Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

DSC01824

Den personlige beretningen først:

Morgenstund med skolebarn. Frokostbord. Stearinlys. Novembermørkemorgen. Noen er trøtte. Alle er i sving. En vil komme seg raskt avgårde for å rekke å spille fotball før skolen starter. En vil få gjort naturfagleksa til seinere i uka for å føle seg i rute. En har sein førstetime og kan somle litt. Katten er fornøyd med at det er nok av folk til morgenkos.

Barna har oppdaget Værmelding for 2050. De kan regne ut at de selv vil være såvidt eldre enn vi foreldrene er nå på den tida. Det er absolutt en fjern framtid for dem – men allikevel innenfor det de klarer å forestille seg og identifisere seg med.  «Da blir det umulig å leve her,» sier de to yngste til hverandre.

Litt seinere, den ferske tenåringen reflekterer rundt 11. september, var det ett fly i hvert tårn? «Og vet du, Mamma, jeg visste ikke om det før jeg var åtte år.»

Vi snakker mye om verden omkring oss, om politikk, samfunnsansvar, aktuelle hendelser og bakgrunnshistorie i vår familie. De fruktbare samtalene kommer som regel spontant, det er sjelden at en vokseninnledet tematisering («Nå skal vi snakke litt om situasjonen i Ukraina, dere….»)  leder så langt.

Så hvordan gikk det så? En kan ikke la to barneskolebarn gå avgårde på morgenen mens de tror at det blir umulig å leve her når de blir voksne. Så vi snakket. Om at det ikke blir umulig å leve her – men at det blir eller kan bli annerledes. Men at en også kan gjøre noe for å bremse klimaødeleggelsene. Om at mamma og pappa og politikere og andre voksne tar ansvar for samfunn og miljø – i dag. Og at de får mer av dette ansvaret etterhvert. (Og så snakker vi om hvorfor det ikke er «bare» å selge skranglekassa vår og kjøpe en hybridbil, selv om det er en smart oppfinnelse…, men at vi faktisk ikke bruker bilen så mye i hverdagen, at det også teller.) At det er mye vi kan gjøre i dagliglivet. At det å holde forbruket nede, reparere og resirkulere, fly lite og tenke oss om er viktig.

Og så går de avgårde. En ny dag.

Med den store, som hadde god tid, ble det flere tilbakeblikk der ved frokostlysene – og refleksjon rundt det å snakke med barn om alvor. 11. september var en måneds tid før han selv ble født. Som så mange andre jorda rundt, ble jeg, den høygravide mammaen hans, slått av alvoret og skrekken over hva slags verden barnet mitt skulle vokse opp i. Han mener han var åtte da han fikk høre om det første gangen. Det er en av vår tids ikoniske og historisk markante beretninger. Den må fortelles. Men ikke i vogga eller midt i Hakkebakkeskogen. Andre barn som allerede var oppmerksomt med da dette skjedde, kunne ikke skånes. Jeg vet om vennefamiliens seksåring som skrekkslagen forsto at «Mamma, dei gjorde det med vilje!».

Ti år seinere sto jeg sjøl midt i et slikt alvor som ungene ikke kunne holdes unna. 22. juli, 2011, vi hørte smellet på mange kilometers avstand, tenkte sprenging på byggeplass og gikk videre. Da jeg litt seinere slo på radioen og umiddelbart høret «Men vi kan melde om at statsminister Stoltenberg er i sikkerhet» forsto jeg at noe var svært alvorlig. At vi kanskje måtte evakuere selv. At jeg måtte få tak i ham som var ute og syklet. Og sjekke med alle kjente om de trengte hjelp. Og jeg skjønte fort at denne gangen kunne jeg ikke skjerme barna fullstendig. Alle tre måtte orienteres, hver på sitt nivå og på sin måte. Femåringen, niåringen og den som skulle fylle åtte dagen etter, kakebaksten var i sving. De var midt i det – og måtte være midt i det. Med oss.

Og så gikk samtalen videre. Om flyene. Om terrorisme. Om ondskap. Om mot. Om barn som skal skånes og barn som ikke kan skånes, men uansett må ledsages.

Før han kastet seg på sykkelen han også. Rakk skolen. Dagens plikter og krav.

*

Det er et stort privilegium å ha barn og få følge med – og være med – på utvikling, undring og utfordringer. Mellomstore barns møte med små glimt av den store verden, av sammenhengene, av spørsmålene, av ondt og godt på stor skala – er givende og krevende. Det er svært verdifullt og viktig å kunne gripe slike samtaler i farta – der de plutselig oppstår, midt i mylderet og matpakkesmøringa og klare å reflektere litt sammen, gi hverandre noen perspektiver og noen knagger.

