Folkets makt

For to år siden, 30. august 2015, ble organisasjonen Refugees Welcome Norway stiftet, med vedtekter og interimstyre, midt i et hektisk, krevende og nødvendig krisearbeid, midt i en folkebevegelse, en pågående aksjon som vokste time for time, dag for dag. En tid der folk – selve det mangfoldige, brokete, engasjerte folket – strømmet til fra alle kanter, brettet opp ermene, meldte seg som frivillige, lempet, sorterte, serverte, organiserte, forklarte, trøstet og viste omsorg.

Fordi medmennesker trengte oss  – og fordi det offentlige apparatet vårt og de tradisjonelle organisasjonene ikke strakk til. Da kom folket.

To år etter lever organisasjonen videre, som en paraply med aktive lokalorganisasjoner og  -grupper over hele landet. Integrering, velferd og rettssikkerhet står i fokus. Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen

Men først og fremst finnes fortsatt folket, innsatsviljen, viljen, gnisten og energien som skapte folkebevegelsen.

Kanskje har vi glemt det – men de samme folka er her fortsatt. Når times get tough, og slik er det jo, så er det dette vi må huske: Vi er de samme, vi er her fortsatt, vi har hverandre. Mennesker vil bidra – med råd, politisk press, vennskap og praktisk hjelp. Noen samler inn og deler ut klær i gratisbutikker, noen arrangerer språkkafé, andre følger opp afghanske unggutter på flukt og stiller opp for familier som kom over Storskog og ble berget mot utsending til Russland takket være iherdig motstand og kamp.

Vi som har jobbet innenfor denne bevegelsen disse to intense åra har opplevd at vi har møtt mange mennesker vi ellers ikke hadde kommet til å møte, medmennesker med erfaringer, kunnskaper og liv ulike våre egne – men med et felles engasjement og vilje til å delta og ta i et tak. Slik dannes fellesskap. Slik dannes samfunn.  Slik integreres et samfunn fra et mangfold. Ved å se at her trengs vi alle, her må noe gjøres, her jobber vi, med alle våre variasjoner – sammen om felles oppgaver.

Vi står på terskelen til et valg. I et demokratisk samfunn er det folkets røst som skal høres. Folkets makt, folkets mening og folkets verdier skal gjennom stemmegiving og valgsystem manifestere seg i stortingssammensetning og regjeringskonstellasjoner, videre i vedtak og virksomhet. Vi har valgfrihet, det politiske partilandskapet gir brede muligheter til å stemme på ulike måter. Det kommer folket til å gjøre.

Men i vår toårsmarkering av en folkebevegelse  og i et politisk klima som har kjølnet og hardnet mer enn jeg klarte å forestille meg den gangen for to år siden, så er denne erfaringen noe vi må holde fast i og knytte håp til. Når motløsheten kan tynge oss i møtet med en politisk retorikk og en praktisk politikk, både nasjonalt og internasjonalt, som lager skillelinjer, øker konflikter og undergraver fundamentale sivilisasjonsbyggende menneskerettigheter – da må vi huske den kraften som fortsatt ligger i folkets valg og vilje.

Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være.

Det bevegelsen viste da det gjaldt, det representerer et folk som fortsatt er der. Som kan sette egeninteresser til side og jobbe sammen for menneskeverd, humanitet, verdighet og rettigheter. Vi må huske dette. Vi har vår frihet til å være det folket og de menneskene vi ønsker å være. Vi kan stemme for det vi mener er rett og vi kan handle rett i det praktiske livet – som enkeltmennesker og fellesskap.

Folkebevegelser har beveget verden igjen og igjen gjennom tidene. Én og én og én har sluttet seg sammen til et fellesskap, som har kjempet, handlet, krevet og holdt ut – for det de har trodd på. Da er man ikke lenger bare én og én og en – da er man en bevegelse, en kraft, en makt. Slik har verden endret seg før, slik har seire blitt vunnet. Det vil skje igjen. Skritt for skritt. I en slik historisk kjede av kamper og bevegelser føyer Refugees Welcome-bevegelsen seg inn.

Den tanken er en verdig markering av to års felles kamp.

 

Tidligere publisert på antirasistisk.no

Vi har ikke lært av historien

Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Ikke alle slapp unna, vi har i vår underlige menneskelogikk konstruert blodsoverført skam, der besteforeldre som beviselig var på feil side, avtvinger arvet skam. Men for de fleste av oss kan vi fortie stripethet og en landssvikdom her og der – og inngå i det store renvaskede «vi».

«Vi må lære av historien,» fortsetter vi å forkynne, mens vi begrunner historiefaget, sender ut de hvite bussene og går på museum. Lære for å ikke gjenta, sier vi. Lære. En læresetning som igjen og igjen beviser sin meningsløshet, ved at vi hele tiden vender blikket bakover mens vi forkynner dette budskapet. Vi sier at vi skal forhindre at fortida gjentar seg – mens vi alle ser og vet at vi forlater fortida hver eneste dag, fortida blir til skrevet og lest historie, festet i begreper og forståelser – og forlatt. Den gjentar seg jo faktisk aldri. Mantraet er meningsløst.

For skal vi lære av historien må det være for å identifisere holdepunkter i vår egen tid, klare å tenke klart, gjøre valg og stå for det rette i vår egen tid. Først når vi klarer dette, kan vi si at vi har lært.

