Fattigdom endres ikke av å droppe feriebilder på Facebook

 

Først publisert som spaltistinnlegg i Dagbladet 24.08.17

Nok en sommer har sommerferiebarn i fattige familier stått på dagsorden. Som opptakt til høstens valg er dette rett og slett bra. Men da må sommertematiseringen vedvare selv når badesesongen avsluttes – perspektivet må utvides fra bilder på sosiale medier itl debat om helhet, levekår og faktisk fordeling – og vi må ville gjøre noe, ikke bare snakke.

Vi snakker om dette hver sommer, og vi roter rundt i samvittigheten og i våre forsøk på avsporinger og tilsløringer hvert år – og det er jo faktisk bra, vi gjør dette nettopp fordi fattigdom og forskjeller er viktige temaer. Med sommer og barn som stikkord forsterkes en mer allmenn problemstilling, ved at hele to diskursive forstørrelsesglass aktiveres samtidig.

Det er vanlig å peke på ferietid som et forstørrelsesglass for så mangt. For samlivsproblemer, alkoholproblemer og andre frustrasjoner. Saker som gjelder mer allment blir synligere, tydeligere, mer markerte. «Barn» fungerer også som et slikt forstørrelsesglass. Når saker gjelder barn, så forsterkes allmenne problemstillinger, de slår i mot oss – vi må se, vi føler sterkere, vi må reagere – eller eventuelt finne på krumspring for å beskytte oss selv mot det samfunnsansvaret som følger av å se og vite.

For barn som ikke får reise vekk på ferie, de lever også i fattige familier resten av året. Også i august, november og mars. Også når det er fotballturneringer og når vinterstøvlene er for små og når andre barn kan stikke innom kiosken etter skoletid.

Overflateblikket på sommerdebatten får det til å virke som om det er et avgjørende spørsmål hvorvidt statusoppdateringer med middelhavsblått vann og Disney park-sukkerspinn er usolidarisk eller ikke? Som om det er framstillingene, bildene og historiene – og ikke realitetene som teller. Noen klarer til og med å lire av seg en frustrasjon over at nok en gang visstnok skal ha dårlig samvittighet for egen feriering og gladbilder. Som om det er de av oss som har valget, dette er vondt for?

Det er fint og flott å si at en ikke trenger fancy langtreisende ferieopplegg for å ha en lykkelig sommer, at tur i skogen er like bra – for det er det jo. Men det som må til, er jo at vi som har valgmuligheter må begynne å si det til oss selv. Det er vi som må ta dette ansvaret, dette valget. Det hjelper verken å fjerne feriebildene fra sosiale medier – eller å snakke om skogens trær og rasteplasser. Vi som har et valg, må være de som påvirker bildet av normalitet, av normalforbruk, normalferie, normalhverdag. Da må vi også trekke dette videre fra feriefokuset og over i året-rundt-dagliglivet.

Jeg vet godt at dette ikke er et populært budskap til oss med valgmulighetene, for vi vil jo så gjerne velge akkurat hva vi vil med denne kjære valgfriheten vår. Men hvis vi virkelig vil gjøre noe med den relative fattigdommen, med det at noen blant oss evig taper i alle sammenligningene, da må vi bruke valgmulighetene våre til å velge lavere forbruk, rimeligere fritidsaktiviteter, mindre materiell overflod, færre nye telefoner og færre dyre boblejakker. Lage terskelen reelt lavere. Det holder ikke å droppe et bilde på Facebook.

Og så er det neste trinn. Både relativ og absolutt fattigdom må også møtes med felles tiltak for reell omfordeling. Det holder ikke med instrukser til skolene om å ikke snakke om ferien. Det holder heller ikke med å pynte på skjevfordeling med prisverdige, men enkeltstående gratistiltak. Det må grunnleggende samfunnsgrep til.

