Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Vi har ikke lært av historien

Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Ikke alle slapp unna, vi har i vår underlige menneskelogikk konstruert blodsoverført skam, der besteforeldre som beviselig var på feil side, avtvinger arvet skam. Men for de fleste av oss kan vi fortie stripethet og en landssvikdom her og der – og inngå i det store renvaskede «vi».

«Vi må lære av historien,» fortsetter vi å forkynne, mens vi begrunner historiefaget, sender ut de hvite bussene og går på museum. Lære for å ikke gjenta, sier vi. Lære. En læresetning som igjen og igjen beviser sin meningsløshet, ved at vi hele tiden vender blikket bakover mens vi forkynner dette budskapet. Vi sier at vi skal forhindre at fortida gjentar seg – mens vi alle ser og vet at vi forlater fortida hver eneste dag, fortida blir til skrevet og lest historie, festet i begreper og forståelser – og forlatt. Den gjentar seg jo faktisk aldri. Mantraet er meningsløst.

For skal vi lære av historien må det være for å identifisere holdepunkter i vår egen tid, klare å tenke klart, gjøre valg og stå for det rette i vår egen tid. Først når vi klarer dette, kan vi si at vi har lært.

På ruinene av andre verdenskrigs Europa og verden måtte en ny sivilisasjon reise seg. Skammen, sorgen, tapet, regimesammenbruddene og sivilisasjonssammenbruddet måtte på godt og vondt danne basis for en ny tid, en ny måte å være mennesker i fellesskap på. Det vil alltid være diskuterbart hvor godt vi klarte det. Etterkrigstida innebar nok av splittelser og feilskjær. Men vi stablet opp internasjonale samarbeidsorganer og internasjonale forpliktende traktater om menneskerettigheter – fordi vi som samfunn, som mennesker sammen, ville noe bedre. Ville lære av historien for å skape en bedre framtid.

Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid?

Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper. Når virkelig «all men are created equal». Starter vi først å plukke vekk rettigheter og likeverd for noen grupper, så faller alt. Da faller menneskelighet, medmenneskelighet og sivilisasjon.

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere. I vår tid bruker vi dette til og med som argument for å være enda strengere. Det er en Catch 22 – vi nekter Safe Passages, og så klager vi på at menneskesmuglere erobrer markedet.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet. I vårt eget land lar vi midlertidighet være grunnvilkåret for enslige mindreårige flyktninger. Slik blir deres tilmålte tid i norske køyesenger og mottaksklasser ikke trygghet og omsorg – men et hån av traumatiserte barn og ungdommer som forstår at det er meningsløst å lære seg norsk hvis man allikevel skal kastes ut, meningsløst å få venner, meningsløst å prøve å stable opp et liv slik alle ungdommer prøver. Bare ny flukt, alene over grenser, i skjul, kan berge dem. Dette er vår skam.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv. Vi fratar de papirløse, de mest utsatte av alle, de som ikke kan returneres noe sted fordi faktisk ingen tar i mot noen uten papirer – dem fratar vi alt – ofte for resten av deres liv, til og med deres rett til å bli ivaretatt som syk, helt vanlig syk og utslitt og pleietrengende. Dette er vår skam.
  • I vår tid har vi europeiske statsledere som erklærer at menneskerettighetene kan tilsidesettes. Vi har egne statsråder som stolt hevder at en slett ikke trenger være enig med FN om behandling av flyktninger. Vårt eget land står langt framme i rekka over de som undergraver asylinstituttet.

Det sendes tydeligvis «signaler». Signaler om uønskethet, om rettighetstap, om meningsløshet og framtidsløshet. Resultatet er ny flukt, desperasjon, selvmordsforsøk og knekte liv.

Normalisering av forskjellsbehandling og av forskjellsblikket er grunnleggende alvorlig. Når det er så vanlig å diskriminere, fjerne rettigheter, endre begreper, – at vi ikke lenger ser, forstår, husker – og lærer av beretningene som skulle gitt oss lærdom og gitt oss retningslinjer i vår egen tid.

Vår skam er at vi lar alt dette skje og lar det framstå som noe normalt, noe som må skje, noe det ikke er noen grunn til å lage rabalder om. Skritt for skritt undergraves menneskeverd, menneskerettigheter, asylrett, barns rettigheter, vernet om sårbare grupper, og med på kjøpet vår egen verdi som samfunn som kan ivareta, ta vare på. Og vi aksepterer og normaliserer og bereder grunnen for enda skrekkeligere tiltak neste gang. Dette er vår skam.

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Vi kan alltid stille spørsmålet om hvorfor vårt fortidige «vi» lot dette skje. Hvorfor visste og forsto våre forfedre ikke hva som skjedde? Kanskje var det for ufattelig, for stort til å forstå. Men det som må være vår historiske lærdom av dette må nettopp være å forstå i tide, her og nå. Verne grunnleggende verdier, menneskeverd og sivilisasjon i tide. Ikke gjenta fortidas feil i nye versjoner.

Igjen stenger vi grenser, igjen sender vi ut. Igjen lar vi mennesker strande og gå til grunne bak gjerder der vi ikke ønsker å se. Vi toer våre hender, vi vasker våre hender, vi vender våre blikk vekk.

Vi rasjonaliserer og konstruerer argumentasjonsrekker om trygge land, om ankerbarn, om trygge soner og internflukt og tredjeland, om at redningsaksjoner på havet kan føre til mer flukt – og om at papirløshet er det samme som kriminalitet og da får en takke seg selv – og så snur vi oss vekk og følger med på tv og gleder oss til ferien, for sååå ille kan det da ikke være.

