Polstret, men ubeskyttet.

DSC01056

Blir barn i dag for mye polstret og passet på?

Det kan være lett å umiddelbart svare ja og skylde på trygghetsfanatiske voksne som er raskt framme med hjelm, treklatringsforbud og bilskyss til trening. Og det er veldig lett å være enig i at barns motoriske og kognitive utvikling, selvstendighet og mestringsfølelse forutsetter både en god porsjon fritt handlingsrom og muligheter for å feile, ramle og finne på noen kreative sprell underveis.

Men det blir for enkelt å slå fast at dagens barn er for beskyttet og polstret. Det er bare den ene siden av historien om vår tids schizofrene forhold til barndommen.

Min påstand er at barn i dag både er for mye styrt, overvåket og kontrollert – og samtidig utlevert til å møte en haug krav og inntrykk ganske alene, uten hensyn til alder og modenhet.

Vi foreldre har i stor grad organisert oss selv ut av barnas hverdagsliv. Dette kompenserer vi med økt kontroll og begrensninger på barns aktivitet, outsourcing av omsorg, ferdigplanlagte aktiviteter – og oppmuntring til «trygg passivitet», fredelig med skjermene for eksempel. Kanskje litt ekstra curlingtilrettelegging, kjøring, pakking og polstring, på toppen. Hovedårsaken er mangel på tid til å la barna surre rundt og greie ting selv, sakte og omstendelig med feil og uhell på veien, fordi vi rett og slett ikke er i nærheten og kan følge med, veilede og plastre litt innimellom.

Hvordan kan jeg da påstå at barn samtidig polstres og beskyttes for lite? Det er to grunner til dette: For det første lar vi i økende grad voksensamfunnets effektivitetskrav og målstyring infiltrere ulike sider av barnas liv. Og for det andre eksponeres barna i vår tid i for stor grad for trykket fra voksenverdenen i form av nyheter, kulturuttrykk, reklame og idealer – uten skjerming og veiledning.

Flere og flere deler av barndommen utsettes for krav om måloppnåelse, effektivitet og nytte. I stedet for å være en mer beskyttet del av livet, der barnet kan modnes i eget tempo og rytme, kreves det i dag i langt større grad en barndom som leverer riktige resultater. Barnehagen skal levere læringsklare skolebarn. Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Barndommen preges videre av åpen tilgang til så mye mer som må vurderes, siles og filtreres enn det var i foreldrenes egen barndom. Men det trengs tid og voksen tilstedeværelse for å veilede og sette grenser. Når dette mangler i åpenhetens og tilgjengelighetens og tidsklemmas tid, polstrer vi for lite og slipper verden for mye direkte løs på ungene.

Skillet mellom voksenkultur og barnekultur viskes gradvis ut i dagens nettoppkoblede, sterkt markedsstyrte og underholdningsfokuserte samfunn. Samtidig endres stadig oppfatningene om aldersgrenser og tålegrenser. Reklame formidler forbruks-, kropps- og adferdsidealer som presser voksenlivsutfordringer ned over småskolebarn. Mengden av digitale dingser i de tusen hjem på lange foreldreløse ettermiddager, gir tilgang til all slags vidunderlighet og elendighet som ingen tidligere tider har muliggjort for barn. Når voksne verken er tilstede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller 18-årsgrense-voldsspill. For en tiåring, for eksempel. Da hadde virkelig litt mer polstring vært ønskelig.

Men åpenheten har altså sin motsats i kontroll og overvåkning. Og her trår schizofrenien til. Organiserte omsorgs- og aktivitetstilbud fyller et gjennomsnittbarns våkne timer. Timeplanen er full og ferdigplanlagt. Null plass for påfunn og unyttig fjas. Og når barnet går ut av døra følger telefonen med overvåkningsappen med. Niåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak. For trygge vil vi at de skal være.

