Grunnleggende ferdigheter. Når kom nettbrettet inn på lista?

DSC04047

 Noen mener at det er nødvendig at barn lærer seg å bruke nettbrett – eller andre digitale dingser -  så tidlig som mulig, helt ned i babyalder. Det blir begrunnet med at de trenger erfaringen for å ikke bli utsatt for uønskede opplevelser seinere, eller ganske enkelt at de kommer til å bruke digitale verktøy masse uansett, så da er det lurt å begynne.

En begrunnelse er også å unngå digitale klasseskiller ved skolestart. De fleste av dagens grunnskolebarn i Norge startet på skolen uten å ha tatt i et nettbrett – blant annet fordi det ikke ble funnet opp før i 2010. (Dagens førsteklassinger er født i 2008.)

Hva er det som får oss til å tro at en helt nyoppfunnet dings plutselig er avgjørende for barnets utvikling fram mot en framtid vi vet lite om? (Bortsett fra at vi i vår tid har god grunn til å tro at nye dingser vil bli oppfunnet ganske hyppig framover…)

*

Pedagoger og filosofer – og vanlige foreldre – har til alle tider grublet over hva ungene trenger for å greie seg godt. Hva er målet for undervisninga eller oppdragelsen – og hva slags innhold trenger barna å møte på sin vei?

Og til alle tider er det blitt laget lister og kategorier over hva menneskene trenger, hva er grunnleggende, hva er viktig?!

Men hvor lenge varer slike lister og oversikter?

Det er nok rett og slett bare menneskelig hybris å tro at vi vi noen gang finner DEN RETTE oppskriften på den rette veien til framtida for alle barn.

*

Middelalderuniversitetene underviste i septem artes liberales – de sju frie kunster som skulle være basis for videre, høyere studier. Disse grunleggende kunnskapene besto av trivium – gramatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi.

Vi kan merke oss at friheten ved denne utdanningen stammer fra at dette var ment for «frie menn»; det var ikke instrumentelt forankret opplæring knyttet til den ufrie og nødvendige produksjonen av materielle goder for menneskenes fysiske og praktiske behov. Dette var utdanning for frihet – ikke for overlevelse. Klassifiseringen av grunnleggende kunnskaper gir, uavhengig av dette, et interessant innblikk i den tids kunnskapssyn: Det språklige er grunnlaget for alt. Deretter kommer det matematiske (ja, musikk hørte til her – og ja, musikk var grunnleggende). Først deretter var studenten klar for de virkelige vitenskapene – teologi, medisin og jus.

Og de som skulle dyrke jorda, bake brød eller veve stoffer trengte visstnok ingen av disse kunnskapene.

*

Utviklingsfilosofen Herbert Spencer (1820-1903) la vekt på menneskets evne til å tilpasse seg omgivelsene. De tilpasningsdyktige greier seg, de mindre tilpasningsdyktige går under. Nettopp tilpasningsdyktige mennesker måtte dermed være målet for oppdragelse og undervisning.

For å avklare dette stilte han spørsmålet «Hvilken kunnskap har størst verdi» – og ga selv dette svaret:

«Vårt første skritt må være å rangere de menneskelig virksomheter etter hvor viktige de er for livet. De kan naturlig deles i:

  1. De virksomheter som direkte tar sikte på selvoppholdelse.
  2. De virksomheter som indirekte tjener selvoppholdelsen, i det de skaffer til veie livets nødvendigheter.
  3. De virksomheter som har til formål å oppfostre og disiplinere avkommet.
  4. De virksomheter som har til hensikt å skape og sikre hensiktsmessige politiske og sosiale forhold.
  5. Forskjellige aktiviteter som fyller fritiden og tilfredsstiller følelse og smak.»

Kontrasten til middelalderuniversitetets grunnleggende kunnskapstilnærming er klar. Her er praktisk selvoppholdelse og omsorg for avkommet med på lista, ikke «bare» språk og matematikk. Men så er jo dette en liste med ambisjon om å gjelde alle mennesker – ikke bare de såkalte «frie menn», løsrevet fra praktisk ansvar. (Spencer framhevet for øvrig naturvitenskapen som det beste grunnlaget for pedagogikken. Den sto for både nødvendig kunnskap og god metode. I tillegg innebar den moralsk opplæring, fordi man øvde seg på kritisk tenkning og selvstendighet. Til og med religiøs oppdragelse fikk nyttige bidrag fra naturvitenskapen, mente han.)

