Familieavskaffelsen er limet.

Les gjerne første del av dette skråblikket på dagens samtid og dagens samtidsanalyser – via en fortidig framtidsdystopi. Dette er del to. Det handler om familien.

DSC02569

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord i den vidunderlige nye verdenen som er beskrevet i Aldous Huxleys bok Brave New World fra 1932. Alle barn har fått innlært slagordet i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten….

For vår del kan vi bruke romanen til å sette søkelys på hvordan vår egen tid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Jeg mener det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet. Forrige del tok for seg temaet Forbruk er fundamentet.

Neste trinn er selve limet, det som holder oss sammen:

Familieavskaffelsen er limet.

Fortidas familiemodell omtales i romanen med rødmende flauhet. All denne pinlige og destabiliserende intimiteten mellom et lite antall mennesker, alle følelsene, driftene, lengslene, spenningene som skapte uro og uforutsigbare liv og oppvekster. Løsningen er et offentlig system for kunstig befruktning og planmessig sosialisering; all privat reproduksjon og potensielt ustabil privat oppdragelse er avskaffet. De voksne borgerne kan leve sine frie liv med forpliktelse bare til arbeid, forbruk og nytelse. «Alle tilhører alle og enhver.»

Vår samtid masseproduserer ikke barn på fabrikk. Vi er nok (takk og pris) fortsatt i fortida, sånn sett. Men samtida bærer allerede på krevende og dilemmafylte ambisjoner om å kontrollere og sortere reproduksjon.

Familiens funksjoner for øvrig er tappet til det ytterste, bare forbruk og følelser står igjen. All produksjon og store deler av sosialiseringsansvaret er trukket ut av familien. Markedet og det offentlige har tatt over. Det politisk korrekte budskapet er at dette er rett vei å gå, dette er en rasjonell arbeidsdeling som får det lykkelige, arbeidsomme og forbruksfokuserte samfunnet vårt til å fungere.

Men samtidig innebærer denne familiesvekkelsen en stor og til dels fornektet sårbarhet i vår tid; det individualiseres, forties og skambelegges når tidskabaler, helse og krefter ikke strekker til, eller når liv leves på tvers av fastsatte idealer. Latterliggjøring og parodiering av ubetalt omsorgsarbeid, som dillete cup-cakesbaking og bortkastet «kos» uten samfunnsnytte, er en klar parallell til Huxley-borgernes avstandstagen til pinlig og privat familisering av livet.

Savn av nærhet, mening og tilhørighet dekkes i romanen av lykkepillene Soma, av den frie erotikken – «Alle tilhører alle og enhver» – og av pålagte fellesskapsseremonier som styrker troen på det eksisterende samfunnets verdier og funksjon.

Ustabile private følelsesrelasjoner avverges. Limet og stabiliteten sikres. «Alle er lykkelige nåtildags.»

Men det er Huxley. Hvordan er det med oss?

*

Så langt i analysen: Forbruket er fundamentet. Familieavskaffelsen er limet. Samfunnsmaskineriet trenger også en fungerende mekanikk. Det tar jeg opp i morgen under tittelen, klasseskillet er mekanikken.

Vidunderlige nye samtid?

Året nærmer seg slutten. Førjulstid byr sjelden på rom for de store overblikkene. Det er lett å bli nærsynt i korte desemberdager med mange krav og frister. Men når juledagene om et par ukers tid nærmer seg nyttårsaften løfter ofte blikkene seg. Da kommer analyser og tilbakeblikk og spådommer, skal du se. Ambisjonen er å kunne forstå oss på vår egen tid. Men kan vi egentlig det?

De nærmeste tre dagene vil jeg her på bloggen dele en tekst der jeg lar et fortidig framtidsblikk møte vår samtid – for å se om dette kan gi oss noe innsikt i vår egen tid.

Du tar deg tid til et lite overblikk i førjulskavet, ikke sant? Kanskje du får et lesetips til julelesinga også.

*

Basert på menneskelig hybris søker vi å beskrive samtida vår. Men kan vi egentlig diagnostisere noe konstant pågående, som vi selv både skaper, blir skapt av og nærsynt betrakter våre dagliglivs gjerninger gjennom? Kan man analysere sine egne briller? Vi trenger kontraster og avstand for å få perspektiv, for å se ut over våre egne forståelser av hva som er gitt, normalt og naturlig – eller eventuelt avvikende og kritiserbart.