Vi voksne har ansvaret. Voksenansvaret dreier seg ikke bare om å sørge for næringsrik mat, pugging av engelskgloser og skyss til fotballtreninga. Foreldre har også hovedansvaret for å være plattformen for barnas skritt videre ut i verden. Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt, livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Her har familiesamtalene om livet og samfunnet sin sentrale plass.

Men hvordan skal vi orke å snakke om det onde, skumle og farlige i verden? Vi ønsker jo trygghet og ubekymrethet for ungene våre! Her er noen råd:

Tilby forklaringer

Verden finnes. Utfordringer finnes. Men det blir mindre skummelt og mindre kaosfølelse dersom vi voksne kan sette enkeltbrokker av informsjon inn i en sammenheng. Vis på kart. Fortell bakgrunnshistorie. Vis paralleller som barnet kan kjenne igjen for eget liv. Kanskje fortelle om at «dette skjer veldig sjelden» – eller «dette er alvorlig, men det er langt unna her.» Slike ting kan ikke barn tenke seg til selv – og de vet kanskje heller ikke at de kan spørre om det.

Vis håp

Vi må fortelle barna at voksne tar ansvar for problemer. At vi jobber for å finne løsninger. At både enkeltpersoner og land samarbeider om de vanskelige sakene. Snakk om FN – «klubben for alle landene i verden». Snakk om Stortinget. Snakk om frivillige organisasjoner, miljøvernorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner. Vis sammenhengen mellom små lokale skritt og egne bidrag til en bedre verden (gå med bøsse under TV-innsamlingen, resirkulere, være en god venn) – og de nasjonale og globale arbeidsfeltene for gode formål.

Snakk om ytringsfrihet og ansvaret for å bruke den. Fortell at når det er problemer – på skolen eller i verden – så er det viktig å si fra og viktig å gjøre noe.

Vis barnet ditt at du som er voksen vet, tenker og tar ansvar.

Og husk at  verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

Tilpass etter alder, modenhet og personlighet.

Det er ikke voksenversjonen av verden du skal presentere for femåringen din. Femåringer er heller ikke like. Ikke tolvåringer heller. Det er du som kjenner barnet ditt. Vi porsjonerer informasjon og forklaringer slik at de passer til barnet. Målet er mer forståelse, mer trygghet – og alltid beholde håpet.

Barn har rett til å oppdage verden gradvis – ut fra sin egen indre sirkel. At det skal være tur i barnehagen i morgen, en ugrei hendelse med en kompis eller matteprøven kan være mye større for barnet ditt enn Ebola og finanskrise. Start alltid der barnet er!

Det er riktig å skjerme. Vær barnas filter.

Vi setter oss ikke ned og holder foredrag  om alt mulig vi voksne bekymrer oss for. En kan fortelle ganske små barn at noen voksne gjør svært gale ting, at noen barn er fattige og sultne og at vi må hjelpe de som trenger det. Men en trenger ikke samtidig utdype og vise detaljer om all verdens forferdelige overgrep og forbrytelser som kan finne sted.

Alt til sin tid.

Familien er barnets filter. Vi som foreldre gjør valg, siler og prioriterer. Men vi har også ansvaret for å være det filteret som barna ser verden gjennom. Tilby fortolkningsrammer, forklaringer. Bidra med et verdisyn, samfunnssyn og menneskesyn som gjør verden levbar og håndterbar for barna.

Det er riktig å la barna møte alvoret.

Samtidig som det er riktig å skjerme barn, så er det riktig å la dem – gradvis og med voksenfølge – få kjennskap til den verden de faktisk lever i. Og her er det mye som ikke er hyggelig. Det finnes sult og nød, urettferdighet, krig og miljøtrusler.  Det er sant. Vi må forholde oss til det. Og vi kan ikke bare vente til barna oppdager det selv. Det er alltid vi voksne som har ansvaret.

Vi kan ikke oppdra barn i en skjermet velstandstilværelse der det verste som kan skje er at du ikke får alt du ønsker deg til jul. Vi må vise dem verden og alvoret. Men med familefilteret og ledsagelse.

Noen hendelser kan ikke velges vekk. Noen hendelser er så omfattende, alvorlige og gjennomgripende at alle – også barn – har rett til å få vite (på sitt eget nivå) – og få tydelig beskjed om at dette kan vi godt snakke mer om når du vil. Jeg nevner noen slike hendelser i teksten ovenfor. Ingen av oss med barn som dengang var over 3-4 år kunne velge vekk 22. juli, samme hvor vondt og smertefullt erkjennelsen av det hele var. Min datter feiret åtteårsdag med senket flagg, og hun visste hvorfor.