Dette er vår skam. Vi har ikke lært av historien. Vi svikter og undergraver nok en gang vår egen menneskelighet og sivilisasjon. Det vil være vår skamfulle byrde resten av våre liv.

 

Tidligere publisert som spaltist i Dagbladet 28. juni 2017

og som ekstern skribent på Antirasistisk.no 29. juni 2017

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

Signaler

Signal. Signal. Signal.
Vi må sende et signal.
Vi må sende tydelige signaler. Sies det.

Men hva når signalene som sendes, lages ved å bruke virkelige mennesker. Bruke levende mennesker som signaler. Mennesker med levde, levende liv; dager og år som har kjedet seg sammen til minner, erfaringer og tilhørighet og savn. Eller liv med brudd, fravær og fortvilelse. Liv med strimer av håp om ei framtid.

Hva når signalene lages ved å bruke levende mennesker. Sånne virkelige mennesker, med hull på sokkene eller irriterende uvaner, eller som liker jazz eller sushi eller soloppganger. Mennesker med ønsker, evner, sårbarheter, styrke og kraft, svakhet og lengsel.

Hva når vi lager signaler av mennesker som er født med samme rettigheter, verdighet og menneskeverd som oss selv. Hva når vi fratar disse menneskene rettigheter, verdighet og menneskeverd – fordi det sendes et signal, et tydelig signal, og da bruker vi et menneske.

Hva slags signal sender vi da?
At mennesket ikke teller i seg selv.
At mennesket ikke har verdi i seg selv.
At mennesket, et hvilket som helst menneske som passer til signalsendingsparadigmet, kan fratas sin verdighet og verdi og sine rettigheter – når signaler sendes.
At signalene er viktigst.
Tydelige signaler.

Signal. Signal. Signal….

Fra Håvamål til Tøyen. Gjestfrihet som samfunnsbygging.

Straks er det jul.

Jula startet vel med en liten familie som ikke fikk plass i herberget. Og så startet det nok også med noen kalde nordboere som samla seg og feiret vintersolverv. Blant annet.

Uansett: Gjestfrihet er et sentralt stikkord. Det skal jeg si noe om her i dag.

Og jeg starter med Håvamål:

Eld han tarv/som inn er komen/og um kne kulsar.

Til mat og klæde/den mann hev trong/som hev i fjell fari.

(Dette er en av de aller første strofene i Håvamål, som består av mange slike vers som forteller om hvordan vi bør leve. Visdomsordene er over tusen år gamle, stammer fra førkristen tid og ble overlevert muntlig lenge før de ble nedskrevet på 1200-talet. Håvamål betyr «den høyes tale» – er altså Odins tale. Odin var den mektigste av de norrøne gudene og også guden for visdom og kunnskap, så hans leveregler for menneskene måtte ha en svært sentral posisjon. )

Og hva betyr så dette: Rett og slett: Den som kommer til deg – og har reist langt, fryser og er sulten, han trenger varme og mat. Og – underforstått: det skal vi gi. For det sier rett og slett denne leveregelen.

Gjestfrihet er altså et sentralt ideal i Håvamål. Men gjestfrihet står ikke alene, det er vevd sammen med klokskap, nøysomhet og ære, som også er viktige dyder her.

Siden dette var regnet som Odins ord, så er det lett å tenke at dette er gammelt og norsk og opprinnelig at en kan bli rent stolt. Her er liksom den norske folkesjela. Og jeg som jo vil si noe positivt om gjestfrihet, kunne jo nettopp slå til på en slik kobling, hvordan gjestfrihet er dypt forankret i det såkalt norske.

Men jeg vil ikke gjøre det så enkelt.

For så enkelt er det jo ikke. Gjestfrihet er jo ikke norsk– det er allmennmenneskelig. Bud om gjestfrihet og tradisjon for gjestfrihet, finnes i alle kulturer. Håvamål i seg selv har paralleller i annen gammel visdomstradisjon f.eks. fra Midtøsten.

For gjestfrihet er menneskelig. Det er praktisk. Det ivaretar relasjoner mellom folk og trygger dermed oss alle. Gjestfrihet gjør at vi kan være trygge på at vi blir tatt i mot – når reisa er lang og livet er vanskelig. Det gir stabilitet og forutsigbarhet – slik at vi kan fungere som gode og ansvarlige mennesker selv.

For hva sier gjestfrihet om forholdet mellom deg og meg? Mellom «oss» og «de andre». Og for å presisere det på veien; det er ikke «galt» å operere med begreper om «oss» og «de andre». Vi gjør jo alltid det. Identitet innebærer en form for avgrensning, fra det utenfor identiteten. Noen heier på Vålerenga og noen på Rosenborg. Det er greit nok.

Så lenge vi fortsatt lar fellesskapene vi bygger, bestå av forskjeller, være i bevegelse, være åpne for endring.

Det alvorlige og samfunnsundergravende er nemlig når slike skiller mellom individer og grupper blir absolutte, blir hogget i stein og betong og brukt til å holde folk nede, holde folk ute, nekte folk rettigheter, gradere folks menneskeverd og hindre fellesskap og utvikling.

