitt avskrevet som ufarlig sommersverming for «koselige ting vi liker i Norge» – dersom slike utspill ikke hadde hatt en historikk og kontekst vi må kjenne og ta ansvar for.

For dessverre: Igjen blir ropet om vern av «norske verdier» begrunnet med det visstnok skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet. Dette er ikke nytt og det er ikke godt nytt. Truslene knyttes alltid til «den andre», de som kommer «utenfra», det som er «nytt». Kanoner som brukes mot mangfold og endring og mot den og de «andre» – det er farlige kanoner.

Videre: Igjen blir disse utspillene basert på en konstruert idé om at fortida er et stabilt og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap. Men nei, fortida er ikke og var ikke homogen og stabil. Fortida var like mangfoldig som samtida. Homogeniteten er noe de til enhver tid rådende elitene har skapt en myte om, på bekostning av varierende minoriteters egenforståelse og kultur. Hvem er og var minoritetene? Vi kan nevne i fleng: Kvinner, samer, legpredikanter, eiendomsløse, skogfinner, jesuitter, jøder, husmenn, utviklingshemmede, kommunister, reisende, rom-folk, homofile, muslimer, damer i nikab. Lista stanser aldri. Alle kan med! Hvem av disse hører ikke til i det «ekte» norske narrativet før og nå? Hvem skal ut for at enheten og de såkalte norske verdiene skal forkynnes og bevares?

Og: Igjen ser vi også at selveste statsreligionen med den store K-en blir trukket fram som opphav til, begrunnelse for og representasjonen av felleskulturen. Statskirka har vi jo såvidt avviklet, men statsreligionen skal visstnok fortsatt forkynnes som kulturelt fundament, fordi den tydeligvis er «norsk», enhetlig og opphavet til alle vakre verdier. Slik usynliggjøres mangfold og historikk, internasjonale linjer, endring og bevegelse innen både religion og samfunn. Ikke minst tilsløres religionens selvstendighet som religion, trosfellesskap og personlig overbevisning. Kristendommen (i norsk kontekst altså enkelt redusert til den tidligere statskirkelige evangelisk-lutherske norske kirke) – blir utnyttet som politisk virkemiddel, som et a-religiøst kulturelt lim.

Til sammen usynliggjør visjoner om enhetlighet og likhet at all fortid og dermed all fortidig kultur akkurat som samtida har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, endring og motstand – parallelt med undertrykkelse av opposisjonelle og de såkalt annerledes folka, de som ikke passet inn og ikke ble regnet med.

Til slutt må vi huske dette: En haug av de verdielementene enkelte altså lurer på om trenger vern, var i sin tid nettopp opposisjonelle og kritisk orientert. De kom fra outsidere og måtte kjempe seg plass på agendaen. Det er først ettertidas erkjennelser, refleksjon og aktive bruk av disse elementene som har befestet dem som berikelser for fellesskapet, en del av den helheten som anerkjennes som verdifull last. Slik vil det fortsatt være. Kultur og verdier er bruksgjenstander. De lever ved å brukes, ved å bli utfordret, valgt og utsatt for endringer – ikke ved erklæringer om verneverdighet og uforanderlighet.

 

Først publisert i Dagbladet 02.08.2017 Kulturkrig og kanoner

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Hvem skal være våre barns helter? Om fredspris og behovet for noen å se opp til.

I dag har Malala Yousafzay og Kailash Satyarthi blitt tildelt Nobels fredspris for 2014.  Prisen tildeles for «deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»

Jeg tror at den første fredsprisen jeg selv husker, var utdelingen til Mor Teresa i 1979. Da var jeg ti år, og hennes arbeid appellerte sterkt til meg. Formingsklubben som sju av oss jentene i klassen hadde hatt hjemme hos meg hver 14. dag  i alle år siden første klasse, hadde resultert i en mengde flotte gevinster (det må jeg si, også i ettertid, de var flotte, takk til mor for stødig opplæring av oss alle sju!). Målet hadde hele tida vært å lage et lotteri til inntekt for Redd Barna. Nå ble det Mor Teresa og hennes arbeid som ble mottaker i stedet.