Ikke eksponer – og stikk. Vær med ungen din, vær tilgjengelig.

Jeg mener at du skal snakke om verden og samfunnet med barnet ditt. Men ofte er det ikke oss selv som foreldre som er kilden for barnets tilgang til verden. Radioen står på ved frokostbordet, avisene ligger framme og nettet er fullt av alt. Selv i vår tid med så mye tilgjengelig informasjon, har vi voksne absolutt et ansvar for å sile, skru av og sette grenser for hvor mye som skal fosse ut til enhver tid. Det er ikke slik at ungene ikke får med seg hva som ruller over en skjerm eller sies fra radioen. Men at de får med seg noe betyr ikke at de forstår – eller klarer å vurdere konsekvensene av det de har hørt.

Derfor har vi et ansvar for å ikke la barnet bli sittende igjen alene, forskrekket og i villrede over hva denne nyhetsmeldingen egentlig betyr. Vær tilgjengelig for oppklaringer og spørsmål.

Grip dagen!

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig.

Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da.

 

 

 

 

Dagens Åse: Om demokrati i familien.

 

DSC02570

«»Din vilje ligger i fars lomme, den!» «Hysj, ti stille, de voksne snakker!» «Dette veit mor best!» «Nå må du bare lystre og ikke mukke!» Nei, slikt er ikke demokrati.

Skal vi oppdra barna til å leve i et demokratisk samfunn nytter det ikke bare å fortelle dem om samfunnsinstitusjoner, lønnskamper, stortingsvalg o.l. Det er ikke nok å forsikre dem om at demokrati er bedre enn nazisme. Vi må sjøl leve etter demokratiske grunnsetninger heime. Vi må prøve å finne ei eller anna form for demokrati i heimen. Vi må la barna få praktisk øving i demokratiske livsformer med ordskifte, avstemminger, samarbeid med krav om at en gjør seg opp ei meining, at en må overveie forskjellige synspunkter og ta stilling til dem osv.

Grunnlaget for all oppdragelse til demokrati er selve tonen i heimen. [...] Far og mor må først og fremst være likeverdige og likestilte personer som tar avgjørelser sammen. Den typiske nazistiske familieforma er den at mennen rår både over kone og barn; kona blir undertrykt av mannen, men rår til gjengjeld over barna som ikke har noe å si. Den familieforma vil vi ikke ha ei et demokratisk samfunn.

Ellers kan demokrati i familien sjølsagt få ulike former. De forskjellige medlemmene kan ha ulike funksjoner, og de har ulike evner og utviklingsgrad som en må ta omsyn til. Men alle må ha rett til å bli hørt. hver enkelt må ha rett til å hevde seg ut fra ine forutstninger, dvs. i økende grad etter som en utvikler seg, vokser og lærer..» (Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 195-196).

*

Dette utdraget er hentet fra kapitlet Demokrati i familien i Åse Gruda Skards bok Ungene våre fra 1948. Skard ført an i et oppgjør med tidligere tiders ensidige lydighets- og disiplineringstilnærming i barneoppdragelsen. Hun la vekt på å forstå barnet og barnets uttrykksformer – ikke bare korrigere adferd. Hun oppnådde mye anerkjennelse for dette – men ble også kritisert for å stå for en «fri barneoppdragelse» uten tydelige voksenpersoner, noe som hun altså slett ikke gjorde.

For oss i vår tid er det innarbeidede tenkemåter at barn skal møtes og lyttes til som hele mennesker. Det kan være nyttig med et tilbakeblikk på tidligere tenkning og se at disse «vanlighetsrammene» som vi til enhver tid omgir oss med og legger til grunn, ikke er selvfølgelige og naturgitte. Vår tenkning, vår barneoppdragelse, vårt syn på barns posisjon i vår kultur – alt dette er kultur- og menneskeskapte fenomener og kan formes og diskuteres videre. Dette er ikke et fullført løp. Vi har ikke tenkt alle tanker som bør tenkes, reflektert over alt som bør reflekteres over eller tatt alle oppgjør som bør tas – selv om vi kan kontrastere oss selv mot tidligere tiders mer autoritære eller undertrykkende former for oppdragelse.

For Skard selv, i et Europa som fortsatt kjempet seg på beina etter 2. verdenskrig og nazismens tankegods, så var barns demokratiske oppdragelse svært sentralt for hele samfunnets framtid.

