Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Når politikerne ønsker seg et bestemt folk

Det er alvorlig når politikere forsøker å forme folket eller erklære hvordan «folket» egentlig er. Dessverre ligner slike utspill altfor mye på altfor mye som vi ikke burde ønske å identifisere oss med.

I et demokrati er det folket som styrer, gjennom valg og gjennom representasjon. Teorien er enkel. Demos er folket. Demokrati er folkestyre. Nøkkelspørsmålet er dermed hvem er «folket» – og hvorfor er de det?

Dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fordeling av stemmerett og innflytelse, men også for effekten av beslutningene som tas, for hvem som skal være forpliktet av disse. Et stabilt og fungerende styringssystem er avhengig av legitimitet, av at befolkningen har tilstrekkelig tillit til systemet, opplever at de hører til og finner seg i å følge felles regler, basert på denne legitimiteten og tilhørigheten. Vi godkjenner at dette er «vårt» system, «våre» regler, dermed følger vi dem og opprettholder systemet.

Det er klart at det trengs en «følelse av fellesskap» i bunnen for å få dette til å fungere. Å samle landet til ett rike var ikke overstått med verken slaget ved Hafrsfjord eller slaget på Stiklestad. Ideologiske, institusjonelle og kommunikasjonsfremmende nasjonsbyggingsfaktorer har vært sentrale virkemidler for å bygge ett demokratisk fungerende «folk» av folk.

Men det er ikke en akseptabel del av demokratiet når dagens politikere forsøker å forme folket etter en mal de erklærer selv. Eller når de i forkant av en valgkamp forsøker å erklære faste former for folkets fasong og overbevisning. Eller når en i kompliserte politiske spørsmål i ett kjør henviser til såkalte «norske verdier», som om dette både er svaret på alt – og at dette er noe som er det er opp til politikerne å definere. Dessverre er dette noe vi ser mer og mer av for tida.

Når en i tillegg forsøker å forme folket basert på en enhetsreligion – lettvint omtalt som «kristendommen» (akkurat som om det skulle være en gitt og enhetlig størrelse her i verden) – så blir det såpass anakronistisk at en i grunnen må sjekke kalenderen for hvilket århundre vi befinner oss i.

Jeg kan ikke komme på et eneste forsøk på definere substansen av «norsk identitet» som ikke umiddelbart sklir over i parodi. Hvordan skal en nasjon på noen som helst måte over tid kunne forstå seg selv som basert på f.eks. brunost, kvikklunsj, Oddvar Brås skistav eller Nitimens kjenningsmelodi?

Så fort vi løfter noen konkrete elementer opp som «Det rette og ekte norske», så faller det i bakken – fordi vi vanskelig kan tvinge folk til verken å like eller identifisere seg med brunost eller langrenn, og først og fremst fordi demokrati tross alt handler om å få et mangfold til å fungere.

Men forsøk på nasjonal hyllest av ost og staver er tross alt ufarlige. Ingen tar nok skade av litt brunostnasjonalisme nå og da. Det som er alvorlig er den underliggende ideen om at en skal og kan definere og dermed avgrense det norske, enten substansielt (knyttet til gjenstander og fenomener) og/eller ideologisk (for eksempel til bestemte politiske ideologier eller religioner).

For det første er det alvorlig fordi det ekskluderer en rekke mennesker, både fra norskhetsbegrepet – men dermed også fra «folket», fra det demos-fellesskapet som demokratiet vårt skal springe ut fra og fungere for.

For det andre er det alvorlig fordi det dermed undergraver demokratiet som et system som skal håndtere nettopp mangfold og sikre et stabilt og legitimt styre i et samfunn av variasjon og forskjeller.

For det tredje er det alvorlig rett og slett fordi det er totalitært.

Det er klart at i et demokrati kan et flertall vedta både lover og en haug andre fellesskapsbeslutninger. Men et flertall kan ikke vedta en bestemt fellesidentitet på tvers av alle minoriteter. Heller ikke en valgt politiker eller regjering kan vedta eller erklære noe slikt på vegne av «alle». Det hører ikke hjemme i et demokrati.