På ruinene av andre verdenskrigs Europa og verden måtte en ny sivilisasjon reise seg. Skammen, sorgen, tapet, regimesammenbruddene og sivilisasjonssammenbruddet måtte på godt og vondt danne basis for en ny tid, en ny måte å være mennesker i fellesskap på. Det vil alltid være diskuterbart hvor godt vi klarte det. Etterkrigstida innebar nok av splittelser og feilskjær. Men vi stablet opp internasjonale samarbeidsorganer og internasjonale forpliktende traktater om menneskerettigheter – fordi vi som samfunn, som mennesker sammen, ville noe bedre. Ville lære av historien for å skape en bedre framtid.

Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid?

Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper. Når virkelig «all men are created equal». Starter vi først å plukke vekk rettigheter og likeverd for noen grupper, så faller alt. Da faller menneskelighet, medmenneskelighet og sivilisasjon.

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere. I vår tid bruker vi dette til og med som argument for å være enda strengere. Det er en Catch 22 – vi nekter Safe Passages, og så klager vi på at menneskesmuglere erobrer markedet.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet. I vårt eget land lar vi midlertidighet være grunnvilkåret for enslige mindreårige flyktninger. Slik blir deres tilmålte tid i norske køyesenger og mottaksklasser ikke trygghet og omsorg – men et hån av traumatiserte barn og ungdommer som forstår at det er meningsløst å lære seg norsk hvis man allikevel skal kastes ut, meningsløst å få venner, meningsløst å prøve å stable opp et liv slik alle ungdommer prøver. Bare ny flukt, alene over grenser, i skjul, kan berge dem. Dette er vår skam.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv. Vi fratar de papirløse, de mest utsatte av alle, de som ikke kan returneres noe sted fordi faktisk ingen tar i mot noen uten papirer – dem fratar vi alt – ofte for resten av deres liv, til og med deres rett til å bli ivaretatt som syk, helt vanlig syk og utslitt og pleietrengende. Dette er vår skam.
  • I vår tid har vi europeiske statsledere som erklærer at menneskerettighetene kan tilsidesettes. Vi har egne statsråder som stolt hevder at en slett ikke trenger være enig med FN om behandling av flyktninger. Vårt eget land står langt framme i rekka over de som undergraver asylinstituttet.

Det sendes tydeligvis «signaler». Signaler om uønskethet, om rettighetstap, om meningsløshet og framtidsløshet. Resultatet er ny flukt, desperasjon, selvmordsforsøk og knekte liv.

Normalisering av forskjellsbehandling og av forskjellsblikket er grunnleggende alvorlig. Når det er så vanlig å diskriminere, fjerne rettigheter, endre begreper, – at vi ikke lenger ser, forstår, husker – og lærer av beretningene som skulle gitt oss lærdom og gitt oss retningslinjer i vår egen tid.

Vår skam er at vi lar alt dette skje og lar det framstå som noe normalt, noe som må skje, noe det ikke er noen grunn til å lage rabalder om. Skritt for skritt undergraves menneskeverd, menneskerettigheter, asylrett, barns rettigheter, vernet om sårbare grupper, og med på kjøpet vår egen verdi som samfunn som kan ivareta, ta vare på. Og vi aksepterer og normaliserer og bereder grunnen for enda skrekkeligere tiltak neste gang. Dette er vår skam.

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Vi kan alltid stille spørsmålet om hvorfor vårt fortidige «vi» lot dette skje. Hvorfor visste og forsto våre forfedre ikke hva som skjedde? Kanskje var det for ufattelig, for stort til å forstå. Men det som må være vår historiske lærdom av dette må nettopp være å forstå i tide, her og nå. Verne grunnleggende verdier, menneskeverd og sivilisasjon i tide. Ikke gjenta fortidas feil i nye versjoner.

Igjen stenger vi grenser, igjen sender vi ut. Igjen lar vi mennesker strande og gå til grunne bak gjerder der vi ikke ønsker å se. Vi toer våre hender, vi vasker våre hender, vi vender våre blikk vekk.

Vi rasjonaliserer og konstruerer argumentasjonsrekker om trygge land, om ankerbarn, om trygge soner og internflukt og tredjeland, om at redningsaksjoner på havet kan føre til mer flukt – og om at papirløshet er det samme som kriminalitet og da får en takke seg selv – og så snur vi oss vekk og følger med på tv og gleder oss til ferien, for sååå ille kan det da ikke være.

Dette er vår skam. Vi har ikke lært av historien. Vi svikter og undergraver nok en gang vår egen menneskelighet og sivilisasjon. Det vil være vår skamfulle byrde resten av våre liv.

 

Tidligere publisert som spaltist i Dagbladet 28. juni 2017

og som ekstern skribent på Antirasistisk.no 29. juni 2017

Verden er krevende – hva kan vi si til ungene?

Publisert som spaltist i Dagbladet 12. juni.

Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

«Jeg synes det er så mye som går galt nå». Tiåringens oppgitte utbrudd midt i matpakkesmøring og pakking av sekk, mens klokka går en tirsdags morgen. Dette er samme ungen som for over et år siden – da et virkelig valg av Trump fortsatt muligens kunne regnes som en dårlig vits – foreslo at hvis nevnte kandidat ble valgt, så burde alle egentlig evakuere til Månen eller Mars, innsiktsfullt basert på tanken om at et slikt valg ikke bare ville være katastrofalt for USA, men for hele kloden.

Men så er det ikke bare Mr. Fake News som er ute og går på morgennyhetene og i avisbunken, da. Det er krig og forfølgelser, bombing av barn, global oppvarming, drukning i Middelhavet, Standing Rock, dødsstraff og Nord-Korea, Manchester, Kabul og London Bridge, mobbing og kroppspress – og for mye plast i havet.