Det tar tid å være barn og det tar tid å lære seg å gjøre ting selv. Det tar også tid for oss voksne. Det er klart at det tar tid å lære femåringen å spikke, sjuåringen å fyre opp i ovnen eller å plastre og trøste en niåring som har fått seg en smell. Det er raskere å gjemme kniven og fyrstikkene og nekte treklatring. En unngår tidkrevende feil, rot og søl. Er det egentlig vår voksne tilværelse vi polstrer når effektivitetskravene trumfer barnets utfoldelses- og utviklingsmuligheter?

Frihet og kontroll er alltid en balansegang. Sammenlignet med andre pattedyr, fødes menneskebarnet svært uselvstendig og er avhengig av omsorg i årevis før det kan greie seg. Det er derfor alltid voksnes ansvar å gjøre kloke valg – overfor egne barn og på samfunnsnivå. For eksempel kloke valg med hensyn til balansen mellom frihet og kontroll, hva barnet slippes løs til å gjøre – og hva vi skjermer og beskytter mot. Dagens balanse setter for trange rammer for barnets kreativitet og egen tidkrevende utfoldelse – men skjermer for lite mot effektivitetskrav og ufiltrert eksponering for verden.

Hva om vi prøvde å vri balansen den andre veien igjen?

 

 

Denne teksten er opprinnelig publisert på NRK Ytring og på nettmagasinet barnehage.no

 

(Og bildet er fra en solskinnsvårdag på stranda, det er altså ikke sånt vær og føre her i novembermørket i skogkanten om dagen….)

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er straks Halloween. Både som forelder, fagpedagog og debattanalytiker mener jeg litt om den generelle samfunnsdebatten omkring Halloween. Jeg mener rett og slett at voksne må slutte å sutre og ta ansvar og standpunkt selv. Ikke lemp dårlig samvittighet på ungene på vei ut av døra.  Dette skriver jeg om på NRK Ytring i dag.

Du kan også lese den innsendte teksten min her:

Slutt med surmuling om Halloween. Ta voksenansvar.

Det er oktober. Det er tida for voksne folks klaging over Halloween igjen. Til tider har det framstått som en «viktig» kamp mellom skumle, kommersielle krefter alá Nille – og foreldre som vil beskytte sine barn mot utenlandske krefter. I en slik kamp er det lett å ta parti, ikke sant? Mange voksne klapper hverandre på skuldrene i denne fellessutringen. Men hvorfor idealiserer vi det å gi ungene dårlig samvittighet på vei ut døra?

Halloween er slett ikke viktig. Det er ingen kampsak å få alminneliggjort Halloween her i landet. Det har ordnet seg helt greit av seg selv. Men den surmulende voksenkritikken i krokene er smålig og unnasluntrende.

Det er da ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer a) kle seg ut, b) gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og c) få godteri av naboene! Fantastisk deal! Det hadde vært en absolutt drømmekveld for de fleste av oss, om det fantes i vår egen barndom.

Er du mot kommersialiseringen av barndommen, så ta for all del opp kampen, hver eneste dag – ikke bare 31. oktober. Er du mot utenlandskinspirerte arrangementer eller «nye påfunn» får du en verre oppgave. Da må det meste ut. Juletreet kom fra Tyskland. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv, men også det er faktisk også «funnet på» en gang.

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er «opprinnelig», fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om det dukker opp noe nytt i blant. Voksenkulturen vrimler forøvrig av utenlandskinspirerte tiltak med absolutt kommersielt potensiale, så hvem kaster hva i glasshuset her?

Helt uavhengig av et arrangements historikk og din egen begeistring, så har vi et voksenansvar som ikke løses ved å surmule og melde seg ut.

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween!

Det er massevis av arrangementer og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv og som vi kanskje ikke liker i det hele tatt. Men vi må ta ansvar for dette allikevel. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser, press om å være kul og tøff, leksepress, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, prestasjonspress i barneidretten, mobbing, tenåringskultur langt nede i småskolen – you name it - hele tida. Det er ikke én enkeltkveld med svart kappe og for mye godteri som er den største belastningen i voksenansvaret.