 

Først publisert på Antirasistisk.no 02.08.17

Vi har ikke lært av historien

Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Ikke alle slapp unna, vi har i vår underlige menneskelogikk konstruert blodsoverført skam, der besteforeldre som beviselig var på feil side, avtvinger arvet skam. Men for de fleste av oss kan vi fortie stripethet og en landssvikdom her og der – og inngå i det store renvaskede «vi».

«Vi må lære av historien,» fortsetter vi å forkynne, mens vi begrunner historiefaget, sender ut de hvite bussene og går på museum. Lære for å ikke gjenta, sier vi. Lære. En læresetning som igjen og igjen beviser sin meningsløshet, ved at vi hele tiden vender blikket bakover mens vi forkynner dette budskapet. Vi sier at vi skal forhindre at fortida gjentar seg – mens vi alle ser og vet at vi forlater fortida hver eneste dag, fortida blir til skrevet og lest historie, festet i begreper og forståelser – og forlatt. Den gjentar seg jo faktisk aldri. Mantraet er meningsløst.

For skal vi lære av historien må det være for å identifisere holdepunkter i vår egen tid, klare å tenke klart, gjøre valg og stå for det rette i vår egen tid. Først når vi klarer dette, kan vi si at vi har lært.

På ruinene av andre verdenskrigs Europa og verden måtte en ny sivilisasjon reise seg. Skammen, sorgen, tapet, regimesammenbruddene og sivilisasjonssammenbruddet måtte på godt og vondt danne basis for en ny tid, en ny måte å være mennesker i fellesskap på. Det vil alltid være diskuterbart hvor godt vi klarte det. Etterkrigstida innebar nok av splittelser og feilskjær. Men vi stablet opp internasjonale samarbeidsorganer og internasjonale forpliktende traktater om menneskerettigheter – fordi vi som samfunn, som mennesker sammen, ville noe bedre. Ville lære av historien for å skape en bedre framtid.

Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid?

Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper. Når virkelig «all men are created equal». Starter vi først å plukke vekk rettigheter og likeverd for noen grupper, så faller alt. Da faller menneskelighet, medmenneskelighet og sivilisasjon.

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere. I vår tid bruker vi dette til og med som argument for å være enda strengere. Det er en Catch 22 – vi nekter Safe Passages, og så klager vi på at menneskesmuglere erobrer markedet.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet. I vårt eget land lar vi midlertidighet være grunnvilkåret for enslige mindreårige flyktninger. Slik blir deres tilmålte tid i norske køyesenger og mottaksklasser ikke trygghet og omsorg – men et hån av traumatiserte barn og ungdommer som forstår at det er meningsløst å lære seg norsk hvis man allikevel skal kastes ut, meningsløst å få venner, meningsløst å prøve å stable opp et liv slik alle ungdommer prøver. Bare ny flukt, alene over grenser, i skjul, kan berge dem. Dette er vår skam.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv. Vi fratar de papirløse, de mest utsatte av alle, de som ikke kan returneres noe sted fordi faktisk ingen tar i mot noen uten papirer – dem fratar vi alt – ofte for resten av deres liv, til og med deres rett til å bli ivaretatt som syk, helt vanlig syk og utslitt og pleietrengende. Dette er vår skam.
  • I vår tid har vi europeiske statsledere som erklærer at menneskerettighetene kan tilsidesettes. Vi har egne statsråder som stolt hevder at en slett ikke trenger være enig med FN om behandling av flyktninger. Vårt eget land står langt framme i rekka over de som undergraver asylinstituttet.

Det sendes tydeligvis «signaler». Signaler om uønskethet, om rettighetstap, om meningsløshet og framtidsløshet. Resultatet er ny flukt, desperasjon, selvmordsforsøk og knekte liv.

Normalisering av forskjellsbehandling og av forskjellsblikket er grunnleggende alvorlig. Når det er så vanlig å diskriminere, fjerne rettigheter, endre begreper, – at vi ikke lenger ser, forstår, husker – og lærer av beretningene som skulle gitt oss lærdom og gitt oss retningslinjer i vår egen tid.