Gjestfrihet – forstått som nettopp Håvamåls budskap om å «gje eld og mat og klede» til den som har reist langt over fjellet – eller forstått som det nødvendige praktiske arbeidet folk gjorde for å gi varme, mat og klær til dem som hadde reist over hav og land for å komme fram til Tøyen eller syklende over grensa på Storskog – det er det motsatte: Det er ikke skillelinjer hogd i stein og betong. Det er gjensidighet. En gang er det deg – en gang er det meg. Og vi er like, du og jeg. Vi trenger det samme. Vi trenger eld og mat og klede. Sokker til en tiåring, bleie til en toåring, sårstell og en kopp te til bestemor – og et system der retten til å søke asyl og få behandlet sin sak blir ivaretatt. Folk trenger dette og vi forstår at folk trenger dette fordi vi er mennesker – like, likeverdige mennesker med menneskelige behov alle sammen.

Og da dreier det altså seg ikke bare om det praktiske og akutte – eld og klede. Jeg vil presisere at vi trenger også rammer som fastholder politiske og juridiske rettigheter som allmenne rettigheter, for alle.

Det er det som i siste omgang gjør det mulig for oss å gå videre, som skikkelige folk. Som kan leve ordentlige liv. Bli forstått. Ha et hjem. Få en jobb. Få en venn. Bidra i et felleskap.

Gjestfrihet innebærer jo at den ene er i en posisjon der en tar i mot og tar seg av en gjest. Det innebærer en forskjell. Men mest av alt innebærer det et likeverd. Fordi gjestfrihet ikke er basert på veldedig nåde – eller at jeg er så utrolig snill mot deg! Det rett og slett basert på at den som «inn er komen» skal få varme og mat. Fordi han trenger det. Fordi han er som deg. Og i morgen kan det være deg.

Ingen spør om gjesten er i nød eller søker lykke. Og hva er egentlig forskjellen? Han er inn komen – og trenger noe som du kan gi. Sammen hører dere sammen og bygger gjensidighet og et felles samfunn.

Gjestfrihetsrelasjonen innebærer derfor først og fremst likeverdighet mellom vert og gjest. Mellom meg og deg, oss og de andre. Det er derfor dette er så viktig.

Og det var et slik gjestfritt, selvfølgelig, likeverdighetsbasert fundament i folk som kom til syne i fjor høst. Over hele Europa. Applaus på togstasjoner i Tyskland. Utdeling av vannflasker og nødhjelp langs balkanruta. Grekere og frivillige fra hele verden som reddet folk i land langs greske kyster. Som stilte opp da det offentlige og de store organisasjonene ikke strakk til. Da var det selve folket – menneskene – som viste seg – som viste sine – våre – idealer og verdier med praktisk handling. Folk stemte med sine gjerninger. De gjorde det de mente var rett.

Vi har opplevd at myndighetspersoner forsøkte å stemple disse gjerningene. Disse nødvendige gjerningene. Denne omsorgen, tekoppene, ullgenserne, sokkene, klesskiftet til en baby som hadde blitt fraktet i kjølebil gjennom Europa i den samme bomullsdrakta i døgn etter døgn. Stemple disse med et merkelig konstruert begrep – «Godhetstyranni». Godhet ble språklig koblet til tyranni, altså til ond, ensidig maktbruk. Forstått slik at når folk går ut og viser slik praktisk omsorg og gjestfrihet så dannes et retorisk rom der det blir vanskelig å være i mot. Den såkalte godheten blir enerådende, dominerer debatten. Altså den blir «tyrannisk».

Det var jo et ambisiøst forsøk på å stemple og vri debatten..

For jeg vil fortsatt si at – hadde det nå vært så vel! At verden var så enkel. At gjestfriheten eller godheten om du vil – rådet ensidig. At vi bare gjorde vår menneskelige – medmenneskelige gjerning – og delte eld og klede – og grunnleggende politiske og juridiske rettigheter – med dem som trengte det. Vi bare gjorde det.

Bare fordi det er det man gjør når man er et skikkelig menneske i et felles samfunn.

At dette faktisk var den dominerende diskursen.

Men slik er det jo ikke.

Reaksjonen fra folk var spontan og nødvendig – også fordi det var en reaksjon på et system og en debatt som ikke lot gjestfriheten og rettighetsfokuset råde. Slik sett var det overhodet ikke et uttrykk for noen enestående snillhet og godhet. Det var ikke de spesielt «snille» som sto med tannbørstene og matserveringen. Det var – og er – et uttrykk for et nødvendig likeverd og gjestfrihet. Noen trenger det du kan gi.

Og i året som har gått har vi opplevd at den politiske debatten har fortsatt å forsøke å undergrave et slik likeverds- og gjestfrihetsfundament. Det stemples som naivt. Det bygges murer og og gjerder. Det snakkes om trusler mot egen velferd. Begrene endres. En snakker om økonomiske migranter. Lykkejegere. Ankerbarn.

Altså «de» er ikke som oss. De er ikke «folk som i fjell har fari og treng eld». De defineres som « noen andre» og de vil aldri bli som oss. Ikke en del av vårt fellesskap. Skal ikke ha samme rettigheter.

Det farligste med dette er at da bryter vi ned vår egen sivilisasjon.

For da ender vi med å endre premissene for medmenneskelighet og likeverd. Da undergraves etablerte universelle menneskerettigheter. Da løses sivilisasjonen – samfunnet – fellesskapet vårt – opp. Vi isolerer oss i vår lille materielt velutrustede krok – og har ikke eld og klede og likeverd å tilby lenger. Og uten likeverd undergraver vi også vår egen posisjon i verden. Hvis menneskelig likeverd ikke lenger er fundamentet vårt i møtet med «den andre», han som i fjell har fari.