Videre er vi minst et par generasjoner voksne som ble tent som politisk engasjerte av Nelson Mandelas kamp, fangenskap og frihets- og forsoningsengasjement. Slik var det også for meg. Det var stort da jeg fikk være med og lede arbeidet for Operasjon Dagsverk det året midlene gikk til det sørlige Afrika. Og da Mandela slapp fri i 1990, var vi mange som hadde fulgt hans kamp i mange år og som jublet over at noen ganger løser ting seg, i hvertfall for en stund.

Historiske helter som Jeanne d’Arc, Fridtjof Nansen eller motstandsgruppa Weisse Rose - eller fiksjonshelter som Jonathan Løvehjerte var også gode å «kjenne til».

Jeg minnes at det var godt å ha helter gjennom barndom og ungdom. Det var godt i en krevende verden som jeg som ganske ung så at var preget av kald krig, atomvåpentrussel og nord-sør-motsentninger, fattigdom  og undertrykkelse, da var det godt og løfterikt å se at noen gjorde noe. Noen sto for noe rett og viktig, kjempet kamper, holdt ut – og ble til og med hørt, anerkjent og fikk til resultater.

Kjempende ledere ga meg en forståelse av at verden ikke bare var vanskelig – det fantes også veier og muligheter.

Slik har det vært gjennom tidene. Ledere – og «helter» – med glød og engasjement har vist vei, tent engasjement og gitt visjoner og håp for mange unge.

Jeg har reflektert mye over hva slags heltebudskap og hvilke idealer som formidles til barn i dag – fra voksenverdenen. Hva slags budskap formidler vi? Er det vinneren av Idol vi vil at barna skal nøye seg med?

Helter blir ikke bare formidlet fra oss voksne. Barn finner egne helter og skifter dem ut selv. Det er absolut lov og mye moro i det å elske popstjerner, idrettsstjerner eller  superhelter.

Men jeg synes det er viktig å slå fast at vi voksne har også lov til vise barna heltedåder, klokskap, lederskap og mot – i fortid og samtid, i fakta eller fiction – og på denne måten vise at det finnes forbilder som handler og tenker for fellesskapet.

Og så kommer det slike helter som Malala! En helt og en ledestjerne for både store og små.

En ung jente som har kjempet en kamp, som kjemper en kamp, som blir sett og anerkjent og takler det hele med slik klokskap og verdighet  – og som kan inspirere og dele av sin klokskap og inspirere også våre barn til å tenke på fellesskapet og kjempe for det gode.

 

Neglelakk på SFO, hvem er den reelle syndebukken!

DSC04019

 

Forrige uke ga mange opphissede medieoppslag i forbindelse med en aktivitet annonsert på ukeplanen for SFO på Kolbotn skole. Teksten på ukeplanen var denne: «Bli nydag» med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også.

Pappaen som reagerte på teksten, blir hyllet som en varsler om en kjønnsegregerende kultur i SFO. Enkelte har også ment at SFO kanskje er en arena som ikke er like likestillingsbevisst som skole og barnehage. Debatten rullet. Barn skal ikke inndeles etter kjønn og barn skal ikke få høre at de skal «bli nye»! Sånn er det, nemlig. Rett og galt – svart og hvitt. Syndebukk og målskive for kritikken var klar. Rektor på Kolbotn skole besluttet ganske raskt å avlyse Bli-nydagen.

Det er alltid interessant å se hvordan media og offentlig debatt har en tendens til å gå i flokk. Fokus på samme sak, samme vinkling, samme definisjoner av offer, syndebukk og helt. En klassisk story. Helten her var varsler-pappaen, offeret var likestillingen – og syndebukken var de korttenkte på SFO! Og der stopper analysen.

Det er så enkelt, det er ikke rart at oppslagene og oppstandelsen rullet og gikk.