Vår skam er at vi lar alt dette skje og lar det framstå som noe normalt, noe som må skje, noe det ikke er noen grunn til å lage rabalder om. Skritt for skritt undergraves menneskeverd, menneskerettigheter, asylrett, barns rettigheter, vernet om sårbare grupper, og med på kjøpet vår egen verdi som samfunn som kan ivareta, ta vare på. Og vi aksepterer og normaliserer og bereder grunnen for enda skrekkeligere tiltak neste gang. Dette er vår skam.

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Vi kan alltid stille spørsmålet om hvorfor vårt fortidige «vi» lot dette skje. Hvorfor visste og forsto våre forfedre ikke hva som skjedde? Kanskje var det for ufattelig, for stort til å forstå. Men det som må være vår historiske lærdom av dette må nettopp være å forstå i tide, her og nå. Verne grunnleggende verdier, menneskeverd og sivilisasjon i tide. Ikke gjenta fortidas feil i nye versjoner.

Igjen stenger vi grenser, igjen sender vi ut. Igjen lar vi mennesker strande og gå til grunne bak gjerder der vi ikke ønsker å se. Vi toer våre hender, vi vasker våre hender, vi vender våre blikk vekk.

Vi rasjonaliserer og konstruerer argumentasjonsrekker om trygge land, om ankerbarn, om trygge soner og internflukt og tredjeland, om at redningsaksjoner på havet kan føre til mer flukt – og om at papirløshet er det samme som kriminalitet og da får en takke seg selv – og så snur vi oss vekk og følger med på tv og gleder oss til ferien, for sååå ille kan det da ikke være.

Dette er vår skam. Vi har ikke lært av historien. Vi svikter og undergraver nok en gang vår egen menneskelighet og sivilisasjon. Det vil være vår skamfulle byrde resten av våre liv.

 

Tidligere publisert som spaltist i Dagbladet 28. juni 2017

og som ekstern skribent på Antirasistisk.no 29. juni 2017

Om begrepene «vi» og «de andre».

Første gang publisert som spaltist i Dagbladet, 26.05.17 - Uviten om betydningen av «vi» og «de andre».

 

Analyser av konstruksjoner av kollektiv identitet og annenhet («vi» og «de andre») er verken selvfølgelige eller overflødige. Slike forståelser er grunnlaget for demokrati, inkludering – og også segregering – og danner basis for fordeling av goder og rettigheter. Derfor må de studeres, skrives om og snakkes om.

*

I Aftenpostens Uviten-spalte skriver fagfolk om det de mener er «dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk». 23. mai setter professor i statsvitenskap Øyvind Østerud andres tematisering av inndelingen av mennesker i «vi» og «de andre» på dagsorden. Han gjør dessverre sin kritikk av dette alt for enkel for seg selv. F.eks. ved å gjøre et nummer av selvfølgeligheter som at mennesker siden tidenes morgen har hatt oppfatninger om seg selv tilhørende ulike «vi»-grupper, avgrenset mot «andre». Klart det. Men at dette er grunnleggende psykologi , som han nevner,(og sosiologi, kan vi føye til) er ikke nok til å avvise analyser. Særlig ikke når hans påpekning av dette fører til at det sentrale i enhver tematisering av slike inndelinger tilsløres. Dette sentrale, som også statsvitenskapen må bry seg om, er to ting; nemlig a) skillelinjer er menneskeskapte og formbare – og b) skillelinjer brukes til å fordele makt, rettigheter og andre goder og ulemper. Dermed er dette politikk og nettopp derfor må slike skillelinjer faktisk analyseres og diskuteres, både faglig og journalistisk – og til og med noen ganger aktivistisk.