Det er det alvorlige.

Alternativet er altså å starte med det barnslig enkle. Gjestfriheten. Tekoppen. Håvamåls urgamle budskap basert på likeverdet. Det vi deler. At mangfoldet finnes innenfor fellesskapet. Anerkjennelsen av at med ulike historier og ulike egenskaper tilhører vi et felles samfunn der vi gir og får – mottar hjelp og presterer selv og yter tilbake – deler og videreutvikler. Har like rettigheter. Forventer likeverd av hverandre.

Og da er vi ikke bare gjest og vert. Da er vi jamnbyrdige. Og blir venner. Naboer. Kollegaer. Medborgere.

Det er samfunnsbygging.

God jul.

 

(Teksten er basert på mitt foredrag på årets OXLO-konferanse «Flyktninger og arbeid: mangfoldets ressurser og mulighetenes by?» 21. september, 2016)

Desembermelankolien. Og vintersolverv.

Desember er alltid den mest sårbare tida i året. Mest hudløs. Mest i limbo. Mest usikker. Mest søvnmangel. Flest tårer. Mest lengsel. Mest utilstrekkelighet.

Rundt oss er mørket. I oss er lengslene, savnet etter noe som var – eller lengselen etter noe som en gang skal bli, eller – hva vet vi – noe som vi alltid skal lengte etter? Det skal jo liksom være GOD jul og GODT nytt år. Men hvem vet hva som er godt lenger – hvordan definerer vi det lenger i vår postfaktuelle debatt-tid der skillelinjer, grenser, piggtråd og rettighetsforskjeller mellom «oss» og «dem» framheves som et vern av det gode, et vern av verdier! Hvor til og med godhet og medmenneskelighet har blitt latterliggjort og kritisert på ministernivå, som et tyrannisk trekk, en tvang.

Newspeak, here we come. Snu alle våre begreper på hodet – pøs inn faktaforvregninger. Og legg på en dash av dårlig samvittighet for for mange kokosmakroner eller for mye ribbefett som en sjarmerende pietisme-imiterende krusedull på toppen. For syns skyld. Og for å snakke oss bort, igjen og igjen.

Kan det da bli «godt» – eller blir det alltid bare lengslene vi sitter igjen med, uansett – mens vi pynter oss utad med kjekke kvikkaser på twitter og idyll på instagram?

Desembers sårbarhet er også bundet til travelheten – rundt oss, inne i oss, den selvvalgte, den kulturelle, forventningene – egne og andres, som skal sorteres og prioriteres – for vi styrer jo selv så klart, lar oss ikke presse, velger selv om vinduspuss og julekort, økologisk surkål, krans på døra eller en liten lysende Rudolf på balkongen er viktig, vesentlig/ uvesentlig/ midtimellom/ borte/hjemme/uavgjort, men alt SKAL velges og valget stempler deg, skaper deg…. du husker det?

VELG, menneske, velg!

Og uansett hva jeg velger, så står bussene stille i Aleppo, så fryser småbarna i den strømløse leiren på Chios, så drar nye båter over havet, så blir nylig utsendte unggutter rekruttert til Taliban i Kabuls gater, for overleve må de jo – og uansett om jeg velger lite eller mye sukker eller fløte, svibler eller julestjerner til naboene – eller røde eller hvite sløyfer – eller om jeg gir alt jeg eier til ulltepper, telt og varmeovner …, så sitter jeg her og er en representant for den vernede velstanden vår, i denne visstnok veldig verneverdige kroken i verden. Der vi bruker 300 millioner på nyttårsaften-fyrverkeri, for å nevne noe. Uansett hva jeg gjør, så sitter jeg her og er det beskyttede «vi», den skjermede lille gruppa som kan velge og dermed også er dem som svikter.

Og uansett hva jeg selv velger akkurat i dag, så blåser kalde, mørke vinder over det politiske landskapet både i Norge og i verden, det velges politiske ledere som undergraver fakta, menneskeverd og likeverd med et smil om munnen. Og som snakker og skriver og blogger og smiler og deler og liker og konstruerer troverdighet og sannheter som det passer dem

Og årets slutt og desembers travelhet, forventninger og krav bidrar også til tilkortkommenheten. Små mennesker på jorda, nok et år er gått, nok et år i gave. Hva gjorde vi med livet, hva ga vi tilbake dette året, hvordan brukte vi årets muligheter?

Sårbarhet.

Desember.

Samtidig. Samtidig. Nå: I dag snur sola.

Det er da noe som er verdt å klamre seg til da allikevel, midt i mørket og de kalde vindene. Håpet. Lyset. Våren – en gang der framme. Til og med noen solfylte januardager hjelper til. Igjen og igjen viser naturen sin evne til å føre oss videre, gi livet nye sjanser, nye muligheter for vekst og endring.

Og rett der rundt hjørnet står det nye året. Det er nok av oppgaver og utfordringer å ta fatt på. All desembers melankoli og lengsel og kalde vinder bare understreker alvoret i dette.

I dag snur sola. Det skal bli bedre. Jeg må tro det.

