Klare sjøl – en enkel start

Vi er tross alt mange som ser faresignalene  og ulempene. Som er bekymret for at vi går oss bort i alle tidsklemmekabalene våre, snubler i alle tingene vi fyller hjem og fritid med – og lurer på hvordan vi egentlig havnet her.  Hvordan ble det så travelt? Hvordan ble det slik at det aldri ble nok?

Tida for nyttårsforsetter ligger bak oss. Nå er det den nye tida hver dag. Det er ei god tid for å brette opp ermene og virkeliggjøre noen drømmer, motarbeide noe av uroen og bekymringene. Gjøre noe. Kanskje gå noen skritt for å forbruke litt mindre – klare noen flere ting sjøl, gjøre oss litt mindre avhengige av å selge tida vår for å kjøpe andres varer og tjenester og fylle kloden og skapene våre med enda flere ting….

Det trenger ikke være revolusjon. Som sagt – tida for de store forsettene er over for denne gang – nå er det hverdagsskritt som teller. Og da trenger du ikke ha en gigantisk plan der alt henger sammen, der alle bruer er brent og der alt starter helt på nytt med blanke ark. Vi lever midt i fargerike ark. Vi er der vi er. Du kan begynne der du er, midt i. Begynn med én ting. Finn dine egne skritt og din egen vei. Her trengs ikke coacher og oppskrifter.

Her får du noen tips.

Men igjen – velg din egen vei og din egen rytme.

Rydding. Husk små skritt. Ingen tar et helt hus i en jafs. Men ta en og en skuff eller bunke eller rom, en ting hver dag, og vær fornøyd med det du har gjort. Litt mer oversikt. Kanskje litt færre snublesteiner. Litt mer klarhet i dette mylderet som omgir oss. Sorter og vurder. Hvor mye trenger du egentlig. Bruker du denne dingsen – noen gang? Ramm inn vakre barnetegninger. Kast og gi bort det du ikke trenger. Bevar minner.

Se også de to neste punktene.

Reparasjon. Mange av de tingene som slenger omkring oss ubrukt kan gjenoppstå som helt brukbare deler av hverdagen igjen – med et par minutters innsats. Sokkehull kan stoppes. Knapper kan syes i. Flenger kan repareres. Skruer strammes. Lapper på bukseknær. I stedet for å irritere seg over alle disse småtingene som ikke er helt i orden – eller bruke (faktisk) masse tid (og penger) på å kjøpe nye plagg og dingser, så bruk noen minutter på fikse det som trengs, – sånn i en kveldsstund ved siden av tekoppen. Mye er raskere og enklere enn du tror. Lær deg gjerne noen nye teknikker. Ett realistisk skritt av gangen.

Mange kommer stormende med regnestykker som tilsier at det alltid lønner seg å bruke tida på å jobbe i den betalte jobben din – hente ut lønn – og så betale andre for varer og tjenester. At å gjøre og lage ting sjøl er et rent økonomisk tap, fordi vi bruker tid som vi ellers kunne høstet lønn for. Det er mange brister i dette resonnementet. Det er for de fleste en grense for hvor mange ekstra timer vi vil dra avgårde og tjene enda mer penger på vår lønnede jobb. Den overskytende tida kan brukes til mye – for eksempel til å klare ting selv. Videre har det å lage og gjøre ting selv tilleggsverdier som ikke framkommer enkelt i et rent matematisk regnestykke. En hjemmestrikket genser eller et hjemmebakt brød er ikke bare et økonomisk produkt. Og til sist – når vi kommer til reparasjoner – så kan vi gjerne kjøre dette regnestykket: Det å kunne reparere noe med egne ulønnede fingre og forlenge levetida til et kjøpt produkt er ren lønnsomhet. Stopp ti sokker på en halvtime – eller kjøp ti nye- hva er mest lønnsomt?