Verden og utfordringene overvelder oss. Det er klart det er for mye. Uansett om du er førti eller ti år. Og tida er knapp, skolen starter om et kvarter, storebror har tentamen og i kveld er det fotballkamp. Hvordan, når – og hvorfor, egentlig – skal vi snakke med ungene våre om verden?

Spørsmålene har ikke ett, men mange svar. Men for det første – som foreldre har vi blant mange, mange andre ansvarsfelt faktisk også ansvar for politisk oppdragelse, samfunnsmessig bevisstgjøring av egne unger. Vi har absolutt mye vi skal og må; sørge for tran og tannpuss, slutte med smokk og begynne med sykkelhjelm og argumentere mot snus – og høre i engelske verb og ha med regntøy. Ja, livet er fullt. Men familien er ikke bare en servicestasjon for å sørge for materielt påfyll og at døgnets og ukas timeplan blir fulgt og så legge litt kos på toppen. Familien og foreldre/foresatte er også den primære plattformen for barnas skritt ut i den lille og den store verden, ut i samfunnet, ut i mylder og mangfold og krav og kaos utenfor hjemmets vegger og vern.

Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt; livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Derfor er det vårt ansvar som foreldre.

Når temaet politisk oppdragelse settes på dagsorden, så er fokus gjerne på skole og barnehage, læreplan og profesjonalitet. Men, igjen, primæransvaret ligger på familien og foreldrene. Det er der vi alle starter. Krevende, men sant. Det vi gjør, den samtalen og den veiledningen, det fellesskapet og den støtten som gis, eller ikke gis, i hjemmet har virkning på veien videre. Som foreldre skal vi skal ikke bare oppdra rike, beskyttede barn i materiell velstand. Vi må også vise dem at samfunnskunnskap og engasjement teller. Vi har ansvar for å oppdra ansvarlige verdensborgere som forstår at verden trenger dem – ikke bare fordi de har lært det på skolen, fordi det står i læreplanen, fordi de har hatt det i lekse, men også fordi de har sett at dette er noe som vektlegges i hjemmet og blant mennesker de har nær seg.

Barn blir langt oftere omtalt som «objekter» for politikk, som noen som politikken omhandler og gjelder, enn som egne aktører. Vi diskuterer barnehageplasser, kontantstøtte, barnevern og skolepolitikk som politiske tiltaksfelt som omhandler barn – men uten at barn selv regnes med som aktører.

Men skal en møte framtida på egne bein, så må en være en aktør. En må ha kunnskap og en må ha trening i å reflektere og ta standpunkt. Mennesket, store og små, er til som «mennesket-i-fellesskapet». Vi er sosiale, ansvarlige, samfunnsbyggende – sammen. Vi er ikke bare løsrevne, rettighetshavende og forbrukende individer. Og barnet i familien skal gå inn i og selv skape mange, mange nye fellesskap gjennom hele sitt liv – og finne sin plass og sitt ansvar.

Det finnes en vedvarende pedagogisk myte om det frie barnet som danner seg selv. Dette kan knyttes til Roussaus idé om naturbarnet som skulle skjermes mot sivilisasjonens skadelige påvirkning. Vi kan også knytte det til (post-)moderne individorientert tenkning som fristiller barnet fra slekt, tradisjon og kontekst; vi vektlegger – med rette – at barna våre skal skape sin egen vei og ikke føle at de er pålagt å kopiere foreldres veivalg og meninger. Myten om naturbarnet er vakker, kanskje – men en myte like fullt. Det kontekstfrie barnet finnes ikke.

Å gi barnet frihet og rett til å finne sin egen vei, må innebære både å vise barnet verden, ledsage i forståelse og vise muligheten for å ha og stå for ulike meninger.

Dette inkluderer fundamentale verdier som respekt for ytringsfrihet og demokrati og vektleggingen av skille mellom sak og person. Vi må kunne vise barna at vi kan godt ha en saklig uenighet selv om vi har en nær personlig relasjon. Dette er blant de grunnleggende elementene vi kan velge å formidle til våre barn og som i langt større grad støtter opp om selvstendighet enn det å legge lokk på saker, snakke om «noe enklere» og/eller usynliggjøre egne standpunkter.

Naturbarnmyten fristiller foreldre fra ansvar på samme måte som tidsklemmestress-paradigmet vårt og vår institusjonalisering av det pedagogiske ansvaret for politisk oppdragelse. Tanken blir at enten utvikler barnet sin bevissthet og ansvarsfølelse selv – eller så tar skolen seg av det. Uansett skal jeg som foreldre ligge lavt og ikke påvirke for mye. Dette advarer jeg altså mot. Å ligge lavt, unngå temaer, å ikke ha tid – er like mye et signal om voksenhåndteringen og blikket mot verden som det å gå inn i temaer. Men da er det et signal som nettopp legitimerer avstandstagen og ansvarsfraskrivelse. Er det den ballasten vi skal gi barna med på veien?

Når barn blir drept i det de går ut av et konsertlokale, da står verden stille og skrekken senker seg over oss – og da stiller Supernytt og barnepsykologer opp med råd om hva vi bør si og hvordan vi bør snakket med barnet vårt. Det er bra. Vi trenger alle råd i kriser. Og barna må få vite både at vi vet og at vi vet noe å si.

Du kan være ganske sikker på at barn i de fleste aldre får vite om det verste også dersom du holder munn. Men da mister de din stemme, din medrefleksjon, trøst og forklaring. Så lytt og bruk rådene.