Men du som er voksen i en tid da Halloween fortsatt er noe ganske nytt, som du ikke vokste opp med selv, du trenger ikke sette deg i et hjørne og klage. Dette har kommet for å bli en stund. Du kan – og bør – påvirke Halloween til å bli noe du synes er til å leve med. Det er å ta ansvar. Hvis du bare overlater det til ungene selv – og til handelsstanden – ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva den vil. Dette er god butikk, særlig dersom alle voksne resignerer.

Noen forslag til voksenansvar:

  • Akkurat som å lære fair play på idrettsbanene eller at en skal takke for bursdagsgaver, trenger ungene å lære noen regler for oppførsel – gjerne hvert år: «Knep» betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier «takk». Vi går aldriinn i noe hus.
  • Akkurat som når det er fotballkamp i minus en og sludd, så trengs det noen voksne der det foregår! Ganske høyt opp i alder trenger ungene følge. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Du kan gå i bakgrunnen. (Det er lov å prøvesmake.)
  • Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!).
  • Du trenger ikke kjøpe masse, verken kostymer eller stash. Som på alle andre områder er det et voksenansvar å si nei. Hvis du synes at kjøpepresset er for stort, så kan dubidra til å få det hele mer moderat ved å hjelpe dine barn med å finne eller lage utkledningsklær hjemme. Til og med gresskar er frivillig. Ikke furt. Velg. Vis vei.

Den største utfordringen

Men med de mellomstore barna er den aller, aller største utfordringen spørsmålet «hvem skal jeg gå med». Dette skaper en arena for usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. Dette kan foreldre ikke snu ryggen til, bare fordi «Halloween er noe amerikansk, kommersielt tull.»

Med nye tradisjoner får vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager, der vi forventer at «alle jentene» skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fester («du er ikke invitert!») og gågrupper («jeg skal gå med dem og ikke med deg») - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant barn. Vi hadde aldriakseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. Her trengs voksne. Vi trengs til å lage inkluderende skikker rundt og med ungene.

På nye felt må vi ta ansvar. Veilede. Skape gode fellesarenaer og tradisjoner – i eget nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut og furte.

 

 

 

Alvoret i det usynlige

Igjen er vi blitt minnet om det vi helst ikke vil se:

Noen barn har det ikke bra.

Noen barn blir mishandlet i sine egne hjem – av sine egne nære omsorgspersoner.

Det anslås at mellom 75 000 og 150 000 personer utsettes for vold i nære relasjoner hvert år i Norge. Kilde.

Både menn, kvinner og barn blir rammet. Barn blir rammet ekstra hardt, på grunn av sin grunnleggende avhengighet av omsorgspersonene. Barn er ekstra sårbare. De er små. De kan ikke bare gå. De må leve det livet de voksne rundt dem definerer.

I NOVAs undersøkelse fra 2007 rapporterte 25 % av ungdommene som ble spurt at de hadde opplevd minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder. Åtte prosent hadde opplevd grov vold.

Dette er store tall. Det betyr at det gjelder barn som du møter daglig.

I noen tilfeller mishandles barn slik at det fører til alvorlig skade og død.

Vesle Monikas historie har rystet oss. Men vår håndtering av velse Monikas død – gjennom politiets og rettsvesenets arbeid  – bør ryste oss oss enda mer. Saken ble henlagt, som samfunn stilte vi ikke opp, selv da hun var død. Barnets død ble ikke etterforsket grundig nok. Det ble konkludert med at døden og skadene var selvpåført. Bare morens utholdenhet og hennes hjelpere bidro til at saken igjen ble tatt opp. Gjenklangen fra Christoffersaken har vært tydelig – og skamfull for oss alle.

Vi vil ikke se. Vi vil ikke vite. Vi vil ikke varsle uten å vite (for vi vil jo ikke trå feil…). Men vi vil jo ikke vite. Sirkelen sluttes og barna sviktes. Dette er alvorlig når vi – enkeltmennesker – ser bort og svikter. Det er alvorlig når vi lager offentlige systemer som svikter og ser bort.

Det finnes forståelige grunner til dette sviket.