Resirkulering. Vi er ganske vant til resirkuleringstankegangen med hensyn til avfallssortering. Glass, metall, papir, plast blir plassert på riktig sted – og kan bidra til nye produkter. Men begrepet kan vise oss vei også med det som søplebilene ikke tar seg av. La det du ikke trenger gå videre til noe eller noen andre. Gi brukbare ting nytt liv hos andre. Mange steder kan du levere inn brukbare brukte gjenstander, Fretex, UFF, lokale loppemarkeder. Gi bort på Finn. Tenk over hvem i nabolaget som kanskje kunne trenge ungenes avlagte klær og utstyr. Arvede klær, sykler og ski går like godt.

Men resirkulering er ikke bare å sende gjenstander fra seg. Det er også å ta i bruk  – på nytt! Kanskje kan du finne ny bruk for dine ting hjemme. Med litt endringer og fiksing kan det gamle kjøkkenskapet snus på hodet og lages til en god hylle. Den gamle krydderhylla gir oversikt over alle reflekser, solbriller, sykkellykter og solkremer i gangen. Og et skritt videre – sy om de slitte ullplaggene til nye varme luer, halser, pulsvanter og sitteunderlag….

Og mens vi er inne på temaet – og det fortsatt er frost og hvitt der ute, så kan vi forberede oss for en ny giv for kompost fra egen husholdning, for eksempel når våren kommer. Offentlig resirkulering av matavfall er bra. Egen kompost er enda bedre. Kaste mat er ikke noe en heier på – men noe avfall, skrell og teblader har vi da alle. Det er meningsfullt og givende å la det bli til ny jord – i stedet for å bare være «søppel».

Restitusjon. Et underlig stikkord for en ny giv? Men er det ikke nettopp det vi også er ute etter: Et bedre, riktigere liv, mer balanse. Da hører restitusjon, hvile, ro  – og god aktivitet – med. Men kanskje en ikke henge i stroppen med utstyrsfantastene, treningssentertimeplanene, treningsappene og alt det andre. Kanskje vi ikke må? Kanskje er ikke enda mer timeplan, reising og pengebruk kilden til restitusjon og bedre helse? Jeg bare spør.

Skogen er der, fortsatt. Helt gratis. Gå en tur. Skru av dingsene, tv-en og det andre. Lån på biblioteket. Tenn et lys når det skumrer. Snakk med den du lever med. Roen som du søker på hytta -  søk den også hjemme. Kanskje er det noe i dette…?

Røtter (Jeg fant en R til!) Gulrøtter, kålrøtter, persillerøtter, jordskokker og pastinakk. Målet for mange er å lage mer mat sjøl, av kortreiste, årstidsbaserte og gjerne økologiske råvarer. Og gjerne kutte i kjøttmenyen. Det er gode skritt for både helse og natur. Og da ender du i norske vintermåneder gjerne på noe med røtter. Rotgrønnsaker er solid og håndfast mat som kan varieres i det uendelige. Og det er dyrket på et jorde nær deg. Da henger matbord og politikk godt sammen.

Røtter er selvsagt ikke alt. Skrittene mot mer sjøllaget mat kan gås på ulike måter. Bak familiens brød, det tar bare noen minutter, spredt på et par timer innimellom andre gjøremål en tirsdagskveld. Kok opp litervis med både sunn og smakfull pizzasaus eller pastasaus av alle gode grønnsaker, olje og krydder – mos og frys. La babymatglassene stå i butikken og kok og mos selv av familiens mat.

Lage mat hver dag tar tid. Men det er tid da du er hjemme, kan snakke med dem du hører sammen med, kan løse små og store problemer, kan surre rundt som familie og dele historier, høre engelskgloser, sy i den knappen. Du høster mye ekstrabonus på kjøkkenet! Kjøpe alt ferdig tar også mye tid; jeg tror vi sterkt undervurderer hvor mye tid som brukes på kjøping.

Og det er tidsbruk uten særlig med ekstrabonus…

 

 

 

 

 

Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?

DSC00764I sin tid hadde leketøyskatalogene som dumpet ned i postkassa før jul, et helt spesielt navn her hjemme. De het naturligvis «Ønskeblad». Og Ønskebladene var gullskatter som ble tatt vare på i årevis, studert og lest omigjen og omigjen til det var bare fillene igjen For her kunne man jo ønske seg noe!