Men verden er ikke bare akutte kriser. Vi våkner alle når de forferdelige tingene skjer – og vi vet at det må snakkes om. Men dersom krisene og katastrofene blir den eneste anledningen for å formidle kunnskap og undring over verden til og med ungene våre, så skaper vi et alt for krevende verdensbilde for dem. Krisene er jo tross alt fortsatt unntaket. Hverdagspolitikken er grunnsteinene. Derfor må samfunn, ansvar, demokrati og debatt også være en del av den dagligdagse samtalen med barn og unge i hjemmet, ikke bare når bombene går av. Det må vi ha tid til og rom for. Vi skal være et filter som bidrar til å tilpasse til barnets alder og personlighet – men samtidig også en kanal som åpner opp, tydeliggjør, forståeliggjør og forklarer.

Verdenskartet vårt over kjøkkenbordet er fillete i hjørnene, så hardt brukt er det, måltid etter måltid – der kan vi forklare og se sammenhenger, historisk, politisk, geografisk. Ukraina, Venezuela og Libanon blir konkrete steder fordi vi vet hvor de ligger – kan se sammenhenger i tid og rom. Hverdagslivssamtalen må være fundamentet som gjør at vi takler de akutte krisene bedre. Ikke minst gir hverdagslivssamtalene håp fordi de viser at vi er mange som tar ansvar for utfordringene i verden, lokalt og globalt, skritt for skritt, dag for dag. Det er et viktig budskap til barn og unge.

Håpet ligger i ansvaret, debatten og fellesskapet. Der er det mange som bidrar. Der kan en være med. Vi kan snakke om frivillige organisasjoner på alle nivåer, om offentlig debatt i media og ansvar i skolegården, om valg til Storting og om FNs ansvar og fundament. Verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling eller etter en fastsatt timeplan. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie, verdier og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig. Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da. For å klare dette må vi også legge til grunn at familieliv faktisk tar tid. Familieliv kan ikke bare være en restkategori som en bare tar seg tid til når alt annet er levert og gjort.

Med dagens fokus på alt som skal presteres og leveres utenfor familielivet fratar vi oss ofte et rom for den indre samtalen i familien utover å få kabalene til å gå opp slik at vi fortsatt kan levere alt det vi skal ut av hjemmet hver dag.

En fundamental oppgave i omsorgen og oppdragelsen av et barn er å gi barnet bevissthet om at det teller hva de gjør med livet sitt, dag for dag – og i livet som helhet. Vi er alle små, men med en bevissthet om at de små skrittene i livet teller og at store skritt også er mulig, mobiliserer vi barn – og kanskje også oss selv – til å leve ansvarlig. Dette er et opprør mot å videreføre vår innarbeidede, undertrykkende kulturarv symbolisert med Jantelovens bud om at du «ikke skal tro at du er noe». Det er å vise barn – vise mennesker – at alle skal tro at de er noe. At det teller det hver og én gjør. Du er ansvarlig for dine ord og handlinger. Bare aktører har ansvar. Menneskeheten har hatt omfattende oppgjør med brikke-tankegangen, med ideen om at en «bare» er en viljeløs og ansvarsfri brikke i et system. Over alt har Nürnbergdommene blitt selve symbolet på at vi ikke aksepterer ugjerninger legitimert med ordrer og passiv lydighet. Dette må også være budskapet vi møter barna med.

Dagens overveldende medieformidling, vrimmel av virtuelle virkeligheter og mulighet for å oppleve seg selv som aktiv bare en «liker» en post i sosiale medier – kan redusere noen og enhver til en klikker og kikker til tilværelsen – i stedet for en aktør. Men vi kan ikke bare være tilskuere og emotikon-leverandører til verden. Det skylder vi barna – og det skylder vi samfunnet. Det å tro at en er noe, er ikke å heve seg over andre. Det er å ta ansvar. Da trenger vi å kjenne systemene, rettighetene og demokratiets muligheter. Dette er politisk oppdragelse. Det er det vi bygger på.

Samtidig hører det med at i unntakstilfeller gjelder også systemenes nødutganger. Noen ganger må vi til og med må lage bråk og gå mot autoritetene – fordi det er det som er nødvendig og ansvarlig. Lydighet er ikke alt. Tør vi lære barna våre det? Selv innen det postmoderne er barns lydighet og tilpasning fortsatt et formidlet ideal. Det er fredelig når barna bare hører etter og ikke stiller spørsmål og stiller krav. Men er det en farbar vei? Vi vil jo ha et klokt, reflektert og demokratisk samfunn. Det er det beste grunnlaget for å håndtere kriser, utfordringer og hverdagspolitikk. Opplysning og refleksjon må da naturligvis være grunnleggende i skole og andre samfunnsinstitusjoner. Men familiene og hjemmene som barnas første og nærmeste arena må være selve kjernen. Det er der alt starter.

Unger som skal vokse opp til å greie seg selv må ha med seg en ballast hjemmefra som dreier seg om mer enn å kunne smøre egen matpakke, levere lekser i tide og selv kunne bestille spinnere på nett. De må bli snakket med som framvoksende aktører som har rett på informasjon og refleksjon – og plikt til å ta stadig mer ansvar selv. En bevissthet om foreldres grunnleggende ansvar for å oppdra ansvarlige samfunnsborgere er avgjørende for oss alle.

Skjevt Brennpunkt om Storskog

Det var ikke sykler som kom til Norge over Storskog, det var mennesker. 5500 individer.

Det er helt strålende at «Brennpunkt» setter sitt skarpe søkelys på håndteringen av flyktningankomstene over Storskog i fjor vinter og på konsekvensene for relasjonen til Russland. Men den beretningen som ble formidlet fra NRK 28. mars var både mangelfull og skjevt vinklet.

