Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Når kvinnene får stemmer.

Overskrifta kunne vært «Når forkledamene får stemmer». Men mitt poeng er enda bredere – så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål – de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn – og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) – og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre…. Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt – hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently – omtrent i fjor på denne tida – dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser – så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten – at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil – men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer….)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer – og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen – men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så – hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer – men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet – pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer – så blir det tydelig at vi er mange – og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere – så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg – også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie – på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger, her – og på min tidligere blogg, her.

Om glasstak og skam.

Innlegget er tidligere publisert her.

Ja – det måtte nesten handle litt mer om glasstak.

Mange har skrevet klokt, humørfylt og reflektert om glasstak siste uka. Toppdamenes utspill forrige helg har sparket løs en debatt – og debatt er bra. Vi blir – ofte – klokere av å få luftet tankene, brynet argumentene, formulert standpunktene og lest andres refleksjoner.

Mitt nedkortede innlegg sto i Aftenposten på onsdag. Les gjerne også disse:

Linn Stalsberg Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv
Irene Halvorsen Glasstaket og hengemyra
Aslak Sira Myre Danse på glasstak

Jeg gjentar det selvfølgelige. Glasstak er usynlige. De må avsløres for å finnes! Det kan alltid pekes opp i lufta og erklæres at «der er det ingenting» – fordi ingenting synes. Dersom alle (eller eventuelt alle som vi synes har greie på ting) sier at hindringer ikke finnes, så skapes et slikt felles bilde av nettopp det usynlige og ikke-eksisterende. Det blir «sant» at det ikke finnes.

Dette er det motsatte av Keiserens nye klær, der var det ingenting, men alle sa at det var noe der, slik at alle trodde at klærne var der. Klærne ble «sanne» fordi alle sa det. Bortsett fra den vesle gutten da, som ikke brød seg om hva alle andre mente….

Og vet du hva som skjer da, når det erklæres at hindringer ikke finnes? Jo, de som allikevel synes at de stanger i noe – de skjønner at dette er bare deres egen skyld. For takene og hindringene og begrensningene finnes jo ikke. Det finnes bare dumme meg som ikke greier dette allikevel, som er så sliten, som er så stressa, som ikke tør, som ikke kan….

Individualisering kan være bra. Det kan være bra å ta tak i seg selv, skjerpe seg, få seg noen nyttårsforsetter, fullføre noen løp og bite noen tenner sammen – eller hva det nå skal være. Individualisering kan absolutt motivere til innsats.

Men individualisering kan også være en slik usynlighetsblindvei. En blindvei som stanser debatt, som stanser refleksjon, som stanser kollektivt ansvar for kollektive spørsmål.

Og på toppen av det hele – så mister vi ikke bare den kollektive debatten (noe som heldigvis ikke skjer, vi står jo på!) – men altså på toppen av det hele så kan denne individualiseringen, ledsaget med latterliggjøring og ynkeliggjøring bidra til reelle hindringer, for individet. Denne hindringen er skammen.

Når det erklæres som en allmenn sannhet at problemene er bare dine. Når det faktisk bare handler om at du ikke greier det du burde greie. Da kan du sitte der med skammen. Og skam motiverer sjelden. Skam låser og holder deg nede. Skam er en reell hindring.

Så derfor holder vi da på – og skriver og mener og mener. Ikke fordi vi er så glade i disse glasstakene. Ikke fordi vi er spesielt opptatt av å sutre over dem heller. (Og heller ikke fordi vi er så opptatt av å skjerme koppekakene, A.G. Solberg...). Og vi er vel heller ikke helt naive barn i gata som peker på det åpenbare, slik som Keiserens lille gategutt gjorde.

Men vi holder på – fordi livet angår oss alle. Fordi vi blir klokere av å lete etter svar og forståelser – enn av å avvise fenomener vi eventuelt ikke selv er rammet av.
Fordi det vi setter ord på, det kan vi kanskje sammen forandre.
Fordi det individuelle også er felles, slik vi alle tilhører fellesskapet. Fordi rettferdighet også handler om å gi anerkjennelse til andre perspektiver enn de som erklæres fra toppene. Fordi de topperklærte sannhetene ærlig talt provoserer. Fordi ingen fortjener skammen i møtet med erklæringene om liv uten hindringer. Fordi livet er så mangfoldig og krevende og rikt at det slett ikke passer inn i slike enkle formler.

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt

Innlegget er tidligere publisert her.

(Jeg har et lite leserinnlegg på trykk i Aftenposten i dag – som replikk til kjønnsforsker Anne Grethe Solbergs uttalelser i Aftenposten på lørdag. Nedenfor er en lengre versjon av leserbrevet, slik det var før jeg måtte kutte det ned til Aftenpostens ønskede lengde. 
Artigere med flere ord!)

Nye glasstak konstrueres ved å fornekte debatt. Replikk til Anne Grethe Solberg, Aftenposten 04.01.14

Et glasstak er per definisjon ikke synlig, det er ikke et vedtatt, eksplisitt regelverk, det er nettopp ikke en tydelig hindring. Glasstaket er en metafor. Det avsløres gjennom praksis og analyse av det sagte og usagte. At gamle glasstak-metaforer har fordunstet og forsvunnet med de mannlige sjefene som nå har gått av med pensjon, men som tidligere kontrollerte fordelingen av lederstillinger via disse teknikkene, er ikke et bevis for at nye metaforiske glasstak finnes, usynlige og fungerende og hindrende.
Jeg kan jo nevne noen små, ikke-tilfeldige, eksempler. For det første – forskerdamer som tyr til betegnelser som «sutring» for å formidle sitt forskningsbudskap om kvinners valg og kvinners liv, i stedet for å jakte på fortolkninger av nettopp disse kvinnenes liv og dilemmaer og valg og vurderinger. Dette er en individualisering og en stigmatisering som fjerner oppmerksomheten om strukturelle dilemmaer – og vips – så er alle slags tak og hindringer usynlige igjen.
For det andre – konstruerte og tabloide kontraster mellom såkalte cupcakes-bakende mammabloggere på den ene siden – og karrierekvinnene som «har ryddet unna» og faktisk har et «oppriktig ønske om å bidra for å skape verdier og økonomisk trygghet». Ærlig talt, så er jeg så lei av at disse koppekakene brukes som bilde på alt som er av hjemmearbeid. Hvis disse kakene igjen kunne få navnet muffins, slik de jo hadde i gamle dager, så hadde de i det minste hatt en ærbar klang av kakelotteri, dugnad og Gerhardsen. Cupcakes er per definisjon amerikanskinspirerte, overflødige sukkerbomber, selve grunnbildet på meningsløs virksomhet. Det er for banalt å gjenbruke dette igjen og igjen – spesielt dersom en vil si noe seriøst og forskningsbasert.
For det tredje – en hel artikkel om dobbeltarbeidsdilemmaer (som riktignok avskrives som «sutring») der den eneste referansen til at barn og omsorgsansvar overhodet finnes – som et voksenansvar for både menn og kvinner – er at «småbarnsperioden tross alt er en kort del av karrieren». Tenk det – av karrieren. Ikke av livet, en gang. Barn er en hindring (for karrieren) som passeres i løpet av få år. Resten er karrieren. Alt annet er altså sutring og meningsløse cupcakes. Et så enkelt virkelighetsbilde er nettopp det som skaper nye glasstak.