«Det er lov å ønske seg all ting. Men en kan ikke få all ting.» Var mitt svar. Og så dagdrømte ungene videre. Og ønsket seg bortimot alt på hver eneste side….

«Ønskeblader» for både store og små fyller postkassene i førjulstida. Med røde sløyfer rundt akebrett og kjøkkenmaskiner og nye vinglass. Du kan ønske, ønske, ønske deg noe. Og du kan fantasere om hva du selv skal knyte en sløyfe på og gi bort denne jula.

Det er lov, både å drømme og nyte glitteret og de røde sløyfene. Men ingen av oss kan verken få eller gi alt.

Vi kan selvfølgelig reise vår stramme pekefinger og påpeke at dette massivet presset fra handelsstanden skaper et hjerteskjærende falskt bilde av at den gode jula er til salgs. At alle disse glansede bildene bygger på en løgn – fordi vi jo alle vet at jula holder til i et tent lys, et varmt hjerte, en stille stund under stjernene. Ikke sant?

Jeg kjemper gjerne en kamp mot kommersialiseringen av både hverdagsliv og fest – nårsomhelst på året. Men da er det ikke nok å skylde på dem som tjener på all markedsføring og kjøpsfokus. Vi må også snu pekefingeren mot oss selv:

Hvis vi nå faktisk har avslørt dette presset som løgn og forvregning – la oss da stå for det denne avsløringen forteller oss. Et avslørt press kan vel ikke presse oss mer? Da er det i tilfelle vårt eget valg. Vi kan ikke henge på kjøpekarusellen og så fortsette å klage på at den finnes!

Et enklere liv handler ikke om å kjøpe flere arbeidsbesparende dingser eller gjennomføre hele julehandelen på nett.

Et enklere liv kan like gjerne handle om å gjøre seg mer uavhengig av kjøp- og salgskarusellen og markdesføringens glitrende løgner. Da trenger du ikke reise pekefingeren lenger – du kan bare snu ryggen til det hele.

Et enklere liv er et mer selvstendig liv, der du slutter å la deg styre av presset om hvor mye en må kjøpe for at det skal bli jul. Hvor lange lyslenker skal det egentlig være i år? Må gavehaugene til barna være like store – og større enn i fjor?

Her har du tre forslag til et enklere liv med mindre kjøping – også i førjuls- og juletida:

Kjøp mindre.

Ja – ærlig talt. Det er jo faktisk så enkelt. En gang i tida var jula et etterlengtet overflødighetshorn. Slakting, baking, støping av lys, pynting – og kanskje en presang – var et viktig og velfortjent brudd med hverdagslivets slit og enkelhet. Fulle bord, fulle kakebokser, kanskje to spirende svibler i vinduskarmen og et glitrende tre var en verdifull kontrast.

Gjennomsnittsnordmannens hverdag er i dag langt fra grå enkelhet. Både ferskt kjøtt og sukker i overflod finnes i de fleste hverdagsuker. De fleste har råd til å kjøpe det de trenger og vel så det – også i november. Godteri holder seg ikke engang i ro som lørdagsbegivenhet. Hvordan kan vi da holde på den gamle tradisjonen og tro at jula skal overgå hverdagen?

Hva med å la jula overgå hverdagen på helt andre skalaer? Det mange av oss kunne trenge som kontrast til hverdagen, er for eksempel mer langsom tid, mer ro, kvelder uten program, mer utetid uten prestasjoner og utenforliggende mål, tid til å lese en bok i timesvis eller spille et spill med familien – og kanskje mer søvn? Kanskje vi kunne lage plass for dette ved å skjære ned på alt som skal kjøpes og fikses?

Resirkuler

Alt trenger ikke være nytt. Gammel julepynt med frynsete kanter og nostalgisk verdi kan tas fram år etter år. Det kalles tradisjon. Pentøy er også til for å bruke i flere år, dersom en tar vare på det en har.

Og gavene? Det er faktisk tanken som teller, ikke prislappen. Kanskje fyller du opp skap og boder med noe du ikke lenger trenger, men som passer godt hos noen andre? Fretex og loppemarked gir flust av presangmuligheter – samtidig som vi bidrar til å gi ting lengre liv, motvirke søppelberg – og motvirker unødig økt produksjon.