Vinkling og omfang har naturligvis NRK full anledning til å velge, men det er behov for å utfylle bildet. En hovedinnvending er hvordan den politiske og praktiske håndteringen av flyktningankomstene i all hovedsak framstilles som knyttet til et kapasitets- og logistikkproblem – for Norge – i tillegg til å ha en utenrikspolitisk side overfor Russland.

En alternativ vinkling ville være å synliggjøre at dette handler om enkeltmennesker på flukt, mennesker som søker trygghet, barn og voksne som trillet sykler over en grense så langt nord og øst som en kan tenke seg i Norge i høst- og vinterkulde. Uansett politisk syn på innvandringsregulering og asylpolitikk, så er dette mennesker med egne liv og rettigheter. Dette er mennesker som fortsetter å være på flukt når Norges kapasitetsutfordringer løses av daværende statssekretær Jøran Kallmyrs kjappe grep og beordringer. Reportasjen het, symptomatisk nok, «Sykkelberget», og vi ser avslutningsvis at berget av sykler destrueres og fraktes bort. Men det var ikke sykler som kom til Norge, det var mennesker. 5500 individer.

Dette fører oss videre til den ensidige framstillingen av juridiske aspekter ved Storskogsituasjonen. Professor Peter Thomas Ørebech får redegjøre for sine synspunkter på grensehåndteringen uten at alternative synspunkter fremmes. Jøran Kallemyr får skryte av at Justisdepartementet kjørte gjennom en rekordrask saksbehandling av lovendring – en hurtighet som i alle andre sammenhenger ville og burde bli møtt med kritikk for å være uforsvarlig og udemokratisk.

Vi må stille spørsmålet om hvorfor «Brennpunkt» underkommuniserer det juridiske aspektet fra flyktningenes synsvinkel. Juss handler ikke bare om hva en nasjon kan tillate eller forby med hensyn til egne grenser, men ikke minst også om rettssikkerhet for individet og enkeltmenneskets rettigheter. Og – ikke minst handler politikk om en reell avveining mellom ulike prioriteringer. Det blir ensidig vektlagt hvordan Norges kapasitetsutfordringer skal løses av hensyn til Norge alene – ikke hvordan folkerett, menneskerettigheter og nasjonalt og internasjonalt ansvar i en global fluktsituasjon skal håndteres samtidig.

Tidshoppet midt i beretningen er meget påfallende. Slik «glemmer man» utsendelsesrundene Operasjon Vinter I og Vinter II, som helt faktisk var utsendelse av asylsøkere – uten realitetsbehandling av søknader. To jemenitter, sendt ut i januar, var i direkte fare for videre utvisning, med visum som gikk ut samme dag som utsendelsen. Norge sendte dem ut, mens aksjonister tok ansvaret for å dokumentere og få omgjort vedtaket for å hindre videre utsendelse til Jemen. Begge ble hentet tilbake til Norge i siste øyeblikk for ordinær asylbehandling. Hvor er «Brennpunkt»s blikk på det politisk uholdbare ved en slik undergraving av asylretten?

Den norske regjeringen hadde erklært at retur til Russland var «trygt», bussene skulle gå. I minus 30 til minus 40 grader. Videre usynliggjøres også hvordan aktivistoppmerksomhet, medieoppmerksomhet og sivilt mot av lokale faktisk stoppet den siste beordrede bussutsendelsen, der blant annet barnefamilier skulle fraktes over grensa i vinterkulda.

Denne utsendelsen omfattet mennesker som i dag har fått opphold i Norge etter individuell saksbehandling, slik de har rett til. Dersom de hadde blitt fraktet til Russland hadde de enten blitt arrestert eller deportert videre tilbake til krig. Russlands ikke-fungerende asylsystem er ikke tema i reportasjen. Det sammenfaller med det manglende individ- og rettighetsperspektivet, men det er fortsatt et politisk ansvar som burde vært belyst. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot returer til Russland. Dette er ikke reflektert inn.

Helt på slutten listes det opp en slags statistikk over Storskogflyktningene – hvor er de nå? En betydelig andel er «i andre land i Europa» eller «på ukjent adresse». Det som da ikke tydeliggjøres er at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs tilnærming til saksbehandling innebar at hundrevis av mennesker satt i uvisshet i opp mot ett år. Regjeringens budskap var at sakene deres ikke skulle behandles. Asylsøkerne skulle returneres til Russland, uansett hvilken type visum de måtte ha. Listhaugs påstand om at avtalen med Russland var slik fikk trenere saksbehandlingen helt til november 2016 – lenge etter at det var åpenbart at Russland slett ikke har tenkt å ta disse imot.

Hva gjør en familie på flukt da? Norge vil ikke behandle din sak og Russland vil ikke ta deg i retur. Du har ingen steder du kan sendes ut til. Framtida innebærer å være usynlig, papirløs og rettighetsløs i Norge. Er det rart at mange da har sneket seg over ei grense og havnet på «ukjent adresse», på flukt igjen? Slik behandlet vi altså mennesker på flukt. Skremsler og utrygghet stimulerer ny flukt, ut av et Norge som ikke var trygt nok. Og den politikken som ligger til grunn for dette legitimeres dessverre ved «Brennpunkt»s vinkling, der Norges kapasitetsproblemer og grenseutfordringer er hovedfokus.

Det er grunn til å spørre om hvorfor tidligere justisminister Anders Anundsens og Listhaugs styringsansvar og parlamentariske ansvar overhodet ikke nevnes i reportasjen. Listhaugs informasjonsansvar overfor Stortinget om avtaleverk og returer til Russland er et hovedelement som burde vært satt opp mot Kallmyrs selvskryt i reportasjen.