Noe tar tid. Det går ikke av seg selv, slik sola, frøene, varmen, jordsmonnet, trekkfuglene og meitemarkene holder naturmaskineriet, håpet og veksten i gang, rundt og rundt, år etter år. Så raskt og så organisk-automatisk er det ikke i menneskesamfunnet.

Naturkreftene strekker ikke til i menneskesamfunnet – her må det menneskekrefter til!

Vi må ville og velge. Vite og mene. Stå for noe. Og vi må gjøre det sammen.

Desembermelankoliens sårbarhet og utilstrekkelighetsfølelse, knyttet til det ene lille mennesket som bare, bare er én.., må kompenseres ved at vi sammen står for det gode, for solidariteten, for fordeling, for vern av menneskerettigheter og anstendighet. Da er hvert ord, hver tekst, hvert slagord, hver tweet, hver klapp på skuldra, hver hjelpende hånd, hver fordelingsforbedrende gjerning, hver støtteerklæring og hvert skritt vi går, ikke bare ett skritt alene, én røst alene – men et skritt i et tog som bygger seg større og større, en røst i et kor som synger seg kraftigere og kraftigere, et bidrag i en stor helhet for å bevare et menneskeverdig samfunn.

Mennesker kan bygge gode samfunn. Sammen. Det spiller en rolle hva vi gjør.

Vi er alle en. Vi er mange. Sola snur.

 

Når mørket er som mørkest…

Luciadagen og juletida her i nord handler mye om å tenne et – og mange – lys mot mørket som omgir oss. Mørke og kulde og kamp mot naturkrefter har vi mye erfaring med, vi som bor i denne vesle avkroken av verden langt mot nord. At lys må tennes og varme gjøres opp – for at vi i det hele tatt skal overleve – og for at vi skal kunne ta vare på hverandre, det vet vi jo, innerst inne.

Kanskje har vi glemt hvor hardt livet egentlig kan være – her vi har pakket oss inn i glava-fylte hus, med flislagte bad og varmepumper og har et oljesmørt velferdssamfunn som polstrer oss så godt at folk  til og med gidder å bruke energien sin på fikst formulerte iritasjoner over at marsipangrisene visstnok ikke følger kalenderen.

Når perspektivet blir så snevert – så er det ikke rart at de store kampene går oss forbi. Nærsynthet er trygghet. Fokusere på det vi kan strekke hendene ut til og ordne selv, eller eventuelt slå sure kommentarer om at «sånn er det blitt, gitt». Mye trygghet i det.

Så slår det oss allikevel i en mørk desembermorgen i en skoleaula – eller i skumringen i en barnehagegarderobe, der unger som snubler i side skjorter nok en gang synger seg rett inn i hjertet og viser oss hvor sårbare vi er. Der er lyset – i mørket. Det lyset vi trenger, i den mørkeste desembertida, der vi går oss vill i nettbutikker og gløgg og girlandere og reklamekataloger som forteller oss at auberginefargede juleduker er det rette i år….

Det er snørrete unger i strømpebukse og hvit skjorte bakfram som lyser opp og viser oss vei. Fordi de er små. Fordi de er sårbare. Fordi sangen er vakker og enkel. Fordi de trenger oss – og vi trenger dem. Og fordi budskapet er det sentrale:

Lyset mot mørket. Lyset som skal berge oss, fordi vi deler det og trenger det sammen.

For ja, gode folk. Verden er fortsatt forferdelig vanskelig. Livet er fortsatt forferdelig hardt. Utenfor glavavarmen og marsipandiskusjonene og aubergine-dukene, som vi klamrer oss til.

I dag sender sivilbefolkningen i Aleppo sine siste farvel til verden. Sine siste farvel! En ødelagt by. Og nå kommer henrettelsene. Svart senker natten seg.

I dag famler ungdommer vi ikke stilte opp for, med sine første dager i et farefylt Afghanistan, for mange et land de aldri har bodd i selv. Fanget, sendt ut, alene. Natten er mørk og stum.

I dag sulter barna i Jemen. I dag bor over 60 000 flyktninger i elendige leire i Hellas, 200 000 i Italia. Skyggene truer.

Og i dag går nye båter over Middelhavet. La alle komme over i live!

Det er brutalt å la den vanskelige verden få være synlig for oss. Kontrasten til våre trygge julegater og julehjem blir så ekstrem at vi knapt nok makter det. Det er forståelig at vi ønsker å lukke øynene i vår følelse av maktesløshet.

Men – «Når mørket er som mørkest og ingen klokker slår (og her låner jeg i vilden sky Odd Nordstogas tekst) – da virker det som natten har vart i hundre år…» – det er da vi ikke kan være tause .

Det er da vi må huske vår oppgave på jorda.  La lyset mot mørket minne oss om det. At det vi er satt her på jorda til, er å ta vare på.

Ta vare på hverandre.

Beskytte et barn.

Verne mot det onde.

Rekke ut en hånd til en venn.

Hjelpe en ukjent.

Ta vare på jorda.

Gi skjul til den som er på flukt.

Dele brød og ild med den som er på vandring.

Bære byrdene for hverandre.

 

Hvis vi ikke lenger husker at det viktigste vi gjør, er å TA VARE PÅ, da mister vi vår egen menneskelighet.

Da slukker lysene.

Men det lar vi ikke skje.

 

HVIS….

Hvis ungen min hadde måttet flykte alene til et land langt-og-lengre-enn-langt unna. For å unngå å bli drept, sånn for eksempel. For å si det rett ut.
Og så fortalte han til myndighetene der at han ganske riktig er femten år, for det er han jo.