Lag noe sjøl.

Her finnes det jo en hel bransje full av tips. Noen av gjør-det-sjøl-tipsene involverer nok vel så mye kjøping som den rene kjøpinga (men en kan jo få tilfredsstillelsen av litt egenvirksomhet på toppen.)

For noen framstår det kanskje som en uoverkommelighet, både tidsmessig og ferdighetsmessig å skulle lage det som trengs av gaver, pynt og mat sjøl.

Tenk da over tre ting: For det første:

Alle ukebladsframstillingene av alt du kan og bør gjøre sjøl er også en del av den kommersielle kjøp-jula-sirkulasjonen. Ta i mot tipsene du liker – men la være å ta de glitter-perfekte bildene innover deg og definere jula for deg. En god pepperkakeoppskrift fungerer fint selv om ikke hele familien har matchende rødrutede forklær og skinnende lykter mens bakinga pågår.

For det andre: Tenk over hvor mye tid du egentlig bruker på kjøping. Vurderinger, transport, sjekke på nettet, kjøpesenterlørdager. Hva om du kunne halvere denne tida – eller vel så det. Det gir tid til overs. For eksempel til laging.

Og for det tredje: Hva er det du allikevel gjør og lager selv som andre kunne hatt glede av at du doblet opp? Litt ekstra pepperkakedeig og steke ei plate ekstra som presang? To hjembakte brød, gjerne frosne med sløyfe på. Eller gavekort på strømpestopping eller dekkskift? Neste sommer går det jo også an å strikke noen sokker på stranda i god tid før de skal pakkes inn…

*

Kultur er menneskeskapt. Kultur er ikke pålagt skjebne som vi bare må finne oss i. Hvis vi ikke ønsker å bare løpe fortere og fortere i forbrukskarusellen – så må vi gjøre noen valg, også på tvers av sterke krefter.

God førjulstid!

 

 

 

 

 

Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

DSC01824

Den personlige beretningen først:

Morgenstund med skolebarn. Frokostbord. Stearinlys. Novembermørkemorgen. Noen er trøtte. Alle er i sving. En vil komme seg raskt avgårde for å rekke å spille fotball før skolen starter. En vil få gjort naturfagleksa til seinere i uka for å føle seg i rute. En har sein førstetime og kan somle litt. Katten er fornøyd med at det er nok av folk til morgenkos.

Barna har oppdaget Værmelding for 2050. De kan regne ut at de selv vil være såvidt eldre enn vi foreldrene er nå på den tida. Det er absolutt en fjern framtid for dem – men allikevel innenfor det de klarer å forestille seg og identifisere seg med.  «Da blir det umulig å leve her,» sier de to yngste til hverandre.

Litt seinere, den ferske tenåringen reflekterer rundt 11. september, var det ett fly i hvert tårn? «Og vet du, Mamma, jeg visste ikke om det før jeg var åtte år.»

Vi snakker mye om verden omkring oss, om politikk, samfunnsansvar, aktuelle hendelser og bakgrunnshistorie i vår familie. De fruktbare samtalene kommer som regel spontant, det er sjelden at en vokseninnledet tematisering («Nå skal vi snakke litt om situasjonen i Ukraina, dere….»)  leder så langt.

Så hvordan gikk det så? En kan ikke la to barneskolebarn gå avgårde på morgenen mens de tror at det blir umulig å leve her når de blir voksne. Så vi snakket. Om at det ikke blir umulig å leve her – men at det blir eller kan bli annerledes. Men at en også kan gjøre noe for å bremse klimaødeleggelsene. Om at mamma og pappa og politikere og andre voksne tar ansvar for samfunn og miljø – i dag. Og at de får mer av dette ansvaret etterhvert. (Og så snakker vi om hvorfor det ikke er «bare» å selge skranglekassa vår og kjøpe en hybridbil, selv om det er en smart oppfinnelse…, men at vi faktisk ikke bruker bilen så mye i hverdagen, at det også teller.) At det er mye vi kan gjøre i dagliglivet. At det å holde forbruket nede, reparere og resirkulere, fly lite og tenke oss om er viktig.