Det kalles skatt og omfordelende støtteordninger, men det kalles også forsvarlige lønnsvilkår, et inkluderende arbeidsliv, bevisst tilrettelegging av rimelige og gode boliger og andre tiltak som vi som fellesskap kan finansiere. Det er mer enn et personlig valg. Det er et politisk valg. Vi kan velge et samfunn basert på mer rettferdig fordeling og solidaritet. Men valget er vårt.

Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

HVIS….

Hvis ungen min hadde måttet flykte alene til et land langt-og-lengre-enn-langt unna. For å unngå å bli drept, sånn for eksempel. For å si det rett ut.
Og så fortalte han til myndighetene der at han ganske riktig er femten år, for det er han jo.

Og så syntes disse langt-unna-myndighetene at det ville være så inmari lurt å sende ham til en sånn antikvarisk, uvitenskapelig og faglig og etisk underkjent Grøgård-alderstest (en sånn som Norge bruker…) – og den for eksempel (tenk på et tall, da dere..) slo fast at han muligens var nitten år.

Og SÅ – ble disse myndighetene langt unna strenge i maska og sa så myndig og tydelig de kunne til denne blonde ungdommen med små skjeggstubber (hvis du ser nøye etter), at «Hør her, unge mann på flukt. Nå har du rett og slett opptrådt GROVT UAKTSOMT. Og det må man jo ikke gjøre. Du har jo løyet til oss. Du har oppgitt en alder som ikke stemmer med vår uvitenskapelige, antikvariske, faglig og etisk underkjente test, som bare en eneste gammel mann i det lille landet vårt langt av sted tar på seg å gjøre. Og så uaktsomt får ikke unge menn fra andre land oppføre seg.»

Og så utviser de ungen, da. Alene tilbake krig. For så strengt vil de ha det i det landet langt avsted.

Det hadde jo vært ganske ille da, hvis noe sånt hadde skjedd.

Heldigvis kan akkurat ungen min ha mattetentamen, og rydde ut av oppvaskmaskina og spille kort med lillebroren sin og være akkurat femten år – og ikke trenge å flykte alene og bli beskyldt for grov uaktsomhet.

 

 

 

Skal ungene ha lommepenger?

DSC04484

Vi hadde satt av god tid på slutten av foreldremøtet på 6. trinn til å diskutere «temaer i tiden». Foreldremøtene er de eneste gangene i året hele årskullets foreldre er samlet på ett brett. I hverdagen møter en kanskje foreldrene til de nærmeste vennene til eget barn, eller står på sidelinja sammen med dem som har barn som deler fritidsaktivitet. Alle, på tvers, gutte- og jenteforeldre – det er en gyllen anledning, særlig når de søte små har vokst fra henting og følging og vi ikke lenger er direkte involvert i å gjøre blimedhjem-avtaler etter skoletid. Vi foreldrene treffes rett og slett ikke så mye lenger – men nå er vi plutselig sammen alle sammen. Da er det selvfølgelig viktig å snakke om skoleregler og mål for matematikkundervisningen – men også om livet utenom skolen, det livet vi deler som lokalsamfunn og oppvekstmiljø.

Og vi fikk praten i gang. Om lekser og husarbeid, om å få ungene ut (det er en større utfordring enn å få dem inn), om vanlige leggetider, om skjermtid… – og helt på slutten da vi var nær å skulle runde av var det en av oss som slang ut – «Men er det noen som får lommepenger, driver man med det for tida?» Og da kom engasjementet for fullt!

*

Det er gjerne tre hovedtilnærminger når det gjelder prinsipper for barn og lommepenger:

Vi har den tilnærmingen som ikke baserer seg på noen spesielle regler i det hele tatt, barna får penger når det passer, når det er noe spesielt, når de trenger noe, når de maser nok eller lignende.

