Dagens Åse – link til dagens skjermdebatt

DSC04034

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Dagens utdrag fra «Ungene våre» er fra kapitlet «Skal vi gå på kino?» Det er lenge siden dette. Kino var av de få ekstraordinære opplevelsene en kunne ta med barn på i etterkrigstidas knapphet. Skard skriver om filmer som «høver for barn» – og savner mer vekt på gode barnefilmer. Samtidig advarer hun mot skremmende scener og påpeker at filmene virker mye sterkere på barn enn på voksne. Det er noe vi fortsatt burde huske på. Grensene for hva vi mener at barn «tåler» er flyttet mye på få år. Det er ikke gitt at de flyttes i riktig retning, for å si det forsiktig! Continue reading

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Dagens Åse: Om barn og søvn.

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg vil dele noen utdrag herfra med dere.

DSC04068

Dagens tekst er fra kapitlet UNGEN SKRIKER OM NATTA. Den er like gyldig i dag. Vi er foreldre også om natta. Og det er ikke tida for strenghet og oppdragelse:

«Det er vondt med barneskrik om natta. Foreldra vil gjerne sove i fred. Naboene klager. De større barna blir vekket.

«La ungen skrike, så venner’n seg nok av med det!» sier noen. Men fullt så enkelt er det ikke. Snarere er det vel tvert imot: Vi må ikke bli sløve for barnets eneste middel til å fortelle oss om seg sjøl. Vi må tvert om stadig spørre: Hvorfor skriker ungen?» Continue reading

Rustet for framtida?

 

DSC03899

Opprinnelig publisert her.

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. – Men i framtida blir det nok bare moderne….
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme…
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare «her-og-nå-babyer» med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid – og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, – og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Continue reading

#storebarn – Ser vi de store barna våre?

DSC03900

Hvilken plass  har den offentlige foreldresamtalen om de store barna? Er store barn og ungdommer usynlige i den offentlige samtalen; forsvinner de blant alle de søte, sutrende, sovende, sølete og strålende småbarna som instagrammes og omblogges fra (før) de blir født?

VG-journalist Guro Hoftun Gjestad etterlyste nylig nettopp denne offentlige samtalen om det store barnet og utfordringene knyttet til storebarnstida. Innlegget er både humoristisk, tankevekkende og sårt og fortjener den oppmerksomheten det har fått.

Men noen nøkterne innspill kan også være greit. – For plutselig tar det av. Problemfokuset tar overhånd – og ekspertrådene og oppskriftene (som alle følge!) for vellykket foreldreskap følger hakk i hæl. Den som roper i skogen får tydeligvis svar, går du inn på VG+ i dag og betaler en liten slump, så får du rett og slett oppdragelsesguiden fra 0-15 år, med hovedbudskap (som du får uten å betale for det) at om du setter tydelige grenser før barnet er ti år, så får du en greiere storebarntid.  Og forlagene hiver seg på – plutselig lagde Tanum en storebarnsforeldre-boksamling (men bøkene var vel der fra før, så tom var vel offentligheten ikke….)

Er virkelig de store barna fraværende i offentlig debatt?

For det første – det er relativt nytt at foreldreskap overhodet så til de grader blir offentliggjort, ekspertutredet og så intenst markedsført – slik at vi forventer en ekspert, et svar, en bok for enhver problemstilling. Continue reading

Foreldre til spesielle barn

Tidligere publisert her.

Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater – alene – og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at «alt er normalt».

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være dette barnet.

Ja – på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i – og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre – i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen – ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen – og barnet – den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene – ta med mennene deres!) – vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si «Da er vi ferdig med det» når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre – men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at «jeg har ikke sovet på tre timer…» – så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten – at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare – det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) – alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de «umulige ungene» byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.

Voggesang for ein bytting
(Halldis Moren Vesaas)
Bysse, bysse stort stygt barn
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.
*
Du er ikkje barnet mitt,
men eit som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.
*
Bysse bytting stor og stygg
- sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
- No trur eg du endeleg sovnar…

 

 

Kampsak: Tro på familien.