En grunn er det ufattelige. Vi klarer ikke tenke tanken at noen skader et lite barn alvorlig. Det er utenkelig, dermed er det sikkert ikke sant. Så ser vi bort og tier. For det kan jo ikke stemme.

Den andre hovedgrunnen er ideen om familien som en grense omkring det private. Det som skjer innenfor familien er privat. Behandlingen av barn blir dermed et indre anliggende, ikke et offentlig tema. Ikke noe vi har noe med.

Vi kan forstå disse mekanismene i oss selv. Men vår forståelse må føre til at vi tar oppgjør med vårt svik, individuelt og institusjonelt, ikke at vi bekrefter og opprettholder vår usynliggjøring og ansvarsfraskrivelse.

Det er noen enkle lærestninger her i verden. Alle voksne har ansvar for alle barn er en av disse. Menneskebarnet trenger mange mange år før det står på egne ben, kan ta seg av seg selv, og selv ta oppgjør med onde krefter i livet sitt. Avhengighet er av de mest sentrale menneskelige kjennetegnene. Klokskap og ansvar burde være motsatsen. Alle voksnes ansvar – for alle barn.

Det betyr at du har direkte ansvar for de barna du møter direkte på din vei. Naboungen. De som bråker på T-banen. De som henger på senteret. Den som aldri har med votter i barnehagen.

Men det betyr også at vi sammen, alle sammen, har ansvar for å bygge samfunn, systemer og forståelser som ivaretar barns rettigheter, barns avhengighet og sårbarhet, nasjonalt og globalt. Dette er et indirekte, men forpliktende, ansvar  vi har som voksne i et samfunn. Slik at vi ikke samlet sett – med  vårt felles «offentlige godkjenningsstempel» – snur blikket vekk. Fordi det er for vondt å se og for privat å rote i.

Det vi usynliggjør får vi ikke gjort noe med.

Det usynlige er alvorlig.

Redd Barna har en enkel oppfordring til oss: Vennligst forstyrr.

Hva er moderne selvberging?

 DSC01095

En av hovedkategoriene for denne bloggen heter  «Klare selv! Moderne selvberging.» I dette blogginnlegget vil jeg gå inn på hva som ligger i disse begrepene.

For hva er selvberging? Hva vil det si å «berge seg selv»? Og hva vil det si å hekte «moderne» på dette begrepet?

- Hva skal vi egentlig klare selv i vår tid?

En gang i tida var det ganske gitt hva som lå i begrepet selvberging; det refererte til en families egen produksjon av mer og mindre alt familien trengte gjennom året. Dyrking av jord, høsting av korn, grønnsaker, bær. Fiske og jakt. Husdyrhold for melk, kjøtt, egg og ull. Lagring og bearbeiding av det som ble høstet inn. Karde og spinne, veve, sy og strikke. Yste og kjinne. Sylte og safte. Tørke og salte. Slaktestell. Kappe og kløyve. Snekre og forme. Reparere. Grøfte og grave. Pløye, harve, så og høste. Continue reading

Dagens Åse – link til dagens skjermdebatt

DSC04034

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Dagens utdrag fra «Ungene våre» er fra kapitlet «Skal vi gå på kino?» Det er lenge siden dette. Kino var av de få ekstraordinære opplevelsene en kunne ta med barn på i etterkrigstidas knapphet. Skard skriver om filmer som «høver for barn» – og savner mer vekt på gode barnefilmer. Samtidig advarer hun mot skremmende scener og påpeker at filmene virker mye sterkere på barn enn på voksne. Det er noe vi fortsatt burde huske på. Grensene for hva vi mener at barn «tåler» er flyttet mye på få år. Det er ikke gitt at de flyttes i riktig retning, for å si det forsiktig! Continue reading

Willy-Tore Mørchs feilslutninger. Er akademikerhjemmet det eneste forsvarlige for barn?

DSC04040

«Med den beste samvittighet» erklærer barnepsykolog Willy-Tore Mørch både diagnose og verdivurdering av finanselitens foreldreskap i dagens Aftenposten: De er nevrotikere og dårlige foreldre med iskalde hjem. De bryr seg med – og ikke om barna. Alle som en, får vi tro. Som selverklært «barnebeskytter» tar han på seg å sable disse egoistene ned.