Motvekten som kunne balansert en slik framstilling fantes både den gangen og nå. Folket i Sør-Varanger har den historiske erfaringen med seg om flukt fra brente bygder og om nødvendigheten av å stille opp for hverandre. Manglende forståelse fra sør om omfang og bistandsbehov er de nok også vant til. Lokalsamfunnet, sivilsamfunnet og aksjonister over hele landet arbeidet sammen og løftet motvektsperspektivet mot regjeringens linje. Storskog ble satt på dagsorden nasjonalt og internasjonalt. Utsendelsene ble stanset – og deretter ble den evige rettighetskampen for individuell, rettsstatsbasert saksbehandling videreført av de samme forkjemperne. Fordi dette gjelder enkeltmennesker, hvert enkelt menneskes rettigheter.

Først publisert i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/kultur/det-handler-ikke-om-sykler-men-om-mennesker/67455310

Når mørket er som mørkest…

Luciadagen og juletida her i nord handler mye om å tenne et – og mange – lys mot mørket som omgir oss. Mørke og kulde og kamp mot naturkrefter har vi mye erfaring med, vi som bor i denne vesle avkroken av verden langt mot nord. At lys må tennes og varme gjøres opp – for at vi i det hele tatt skal overleve – og for at vi skal kunne ta vare på hverandre, det vet vi jo, innerst inne.

Kanskje har vi glemt hvor hardt livet egentlig kan være – her vi har pakket oss inn i glava-fylte hus, med flislagte bad og varmepumper og har et oljesmørt velferdssamfunn som polstrer oss så godt at folk  til og med gidder å bruke energien sin på fikst formulerte iritasjoner over at marsipangrisene visstnok ikke følger kalenderen.

Når perspektivet blir så snevert – så er det ikke rart at de store kampene går oss forbi. Nærsynthet er trygghet. Fokusere på det vi kan strekke hendene ut til og ordne selv, eller eventuelt slå sure kommentarer om at «sånn er det blitt, gitt». Mye trygghet i det.

Så slår det oss allikevel i en mørk desembermorgen i en skoleaula – eller i skumringen i en barnehagegarderobe, der unger som snubler i side skjorter nok en gang synger seg rett inn i hjertet og viser oss hvor sårbare vi er. Der er lyset – i mørket. Det lyset vi trenger, i den mørkeste desembertida, der vi går oss vill i nettbutikker og gløgg og girlandere og reklamekataloger som forteller oss at auberginefargede juleduker er det rette i år….

Det er snørrete unger i strømpebukse og hvit skjorte bakfram som lyser opp og viser oss vei. Fordi de er små. Fordi de er sårbare. Fordi sangen er vakker og enkel. Fordi de trenger oss – og vi trenger dem. Og fordi budskapet er det sentrale:

Lyset mot mørket. Lyset som skal berge oss, fordi vi deler det og trenger det sammen.

For ja, gode folk. Verden er fortsatt forferdelig vanskelig. Livet er fortsatt forferdelig hardt. Utenfor glavavarmen og marsipandiskusjonene og aubergine-dukene, som vi klamrer oss til.

I dag sender sivilbefolkningen i Aleppo sine siste farvel til verden. Sine siste farvel! En ødelagt by. Og nå kommer henrettelsene. Svart senker natten seg.

I dag famler ungdommer vi ikke stilte opp for, med sine første dager i et farefylt Afghanistan, for mange et land de aldri har bodd i selv. Fanget, sendt ut, alene. Natten er mørk og stum.

I dag sulter barna i Jemen. I dag bor over 60 000 flyktninger i elendige leire i Hellas, 200 000 i Italia. Skyggene truer.

Og i dag går nye båter over Middelhavet. La alle komme over i live!

Det er brutalt å la den vanskelige verden få være synlig for oss. Kontrasten til våre trygge julegater og julehjem blir så ekstrem at vi knapt nok makter det. Det er forståelig at vi ønsker å lukke øynene i vår følelse av maktesløshet.

Men – «Når mørket er som mørkest og ingen klokker slår (og her låner jeg i vilden sky Odd Nordstogas tekst) – da virker det som natten har vart i hundre år…» – det er da vi ikke kan være tause .

Det er da vi må huske vår oppgave på jorda.  La lyset mot mørket minne oss om det. At det vi er satt her på jorda til, er å ta vare på.

Ta vare på hverandre.

Beskytte et barn.

Verne mot det onde.

Rekke ut en hånd til en venn.

Hjelpe en ukjent.

Ta vare på jorda.

Gi skjul til den som er på flukt.

Dele brød og ild med den som er på vandring.

Bære byrdene for hverandre.

 

Hvis vi ikke lenger husker at det viktigste vi gjør, er å TA VARE PÅ, da mister vi vår egen menneskelighet.

Da slukker lysene.

Men det lar vi ikke skje.

 

Ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Avskjedsreplikkene fra flyktningene avslører desperasjonen: «Please, bring my baby!», «You can’t leave us here!»

 

Frokostkø i Souda

Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt.

Jeg anklager oss som samfunn både for å bryte med vårt verdigrunnlag og vårt ansvar i verden – og for å ikke ta ansvar for de humanitære og menneskerettslige konsekvensene av politiske beslutninger. Som europeisk borger krever jeg at vi tar ansvar – i fellesskap.