Så har vi to mer regelstyrte tilnærminger

a) Barn får lommepenger basert på bestemte arbeidsoppgaver. Støvsuging 20 kr. Hente lillebror i barnehagen 10 kr. Eller en samlet forventning om arbeidsoppgaver gjennom uka; hvis dette gjøres utbetales lommepenger – ellers ikke.

b) Barn får et fast beløp, uavhengig av de arbeidsoppgavene de deltar i i huset.

Når det gjelder disse to siste tilnærmingene så er min erfaring at det er nesten umulig å overskride linja mellom disse. Folk står for sin metode, punktum. Så det er like greit å dele ulike erfaringer – uten å tro at man skal bli enige om noe.

(Her i huset er det tilnærming b som gjelder. Vi synes at barna skal ha noen egne penger å forvalte, så de får et fastlagt beløp, som er justert etter alder. MEN – vi voksne får ikke betalt for å vaske gulvet, det får heller ikke ungene. Vårt syn er at det er viktig at alle deltar i vanlig arbeid som trengs i et hjem. Det ikke er slik at en skal betales for å stelle i sitt eget hjem. Men det er nå bare vårt syn. I blant kan et barn som ønsker å tjene noe ekstra få en ekstra «jobb» som er betalt, for eksempel vaske bilen. Men rutinearbeidet deler vi på. Ulønna.

«Men får du ungene til å gjøre ting når de ikke får betalt, da?» spurte noen på møtet. Svaret er ja. Og det er det jeg vil lære dem. Vi vasker opp og bretter klesvask og bærer ved fordi det trengs, ikke fordi vi får betalt.

- Men nok om oss.)

Det absolutt mest interessante som kom opp i samtalen var dette: Svært mange opplevde at barna ikke bryr seg om pengene. De får – eller ikke får lommepenger – og bryr seg ikke så mye. De som følger tilnærming a, og utbetaler basert på bestemte oppgaver, opplever ikke nødvendigvis at ungene velger å gjøre de tildelte oppgavene for å få den femtilappen. Foreldre opplever at barna har lommeboka full – men bruker ingenting.

«Og jeg skjønner jo hvorfor»- sa mange. De har jo alt. De trenger jo ingenting. «Selv om han har fått lommepengene sine, så kjøper jo jeg godteriet og et Donald når vi er i butikken på lørdag, » fortalte en forelder. Alt sportsutstyr, alt annet utstyr er på plass. Hva skal de med pengene…

De har alt. De trenger ingenting.

Det er jo interessant – ikke sant?

 

Synes du barn bør få lommepenger? Hva trenger barna penger til? Bør lommepenger være målt opp mot bestemte arbeidsoppgaver?

Familieavskaffelsen er limet.

Les gjerne første del av dette skråblikket på dagens samtid og dagens samtidsanalyser – via en fortidig framtidsdystopi. Dette er del to. Det handler om familien.

DSC02569

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord i den vidunderlige nye verdenen som er beskrevet i Aldous Huxleys bok Brave New World fra 1932. Alle barn har fått innlært slagordet i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten….

For vår del kan vi bruke romanen til å sette søkelys på hvordan vår egen tid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Jeg mener det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet. Forrige del tok for seg temaet Forbruk er fundamentet.

Neste trinn er selve limet, det som holder oss sammen:

Familieavskaffelsen er limet.

Fortidas familiemodell omtales i romanen med rødmende flauhet. All denne pinlige og destabiliserende intimiteten mellom et lite antall mennesker, alle følelsene, driftene, lengslene, spenningene som skapte uro og uforutsigbare liv og oppvekster. Løsningen er et offentlig system for kunstig befruktning og planmessig sosialisering; all privat reproduksjon og potensielt ustabil privat oppdragelse er avskaffet. De voksne borgerne kan leve sine frie liv med forpliktelse bare til arbeid, forbruk og nytelse. «Alle tilhører alle og enhver.»

Vår samtid masseproduserer ikke barn på fabrikk. Vi er nok (takk og pris) fortsatt i fortida, sånn sett. Men samtida bærer allerede på krevende og dilemmafylte ambisjoner om å kontrollere og sortere reproduksjon.