Og så syntes disse langt-unna-myndighetene at det ville være så inmari lurt å sende ham til en sånn antikvarisk, uvitenskapelig og faglig og etisk underkjent Grøgård-alderstest (en sånn som Norge bruker…) – og den for eksempel (tenk på et tall, da dere..) slo fast at han muligens var nitten år.

Og SÅ – ble disse myndighetene langt unna strenge i maska og sa så myndig og tydelig de kunne til denne blonde ungdommen med små skjeggstubber (hvis du ser nøye etter), at «Hør her, unge mann på flukt. Nå har du rett og slett opptrådt GROVT UAKTSOMT. Og det må man jo ikke gjøre. Du har jo løyet til oss. Du har oppgitt en alder som ikke stemmer med vår uvitenskapelige, antikvariske, faglig og etisk underkjente test, som bare en eneste gammel mann i det lille landet vårt langt av sted tar på seg å gjøre. Og så uaktsomt får ikke unge menn fra andre land oppføre seg.»

Og så utviser de ungen, da. Alene tilbake krig. For så strengt vil de ha det i det landet langt avsted.

Det hadde jo vært ganske ille da, hvis noe sånt hadde skjedd.

Heldigvis kan akkurat ungen min ha mattetentamen, og rydde ut av oppvaskmaskina og spille kort med lillebroren sin og være akkurat femten år – og ikke trenge å flykte alene og bli beskyldt for grov uaktsomhet.

 

 

 

Sultestreik syttende mai

Mens vi gikk i togene våre her på berget og feiret vår frihet og våre grunnlovsfestede rettigheter – (ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt  en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) – sitter desperate flyktninger i flyktningeleire på europeisk jord og er fratatt grunnleggende rettigheter, med EUs og også Norges velsignelse. De er fratatt bevegelsesfrihet, mange er fengslet – uten dom, og uten å ha gjort noe kriminelt – og deres rett til å søke asyl blir ikke ivaretatt. De er låst i limbo, fratatt muligheten til å ta vare på seg selv og sin framtid – uten at vi gir dem noe alternativ.

Så – nøyaktig samtidig som vi feiret våre rettigheter denne 17. mai 2016, startet 15 menn og 13 kvinner i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios rett utenfor den tyrkiske kysten, en sultestreik for å kjempe for sine rettigheter.

Mens jeg strøk bunadsskjorter kvelden før kvelden fikk jeg beskjed om den planlagte aksjonen. Midt mellom barnetog og sekkeløp fikk jeg tilsendt bilder og formulerte krav. Jeg kjenner alle ansiktene. Jeg har snakket med dem. Jeg har delt ut sandaler i riktige størrelser til barna deres.  Jeg har møtt dem i lange frokostkøer daglig. Og fått servert pulverkaffe hos dem i en kveldsstund.

Da jeg reiste hjem etter arbeid som frivillig i Chios’ flyktningeleire i april, var min bevegelsesfrihet og mine rettigheter sammenlignet med deres skarp: «I do not allow you to leave» – sa en av mine nye venner, en 34 år gammel lærer og trebarnsfar fra Syria til meg da jeg tok farvel. For det er jo meningsløst paradoksalt; jeg kan reise, krysse grenser, bevege meg fritt, dukke opp i en leir som denne og forsøke å gjøre gode, men naturligvis utilstrekkelige, gjerninger – og så bare reise igjen når det passer meg, mens alle andre sitter igjen.

Hans reise til Europa, med lærerkone, tre små barn og en bror med skader etter bombing, er en beretning om trusler, fare og frykt – og overlevelse. Til de til slutt ankom øya Chios, én dag for seint. 20.mars 2016. Den datoen flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia erklærte som skillelinjen for mennesker på flukt. Etter denne dagen får ingen båtflyktninger reise videre til det greske fastlandet. De er strandet på øyene. Men etter denne dagen har ingenting skjedd. Det er to måneder siden.

De har ikke fått søke asyl – i Hellas, slik de skal kunne gjøre. Prosessen er ikke igangsatt. All informasjon er usikker og ufullstendig. Det er bare å vente. Og vente. Stadig kommer nye båter, flere flyktninger. Leirene blir fullere. Ingen informasjon. Mat deles bare ut av frivillige. Ingen framtid. Ingen skole. 40 % er barn. En av tre kvinner i aktuell alder er gravid. Mange babyer er allerede født på gresk jord etter flukten over havet og lever her i disse leirene. Her er gamle, syke og funksjonshemmede. Uro og protester øker.

Det er farlig å sultestreike. Det er farligere når du allerede har levd to måneder i flyktningeleir, etter en strabasiøs flukt, fått for lite og for ensidig mat, sovet på harde gulv eller på bakken, tett, tett sammen med hundrevis av andre, med lus, skabb og infeksjonssykdommer som blomstrer, fått begrenset tilgang til vann, sovet lite midt i leir-ståket, kommet for seint til frokostutdelingen og gått glipp av maten – og mest av alt vært konstant bekymret over situasjonen, den manglende informasjonen og den manglende framtida, de traumatiserte barna, den syke babyen… Hvor mye sult tåler du da?