I stedet for et slikt fellesskapsansvar er det nå mange steder bare frivillige enkeltpersoner, små grasrotsgrupper og enkelte NGOer som tar jobben med å hindre at folk på desperat flukt sulter, at gravide og småbarn må sove i gatene, at frustrasjon og nød tar overhånd – med å forsøke å kompensere for det kaoset og den humanitære katastrofen som de politiske beslutningene har forårsaket.

Jeg er naturligvis glad for å kunne bidra som frivillig, direkte i praktisk arbeid. Men jeg forsvarer ikke et samfunn som snur ryggen til de svakeste, bevisst lager ordninger der tusenvis av mennesker blir etterlatt i et humanitært vakuum og der det bare er frivillige som står igjen for å berge humaniteten.

På Chios sto tre små frivillige organisasjoner for all mat til de ca. 12-1300 beboerne i de to leirene i og ved Chios by. Tre enkle måltider om dagen. Finansiert av gaver, tilberedt og servert av frivillige.

Rundstykke og en frukt til frokost. Grønnsakssuppe i et pappkrus til lunsj og kvelds. I blant kom en gresk husmor med en boks med kaker eller kjeks. Frivillige grupper står også for utdeling av klær og hygieneartikler. Ca. 40 % av beboerne i leirene er barn. Hver tredje kvinne i aktuell alder er gravid. I leirene bor flere helt nyfødte babyer født i Hellas etter flukten over havet, enslige mødre med store barneflokker, barn med skuddskader fra Syria, barn som er døve etter bombeangrep.

13064764_10153429890981044_7191197246465147152_o

Vilkårene er svært enkle. Det er kaldt vann tilgjengelig, stort sett, men ikke alltid. Noen bor i små campingtelt, noen under åpne presenningtak, noen stuet sammen i FN-containere, noen i store idrettshall-lignende telt der hver familie eller person har sitt lille teppe i rekka på gulvet, uten skillevegger, uten noe privatliv – på ubestemt tid. Lus, skabb og infeksjonssykdommer er vanlig. Varmen vil øke helseproblemene. Ingen av de som bor i leirene ønsker å være der. Men vi – Europa – har i vår trang til å beskytte oss selv – laget et system der de er tvunget til å bli der. Akkurat der. Lenge… Og så overlater vi til gaver og frivillighet å sørge for at det «går bra». Kan vi virkelig stå for det?

«Jeg vil ikke ha mat eller sko av deg,» sa en desperat trebarnsfar. «Jeg vil vekk herfra. Vi har passert dødstrussel etter dødstrussel for å komme hit, til frihet. Og så må vi bare sitte her på dette teppet. Uten informasjon, uten framtid.».

De greske øyene har mottatt tusenvis på tusenvis av båtflyktninger. Greske og internasjonale frivillige har drevet døgnvakt, reddet mennesker i land, sørget for klær, varme, mat og medmenneskelighet.

Situasjonen er nå endret. Båtantallet har gått ned, men i stedet er alle flykninger ankommet etter 20. mars, strandet på øyene, fratatt muligheten til å reise videre, til å ta valg for sine liv. Ett eneste valg har de igjen: Søk asyl i Hellas, eller velg frivillig tilbakesending til Tyrkia. Alternativet er deportasjon til Tyrkia. «Dette er ikke et valg, det er tvang,» sa en av flyktningene.

Strandet på øya betyr at mens de venter på en asylbehandling som ikke engang er igangsatt, ikke har noen muligheter til å påvirke egne livsvilkår. De er helt avhengige av denne frivillige hjelpen, dette rundstykket, denne tannkremen eller denne brukte solhatten til den solbrente ettåringen. Stengte grenser og øyer en ikke får forlate, fører til en opphopning av flyktninger i limbo, mennesker med store behov, som Hellas ikke er i stand til å dekke. Informasjon om søknadsprosessen er svært mangelfull. Uro og frustrasjon vokser.

Den alvorligste fortellingen fra Chios handler om den tredje flyktningeleiren på øya, interneringsleiren Vial, med sine piggtrådgjerder og stengte porter. Den ble etablert som en europeisk Hotspot for registrering, noe som sikkert virket som en brukbar idé den gang grensene nordover fortsatt gjorde det mulig å reise videre i Europa – og kanskje til og med fram til 20. mars, da ferja til Athen fortsatt brakte båtflyktningene videre fra øya. Men bestemmelsen om at flyktningene nå ikke skal forlate øya, har brakt Vial i en håpløs situasjon. Styringen med Vial virker preget av vilkårlighet og manglende innsyn – og den humanitære situasjonen er tilsvarende alvorlig.

13078300_10153483568566641_1480319835_o

De som sitter her, ble fengslet, ikke for en forbrytelse, men fordi de søkte tilflukt i Europa på en dato som ikke passet oss. Her er det også barn i alle aldre, syke, gravide og andre med spesielle behov. Nye greske hastelover gir adgang til fengsling i 25 dager uten dom.

Det har vært stadige rapporter om matmangel, alvorlig mangel på næring for de minste barna, opprør og overgrep inne i den lukkede leiren. Frivilliggrupper som tidligere fikk dele ut mat inne i Vial eller gjennom gjerdet, var plutselig nektet adgang i perioden jeg arbeidet på øya. Vi ble også nektet å levere mat gjennom gjerdet og vi ble til slutt nektet å snakke med flyktningene gjennom gjerdene. Denne mangelen på innsyn og kontroll med vilkårene i leiren, er alarmerende.

