Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

Opprinnelig publisert her, 7. mars, 2014.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål – frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester – hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne – eller hoppe i Holmenkollen – ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge – og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige – til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar – når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen – da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet – langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser – så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt – vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn – alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges – og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle – og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering – nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel «Mer biologi. Mindre frihet.» i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.


(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Når kvinnene får stemmer.

Overskrifta kunne vært «Når forkledamene får stemmer». Men mitt poeng er enda bredere – så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål – de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn – og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) – og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre…. Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt – hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently – omtrent i fjor på denne tida – dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser – så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten – at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil – men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer….)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer – og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen – men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så – hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer – men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet – pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer – så blir det tydelig at vi er mange – og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere – så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg – også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie – på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger, her – og på min tidligere blogg, her.

8. mars, 2013. La denne dagen bli god.

 

Opprinnelig publisert her.
 
 
«Hva er det vi vil? 
Drømmer og utopier sier de kloke menn, 
de som er kalde av hjertet. 
Hør ikke på dem lenger! 
Livet er ikke bare hus, og mat og penger. 
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, 
alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag. 
Det haster, det haster i dag!
Vær utålmodig menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige korte liv.
Det gjelder vår jord.»
(Inger Hagerup)

La denne dagen være merket av at vi har leste historie og vet noe om verden. At vi kan være takknemlige for alle våre privilegier på dette vesle punktet i historien og i dette overflodshjørnet av verden – og kan tenke at vi kan bruke våre privilegier, våre ord, våre rettigheter til å kjempe for kvinners rett og rettigheter i andre deler av verden. Vi er ikke i mål. Vi kommer aldri i mål. Vi er «bestandig på vei» – og det teller hva vi bruker ordene og kreftene våre på!

La denne dagen gjelde mer enn penger. Det er ikke slik at alle livets verdier kan telles. (Vi har mange penger å telle i dette hjørnet av verden. Det forplikter. Også til å løfte blikket og se at vi har ansvar for mer enn pengesamling.)

La denne dagen handle om alle mennesker. Om kvinner og menn, voksne og barn, som skal leve gode og ansvarlige liv i et samfunn vi deler.

La oss klare å ha voksendiskusjoner om familieliv og arbeidsliv og samfunnsliv og økonomi som også kan handle om barndom som noe mer enn et tidsklemmeproblem som må løses med flere institusjoner og økonomiske ordninger. Barndommen er ikke et problem. Det er starten på livet. Det er en gave – i den enkelte familie – og for samfunnet.

La oss kunne diskutere denne dagen – og alle dager – uten å latterliggjøre hverandre. Fulltid og deltid handler ikke om hvor gode eller kloke mennesker vi er, det handler ikke om at noen av oss bryr seg om barna mens andre tar ansvar for statsbudsjettet (eller at noen skulle være sååå tomhjernede og latterlige at de finner på å  skjære ut en gulrotblomst til matpakka – eller gå en tur i skogen med toåringen sin midt på dagen). Det er mange måter å leve kloke og ansvarlige voksenliv på. (Og kjære minister, dagens tekst fra deg har jeg vanskelig for å fatte – foreldres omsorg for egne barn er altså i følge barneministeren rett og slett mindre verdt enn utearbeid – da teller du virkelig bare penger, da mangler barndomsperspektivet helt, og ganske mye annet også. Vi – både ministre og stemmeberettigede og debattanter – har ansvar for å argumentere for og skape det samfunnet vi mener er bra – ikke bare bøye oss og si at «sånn er det». Det er for passivt. Nemlig.)

Men mest av alt vil jeg etterspørre blikket utover. Langt fra andedammen. Vi her i Norge kan velge. Ikke alt – men masse. Mer enn vi ofte tør å innse. Uansett hva ministeren og latterliggjørerne mener. Jeg synes vel vi har sånn omtrent nok «ordninger» nå. Valgfriheten er der. Det som hindrer oss er holdninger – ideer om hva som «går an» – ideer om hva som er «vanlig»  - hvor mye vi tør å ta ordninger i bruk og utfordre arbeidslivet og holdningene der – og hvor mye vi tviholder på økonomisk vekst og mer forbruk…

Men verden har større utfordringer til oss enn det. Hvis vi vil kjempe for noe mer enn oss selv – så er det nok å ta av. Kvinner og barn og menn – på flukt, i fattigdom og sult, i undertrykkelse og utnyttelse –  trenger våre ord og vår innsats.