Og det alle hopper over her – i all sin oppstandelse – det er  ta inn over seg hva slags trekk ved voksensamfunnet dette vesle SFO-arrangementet etteraper. Continue reading

Identitet som sperrer for dialog. Om KRLE-forslaget.

KrF ble ikke med i regjeringen i høst, men har kunnet juble over saker i regjeringsplattformen allikevel. Et eksempel er gjenintroduksjonen av K-en som den fremste blant bokstavkameratene i skolens religionsfag.

K-en ble fulgt av en prosentfastsettelse på 55 % av andelen undervisning fasttømret til denne bokstaven. Og begrunnelsen var: vi må kjenne vårt eget, før vi lærer om de andre. Identitet før dialog.

Vi skal tro dem på det. At dette handler om «oss» og «vår kultur». Dette er et prosjekt for fellesidentiteten.Og vi har sett det før. 1990-tallets fagforløper, KRL, ble båret fram av en tilsvarende identitetsdebatt. KRL-debatten var nettopp en strid om definisjonsmakten over vår kollektive identitet – og ikke minst en strid der spørsmålet om grensene for flertallets rett til å definere en slik kollektiv identitet på vegne av og over hodet på minoritetene ble satt på spissen.

KRL-faget var ikke en bærekraftig konstruksjon. Det er heller ikke KRLE-faget, spår jeg, og vi kan i disse dager merke oss med interesse at det visstnok ikke haster for Kunnskapsdepartementet å innføre disse endringene. La oss bruke Kunnskapsdepartementets tenkepause til å gå gjennom saken nok en gang. Jeg vil peke på fem feilslutninger i resonnementene for å meisle fast K-ens posisjon i religionsopplæringen – før og nå.

Første feilslutning er å snakke om identitet som om kollektiv og individuell identitet er to sider av samme sak. Identitet knyttes altså ikke til individet i seg selv, men gjennomgående til individets plassering inn et allerede definert fellesskap med et erklært fundament. Når en krevende samtid stimulerer behovet for tilhørighet og identitet, blir altså ikke dette sett på som åpne kategorier som kan fylles med individuelt varierende innhold, men som noe som i norsk sammenheng allerede har et gitt svar.

Andre feilslutning er det manglende skillet mellom fortid og samtid. Dermed oppnås den oppsiktsvekkende ideen om homogen og sammenhengende kollektiv identitet gjennom århundrer. «Vi» er slik «vi» var og alltid har vært. Ikke sjelden trekkes «den tusenårige tråden» fram for å styrke bildet av en kontinuitet som setter all historisk endring og variasjon knyttet til f.eks. stand, klasse og kjønn til side. Sammen med forrige feilslutning, betyr det at den enkelte ikke bare er uløselig knyttet til et gitt samtidskollektiv – men også til et tilnærmet uendelig fellesskap over tid. Røtter blir dermed en meget beskrivende metafor. «Vi» er rotfestet i konstruksjonen av fortida.

Tredje feilslutning er et manglende skille mellom interessefellesskap og et eventuelt verdifellesskap. Vi kan håpe at et stort flertall av oss har en grunnleggende felles interesse av å opprettholde et samfunn som faktisk henger sammen. Men i denne identitetsdebatten påstås det at denne fellesinteressen forutsetter at en også deler verdier, kultur og identitet. Og da må jo dette naturligvis også formidles i fellesskolen. Dette ble til og med lagt inn i skolens formålsparagraf på 1990-tallet i formuleringen «et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag». Motsatt kan en påpeke at alle fellesskap med ikke-totalitære ambisjoner tvertimot må ta høyde for å være uenighetsfellesskap.

Fjerde feilslutning er sammenblandingen av det nasjonale og det religiøse, nærmere bestemt det kristne i evangelisk-luthersk variant. Dette er nærsynt historie. Relasjonen har aldri vært så enkel. Før reformasjonen var kirken internasjonal. Statskirkeordningen fra etterreformatorisk tid og spesielt fra enevoldstiden innebar en kongestyrt kirke, kirketukt og kristenplikt. Også 1800-tallet innebar store spenninger mellom det etablerte kirkestyret og den nasjonale vekkelsen. Koblingen mellom kirken og det nasjonale er et nytt fenomen, knyttet til det siste århundret av norsk historie.