*

Da vi startet med skole for vanlige unger i bygd og by i Norge, ved skoleforordningen i 1739, så var det én eneste grunn til å gjøre dette. Den eneveldige staten Danmark-Norge hadde innført konfirmasjonsplikt noen år tidligere. Konfirmasjon var nødvendig for å erobre voksenstatus, kunne ta arbeid, gifte seg, gå i militærtjeneste – rett og slett for å være en borger i samfunnet. Men konfirmasjon krevde at en kunne framvise nødvendige kunnskaper. Da måtte også opplæring til. Skolen skulle på den måten indirekte føre til hinsidig frelse – men først og fremst frambringe konfirmerte samfunnsborgere, dvs. lydige undersåtter for den eneveldige kongen. Lesing var et redskap, for å kunne lære seg det aller mest nødvendige – Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.

Alle andre grunnleggende kunnskaper og ferdigheter for å kunne greie seg, de lærte barna gjennom det livet de levde utenom skolen.

Så har skolens virksomhet og ansvar vokst. Lesing av ukjente tekster, skriving, regning, kunnskap om samfunnsforhold og natur – og mye mer kom til utover 1800-tallet. Nye og nye læreplaner har det siste hundreåret formulert det viktigste fundamentet på gjentatt nye måter.

*

Vår nåværende læreplan, Kunnskapsløftet fra 2006, innførte begrepet om fem grunnleggende ferdigheter: Lese, skrive, regne, muntlige og digitale ferdigheter. Akkurat som middelalderens trivium inneholdt astronomi (for å kunne fastlegge datoer for religiøse høytidsdager, en nødvendig ferdighet for et lærd menneske) – så har våre læreplaner med seg det vår tid anser som nødvendige kunnskaper og ferdigheter.

Læreplanene omfatter naturligvis mengder av andre mål og verdier. Det er ingen ende for hva som er viktig i vår tid – eller hva knappe skoletimer skal forutsettes å omfatte. Kanskje fordi vi har det så travelt ellers, vi stoler ikke på at barna kan få med seg noe fra resten av dagliglivet, alt må skje på skolen? Men uansett. Fem grunnleggende ferdigheter. Fundamentet for alt det andre som vi skal lære eller holde på med.

En kan jo – med et sideblikk til Spencer, og til alt det folk flest måtte lære seg for å overleve ved siden av 1700-tallsskolen – eller det de «frie menn» ikke trengte å bekymre seg for, stille spørsmålet: Hvorfor er for eksempel ikke det å lage mat regnet som en grunnleggende ferdighet? For ikke å si det å dyrke mat…. Noe mer grunnleggende for livet kan en jo faktisk knapt nok tenke seg.

  • Er det fordi vi forutsetter at våre barn skal for alltid leve i en tilværelse der dette blir ordnet av «noen andre»? Er våre skolebarn «frie menn» som ikke skal trenge å bekymre seg for de praktiske og fysiske behov?
  • Eller gir vi dem en utviklingsforhindrende start, jf. Spencer. Blir de mindre tilpasningsdyktige i ei utfordrende framtid fordi vi vinkler vår opplæring med basis i rent skolefaglige ferdigheter? Det er jo verdt å tenke over…

Vi lever i dingsene og oppfinnelsenes tid. Den digitale teknologien har endret vår lesemåte, vår skrivemåte, våre samtaler og vår innhenting av informasjon – og gitt nye muligheter for kreativitet og kommunikasjon. Vår tids grunnleggende innveving i det digitale nettet gjør det lett å forstå at vi utnevner digitale ferdigheter som noe grunnleggende – for vår tid. Tar vi antropologblikket på kan vi derfor selvfølgelig nøye oss med å nikke klokt til oss selv; læreplanene er et uttrykk for vår samtidige tankegang og vektlegging, akkurat som middelalderuniversitetet formidlet det viktigste den tiden kjente til, eller 1700-talls skolen formidlet sin samtids viktigste budskap.

Og samtidig:  Kunnskap og mål begrenset til sin tid. Slik mennesker alltid er. Noe mer kan vi vel ikke kreve av oss selv, akkurat som vi bør ha overbærenhet med fortidas begrensning til sin tid.

Men alt har en grense. Å utnevne nyoppfunnede enkeltdingser som grunnleggende for alle babyers framtid, der brytes tross alt hybrisgrensen og grensen for ahistoriske perspektiver for meg.