La oss ta formbarheten først: For identitets- og annenhetsbegreper er, som mye annet menneskelig, rett og slett konstruksjoner, laget av mennesker, innenfor historiske, kulturelle og politiske kontekster. De har ingen «egentlig» eller «naturlig» opprinnelse. Vi lager dem, igjen og igjen. Og en rekke politiske, administrative – og ikke minst økonomiske – prosjekter handler og har handlet om nettopp å forme «vi»-forståelser. Bygge en nasjon, f.eks. gjennom felles lovverk, skolevesen, språknormering, historieskriving og nasjonal kringkasting, for å nevne noe, eller knytte folk til en merkevare som bringer lojalitet og gjenkjøp. Identitetspolitikk eller identitetsbygging er ikke småtterier. Men også når vi ikke er oss bevisst eller har en plan om at vi skaper identitetsforståelser, så konstrueres de gjennom menneskelig kommunikasjon. Ofte gjennom å gjenta og sirkulere påstander og forståelser om enhet, røde tråder i historien og lange linjer og tradisjoner. Det er ikke noe galt i det, slik bygger vi kultur og fellesskap og sammenhenger for oss selv. Og alle slike prosesser innebærer grenser mot «de andre», – svenskene, danskene, nabokommunen eller de som bruker et annet merke joggesko – ellers hadde de jo ikke fungert.

Men dette kunne jo allikevel vært bare en artig selskapslek, «hvilken gruppe føler jeg meg nærmest i dag…», liksom – hvis det ikke var for det neste momentet, knyttet til fordeling og makt. Det å sette noen i én gruppe og andre i en annen, f.eks. ved å erklære noen som «vi» og noen som «de andre» er ikke en rent indre, psykologisk erkjennelse. Hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» er ofte avgjørende for mye annet. Da kan det også bli alvor. Er man først «den andre» er det mye som kan følge av det – og mye som har fulgt av det gjennom tidene: Apartheid, slavehold, utenkeligheten av stemmerett for kvinner eller for eiendomsløse menn, jøder og jesuitters manglende adgang til riket, alle mulige ting som har blitt nektet LHBT-folk, jenter som ikke kan få hoppe på ski, urbefolkningsbarn som ikke får snakke sitt eget språk, tvangssterilisering av reisende som ikke «burde» få barn, oppfatninger om hvem som ikke bør få bestemme over klesdraktene sine selv av den ene eller andre grunnen, papirløse som ikke får ordinær helsehjelp….

Det er dessverre ingen ende på lista over eksempler på folk som ikke var eller er tilstrekkelig lik «oss» til å få ha de samme rettighetene som det gjeldende «vi»; det «vi» som til enhver tid har makt, og som bestemmer reglene for fordeling, definerer grenser mellom «vi» og «de andre» og håndhever reglene. Da blir det helt merkelig å mene at dette skulle være noe vi ikke skal og må diskutere og sette ord på! Og jeg beklager å måtte minne om det, men i ytterste konsekvens har folkemord blitt legitimert med nettopp det at noen er blitt erklært som «de andre», uten livsberettigelse, ikke «som oss».

Og at ytre press virker samlende innad, som Østerud hevder, er bare én versjon av historien. Like gjerne kan vi si at det splitter, skaper mistenksomhet og avstand og det som verre er, mellom folk som tidligere bare var vanlige naboer, jf. Balkan, tidlig nittitall, eller jødene vs. majoritetsbefolkning til nesten alle tider.

Så finnes jo alternativet, da. Og det kan godt hende det faller i den grøfta som Østerud tydeligvis synes at «moral» havner i, men der får vi bare havne, det er greit – for moral må mennesker ha. Menneskene har nemlig i et noenlunde globalt fellesskap klart å uttrykke noe sånt som «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Vi klarer jo å uttrykke universalitet i ord. At vi alle er likeverdige, har samme rettigheter, muligens til og med er i samme båt. Vi klarer bare ikke å leve etter det alltid. Det er en menneskelig svakhet og en politisk utfordring.

Nettopp derfor må skillelinjer mellom «vi»- og «de andre»-konstruksjoner settes på dagsorden. Igjen og igjen.

 

Vi trengs. Vi er verden.

Fredagskveld. Holocaust Memorial Day, 2017.