Familiens funksjoner for øvrig er tappet til det ytterste, bare forbruk og følelser står igjen. All produksjon og store deler av sosialiseringsansvaret er trukket ut av familien. Markedet og det offentlige har tatt over. Det politisk korrekte budskapet er at dette er rett vei å gå, dette er en rasjonell arbeidsdeling som får det lykkelige, arbeidsomme og forbruksfokuserte samfunnet vårt til å fungere.

Men samtidig innebærer denne familiesvekkelsen en stor og til dels fornektet sårbarhet i vår tid; det individualiseres, forties og skambelegges når tidskabaler, helse og krefter ikke strekker til, eller når liv leves på tvers av fastsatte idealer. Latterliggjøring og parodiering av ubetalt omsorgsarbeid, som dillete cup-cakesbaking og bortkastet «kos» uten samfunnsnytte, er en klar parallell til Huxley-borgernes avstandstagen til pinlig og privat familisering av livet.

Savn av nærhet, mening og tilhørighet dekkes i romanen av lykkepillene Soma, av den frie erotikken – «Alle tilhører alle og enhver» – og av pålagte fellesskapsseremonier som styrker troen på det eksisterende samfunnets verdier og funksjon.

Ustabile private følelsesrelasjoner avverges. Limet og stabiliteten sikres. «Alle er lykkelige nåtildags.»

Men det er Huxley. Hvordan er det med oss?

*

Så langt i analysen: Forbruket er fundamentet. Familieavskaffelsen er limet. Samfunnsmaskineriet trenger også en fungerende mekanikk. Det tar jeg opp i morgen under tittelen, klasseskillet er mekanikken.

Dagens Åse: Om leker. Hva trenger ungene?

DSC02497

«De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

 

Dagens utdrag fra Åse Gruda Skards bok Ungene våre tar opp et tema som kan virke helt fjernt og malplassert i vår tid. Det er hentet fra kapitlet «Leiker er så dyre», og argumenterer for at barn trenger leker, at vi må prioritere å skaffe dem noen leker. Dette er i tidlig etterkrigstid. Det er knapphet på alt. Å skaffe leker til barna kunne nok komme vært langt ned på lista over en families prioriteringer. Det er en viktig kontekst for å forstå Skards budskap om barnets behov for leker.

Førjulsdebatten  i 2014 er langt mer fokusert på at vi ikke skal kjøpe for dyre jule- eller kalendergaver til ungene. Midt i overfloden året rundt, med bugnende barnerom i de fleste hjem, er dette et forståelig og viktig tema i dag. Å kutte ned på vårt materielle forbruk og å slutte å drukne barndommen i ting, forbruk og underholdning – bør være noe vi er bevisste på. Året rundt.

Men hva skal vi da med Skards tekst i dag?

To ting:

  • Vi trenger alltid historisk kunnskap som sammenligningsmateriale for å forstå og se vår egen tid tydeligere. Erkjenne vår egen overflod ved å sammenligne med en knapphetstid som ikke ligger så langt tilbake.
  • Vi trenger å vende tilbake til det som er Skards grunnperspektiv på hva som er viktige og gode leker for barna. Vi blir blindet og blendet av all verdens kataloger og tilbud og muligheter – og overøser barn med ting, bare fordi de finnes, kan kjøpes, kan ønskes, vi har råd. Men hva trenger ungene egentlig? Hva gir gode bidrag til barndommen?

Her er utdraget:

«Vi har ikke råd til å kjøpe slike fine og dyre leiker til ungene våre. «Vi greide oss uten da vi var barn, så kan vel ungene greie seg uten også!»

Ja, men greide vi oss uten? Hadde vi ikke ei løkke å leike på, og var det ikke noen plankebiter der som vi laga hus og stasjon og mye annet med? Og fant vi ikke en del skålbrott som vi hadde til kopper og kar? Tegnet vi ikke opp fjøs og stall med småstein? Hadde vi ikke ei kasse til dokkestue? [...] Og moster hadde sendt fine snilehus og skjell som både pynta i dokkestua og kunne lages om til husdyr eller til smykker ettersom behovet var.