Og skulle vi virkelig, virkelig tenke over og lage skole og barneliv basert på hva disse barna trenger når de – uten oss – skal styre verden om femti år – hva ville vi prioritere da? That’s the question.

 

 

 

 

 

Hvorfor er høstferien et problem?

Sarkasmeadvarsel! Men det betyr at det også er et seriøst budskap her:

DSC01871

Det er en gjenganger. Hver eneste gang det er skoleferie på kalenderen. En kjedereaksjon i tradisjonelle og sosiale media:«Vekk med høstferien!», «Hva skal ungene (eller lærerne!) med ferie med en gang de har begynt på skolen?», «Er  vel ingen som skal ta opp poteter lenger, nå!» Og selvfølgelig den faste klagen over at «Sommerferien er for lang!» «Det blir brudd i læringen!». Vinterferien er det sikkert også noe feil med – men forholdsvis få klager faktisk på de spredte fridagene i mai. Før det hele tar av igjen når juni kommer og klagekoret over den alt for laaange sommerferien oppstår igjen.

For skoleferiene er jo ikke tilpasset et moderne familieliv med to utearbeidende foreldre med tilhørende korte feriekvoter, må vite. Barnehageforeldrene som klager over en planleggingsdag i ny og ne får virkelig virkeligheten rett i fleisen når skoleruta blir kjent. Men selv om SFO dekker nesten alle skoleferiedagene for barn mellom seks og ti år (puuhh – trenger ikke ha fri sammen med ungene dine allikevel, bortsett fra julaften og juli) – så klages det så det står etter. I samme slengen kan en jo føye til at det er veldig lite greit at småbarn er syke ut over de tildelte sykebarn-dagene. Det passer rett og slett dårlig.

Det er klart det er et problem dersom barn blir gående aleine i ukesvis. Et virkelig problem. I gamle dager måtte arbeidermødre binde småbarna fast i senga om morgenen før de løp avgårde til 12-timers skiftet på fabrikken. Det var bedre at barna frøs enn at det var varme i ovnen som kunne brenne huset og barna ned. Nøden tvang foreldrene ut og barna til å være aleine. Ingen bekymret seg over tiåringers aleinetid – de var i jobb de også. Den gangen kan en snakke om reelle problemer og manglende valgmuligheter.

Valgmuligheter raljeres det også så mye over i dagens ordskifte. Hver gang noen nevner valgfrihet og valgmuligheter – som et ideal eller til og med en realitet, for eksempel i kontrast med fabrikkarbeidermora med den fastbundne treåringen nevnt ovenfor – så pruster noen seg opp som om dette er et alvorlig brudd på offentlig debatts skikk og bruk-regler: Vi må jo forstå at det er plikt, delt normalitet og vårt felles ansvar for å gå i identiske spor som er det avgjørende. Da kan vi jo også klage over de samme tingene. At ungenes fridager ikke passer inn, for eksempel.

Hva med en alternativ vinkling en gang i mellom? Hva med å se på barnelivet som noe som ikke er til for å tilfredsstille dette vanvittig effektive tidsklemmeløpet der alt er forhåndsdefinert og planlagt og puttet i passende bokser? Hva om barndom faktisk også er noe annet enn å gå raskest mulig i opptrådte spor?  Hva med å erkjenne at barndom tar tid, at det er mye lærdom i bruddene og omveiene og somlestundene – at livet skal leves som en helhet der hjemmeliv, fritid og leksefri gir muligheter for liv, erfaring og lærdom på helt andre dimensjoner enn den jevne rutineskoledagen gir. Hva med å huske at det er barna som er våre egentlige læremestre på å se verdien av livet akkurat her-og-nå, (vi trenger ingen mindfulnessbøker hvis vi har en treåring i huset!)

Det er jo høna eller egget når en skal finne ut hva som er et problem. Hva kom først?!! Hva er det gitte – som vi måler resten opp mot? Hvorfor er det, i vår (nå bryter jeg normene, nå gjør jeg det) overflods-valgfrihetstid i verdenshistorien, slik at det er de voksnes dobbelte utearbeid som er det gitte, det ikke-foranderlige, den overordnede målestokken som frustrasjoner skapes på bakgrunn av. Ikke for eksempel (vilt eksempel, I know) – omsorgsansvaret i hjemmet, med noen småtroll som ikke alltid passes av noen andre, med noen småstore skolebarn som ikke alltid har en timeplan…

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stresset når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer? Når barnet blir for sykt til å dra avgårde? Når pausene i livet inntreffer? Hvorfor regnes ikke det som normalt, noe vi allerede tar høyde for, noe som er innbakt i livet med små mennesker?