Det er enda farligere når motmakten er så stor – her står hele EU med støttespillere og backer opp om disse uholdbare rammene om folks liv. Det er også farligere pga. den retoriske – men også høyst operative bagatelliseringen av den enkelte flyknings liv og rettigheter som usynliggjør det hele. Alt er bare tall – «54  000 stranded flyktninger i Hellas». Alt er generelle begreper – «flyktningebølger». Hvem ser egentlig disse enkeltmenneskenes kamp? Media og frivillige blir utestengt fra mange av leirene. Beretningene deres og ropene om rettferdighet kommer ikke fram. Hvem kommer til å lytte til deres krav? Hvem tar ansvaret her?

Dette er mennesker som søkte trygghet – hos oss – i Europa. De rømte fra dødstrusler. De solgte alt de eide og kjempet seg fram. Og nå har vi møtt dem med å frata dem selv deres mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Når ingen lytter – har man da noen stemme? Det eneste virkemidlet de har igjen er å rette presset mot seg selv og sin egen kropp. Nekte seg mat. Er det noen som bryr seg om det?

Budskapet og kravene fra menneskene Souda er enkle:

«We are losing our children’s time (and ours here) – Because of you.»

«We are at hunger strike to get better life for children.»

«We don’t need food – We need Future.»

«We are Humans not animals.»

«We want a lawyer to speak in the name of us.»

«International protection/relocation in another EU-country»

«Specific time for interviews appointment»

De ber om en advokat til å tale sin sak. En reell vurdering av beskyttelsesbehov. Og så en avtalt dag for å komme i gang med asylintervju. Grunnleggende rettmessige behov som som Europa må ivareta – hvis vi faktisk mener at vi vil verne våre vedtatte rettigheter, våre inngåtte traktater og det vi framhever som våre grunnleggende idealer.

Vil vi det? Eller vil vi bare spise vår egen is under syrinene, lukke øynene og vente på neste langhelg?

Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko. Vi skal markere de rettigheter vi har – så vi faktisk ikke glemmer hva vi har og hva som er kjempet fram gjennom årene.

Men i vår hyper-privilegerte posisjon, der vi kan feire, der vi kan bruke våre rettigheter i frihet  – så er også ansvaret vårt stort og betydningsfullt for å kjempe for de rettighetene vi allerede har fått selv, skal gjelde alle.

17. mai i Souda, Chios, minner oss om den kampen som står igjen.

 

Kronikken ble først publisert på Radikal Portal.

https://radikalportal.no/2016/05/19/sultestreik-syttende-mai/

Ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Avskjedsreplikkene fra flyktningene avslører desperasjonen: «Please, bring my baby!», «You can’t leave us here!»

 

Frokostkø i Souda

Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt.

Jeg anklager oss som samfunn både for å bryte med vårt verdigrunnlag og vårt ansvar i verden – og for å ikke ta ansvar for de humanitære og menneskerettslige konsekvensene av politiske beslutninger. Som europeisk borger krever jeg at vi tar ansvar – i fellesskap.

I stedet for et slikt fellesskapsansvar er det nå mange steder bare frivillige enkeltpersoner, små grasrotsgrupper og enkelte NGOer som tar jobben med å hindre at folk på desperat flukt sulter, at gravide og småbarn må sove i gatene, at frustrasjon og nød tar overhånd – med å forsøke å kompensere for det kaoset og den humanitære katastrofen som de politiske beslutningene har forårsaket.

Jeg er naturligvis glad for å kunne bidra som frivillig, direkte i praktisk arbeid. Men jeg forsvarer ikke et samfunn som snur ryggen til de svakeste, bevisst lager ordninger der tusenvis av mennesker blir etterlatt i et humanitært vakuum og der det bare er frivillige som står igjen for å berge humaniteten.

På Chios sto tre små frivillige organisasjoner for all mat til de ca. 12-1300 beboerne i de to leirene i og ved Chios by. Tre enkle måltider om dagen. Finansiert av gaver, tilberedt og servert av frivillige.

Rundstykke og en frukt til frokost. Grønnsakssuppe i et pappkrus til lunsj og kvelds. I blant kom en gresk husmor med en boks med kaker eller kjeks. Frivillige grupper står også for utdeling av klær og hygieneartikler. Ca. 40 % av beboerne i leirene er barn. Hver tredje kvinne i aktuell alder er gravid. I leirene bor flere helt nyfødte babyer født i Hellas etter flukten over havet, enslige mødre med store barneflokker, barn med skuddskader fra Syria, barn som er døve etter bombeangrep.

13064764_10153429890981044_7191197246465147152_o

Vilkårene er svært enkle. Det er kaldt vann tilgjengelig, stort sett, men ikke alltid. Noen bor i små campingtelt, noen under åpne presenningtak, noen stuet sammen i FN-containere, noen i store idrettshall-lignende telt der hver familie eller person har sitt lille teppe i rekka på gulvet, uten skillevegger, uten noe privatliv – på ubestemt tid. Lus, skabb og infeksjonssykdommer er vanlig. Varmen vil øke helseproblemene. Ingen av de som bor i leirene ønsker å være der. Men vi – Europa – har i vår trang til å beskytte oss selv – laget et system der de er tvunget til å bli der. Akkurat der. Lenge… Og så overlater vi til gaver og frivillighet å sørge for at det «går bra». Kan vi virkelig stå for det?

«Jeg vil ikke ha mat eller sko av deg,» sa en desperat trebarnsfar. «Jeg vil vekk herfra. Vi har passert dødstrussel etter dødstrussel for å komme hit, til frihet. Og så må vi bare sitte her på dette teppet. Uten informasjon, uten framtid.».