Men når det ikke er noen løkke igjen til å leike på, og inga grop til å grave i, og ingen plankebiter, og ingen kvister fra noe seljetre, – og når moster ikke har tenkt på å sende snilehus fra Sørlandsstranda, – ja noe surrogat må vel ungene våre få? Og når det er smått med plassen og verten ikke vil ha dem flyende i trappa støtt, så gjelder det altså å finne fram leikesaker som kan holde interessa fanget i lengre tid. Er de så dyre? Ja, de koster penger, det er sant. Men altfor billige leikesaker er i lengda dyrere, for de går så fort i stykker, så en må til pers enda en gang.

Leiker er ingen luksus. Enten det nå er kjøpte ting eller plankebiter eller heimelaga filledokker, så vokser og utvikler barna seg på å få stelle med dem og lage noe til med dem etter sitt eget sinn. Det er et behov hos barna for å få leike. [...]

Barna trenger å få leike. De må få høve og plass og tid til å leike, og de må ha ting å leike med. Bybarna må ha surrogater for stein og jord, kongler og blomster, kvister og planker, bekken som renner borti bakken, og trærne som er så gode å klatre i. [...]

De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

(Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 83-85).

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Polstret, men ubeskyttet.

DSC01056

Blir barn i dag for mye polstret og passet på?

Det kan være lett å umiddelbart svare ja og skylde på trygghetsfanatiske voksne som er raskt framme med hjelm, treklatringsforbud og bilskyss til trening. Og det er veldig lett å være enig i at barns motoriske og kognitive utvikling, selvstendighet og mestringsfølelse forutsetter både en god porsjon fritt handlingsrom og muligheter for å feile, ramle og finne på noen kreative sprell underveis.

Men det blir for enkelt å slå fast at dagens barn er for beskyttet og polstret. Det er bare den ene siden av historien om vår tids schizofrene forhold til barndommen.

Min påstand er at barn i dag både er for mye styrt, overvåket og kontrollert – og samtidig utlevert til å møte en haug krav og inntrykk ganske alene, uten hensyn til alder og modenhet.

Vi foreldre har i stor grad organisert oss selv ut av barnas hverdagsliv. Dette kompenserer vi med økt kontroll og begrensninger på barns aktivitet, outsourcing av omsorg, ferdigplanlagte aktiviteter – og oppmuntring til «trygg passivitet», fredelig med skjermene for eksempel. Kanskje litt ekstra curlingtilrettelegging, kjøring, pakking og polstring, på toppen. Hovedårsaken er mangel på tid til å la barna surre rundt og greie ting selv, sakte og omstendelig med feil og uhell på veien, fordi vi rett og slett ikke er i nærheten og kan følge med, veilede og plastre litt innimellom.

Hvordan kan jeg da påstå at barn samtidig polstres og beskyttes for lite? Det er to grunner til dette: For det første lar vi i økende grad voksensamfunnets effektivitetskrav og målstyring infiltrere ulike sider av barnas liv. Og for det andre eksponeres barna i vår tid i for stor grad for trykket fra voksenverdenen i form av nyheter, kulturuttrykk, reklame og idealer – uten skjerming og veiledning.

Flere og flere deler av barndommen utsettes for krav om måloppnåelse, effektivitet og nytte. I stedet for å være en mer beskyttet del av livet, der barnet kan modnes i eget tempo og rytme, kreves det i dag i langt større grad en barndom som leverer riktige resultater. Barnehagen skal levere læringsklare skolebarn. Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Barndommen preges videre av åpen tilgang til så mye mer som må vurderes, siles og filtreres enn det var i foreldrenes egen barndom. Men det trengs tid og voksen tilstedeværelse for å veilede og sette grenser. Når dette mangler i åpenhetens og tilgjengelighetens og tidsklemmas tid, polstrer vi for lite og slipper verden for mye direkte løs på ungene.