*

Jeg har  stor forståelse for de enkelte, individuelle frustrasjonene og fortvilelsene over liv som ikke henger sammen. Krav og rammebetingelser som ikke henger sammen. Valg som kanskje må gjøres på tvers av ønsker.

Men som samfunnsborgere, med tale- og meningsrett, så må vi kunne se på det som et forholdsvis urovekkende trekk ved vårt samfunn at skolebarns små avbrudd fra rutinelivet regnes som et problem.

 

 

 

Neglelakk på SFO, hvem er den reelle syndebukken!

DSC04019

 

Forrige uke ga mange opphissede medieoppslag i forbindelse med en aktivitet annonsert på ukeplanen for SFO på Kolbotn skole. Teksten på ukeplanen var denne: «Bli nydag» med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også.

Pappaen som reagerte på teksten, blir hyllet som en varsler om en kjønnsegregerende kultur i SFO. Enkelte har også ment at SFO kanskje er en arena som ikke er like likestillingsbevisst som skole og barnehage. Debatten rullet. Barn skal ikke inndeles etter kjønn og barn skal ikke få høre at de skal «bli nye»! Sånn er det, nemlig. Rett og galt – svart og hvitt. Syndebukk og målskive for kritikken var klar. Rektor på Kolbotn skole besluttet ganske raskt å avlyse Bli-nydagen.

Det er alltid interessant å se hvordan media og offentlig debatt har en tendens til å gå i flokk. Fokus på samme sak, samme vinkling, samme definisjoner av offer, syndebukk og helt. En klassisk story. Helten her var varsler-pappaen, offeret var likestillingen – og syndebukken var de korttenkte på SFO! Og der stopper analysen.

Det er så enkelt, det er ikke rart at oppslagene og oppstandelsen rullet og gikk.

Og det alle hopper over her – i all sin oppstandelse – det er  ta inn over seg hva slags trekk ved voksensamfunnet dette vesle SFO-arrangementet etteraper. Continue reading

Om barn, rettferdighet og fordeling

DSC03920

Opprinnelig publisert her.

 

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig – og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep – så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side – og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton – dette er et ideal som passer ham. Continue reading

#storebarn – Ser vi de store barna våre?

DSC03900

Hvilken plass  har den offentlige foreldresamtalen om de store barna? Er store barn og ungdommer usynlige i den offentlige samtalen; forsvinner de blant alle de søte, sutrende, sovende, sølete og strålende småbarna som instagrammes og omblogges fra (før) de blir født?

VG-journalist Guro Hoftun Gjestad etterlyste nylig nettopp denne offentlige samtalen om det store barnet og utfordringene knyttet til storebarnstida. Innlegget er både humoristisk, tankevekkende og sårt og fortjener den oppmerksomheten det har fått.

Men noen nøkterne innspill kan også være greit. – For plutselig tar det av. Problemfokuset tar overhånd – og ekspertrådene og oppskriftene (som alle følge!) for vellykket foreldreskap følger hakk i hæl. Den som roper i skogen får tydeligvis svar, går du inn på VG+ i dag og betaler en liten slump, så får du rett og slett oppdragelsesguiden fra 0-15 år, med hovedbudskap (som du får uten å betale for det) at om du setter tydelige grenser før barnet er ti år, så får du en greiere storebarntid.  Og forlagene hiver seg på – plutselig lagde Tanum en storebarnsforeldre-boksamling (men bøkene var vel der fra før, så tom var vel offentligheten ikke….)

Er virkelig de store barna fraværende i offentlig debatt?

For det første – det er relativt nytt at foreldreskap overhodet så til de grader blir offentliggjort, ekspertutredet og så intenst markedsført – slik at vi forventer en ekspert, et svar, en bok for enhver problemstilling. Continue reading

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store?

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder – der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en «ung pike». Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill «pike».

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri – og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også… «wait a year or two». 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles – og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus –  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også – og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse – det er nok for drøyt…)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter – enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset – er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

«Du blir voksen når du selv vil» – pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

 

Innlegget er tidligere publisert her.