Tidligere publisert her.

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer – for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende – eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker – og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til – og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle – på godt og vondt. Både når det fungerer – og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast – med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn – eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel – fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring – uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv – også ulike familieliv – som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til «ute i verden». Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp – der post etter post «der ute» kvitteres ut – uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat – eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk – forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker….!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår – eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger – at det er verdt å bruke tid på det også – ikke bare alt annet… At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå – at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme – pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin – eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem – eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort… Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja – det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer – vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke –  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer – så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg – de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem – det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme – en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer – som mye annet her i livet – men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv – og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium – at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg – ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever – samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige – vi lever ulike liv – det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja – gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse «slapp av, da, er det så nøye, da»-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid – da blir familielivet koordinering og kabal – og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del – velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en «kosestasjon» på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle – familie teller for barndom – de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter – men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger – uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

Morsdagstekst. Ansvar, kontroll – idyll og virkelighet.

Innlegget er første gang publisert som gjesteblogginnlegg her.

Morsdag er en tradisjon som stammer fra å hylle hjemmets tause sliter, den kjære hardt arbeidende, oppofrende mor som trøster og vasker og våker og baker og aldri klager. En hyllest, pent plassert på en søndag. I dag riktignok omfavnet av handelsstanden som vil tjene på dette som på alt annet året rundt. Kommersialismen kan (bør!) vi kjempe mot året rundt, men det undergraver jo ikke verdien av dager og markeringer. Vi kan godt la mor – og far – hylles, uten å la oss styre av andres inntjeningsbehov og reklamemas.

Så morsdag – det er fint og godt og vakkert. Men mødre og fedre er vi alle dager og netter.

Foreldreoppgaven er en gave – og en oppgave. Selv i vår tid og vårt privilegerte hjørne av kloden er det ingen garantier ute og går, du kan ikke bestille det perfekte barnet eller det prikkfrie og harmoniske familielivet, der kabalene går opp og alle smiler på Instagram, hvor mye du enn prøver, tester, shopper og planlegger. Menneskelivet og særlig det å involvere seg med andre mennesker, små og store – det er et sjansespill, det er å ta sjansen på sårbarhet, smerte, sorg og bekymring. Du kan ikke vente at barnet ditt er friskt – eller fortsetter å være verken friskt eller lykkelig, du kan ikke vente at du skal få nattesøvnen eller kroppen din og tida di i fred. Livet er i sving. Det er en gave og en oppgave. Når oppgaven blir tung, så kan det hjelpe nettopp dette – å huske at dette er en gave, ikke en garanti.

Vakre tradisjoner og idylliske bilder er vel og bra. Mange blir kritisert for å vise fram for mye unyansert idyll på sosiale medier. Vi får sikkert se det i dag også – hvor godt og gjennomtenkt det er tilrettelagt for den ene og andre mammaen rundt omkring. Det er utdrag fra virkeligheten. Vi har alle et selvstendig ansvar for å forstå at de glimtene vi ser av andres varme tekopper og glitrende kaker og striglede, designerkledde barn – bare er et utvalg. Det er ikke helheten. Det er et kjent og legitimt behov å vise at vi får til noe, at det ser bra ut rundt oss, at vi har gredd håret før vi går ut av døra. Hverdagen med alle sine krav og klumper i magen – veltede melkeglass og fulle skittentøysdunker er der allikevel for alle.

Idealer, idyller, forventninger – alt dette stiller seg i kø og skaper ideer om at vi kan kontrollere utfall av livet. At det skal bli så godt og vakkert og velkomponert som vi tenker oss. At det skal være mulig å holde alle slags baller i lufta, mestre alle slags tidskabaler med et smil. Fallet blir stort dersom vi lar dette være forventningsrammen vår. Presset på barnet vårt blir stort dersom barnet skal være vår prestasjon og bevis på vellykkethet.