I tillegg til at dette er selektiv historieskriving, så skiller det ikke mellom det normative og det deskriptive. Den norsk-kristne enheten påstås å finnes, påstås å alltid ha vært der – og framheves som et ideal som dermed bør bevares og videreføres. At skolen bør sørge for at dette skjer, blir da bare sett på som en udiskutabel nødvendig konsekvens.

Femte feilslutning er spesielt artig. Den innebærer en innarbeidet og ofte gjentatt påstand basert på en forvirring om rekkevidden av en pedagogisk læresetning om det kjente før det ukjente. Vi må ha tunga rett i munnen her: Det er helt grunnleggende å kunne skille mellom en slik læresetning uttrykt som en mulig og forståelig læringspsykologisk modell av hvordan læring foregår for et enkeltindivid – og en normativ anføring for hvordan kulturformidling og kulturbygging bør foregå i et samfunn. Det er dette siste vi lager politikk av. Det er dette vi diskuterer når vi velger undervisningsinnhold for skolen vår. Når det gjelder den læringspsykologiske modellen, så må vi jo også huske at alt som er kjent, Asbjørnsen og Moe, the Fox og Bergpreknen – en gang faktisk var ukjent for oss. Også det kjente bygges nemlig gjennom møtene med det ukjente. Og som normerende læresetning for utvalg av lærestoff, gjelder det samme, alt er ukjent inntil det blir pekt på og gjort kjent.

Identitetskonstituerende kulturinnhold er ikke gitt på forhånd. Det blir skapt gjennom et utvalg. Og det blir svært ofte skapt gjennom denne typen sammenblandinger som jeg her har påpekt, der det blir framstilt som om det utvalgte er forhåndsgitt, rotfestet i en evig enhetlig historie og dermed udiskutabelt og apolitisk. Og så får vi da også huske at fastsettelse av slikt felles integrerende kulturinnhold historisk sett ofte har gått på bekostning av minoritetsgrupper. De som har falt utenfor den gjeldende konstruksjonen av «vi», blir nødvendigvis «de andre».

Hvor ender vi så med alle disse feilslutningene? Jeg vil si noe om hva konsekvensen er for dialogmulighetene. Det påstås altfor ofte at identitet er en forutsetning for dialog. Dette er en variant av kjent-før-ukjent-læresetningen – nok en gang overført og gjentatt ukritisk på nye felt. Min påstand er at rekken av feilslutninger sperrer for dialog og motarbeider dermed en bærekraftig og robust utvikling av kollektiv identitet.

Den monomane vektleggingen av «egen kultur» og av «identitet først» og den tilsvarende framstillingen av «de andre» som rett og slett noen helt andre, utenfor det egentlige fellesskapet, skaper et bilde av separate kulturelle enheter uten utvekslings- og utviklingsmuligheter. Altså uten mulighet for dialog og fellesskapsbygging. Toleranse som honnørord gjør det samme, viser oss hvordan evig adskilte grupper burde se pent på hverandre på avstand. Mangfoldet finnes jo; det er det relativt stor enighet om. Men gitt alle feilslutningene nevnt ovenfor, er det ikke rart vi sitter igjen med et segregert kulturbegrep, med gitte og tydelige kulturelle og identitetsmessige enklaver som muligens nedarves, siden vi alle visstnok sitter fast i fortida – og som ikke påvirker hverandre eller endres når de møtes. Dialog blir dermed mellom helt faste og varige enheter og dermed meningsløs. Og toleranse blir bare majoritetens vennlige gest overfor dem som for alltid skal være de andre.

Og det er det ikke-bærekraftige her: At noen – selv om det eventuelt skulle være et flertall – fastsetter fellesidentiteten på vegne av oss alle og dermed sperrer for selve felleskapsutviklingen.

 

 

Innlegget er også publisert på Dagsavisen Nye Meninger – se her.