For en uke siden satt vi «in horror» – mens vi så og hørte en innsettelsestale ingen kunne forutsett. Etter det har det gått slag i slag, beslutning og ordre for ordre, tweet for tweet, uttalelse for uttalelse – alt langt verre, langt mer katastrofalt, galskapsbasert og ytterliggående (og mye mer effektivt!) enn jeg tror noen av oss kunne forestilt oss. (Selv vi som var bunn-skeptiske fra før. Ungene mine sa for nesten et år siden at hvis Trump ble valgt (noe som på det tidspunkt var en uvirkelig tøyseversjon av framtida, rett og slett en vits!) – så fikk vi vel emigrere, – og siden USA har innvirkning på hele verden så fikk vi vel emigrere til månen eller Mars, da. Nemlig…. )

Samtidig, denne uka har vi sett en mobilisering av motkrefter, av krefter – av fellesskap og forsvar av verdier, redelighet, solidaritet og samfunnsansvar som vi alle må ta til oss! Her er vi! USAs parkvesen (!!!), Women’s March, Scientist’s March, medias kritiske motkrefter… grasrota verden over blir inspirert og vekket til handling.

Vi lever i en avkrok av Europa. Jadda. Men vi kan på ingen måte distansere oss fra det vanviddet som er i gang i USA. Ikke bare fordi USA som land har betydning for oss alle – men mest fordi de samme holdningene, de samme standpunktene, de samme inndelingene av folk i verdige og uverdige – våre og «the aliens» – gjenfinnes – også i europeisk og norsk politikk. I praksis og i retorikk.

Det er uansett vårt ansvar. Som borgere av Norge, Europa og verden (slik vi skrev våre barnslige adresser en gang i tida, Guri….. Europa, Jorda, Melkeveien…..jadda, vi hører til. Blant menneskene. Det er her.)

Det er utmattende. Det er alvor. Og det er avgjørende. I dag er det Holocaust Memorial Day. Et minne om hvor alvorlig det KAN gå når verden inndeles i «oss» og «dem», når slike skillelinjer normaliseres, når humanitetsblikket blir tilslørt fordi vi venner oss til en argumentasjon som rangerer mennesker på umenneskelig vis.

Men det har ingen hensikt å minnes fortida med avsky og skrekk hvis vi ikke kan ta ansvar for det som foregår i vår egen samtid.

Vi er så polstret her i avkroken vår. Det er så fredelig. Vi kan klage på været. Vi kan følge med på håndball og bry oss om leppekremer til skiløpere og vurdere om vi skal kjøpe mer eller mindre sjokolade. Takk til oss, liksom. Men når alvoret berører oss – «shakes us, as well» – fordi vi er en del av verden, er en del av menneskeheten – og «dette finner vi oss faktisk ikke i».
Da. NÅ. Da kan vi vokse og ta oppgaven. Kan vi det nå?!

Når begeret er fullt. Når fjerningen av støtte til familieplanlegging og prevensjon for fattige kvinner verden over, når lister basert på begrepet «removable aliens» lanseres, når fjerning av og forbud mot vitenskapelig informasjon fra offentlige tjenester forkynnes, – når begeret kort sagt er fullt.
Da er det fullt også for oss som fortsatt bader i olje og honning.

Og kanskje våkner vi. Selv vi i det polstra hjørnet.
Ser at vi er «the people», «Wir sind das Volk», vi er folket. Vi er rett og slett folk. Som har ansvaret for verden. Som marsjerer, snakker med naboen, strikker luer, deler med hverandre, tar i et tak, hyler i kor, kjemper for rettssikkerhet for alle og reiser oss for vern av unger på flukt, som tweeter og bruker stemmeretten – og organiserer oss, bygger sterke fellesskap.

Presset er sterkt. Vi trengs. Vi er verden.

Despoter og inhumaniteten vinner aldri i lengden. Menneskene og medmenneskeligheten vinner.

La det være vårt bud og budskap til hverandre: Medmenneskeligheten. Humaniteten. Rettsstatsprinsippene som sikrer oss alle. Styrken i dette. Kampen som forener kreftene. Alvoret som vekker oss. Denne tida trenger oss alle.

En aksjon som må fortsette

Dagbladet 10. april, 2016

EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

av Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg, Linn Herland Landro, Guri Jørstad Wingård. Refugees Welcome to the Arctic

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov. Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem.

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til.

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere.

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  – vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland.

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk.

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» – eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører.

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt – umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

 

Første gang publisert i Dagbladet her.