Skard beskriver sin egen families praktisering av familieråd, der alle familiemedlemmer kan legge fram sitt syn – og der saker løses og beslutninger tas på ulike måter. Noen ganger ved avstemming og flertallsbeslutning. Noen ganger ved at mor og far oppklarer saker og forklarer om hindringer og begrensninger som en ikke kommer utenom. Noen ganger ved at en sammen finner nye ideer og løsninger på dagliglivsutfordringer.  Noen ganger ved å fordele oppgaver, byrder og goder på nye måter mellom familiemedlemmene.

Hun sier ikke at dette er løsningen for alle familier, men hun understreker betydningen av en demokratisk kultur i familien.

Hva skal vi så med dette i vår tid? Lytter vi ikke altfor mye til barna, blir ikke altfor mye besluttet på barnas premisser, blir ikke altfor mye lagt til rette for barna og for få krav stilt til barn?

Spørsmålet er allikevel fortsatt om det finnes i tilstrekkelig grad en demokratisk kultur, der barns tanker og meninger gis plass og gis mening. Dersom få krav blir stilt og mengden av goder og tilrettelegging er i overkant, så er det jo uansett vår voksne beslutning som gir rom for dette. Vi voksne er alltid ansvarlige for rammene. Dersom vi lager rammer der alle impulsive ønsker og behov fra barn blir etterkommet, der vi pøser på med goder og tilrettelegging – men der tidsklemme og materiell overflod samtidig lager trange muligheter for å samtale, reflektere og prioritere sammen – har vi da egentlig en demokratisk kultur?

Dersom for få krav stilles til barns eget ansvar og deres egne meninger, dersom vi bare tilrettelegger og skåner dem mot motgang – er det å ta dem på alvor og bringe dem inn i en demokratisk levemåte, der hver og en av oss skal telle?

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Grunnloven, ytringsfrihet og inkludering

 

Opprinnelig publisert her.

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer – og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen – et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår – og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 – for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene – for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. «Men hvorfor ikke damene?» spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. «Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?» Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes…

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på «jobb». For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. «Bare de rike mennene fikk stemme,» forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun – en av våre fattige – som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har – mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv – eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier – men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. «Der står det viktigste,» sier jeg. «Som om ytringsfriheten.» Og vi nøster og nøster i begrepene – ytringfrihet. «Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel,» sier jeg. «Du kan si at regjeringen tar feil.» «Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?» undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. «I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener,» forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: «Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!»

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai – vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate – før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter – og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker – men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, – og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  



Pengetelling vinner? Om debatt og demokrati.

.

 

Opprinnelig publisert her, og på VGs bloggliste

Rent faglig er jeg mange ting. Blant annet er jeg debattanalytiker. Jeg har brukt mange år på å analysere og klippe fra hverandre debattmateriale og se gjennom og mellom linjer, kategorisere og lete etter grunnbegreper og sannhets- og virkelighetsforståelser i debattene. Trekke dem fram og synliggjøre det usynliggjorte – slik at vi kan diskutere konstruksjonene og frigjøre oss fra dem (hvis vi vil).

Og uansett om jeg kaller det fag, jobb, fritid eller forskning – så har jeg jo dette blikket med meg. Det betyr at jeg slår ganske raskt ned på formuleringer som «Sånn er det bare», «Det må en bare finne seg i», «I virkelighetens verden så må vi….» – eller lignende utsagn. 

For hva som «bare er sånn» – det er det mest varierende i verden. Hva som blir regnet som vesentlige og viktige faktorer å ta hensyn til – det er et historisk og kulturelt foranderlig fenomen. Til og med hva som er virkelig – i betydningen forstått som virkelig –  er et slikt varierende fenomen. En gang i tida var det virkelig for folk at hekser og trolldom var til. En gang i tida trodde man på kvinners begrensede intellektuelle og analytiske evner. Det er klart at vi også i dag lever med alminneliggjorte sannheter som vi en gang kommer til å endre på. 

Det er selvfølgelig artig å gjøre slike analyser. Men det er jo ikke bare for moro skyld. Det mest sentrale med å avdekke sannhetskonstruksjoner og legg dem fram til diskusjon er den demokratiske gevinsten. Hvis vi alle går rundt og tror at ting «bare er sånn» – så holder vi disse fenomenene utenfor politikken, utenfor debattene – utenfor demokratiet. Man diskuterer jo ikke det som uansett er gitt og uforanderlig. 
Men når vi får pirket lenge nok og løsnet en fast og gitt faktor og vist fram at – se her, denne steinen som vi trodde var helt fast og uforanderlig og gitt fra evigheten av, den er faktisk laget av mennesker en gang i tida - se her vi kan diskutere den, vi kan forandre den, vi kan navngi den, vi kan justere verdien på den – vi kan lage politikk av den!