Skillet mellom voksenkultur og barnekultur viskes gradvis ut i dagens nettoppkoblede, sterkt markedsstyrte og underholdningsfokuserte samfunn. Samtidig endres stadig oppfatningene om aldersgrenser og tålegrenser. Reklame formidler forbruks-, kropps- og adferdsidealer som presser voksenlivsutfordringer ned over småskolebarn. Mengden av digitale dingser i de tusen hjem på lange foreldreløse ettermiddager, gir tilgang til all slags vidunderlighet og elendighet som ingen tidligere tider har muliggjort for barn. Når voksne verken er tilstede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller 18-årsgrense-voldsspill. For en tiåring, for eksempel. Da hadde virkelig litt mer polstring vært ønskelig.

Men åpenheten har altså sin motsats i kontroll og overvåkning. Og her trår schizofrenien til. Organiserte omsorgs- og aktivitetstilbud fyller et gjennomsnittbarns våkne timer. Timeplanen er full og ferdigplanlagt. Null plass for påfunn og unyttig fjas. Og når barnet går ut av døra følger telefonen med overvåkningsappen med. Niåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak. For trygge vil vi at de skal være.

Det tar tid å være barn og det tar tid å lære seg å gjøre ting selv. Det tar også tid for oss voksne. Det er klart at det tar tid å lære femåringen å spikke, sjuåringen å fyre opp i ovnen eller å plastre og trøste en niåring som har fått seg en smell. Det er raskere å gjemme kniven og fyrstikkene og nekte treklatring. En unngår tidkrevende feil, rot og søl. Er det egentlig vår voksne tilværelse vi polstrer når effektivitetskravene trumfer barnets utfoldelses- og utviklingsmuligheter?

Frihet og kontroll er alltid en balansegang. Sammenlignet med andre pattedyr, fødes menneskebarnet svært uselvstendig og er avhengig av omsorg i årevis før det kan greie seg. Det er derfor alltid voksnes ansvar å gjøre kloke valg – overfor egne barn og på samfunnsnivå. For eksempel kloke valg med hensyn til balansen mellom frihet og kontroll, hva barnet slippes løs til å gjøre – og hva vi skjermer og beskytter mot. Dagens balanse setter for trange rammer for barnets kreativitet og egen tidkrevende utfoldelse – men skjermer for lite mot effektivitetskrav og ufiltrert eksponering for verden.

Hva om vi prøvde å vri balansen den andre veien igjen?

 

 

Denne teksten er opprinnelig publisert på NRK Ytring og på nettmagasinet barnehage.no

 

(Og bildet er fra en solskinnsvårdag på stranda, det er altså ikke sånt vær og føre her i novembermørket i skogkanten om dagen….)

Vår tids schizofrene barndom. Polstrer vi barna for mye eller for lite?

DSC03489

«Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak.»

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring!

Kronikken er også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er straks Halloween. Både som forelder, fagpedagog og debattanalytiker mener jeg litt om den generelle samfunnsdebatten omkring Halloween. Jeg mener rett og slett at voksne må slutte å sutre og ta ansvar og standpunkt selv. Ikke lemp dårlig samvittighet på ungene på vei ut av døra.  Dette skriver jeg om på NRK Ytring i dag.

Du kan også lese den innsendte teksten min her:

Slutt med surmuling om Halloween. Ta voksenansvar.

Det er oktober. Det er tida for voksne folks klaging over Halloween igjen. Til tider har det framstått som en «viktig» kamp mellom skumle, kommersielle krefter alá Nille – og foreldre som vil beskytte sine barn mot utenlandske krefter. I en slik kamp er det lett å ta parti, ikke sant? Mange voksne klapper hverandre på skuldrene i denne fellessutringen. Men hvorfor idealiserer vi det å gi ungene dårlig samvittighet på vei ut døra?