Budskap til mine barn: Det teller det du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem – eller i klasserommet. Vi forteller – og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar – stort sett, tror jeg – til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre – tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre – er en tidsbegrenset moral – gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid – uansett om vi er det bevisst eller ikke – i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt – gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land – og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden – forklare – sette ting i sammenheng – gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar – da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for – men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst – så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 


Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Fredspris for barnas framtid

DSC02406

Vi er på femte uka med sjuke unger og voksne her i huset. Ikke alvorlig, bare gjennomsnittlig norsk vinterhangling. Nesten som bittesmåbarnstida, da det alltid gikk i ett. Opptelling hver morgen hvem som står nok på beina til å gå på skolen – og hvem som bør roe ned og samle krefter og hoste på sofaen. I går lå elleveåringen hjemme under pleddet, bleik og pjusk. I dag står den kloke, litt friskere jenta mi godt innpakket på Rådhusplassen med tusenvis av andre skoleelever og hyller sitt store forbilde – Malala. Målet hun (og jeg!) krysset fingrene for i hele går. Men først var det engelskprøve på skolen.

Våre barn har rett til en lang skolegang fylt av engelskprøver og gymtimer og naturfagsprosjekter. Og blir de syke finnes både varme pledd og et tilgjengelig helsevesen. Det skal både vi og ungene være takknemlige for.

Men goder forplikter. Takknemlighet må ikke stoppe ved oss selv. Våre ressurser og våre barns trygge oppvekst forplikter til å erobre kunnskap og klokskap til gode for flere enn oss selv. Og vi som er store, vi som er voksensamfunnet, er forpliktet på å gi barna våre en bevissthet om verden som større enn dem selv, der tilgangen til pledd og engelskprøver og varme boblejakker en sur dag på Rådhusplassen ikke er en selvfølge.

Malalas historie og Malalas budskap treffer oss alle. Og den treffer barna. Barn trenger forbilder i sitt liv. Disse velger de selv – blant dem de kjenner til. Det er derfor vår oppgave å la dem få  kjenne til helter, forbilder og beretninger som strekker seg ut over deres eget hverdagsliv. Vi må gi rom for samtaler – vi må kunne gi forklaringer og rammer rundt barnas tanker og spørsmål.

Dagens fredsprisutdeling er lett å forstå, selv for de minste blant oss.

«Han andre vet jeg ikke så mye om,» sa den ene her i dag tidlig.  «Ikke det? Kailash Satyarthi, han har reddet 80 000 barn fra slavearbeid, han,  slik at de kan få gå på skolen og leke.» 

Det er også lett å forstå.

Det er to klare helter for ungene – og oss store  i dag.

 

 

 

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

 

 

DSC04259Hele denne høsten har vi blitt minnet om høsten 1989, for 25 år siden, da Jernteppet raknet i Øst-Europa. Denne helgen var det 25-års markering for murens fall i Berlin.

Høsten 1989 var jeg selv student i Tyskland. Hadde jeg vært hjemme i Norge hadde jeg nok paradoksalt nok vært mer oppmerksom på dramatikken i Berlin. Dette var tida før nettaviser – og mobiltelefoner var sjeldne. Hvis noe dramatisk skjedde kom det på nyhetene på radio, hvis man nå hadde den på – og i avisene neste dag. Jeg hadde besøk fra Norge og i vertsfamilien min ble det minste barnet akuttoperert den natten. Det var  kanskje ikke så rart at det tok nesten et døgn før jeg fikk med meg hva som hadde skjedd.

Men det hadde skjedd! Muren var åpnet. Utreiseforbudet var opphevet. Det var virkelig Die Wende. En ny tid var begynt.

9. november, 1989, tidligere på dagen – før en kunne vite at murens fall var bare timer unna, var mer enn tusen engasjerte borgere samlet i Berlins kongresshall på Alexanderplatz i Øst-Berlin til diskusjonsforumet «Forum Bildunsnotstand«. På invitasjonen sto det sentrale spørsmålet – Hvordan skal det gå videre med danningen og oppdragelsen til våre barn?