I mellomtida, med faste og løsnende steiner –  gjør vi da som best vi kan. Kjemper for sannheter og verdier og gjør vårt. Men da kan vi ikke bøye oss for tyngdekrefter som er like konstruerte og kultur- og kontekstavhengige av alt annet. Da må vi argumentere for og med det vi tror på.

Når samfunnsdebattene raser rundt hushjørnene i spalter og på nett – så har ulike tilnærminger tilsynelatende ulik tyngde. Vi kan møte et tema med ulike typer faktaopplysninger, orientering om ulike typer konsekvenser eller verdivurderinger f.eks. av estetisk, etisk, helsemessig, miljømessig, sosial, kulturell, filosofisk, sosialpsykologisk, økonomisk, kriminalpolitisk, religiøs art – eller  en haug med andre tilnærminger.

Ingen blir lyttet stort til om de hevder at «Jammen JEG blir så lei meg når det er sånn...» Ett enkeltmenneskes tristhet over en situasjon endrer nothing. Veid opp mot hverandre gis ulike typer argumenter ulik type vekt og dette påvirker debatten og beslutningene.

Men ett sett argumenter skyver alle andre tilnærminger av banen i så godt som enhver debatt. Det er pengetellinga. Pengetelling er alltid det nærmeste du kommer et «sånn er det bare»-argument. Hvis noe kan settes opp i et økonomisk regnestykke der ett alternativ er enten er dyrere eller mer økonomisk innbringende enn det andre, så trumfer dette andre typer argumenter – nesten alltid. Miljømessig skadelig – men økonomisk gunstig – javel. Usikre sosiale konsekvenser – men sikker økonomisk gevinst – javel. Folkehelsestressgenererende – javel, men det blir høyere Bnp, så da så…

Midt i diskusjoner der viktige spørsmål drøftes, der ulike verditilnærminger brynes mot hverandre, kan slike pengetellingsargumenter komme inn fra sidelinja – og så stilner den øvrige debatten. Trumfen er lagt på bordet. «Sånn er det bare.» Det blir meningsløst å diskutere alternativer når noen allerede har regnet ut det rette svaret.

Og hvis vi alle sammen godtar dette som premiss – at pengetelling er det avgjørende argumentet i alle sammenhenger – ja da har vi gjort alle debatter enkle (og veldig firkanta) for oss selv.

Og hvis du nå leser dette og har lyst til å si at «Jammen, Guri, sånn er det da bare». eller – «De fleste lever faktisk i en økonomisk virkelighet» – så si gjerne det, det er lov (Men husk at da følger jeg ekstra med….). 

Og så føyer jeg til at det er like sant at «sånn er det da bare» at vi også lever i en etisk, estetisk, miljøbasert, kulturell, psykososial osv sammenheng.
I respekt for dem som virkelig er på et eksistensminimum, der pengetelling er et avgjørende middel (men fortsatt et middel) for hver dags overlevelse, så vil jeg hevde like sterkt og sånn-er-det-bare-påståelig at pengene slett ikke definerer hele livet vårt og alle beslutningene våre av seg selv.
Det er noe vi eventuelt velger. (Og stort sett velger vi det jo ikke, når det virkelig gjelder. De største beslutningene i livet ditt – var de basert på økonomi, lønnsomhet, avkastning? Valget av livsledsager, valget – eller ønsket – om å få barn. Eller det du virkelig kjemper for, gråter over, lengter etter – og det du blir virkelig glad eller ulykkelig av…. Vi telte oss ikke fram til det, ikke sant? )

Penger er kjempeviktig – fordi det er sentrale virkemidler for andre mål. Det er de andre målene, de andre verdiene vi må diskutere – og så må vi vurdere midlene og mulighetene for å realisere ulike mål. Der er penger viktige. Men noen ganger bør vi velge det dyreste fordi det er det viktigste – eller vi bør velge vekk det dyreste fordi noe helt uten tallbasert verdi er viktigere. Da må vi bruke andre argumenter. Da må vi la andre tilnærminger få likestilt verdi i debattene som pengetellingene.

OG det er jeg rett og slett litt bekymra for om vi har glemt, som debattmiljø, debattkultur og demokrati. Glemt at det egentlig er de andre tingene vi skal diskutere. Mene det ene og det andre og for og imot, høyre og venstre og midtimellom.

Og så bruke pengene som midler. Ikke som mål i seg sjøl og målestokk for alt.