Halloween er slett ikke viktig. Det er ingen kampsak å få alminneliggjort Halloween her i landet. Det har ordnet seg helt greit av seg selv. Men den surmulende voksenkritikken i krokene er smålig og unnasluntrende.

Det er da ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer a) kle seg ut, b) gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og c) få godteri av naboene! Fantastisk deal! Det hadde vært en absolutt drømmekveld for de fleste av oss, om det fantes i vår egen barndom.

Er du mot kommersialiseringen av barndommen, så ta for all del opp kampen, hver eneste dag – ikke bare 31. oktober. Er du mot utenlandskinspirerte arrangementer eller «nye påfunn» får du en verre oppgave. Da må det meste ut. Juletreet kom fra Tyskland. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv, men også det er faktisk også «funnet på» en gang.

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er «opprinnelig», fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om det dukker opp noe nytt i blant. Voksenkulturen vrimler forøvrig av utenlandskinspirerte tiltak med absolutt kommersielt potensiale, så hvem kaster hva i glasshuset her?

Helt uavhengig av et arrangements historikk og din egen begeistring, så har vi et voksenansvar som ikke løses ved å surmule og melde seg ut.

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween!

Det er massevis av arrangementer og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv og som vi kanskje ikke liker i det hele tatt. Men vi må ta ansvar for dette allikevel. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser, press om å være kul og tøff, leksepress, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, prestasjonspress i barneidretten, mobbing, tenåringskultur langt nede i småskolen – you name it - hele tida. Det er ikke én enkeltkveld med svart kappe og for mye godteri som er den største belastningen i voksenansvaret.

Men du som er voksen i en tid da Halloween fortsatt er noe ganske nytt, som du ikke vokste opp med selv, du trenger ikke sette deg i et hjørne og klage. Dette har kommet for å bli en stund. Du kan – og bør – påvirke Halloween til å bli noe du synes er til å leve med. Det er å ta ansvar. Hvis du bare overlater det til ungene selv – og til handelsstanden – ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva den vil. Dette er god butikk, særlig dersom alle voksne resignerer.

Noen forslag til voksenansvar:

  • Akkurat som å lære fair play på idrettsbanene eller at en skal takke for bursdagsgaver, trenger ungene å lære noen regler for oppførsel – gjerne hvert år: «Knep» betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier «takk». Vi går aldriinn i noe hus.
  • Akkurat som når det er fotballkamp i minus en og sludd, så trengs det noen voksne der det foregår! Ganske høyt opp i alder trenger ungene følge. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Du kan gå i bakgrunnen. (Det er lov å prøvesmake.)
  • Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!).
  • Du trenger ikke kjøpe masse, verken kostymer eller stash. Som på alle andre områder er det et voksenansvar å si nei. Hvis du synes at kjøpepresset er for stort, så kan dubidra til å få det hele mer moderat ved å hjelpe dine barn med å finne eller lage utkledningsklær hjemme. Til og med gresskar er frivillig. Ikke furt. Velg. Vis vei.

Den største utfordringen

Men med de mellomstore barna er den aller, aller største utfordringen spørsmålet «hvem skal jeg gå med». Dette skaper en arena for usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. Dette kan foreldre ikke snu ryggen til, bare fordi «Halloween er noe amerikansk, kommersielt tull.»

Med nye tradisjoner får vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager, der vi forventer at «alle jentene» skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fester («du er ikke invitert!») og gågrupper («jeg skal gå med dem og ikke med deg») - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant barn. Vi hadde aldriakseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. Her trengs voksne. Vi trengs til å lage inkluderende skikker rundt og med ungene.

På nye felt må vi ta ansvar. Veilede. Skape gode fellesarenaer og tradisjoner – i eget nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut og furte.