De greske øyene har mottatt tusenvis på tusenvis av båtflyktninger. Greske og internasjonale frivillige har drevet døgnvakt, reddet mennesker i land, sørget for klær, varme, mat og medmenneskelighet.

Situasjonen er nå endret. Båtantallet har gått ned, men i stedet er alle flykninger ankommet etter 20. mars, strandet på øyene, fratatt muligheten til å reise videre, til å ta valg for sine liv. Ett eneste valg har de igjen: Søk asyl i Hellas, eller velg frivillig tilbakesending til Tyrkia. Alternativet er deportasjon til Tyrkia. «Dette er ikke et valg, det er tvang,» sa en av flyktningene.

Strandet på øya betyr at mens de venter på en asylbehandling som ikke engang er igangsatt, ikke har noen muligheter til å påvirke egne livsvilkår. De er helt avhengige av denne frivillige hjelpen, dette rundstykket, denne tannkremen eller denne brukte solhatten til den solbrente ettåringen. Stengte grenser og øyer en ikke får forlate, fører til en opphopning av flyktninger i limbo, mennesker med store behov, som Hellas ikke er i stand til å dekke. Informasjon om søknadsprosessen er svært mangelfull. Uro og frustrasjon vokser.

Den alvorligste fortellingen fra Chios handler om den tredje flyktningeleiren på øya, interneringsleiren Vial, med sine piggtrådgjerder og stengte porter. Den ble etablert som en europeisk Hotspot for registrering, noe som sikkert virket som en brukbar idé den gang grensene nordover fortsatt gjorde det mulig å reise videre i Europa – og kanskje til og med fram til 20. mars, da ferja til Athen fortsatt brakte båtflyktningene videre fra øya. Men bestemmelsen om at flyktningene nå ikke skal forlate øya, har brakt Vial i en håpløs situasjon. Styringen med Vial virker preget av vilkårlighet og manglende innsyn – og den humanitære situasjonen er tilsvarende alvorlig.

13078300_10153483568566641_1480319835_o

De som sitter her, ble fengslet, ikke for en forbrytelse, men fordi de søkte tilflukt i Europa på en dato som ikke passet oss. Her er det også barn i alle aldre, syke, gravide og andre med spesielle behov. Nye greske hastelover gir adgang til fengsling i 25 dager uten dom.

Det har vært stadige rapporter om matmangel, alvorlig mangel på næring for de minste barna, opprør og overgrep inne i den lukkede leiren. Frivilliggrupper som tidligere fikk dele ut mat inne i Vial eller gjennom gjerdet, var plutselig nektet adgang i perioden jeg arbeidet på øya. Vi ble også nektet å levere mat gjennom gjerdet og vi ble til slutt nektet å snakke med flyktningene gjennom gjerdene. Denne mangelen på innsyn og kontroll med vilkårene i leiren, er alarmerende.

Den dagen jeg reiste fra Chios, slapp halvparten av flyktningene ut noen timer – men da de frivillige møtte opp på kvelden med suppekjelene fulle, var alle innestengt igjen. Siden har det dukket opp en regel om at de som har sittet inne i 25 dager, skal være fri til å gå ut. Men vilkårligheten understrekes av den manglende prinsipielle forskjellen mellom Vialbeboerne og de som lever i de åpne leirene og som faktisk selv rømte fra Vial for noen uker siden. Hvorfor gjelder helt ulike vilkår? Og så må en spørre seg om hvem som avgjør denne praksisen? EU? Hellas? Enkeltstående vakter en tilfeldig dag i leiren?

Denne kaotiske og krevende situasjonen er rammet inn av en rekke politiske beslutninger. Det er ikke en uforutsett naturkatastrofe som ligger til grunn. Dette er bevisste og villede beslutninger der

Europa, anført av EU, men godt støttet av f.eks. Norge, lar et krise- og konkursrammet Hellas med alt for lite ressurser sitte med ansvaret for over 50000 strandede flyktninger. Disse beslutningene omfatter stengte nasjonale grenser, stadig strenger nasjonal asylpolitikk i ulike land, den menneskerettighetsundergravende EU-Tyrkiaavtalen og stadig nye ideer og påstander om hva som er «trygge returland».

Resultatet er stor humanitær krise og et ansvarsvakuum både på de greske øyene, i Pireus, i nord-Hellas og langs balkanruta. Dag-til- dag-krisehåndtering overlates til enkeltstående frivillige. Samtidig opplever vi stadig oftere at hindringer legges for frivilliges arbeid og innsyn, frivillige fengsles og nektes adgang.

Jeg er en stor forkjemper for frivilligheten og enkeltmenneskets ansvar. Jeg oppfordrer alle til å ta i et tak for det gode i verden – og å gi frivilligheten gode rammevilkår. Vi er mange som igjen og igjen er villige til å brette opp ermene og stille opp, på greske strender, på Tøyen, i Kirkenes eller i Idomeni.

Men når vi som samfunn tar beslutninger, skal disse også være demokratisk fundert, det skal være offentlig innsyn i premisser og konsekvenser og det skal være et felles offentlig samfunnsansvar også å følge opp konsekvensene av disse beslutningene. Dagens kollektive ansvarsfraskrivelse er en alvorlig moralsk utfordring for vårt Europa. «How can you leave us here?!» Ja, hvordan kan vi?

 

klesvask

Kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 10. mai, 2016.