Barnebeskyttelse er et godt ideal. Men midlene Mørch velger er verken egnede eller redelige.

For det første; Mørch utfører et kulturelt godt innarbeidet, men vitenskapelig helt illegitimt grep der han sparker oppover mot de rike. Janteloven lever fortsatt godt i dette landet. Kan vi ikke ta fra dem SUV-en, så kan vi i hvertfall slå fast at de er dårlige foreldre! Men riking-kritikk er et billig triks. Trikset tilslører den mye mindre salgbare kritikken som samtidig rammer alle vanlige arbeidsfolk som er bundet av krevende arbeidsvilkår og som derfor også må være mye borte fra ungene sine. Mørch dømmer med dette oljearbeidere, anleggsarbeidere, turnushelsearbeidere, langtransportsjåfører og dem som sitter i kassa på Rema klokka 23 om kvelden. De blir alle «dårlige foreldre som prioriterer jobben framfor barna», rett og slett fordi de går på jobb – helt uavhengig av om en annen forelder er hjemme med barnet. Continue reading

Dagens Åse: Om barn og søvn.

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg vil dele noen utdrag herfra med dere.

DSC04068

Dagens tekst er fra kapitlet UNGEN SKRIKER OM NATTA. Den er like gyldig i dag. Vi er foreldre også om natta. Og det er ikke tida for strenghet og oppdragelse:

«Det er vondt med barneskrik om natta. Foreldra vil gjerne sove i fred. Naboene klager. De større barna blir vekket.

«La ungen skrike, så venner’n seg nok av med det!» sier noen. Men fullt så enkelt er det ikke. Snarere er det vel tvert imot: Vi må ikke bli sløve for barnets eneste middel til å fortelle oss om seg sjøl. Vi må tvert om stadig spørre: Hvorfor skriker ungen?» Continue reading

#storebarn – Ser vi de store barna våre?

DSC03900

Hvilken plass  har den offentlige foreldresamtalen om de store barna? Er store barn og ungdommer usynlige i den offentlige samtalen; forsvinner de blant alle de søte, sutrende, sovende, sølete og strålende småbarna som instagrammes og omblogges fra (før) de blir født?

VG-journalist Guro Hoftun Gjestad etterlyste nylig nettopp denne offentlige samtalen om det store barnet og utfordringene knyttet til storebarnstida. Innlegget er både humoristisk, tankevekkende og sårt og fortjener den oppmerksomheten det har fått.

Men noen nøkterne innspill kan også være greit. – For plutselig tar det av. Problemfokuset tar overhånd – og ekspertrådene og oppskriftene (som alle følge!) for vellykket foreldreskap følger hakk i hæl. Den som roper i skogen får tydeligvis svar, går du inn på VG+ i dag og betaler en liten slump, så får du rett og slett oppdragelsesguiden fra 0-15 år, med hovedbudskap (som du får uten å betale for det) at om du setter tydelige grenser før barnet er ti år, så får du en greiere storebarntid.  Og forlagene hiver seg på – plutselig lagde Tanum en storebarnsforeldre-boksamling (men bøkene var vel der fra før, så tom var vel offentligheten ikke….)

Er virkelig de store barna fraværende i offentlig debatt?

For det første – det er relativt nytt at foreldreskap overhodet så til de grader blir offentliggjort, ekspertutredet og så intenst markedsført – slik at vi forventer en ekspert, et svar, en bok for enhver problemstilling. Continue reading

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Lurt eller rett?

Opprinnelig publisert her, 9. mai, 2014.

Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng – eller for eksempel handelsavtaler med – la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage – av samme grunn – siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger – i stedet for å lage og reparere dem selv – for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger – og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter – så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut – både at dette er lurt – og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene – i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse – at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er «lurt» for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er «lurt», rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er «lurt» å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon(Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er «lurt» å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er «lurt» for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen – og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre – i våre egne små liv – eller i det politiske liv – så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.