Men noen har (heldigvis) allerede hatt et analyserende avstandsblikk på vår samtid. Vi kan gripe til fortidas framtidsvisjoner!

I 1932 utga Aldous Huxley sin roman Brave New World, en satirisk framtidsanalyse. (Riktignok foregår historien i året 2540, men som borgere av det som uansett var Huxleys faktisk fjerne framtid, så kan vi bruke den for det den er verdt, utviklingen har gått raskere enn Huxley kunne vite.) Romanens budskap er en pessimistisk utviklingsoptimisme på den sosiale ingeniørkunstens vegne. Framtidssamfunnet har lykkes i å tilrettelegge for universell lykke, sosial stabilitet og harmoni, gjennom massemanipulasjon, sosial determinisme i et biologisk og medisinsk styrt klassesamfunn, overflod av materielle goder og tilgang til kjemisk lykke, underholdning og uforpliktende erotikk. Reproduksjon er en laboratoriesak og barneoppdragelse, målrettet mot de ulike klassers funksjon, skjer i offentlige kondisjoneringsanlegg. Lengsel, savn og frustrasjoner er avskaffet, det samme med skam og moralske dilemmaer.

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord, som alle barn har fått innlært i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten.

For satiren avslører (naturligvis) hvilken tomhet denne lykken er basert på. Kan vi bruke denne dystopien til å forstå oss selv? Ja, dessverre.

Vi kan slå oss for brystet og hevde at dette bare er en forvrengt ytterliggående historie, skrevet i en tid annen enn vår egen. Eller vi kan velge å se med hvilken intensitet vår samtid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden, som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet.

Forbruk er fundamentet.

Samtida rettferdiggjør dagens ekstremforbruk ved å lovprise bidraget til BNP, på samme måte som de kondisjonerte Huxleyborgerne fulgte levereglene om at «Gamle klær er motbydelige[..] Vi kaster alltid vekk de gamle klærne. Kassere er bedre enn reparere. Kappe er bedre enn lappe».

Å reparere egne klær er regnet som verdiløse arbeidsoppgaver i vår tid, fordi det ikke sysselsetter, øker BNP eller bidrar til skatteinnbetaling. Dessuten er det jo så gøy med noe nytt! Husk at du fortjener det! Vi er like forført av forbruksideologien, men på et mye høyere nivå enn Huxley kunne forutse.

Huxleys borgere opplever jo selv at de omgir seg med en stor og behagelig mengde luksusprodukter. Vakre klær, parfymekraner, hurtigtransportmidler til nære og fjerne steder, garantert artige aktiviteter som følekino, trappesquash og hindergolf, er lett tilgjengelig.

Slagordet er «Utsett ikke til i morgen den moro du kan ha i dag.» Et slagord som hvilken som helst markedsfører i dag ville tatt til sitt bryst. Men sett i forhold til vår tids materialisme er dette allikevel smått. (Og hovedpersonen må ta en stopp på veien for å kunne ta en telefon. Den sitter fortsatt fast i et hus. Vår egen vidunderlige samtid har sannelig gått videre!)

 

*

Kjenner du igjen noe av din egen samtid i dette fortidige framtidsblikket? I morgen skriver jeg om det neste kjennetegnet – avskaffelsen av familien…

 

DSC01095

Dagens Åse: Om demokrati i familien.

 

DSC02570

«»Din vilje ligger i fars lomme, den!» «Hysj, ti stille, de voksne snakker!» «Dette veit mor best!» «Nå må du bare lystre og ikke mukke!» Nei, slikt er ikke demokrati.

Skal vi oppdra barna til å leve i et demokratisk samfunn nytter det ikke bare å fortelle dem om samfunnsinstitusjoner, lønnskamper, stortingsvalg o.l. Det er ikke nok å forsikre dem om at demokrati er bedre enn nazisme. Vi må sjøl leve etter demokratiske grunnsetninger heime. Vi må prøve å finne ei eller anna form for demokrati i heimen. Vi må la barna få praktisk øving i demokratiske livsformer med ordskifte, avstemminger, samarbeid med krav om at en gjør seg opp ei meining, at en må overveie forskjellige synspunkter og ta stilling til dem osv.

Grunnlaget for all oppdragelse til demokrati er selve tonen i heimen. [...] Far og mor må først og fremst være likeverdige og likestilte personer som tar avgjørelser sammen. Den typiske nazistiske familieforma er den at mennen rår både over kone og barn; kona blir undertrykt av mannen, men rår til gjengjeld over barna som ikke har noe å si. Den familieforma vil vi ikke ha ei et demokratisk samfunn.

Ellers kan demokrati i familien sjølsagt få ulike former. De forskjellige medlemmene kan ha ulike funksjoner, og de har ulike evner og utviklingsgrad som en må ta omsyn til. Men alle må ha rett til å bli hørt. hver enkelt må ha rett til å hevde seg ut fra ine forutstninger, dvs. i økende grad etter som en utvikler seg, vokser og lærer..» (Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 195-196).

*

Dette utdraget er hentet fra kapitlet Demokrati i familien i Åse Gruda Skards bok Ungene våre fra 1948. Skard ført an i et oppgjør med tidligere tiders ensidige lydighets- og disiplineringstilnærming i barneoppdragelsen. Hun la vekt på å forstå barnet og barnets uttrykksformer – ikke bare korrigere adferd. Hun oppnådde mye anerkjennelse for dette – men ble også kritisert for å stå for en «fri barneoppdragelse» uten tydelige voksenpersoner, noe som hun altså slett ikke gjorde.

For oss i vår tid er det innarbeidede tenkemåter at barn skal møtes og lyttes til som hele mennesker. Det kan være nyttig med et tilbakeblikk på tidligere tenkning og se at disse «vanlighetsrammene» som vi til enhver tid omgir oss med og legger til grunn, ikke er selvfølgelige og naturgitte. Vår tenkning, vår barneoppdragelse, vårt syn på barns posisjon i vår kultur – alt dette er kultur- og menneskeskapte fenomener og kan formes og diskuteres videre. Dette er ikke et fullført løp. Vi har ikke tenkt alle tanker som bør tenkes, reflektert over alt som bør reflekteres over eller tatt alle oppgjør som bør tas – selv om vi kan kontrastere oss selv mot tidligere tiders mer autoritære eller undertrykkende former for oppdragelse.

For Skard selv, i et Europa som fortsatt kjempet seg på beina etter 2. verdenskrig og nazismens tankegods, så var barns demokratiske oppdragelse svært sentralt for hele samfunnets framtid.

Skard beskriver sin egen families praktisering av familieråd, der alle familiemedlemmer kan legge fram sitt syn – og der saker løses og beslutninger tas på ulike måter. Noen ganger ved avstemming og flertallsbeslutning. Noen ganger ved at mor og far oppklarer saker og forklarer om hindringer og begrensninger som en ikke kommer utenom. Noen ganger ved at en sammen finner nye ideer og løsninger på dagliglivsutfordringer.  Noen ganger ved å fordele oppgaver, byrder og goder på nye måter mellom familiemedlemmene.

Hun sier ikke at dette er løsningen for alle familier, men hun understreker betydningen av en demokratisk kultur i familien.

Hva skal vi så med dette i vår tid? Lytter vi ikke altfor mye til barna, blir ikke altfor mye besluttet på barnas premisser, blir ikke altfor mye lagt til rette for barna og for få krav stilt til barn?

Spørsmålet er allikevel fortsatt om det finnes i tilstrekkelig grad en demokratisk kultur, der barns tanker og meninger gis plass og gis mening. Dersom få krav blir stilt og mengden av goder og tilrettelegging er i overkant, så er det jo uansett vår voksne beslutning som gir rom for dette. Vi voksne er alltid ansvarlige for rammene. Dersom vi lager rammer der alle impulsive ønsker og behov fra barn blir etterkommet, der vi pøser på med goder og tilrettelegging – men der tidsklemme og materiell overflod samtidig lager trange muligheter for å samtale, reflektere og prioritere sammen – har vi da egentlig en demokratisk kultur?

Dersom for få krav stilles til barns eget ansvar og deres egne meninger, dersom vi bare tilrettelegger og skåner dem mot motgang – er det å ta dem på alvor og bringe dem inn i en demokratisk levemåte, der hver og en av oss skal telle?

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Skammen over uvitenheten

Innlegget er opprinnelig publisert her.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn – akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav – for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til – nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning – for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det «hjemme» hun alltid lengtet etter – gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk – en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen – befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn

Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen – der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del – men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre «nesten-nordiske» landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte – de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland – og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse – og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere – og en stor kvinnekonferanse – selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør – men komplisert og utfordrende – og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.