 

 

 

Alvoret i det usynlige

Igjen er vi blitt minnet om det vi helst ikke vil se:

Noen barn har det ikke bra.

Noen barn blir mishandlet i sine egne hjem – av sine egne nære omsorgspersoner.

Det anslås at mellom 75 000 og 150 000 personer utsettes for vold i nære relasjoner hvert år i Norge. Kilde.

Både menn, kvinner og barn blir rammet. Barn blir rammet ekstra hardt, på grunn av sin grunnleggende avhengighet av omsorgspersonene. Barn er ekstra sårbare. De er små. De kan ikke bare gå. De må leve det livet de voksne rundt dem definerer.

I NOVAs undersøkelse fra 2007 rapporterte 25 % av ungdommene som ble spurt at de hadde opplevd minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder. Åtte prosent hadde opplevd grov vold.

Dette er store tall. Det betyr at det gjelder barn som du møter daglig.

I noen tilfeller mishandles barn slik at det fører til alvorlig skade og død.

Vesle Monikas historie har rystet oss. Men vår håndtering av velse Monikas død – gjennom politiets og rettsvesenets arbeid  – bør ryste oss oss enda mer. Saken ble henlagt, som samfunn stilte vi ikke opp, selv da hun var død. Barnets død ble ikke etterforsket grundig nok. Det ble konkludert med at døden og skadene var selvpåført. Bare morens utholdenhet og hennes hjelpere bidro til at saken igjen ble tatt opp. Gjenklangen fra Christoffersaken har vært tydelig – og skamfull for oss alle.

Vi vil ikke se. Vi vil ikke vite. Vi vil ikke varsle uten å vite (for vi vil jo ikke trå feil…). Men vi vil jo ikke vite. Sirkelen sluttes og barna sviktes. Dette er alvorlig når vi – enkeltmennesker – ser bort og svikter. Det er alvorlig når vi lager offentlige systemer som svikter og ser bort.

Det finnes forståelige grunner til dette sviket.

En grunn er det ufattelige. Vi klarer ikke tenke tanken at noen skader et lite barn alvorlig. Det er utenkelig, dermed er det sikkert ikke sant. Så ser vi bort og tier. For det kan jo ikke stemme.

Den andre hovedgrunnen er ideen om familien som en grense omkring det private. Det som skjer innenfor familien er privat. Behandlingen av barn blir dermed et indre anliggende, ikke et offentlig tema. Ikke noe vi har noe med.

Vi kan forstå disse mekanismene i oss selv. Men vår forståelse må føre til at vi tar oppgjør med vårt svik, individuelt og institusjonelt, ikke at vi bekrefter og opprettholder vår usynliggjøring og ansvarsfraskrivelse.

Det er noen enkle lærestninger her i verden. Alle voksne har ansvar for alle barn er en av disse. Menneskebarnet trenger mange mange år før det står på egne ben, kan ta seg av seg selv, og selv ta oppgjør med onde krefter i livet sitt. Avhengighet er av de mest sentrale menneskelige kjennetegnene. Klokskap og ansvar burde være motsatsen. Alle voksnes ansvar – for alle barn.

Det betyr at du har direkte ansvar for de barna du møter direkte på din vei. Naboungen. De som bråker på T-banen. De som henger på senteret. Den som aldri har med votter i barnehagen.

Men det betyr også at vi sammen, alle sammen, har ansvar for å bygge samfunn, systemer og forståelser som ivaretar barns rettigheter, barns avhengighet og sårbarhet, nasjonalt og globalt. Dette er et indirekte, men forpliktende, ansvar  vi har som voksne i et samfunn. Slik at vi ikke samlet sett – med  vårt felles «offentlige godkjenningsstempel» – snur blikket vekk. Fordi det er for vondt å se og for privat å rote i.

Det vi usynliggjør får vi ikke gjort noe med.

Det usynlige er alvorlig.

Redd Barna har en enkel oppfordring til oss: Vennligst forstyrr.