Her er en enkel ligning til mødre og fedre på morsdagen: Ved å få barn øker ditt ansvar i verden betydelig. Ved å få flere barn øker det faktisk enda mer. Det er vi voksne som har ansvaret. Det er ikke ditt barns ansvar at det ikke sover om natta. Det er ditt. Det er ditt ansvar når kabalene ikke går opp, dere kommer for seint og det er tomt for melk i kjøleskapet. Og her er det spesielle: På de fleste områder i livet økes kontrollmulighetene tilsvarende når du tildeles økt ansvar. Men – når du er forelder så fungerer ikke ligningen slik. Du får økt ansvar – men kontrollmulighetene dine, mulighetene til å sikre og kontrollere utfallet av ulike situasjoner, reduseres samtidig. Ekstremt ansvar for barn kan ikke matches med ekstrem kontroll.

Fordi dette er livet med andre mennesker. Det er ikke et sett med brikker som skal stables til rett resultat. Det er små mennesker som skal utvikle sin egen selvstendighet og selv erobre ansvaret for tilværelsen og vandre av gårde uten deg en gang i framtida og styre sin egen dag og framtid. Dag for dag vokser denne selvstendigheten. Du har plikt til ansvar, hele livet – men du har ikke rett til kontroll. Det er foreldreskapets krevende utfordring i et nøtteskall.

Plikten til ansvar innebærer å ta ansvar for rammer og regler og betingelser. Ta beslutninger og stille krav. Det er voksenjobben. Ikke alltid populært, men nødvendig. Men det innebærer ikke en full kontroll over andre mennesker. Barnet er seg selv – og skal respekteres som seg selv og vokse og utvikle seg som seg selv. Kanskje velge en helt annen vei i livet enn deg. Vår jobb, vårt ansvar, er å gjøre disse valgene mulige og gjøre grunnlaget for kloke valg best mulig.

Nettbasert foreldredebatt er i stor grad fokusert på tida med småbarn. Det er – og skal være – en nærsynt tid; det er ikke rart at perspektivet blir på hverdagens gyldne glimt og krevende utfordringer. Midt i nattevåket med babyer og bekymringer om barnehageinnkjøring og sykedager er det lett å tro at utfordringene, kabalene og bekymringene blir lettere når barnet kan vandre til skolen med sekken sin selv. Til dere som er i den første fasen kan jeg varsle – utfordringene blir annerledes, ikke færre, bekymringene blir annerledes når du gradvis slipper barnet ditt løs, – men færre blir de ikke. Ansvaret ditt er stort – kontrollmulighetene reduseres enda mer. Livet henger sammen. Det er ingen grunn til å konkurrere om å ha det mest strevsomt. Kanskje nattevåket med en ettåring i armene kan gi oss en styrke til å håndtere seinere bekymringer for det som foregår utenfor armer og omfavnelser. Nattesamtaler med en ensom og mobbet tiåring – eller nattetimers venting på en sekstenåring ute på fest. Savnet etter å kunne løse problemer ved å bysse og bære er motsatsen til barnets økte selvstendighet.

Det er livet. Det er en gave og en oppgave. Dagen i dag kan vi mødre gjerne hylles – men vi kan også bruke den til takknemlighet. Takknemlighet for at vi lever i et hjørne av verden og historien der vi kan ha mette barn med tak over hodet, at det finnes svangerskapskontroller, vaksiner og skolegang for alle. – Og takknemlighet for at vi fikk denne gaven – for at vi trengs så inderlig her i livet at ting tross alt gir mening, – takknemlighet for at vi har et så stort ansvar og at mylderet ikke kan kontrolleres av oss alene.

God morsdag!

Gode råd til skolestart (?)

Så er vi i gang.
Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene – og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang – så merker vi jo at vi har gjort dette før, – men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent – men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker – kanskje også nye klassekamerater – eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen – det gjør man jo bare én gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare – det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva – det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt – og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare – det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer – eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess – vi blir aldri ferdige – men vi lærer og utvikler oss, videre og videre… Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være «klar». En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres – men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme – det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt «god tid». Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å «bli skolebarn». Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor – eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper – ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre – ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) «umoden», sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for «øving» sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.