Den dagen jeg reiste fra Chios, slapp halvparten av flyktningene ut noen timer – men da de frivillige møtte opp på kvelden med suppekjelene fulle, var alle innestengt igjen. Siden har det dukket opp en regel om at de som har sittet inne i 25 dager, skal være fri til å gå ut. Men vilkårligheten understrekes av den manglende prinsipielle forskjellen mellom Vialbeboerne og de som lever i de åpne leirene og som faktisk selv rømte fra Vial for noen uker siden. Hvorfor gjelder helt ulike vilkår? Og så må en spørre seg om hvem som avgjør denne praksisen? EU? Hellas? Enkeltstående vakter en tilfeldig dag i leiren?

Denne kaotiske og krevende situasjonen er rammet inn av en rekke politiske beslutninger. Det er ikke en uforutsett naturkatastrofe som ligger til grunn. Dette er bevisste og villede beslutninger der

Europa, anført av EU, men godt støttet av f.eks. Norge, lar et krise- og konkursrammet Hellas med alt for lite ressurser sitte med ansvaret for over 50000 strandede flyktninger. Disse beslutningene omfatter stengte nasjonale grenser, stadig strenger nasjonal asylpolitikk i ulike land, den menneskerettighetsundergravende EU-Tyrkiaavtalen og stadig nye ideer og påstander om hva som er «trygge returland».

Resultatet er stor humanitær krise og et ansvarsvakuum både på de greske øyene, i Pireus, i nord-Hellas og langs balkanruta. Dag-til- dag-krisehåndtering overlates til enkeltstående frivillige. Samtidig opplever vi stadig oftere at hindringer legges for frivilliges arbeid og innsyn, frivillige fengsles og nektes adgang.

Jeg er en stor forkjemper for frivilligheten og enkeltmenneskets ansvar. Jeg oppfordrer alle til å ta i et tak for det gode i verden – og å gi frivilligheten gode rammevilkår. Vi er mange som igjen og igjen er villige til å brette opp ermene og stille opp, på greske strender, på Tøyen, i Kirkenes eller i Idomeni.

Men når vi som samfunn tar beslutninger, skal disse også være demokratisk fundert, det skal være offentlig innsyn i premisser og konsekvenser og det skal være et felles offentlig samfunnsansvar også å følge opp konsekvensene av disse beslutningene. Dagens kollektive ansvarsfraskrivelse er en alvorlig moralsk utfordring for vårt Europa. «How can you leave us here?!» Ja, hvordan kan vi?

 

klesvask

Kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 10. mai, 2016.

Budskap til mine barn: Det teller det du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem – eller i klasserommet. Vi forteller – og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar – stort sett, tror jeg – til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre – tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre – er en tidsbegrenset moral – gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid – uansett om vi er det bevisst eller ikke – i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt – gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land – og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden – forklare – sette ting i sammenheng – gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar – da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for – men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst – så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 


Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Hva kan vi lære av historien? Ord på Holocaustdagen.

«Vi må lære av historien» sies det. Eller «Historien gjentar seg». Eller «Vi må sørge for at historien ikke gjentar seg.»

Men hva kan vi egentlig lære av historien?

Det mest sentrale kjennetegnet ved «historie», forstått som fortidige hendelser, er at de er forbi. Det er over.  Slutt. Historien har vært og  kommer faktisk ikke til å skje igjen, uansett hvor mye eller lite vi har lært.

Vi kan lære oss om fortida, vi kan lære oss mye nyttig og interessant – og ikke minst viktig – men vi kan ikke lære hvordan vi skal leve i nåtid og framtid. Dette gir historien ikke anvisninger for.

«Historie», forstått som beretninger om fortida, viser oss at alt endrer seg og at ingenting vil kunne skje omigjen.

Men det viser oss noe mer. Historie forteller oss at mylderet av unike hendelser verken er gudegitt eller skjebnegitt. Noen ganger er historiens gang sterkt påvirket av naturkreftene – men også alltid, alltid med et menneskelig handlingsrom og påvirkningsrom og ansvar i sentrum.

Historien er foranderlighetens og påvirkelighetens budskap. Og dermed er det også beretningen om menneskets ansvar og menneskets tilkortkommenhet.

På en dag som denne – da vi med all rett minner hverandre om Holocaust og fortidas grusomheter – så kan vi også minne hverandre om at historien ikke gjentar seg. For «historie» – forstått som begivenheter i en eller annen nær eller fjern fortid – er enkeltstående unike begivenheter, engangshendelser. Unike koblinger av hendelser, menneskelige valg, feiltrinn, tilfeldigheter, godhet og ondskap. Ingen slike unike koblinger vil skje igjen på nøyaktig samme måte. Når det skjer noe som ligner, er det nettopp fordi vi har skrevet historie om det fortididge, beretninger der vi har gjort et utvalg, tegnet et forløp, et mønster, noen sammenhenger – som kan gjenspeiles i nye enkeltstående hendelser.

Men selve den gamle hendelsen gjentar seg ikke noensinne. Holocaust gjentar seg ikke. Men verden er full av grusomheter fortsatt. I vårt nødvendige og viktige møte med fortida gjennom beretninger, vitner og markeringer, på slike dager som i dag og alle dager, så må blikket også rettes utover og framover. Mot nåtidas og nye nåtiders utfordringer til oss.

Vi går blindet mot framtida dersom vi bare er fokusert på å ikke gjenta fortidas feil. Fortidas feil kan bare lære oss om vår menneskelige feilbarlighet, menneskets ansvar, kampenes og valgenes og den kritiske evnes viktighet – og  all tings foranderlighet og uselvfølgelighet.

Det er slett ikke lite. Men det er ikke nok. Det er alltid nye kamper. Det kan vi i hvertfall lære av historien.

 

 

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.

Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.