Og så går de avgårde. En ny dag.

Med den store, som hadde god tid, ble det flere tilbakeblikk der ved frokostlysene – og refleksjon rundt det å snakke med barn om alvor. 11. september var en måneds tid før han selv ble født. Som så mange andre jorda rundt, ble jeg, den høygravide mammaen hans, slått av alvoret og skrekken over hva slags verden barnet mitt skulle vokse opp i. Han mener han var åtte da han fikk høre om det første gangen. Det er en av vår tids ikoniske og historisk markante beretninger. Den må fortelles. Men ikke i vogga eller midt i Hakkebakkeskogen. Andre barn som allerede var oppmerksomt med da dette skjedde, kunne ikke skånes. Jeg vet om vennefamiliens seksåring som skrekkslagen forsto at «Mamma, dei gjorde det med vilje!».

Ti år seinere sto jeg sjøl midt i et slikt alvor som ungene ikke kunne holdes unna. 22. juli, 2011, vi hørte smellet på mange kilometers avstand, tenkte sprenging på byggeplass og gikk videre. Da jeg litt seinere slo på radioen og umiddelbart høret «Men vi kan melde om at statsminister Stoltenberg er i sikkerhet» forsto jeg at noe var svært alvorlig. At vi kanskje måtte evakuere selv. At jeg måtte få tak i ham som var ute og syklet. Og sjekke med alle kjente om de trengte hjelp. Og jeg skjønte fort at denne gangen kunne jeg ikke skjerme barna fullstendig. Alle tre måtte orienteres, hver på sitt nivå og på sin måte. Femåringen, niåringen og den som skulle fylle åtte dagen etter, kakebaksten var i sving. De var midt i det – og måtte være midt i det. Med oss.

Og så gikk samtalen videre. Om flyene. Om terrorisme. Om ondskap. Om mot. Om barn som skal skånes og barn som ikke kan skånes, men uansett må ledsages.

Før han kastet seg på sykkelen han også. Rakk skolen. Dagens plikter og krav.

*

Det er et stort privilegium å ha barn og få følge med – og være med – på utvikling, undring og utfordringer. Mellomstore barns møte med små glimt av den store verden, av sammenhengene, av spørsmålene, av ondt og godt på stor skala – er givende og krevende. Det er svært verdifullt og viktig å kunne gripe slike samtaler i farta – der de plutselig oppstår, midt i mylderet og matpakkesmøringa og klare å reflektere litt sammen, gi hverandre noen perspektiver og noen knagger.

Vi voksne har ansvaret. Voksenansvaret dreier seg ikke bare om å sørge for næringsrik mat, pugging av engelskgloser og skyss til fotballtreninga. Foreldre har også hovedansvaret for å være plattformen for barnas skritt videre ut i verden. Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt, livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Her har familiesamtalene om livet og samfunnet sin sentrale plass.

Men hvordan skal vi orke å snakke om det onde, skumle og farlige i verden? Vi ønsker jo trygghet og ubekymrethet for ungene våre! Her er noen råd:

Tilby forklaringer

Verden finnes. Utfordringer finnes. Men det blir mindre skummelt og mindre kaosfølelse dersom vi voksne kan sette enkeltbrokker av informsjon inn i en sammenheng. Vis på kart. Fortell bakgrunnshistorie. Vis paralleller som barnet kan kjenne igjen for eget liv. Kanskje fortelle om at «dette skjer veldig sjelden» – eller «dette er alvorlig, men det er langt unna her.» Slike ting kan ikke barn tenke seg til selv – og de vet kanskje heller ikke at de kan spørre om det.

Vis håp

Vi må fortelle barna at voksne tar ansvar for problemer. At vi jobber for å finne løsninger. At både enkeltpersoner og land samarbeider om de vanskelige sakene. Snakk om FN – «klubben for alle landene i verden». Snakk om Stortinget. Snakk om frivillige organisasjoner, miljøvernorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner. Vis sammenhengen mellom små lokale skritt og egne bidrag til en bedre verden (gå med bøsse under TV-innsamlingen, resirkulere, være en god venn) – og de nasjonale og globale arbeidsfeltene for gode formål.