Kanskje kan markeringene nå i høst få oss til å minnes hvor revolusjonerende  den Wendezeit-høsten som ledet fram til 9. november faktisk var? Staten vaklet, samfunnet og folket var i bevegelse, noen fysisk – i gatene og over grensene – og mange mentalt. Folket gikk i gatene og ropte «Wir sind das Volk.» De definerte seg selv som folket – de som skulle bygge og forme samfunnet – selv. Mange grep muligheten til å delta i en åpen diskusjon om hvordan menneskene bør få leve, om hvordan et samfunn bør skapes – om Bildung/danning på mange plan.

Slik beskrives stemningen på Forum Bildungsnotstand, 9. november 1989, av en av deltakerne, Gerd Eggers:

«Es herrscht eine beinahe euphorische Afubruchsstimmung. Endlich soll es möglich sein, eigene Modelle nach eigenen Vorstellungen zu entwickeln und zu erproben. Auch die Erneuerung der Allgemeinbildung wird eingeklagt. Der Mensch soll als Mensch, nicht als «Staatsbürger», als «Schülermaterial» und «unvollkommenes Kind» in den Mittelpunkt der Bildung rücken.»

(«Det hersket en nesten euforisk oppbruddsstemning. Endelig skulle det være mulig å utvikle og utprøve egne modeller etter egne forestillinger. Også fornyelse av allmenndanningen blir tatt opp. Mennesket skal som menneske, ikke som «statsborger» eller som «elevmateriale» og «ufullkomment barn» settes i sentrum for danningen.»)

Etter alt som skjedde denne dagen ble arbeidet videreført i Volksintiative Bildung. Det ble arbeidet med et nytt allmenndanningskonsept – for dette «nye DDR» etter die Wende. Enkeltmenneskets evne til å selv kunne skape et meningsfylt liv ble satt i sentrum. Livsfjern undervisning skulle erstattes av livsnær; ensidig vitenskapsorientering og dominans av lærer og skolebok skulle vike for fokus på følelser og sosiale ferdigheter, metodisk realisert gjennom elevbestemmelse, gruppediskusjoner og rollespill. Bevegelsen fremmet også forslag om et helt nytt fag – Lebensgestaltung – «livsforming».

Statssystemer kan rase sammen. Skole fortsetter dagen etter. Det var klart det ble et stort engasjement rundt hva skolen skulle formidle nå, etter murens og SED-statens fall. Mellomåret – fra oktober 1989 til oktober 1990 var en tid for engasjerte debatter om samfunnsbygging og samfunnsforandring. Mange trodde på å bygge et alternativt Østtyskland, basert på en sammensmeltning av demokrati og fri sosialisme. Mange grasrotinitiativer og engasjerte enkeltpersoner deltok i denne åpne debatten som foregikk på møter og i tidsskrifter. Dette var «Wir sind das Volk» – vi er folket – tida. Før slagordet dreide mot gjenforening – «Wir sind ein Volk

Mange av borgerbevegelsens ideer og tanker druknet i gjenforeningen, da vesttysk lovverk og ordninger ble normen. På skolefeltet kunne imidlertid en del av danningstankegangen leve videre – siden skolepolitikk etter vesttysk lov er et delstatsanliggende. Et Lebensgestaltungsfag ble faktisk også etablert, i delstaten Brandenburg som ligger rundt Berlin. Det har sin egen historie.

*

Vi har brukt mye tid på å tenke og forklare rundt Berlinmurens historie og murens fall nå de siste ukene. Interessen har ofte kommet spontant fra ungene – basert på stoff i avisene eller noe de har snakket om på skolen. Noen ganger har vi voksne fortalt historier og vist fram bilder.  Vi har gransket kart og sett framstillinger av muren og sikkerhetssonene. Vi så glimt fra markeringen ved Brandenburger Tor på nyhetene. Tjuefem år er lenge for dem som er skolebarn i dag. Dette er nær historie – men allikevel fjern nok til at mye må forklares.

Det viktigste budskapet er det samme som folket i DDRs gater høsten 1989 bar med seg og som murens fall beviste:

At samfunn kan formes og forandres. At det teller hva vi mener og gjør. Det er et viktig budskap også for barna i dag.