Snakk om ytringsfrihet og ansvaret for å bruke den. Fortell at når det er problemer – på skolen eller i verden – så er det viktig å si fra og viktig å gjøre noe.

Vis barnet ditt at du som er voksen vet, tenker og tar ansvar.

Og husk at  verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

Tilpass etter alder, modenhet og personlighet.

Det er ikke voksenversjonen av verden du skal presentere for femåringen din. Femåringer er heller ikke like. Ikke tolvåringer heller. Det er du som kjenner barnet ditt. Vi porsjonerer informasjon og forklaringer slik at de passer til barnet. Målet er mer forståelse, mer trygghet – og alltid beholde håpet.

Barn har rett til å oppdage verden gradvis – ut fra sin egen indre sirkel. At det skal være tur i barnehagen i morgen, en ugrei hendelse med en kompis eller matteprøven kan være mye større for barnet ditt enn Ebola og finanskrise. Start alltid der barnet er!

Det er riktig å skjerme. Vær barnas filter.

Vi setter oss ikke ned og holder foredrag  om alt mulig vi voksne bekymrer oss for. En kan fortelle ganske små barn at noen voksne gjør svært gale ting, at noen barn er fattige og sultne og at vi må hjelpe de som trenger det. Men en trenger ikke samtidig utdype og vise detaljer om all verdens forferdelige overgrep og forbrytelser som kan finne sted.

Alt til sin tid.

Familien er barnets filter. Vi som foreldre gjør valg, siler og prioriterer. Men vi har også ansvaret for å være det filteret som barna ser verden gjennom. Tilby fortolkningsrammer, forklaringer. Bidra med et verdisyn, samfunnssyn og menneskesyn som gjør verden levbar og håndterbar for barna.

Det er riktig å la barna møte alvoret.

Samtidig som det er riktig å skjerme barn, så er det riktig å la dem – gradvis og med voksenfølge – få kjennskap til den verden de faktisk lever i. Og her er det mye som ikke er hyggelig. Det finnes sult og nød, urettferdighet, krig og miljøtrusler.  Det er sant. Vi må forholde oss til det. Og vi kan ikke bare vente til barna oppdager det selv. Det er alltid vi voksne som har ansvaret.

Vi kan ikke oppdra barn i en skjermet velstandstilværelse der det verste som kan skje er at du ikke får alt du ønsker deg til jul. Vi må vise dem verden og alvoret. Men med familefilteret og ledsagelse.

Noen hendelser kan ikke velges vekk. Noen hendelser er så omfattende, alvorlige og gjennomgripende at alle – også barn – har rett til å få vite (på sitt eget nivå) – og få tydelig beskjed om at dette kan vi godt snakke mer om når du vil. Jeg nevner noen slike hendelser i teksten ovenfor. Ingen av oss med barn som dengang var over 3-4 år kunne velge vekk 22. juli, samme hvor vondt og smertefullt erkjennelsen av det hele var. Min datter feiret åtteårsdag med senket flagg, og hun visste hvorfor.

Ikke eksponer – og stikk. Vær med ungen din, vær tilgjengelig.

Jeg mener at du skal snakke om verden og samfunnet med barnet ditt. Men ofte er det ikke oss selv som foreldre som er kilden for barnets tilgang til verden. Radioen står på ved frokostbordet, avisene ligger framme og nettet er fullt av alt. Selv i vår tid med så mye tilgjengelig informasjon, har vi voksne absolutt et ansvar for å sile, skru av og sette grenser for hvor mye som skal fosse ut til enhver tid. Det er ikke slik at ungene ikke får med seg hva som ruller over en skjerm eller sies fra radioen. Men at de får med seg noe betyr ikke at de forstår – eller klarer å vurdere konsekvensene av det de har hørt.

Derfor har vi et ansvar for å ikke la barnet bli sittende igjen alene, forskrekket og i villrede over hva denne nyhetsmeldingen egentlig betyr. Vær tilgjengelig for oppklaringer og spørsmål.

Grip dagen!

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig.

Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da.

 

 

 

 

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading