Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.

 

Jeg ytrer meg om juleforbruk – og ønsker god jul

 

DSC04329

Det gnistrer i snø og solskinn. Jeg vasker golvet. Ungene bærer ved. Etterpå skal fuglebandet opp og til kvelden skal vi pynte tre – og pepperkakehus. Joda. Og vi har vært på butikken også.

Og så ytrer jeg meg litt innimellom, på NRK Ytring i dag om Den årlige kritikken – den rituelle kritikken av juleforbruket…

Du kan også lese teksten nedenfor.

*

Jeg ønsker deg en riktig god jul – slik som du velger å markere jula – og håper på alle gode mirakler og felles god innsats i møtet med verdens store utfordringer i det nye året. 

*

Høyt forbruk til jul – hva er egentlig problemet?

Tips til sensasjonelt nyhetstema i desember: I verdens rikeste land bruker vi masse penger på julefeiringa! På mat til verdens rikeste befolkning. På presanger til verdens rikeste barn (og voksne). På julebord for verdens rikeste ansatte. På å lyse opp nyttårsnatta med vanvittige mengder fyrverkeri. På ny neglelakk og lakksko.

Er du overrasket? Da er det bra at media kjenner sin besøkelsestid og opplyser oss om dette. Og i enhver reportasje om høyt juleforbruk får vi i tillegg møte en avdelingsleder i en elektrokjede eller en leketøysbutikk som forteller hvor utrolig mye alle kunder handler for om dagen og hvilken dyr sak som er «årets presang». Slik opprettholdes bildet av at «sånn er det», dette er normalt, alle – i hvert fall alle andre – er ute og kjøper I-padder, mobiltelefoner og utejulebelysning i bøtter og spann til jul. Og hvis du ikke deltar nok i all kjøpinga, eller hvis ungene dine «bare» får et par bøker, nye fargeblyanter og en genser til jul, så bør du nok lure på om du egentlig har det bra nok.

Vi lever i en forbrukskarusell som snurrer for fort og innholdstungt året rundt. Det bør absolutt tematiseres, analyseres og kritiseres året rundt. Så langt er jeg med.

Men hvorfor kommer denne kritikken av nettopp juleforbruket hvert eneste år? (Som er høyt, og som stiger, men faktisk ikke stiger mer enn det øvrige forbruket stiger.) Og på den annen side – hva er egentlig så galt med litt kritikk av et høyt juleforbruk?

Først to årsaker til den rituelle kritikken av juleforbruket:

Den ene er kulturell og den kan vi godt kan leve med. Dernest er det en mer samfunnskritisk bakgrunn, som vi bør ta mye mer alvorlig.

Dårlig samvittighet er et tradisjonelt renselsesrituale i vår kultur, som må til før vi kan tillate oss å nyte godene. Dette er klassisk norsk pietisme, omsatt i overforbrukets vokabular. Vi vet jo godt at vi egentlig er forplikta til å gå en lang og tung skitur før vi kan drikke den kakaoen (eller noe annet..) ved peisen med god samvittighet. Litt lidelse må til før nytelsen. Og jul er jo så koselig. Derfor bør vi rituelt piske oss selv litt for vår sløsing før jul – før vi drukner oss selv i ribbefett og gavepapir.

Det er nok godt at noen slike kulturelle ritualer henger igjen – også i vår avritualiseringstid. I et land som ruller flertallsbefolkningen i olje, fløte og honning, så kunne det være lett å bli sløv om ikke noen slike tankemønstre pirket oss litt i samvittigheten nå og da.

Mange er glad i å henvise til tradisjoner og hvordan alt var «før» – nå når det kommer til jul. Vi spiser billig ribbe fordi feit mat og ferskt kjøtt var sjeldent og dermed stas «før». Det er slett ikke noe galt i å ta i litt ekstra til høytid og fest. Tvert i mot. Høytider bør skille seg ut fra hverdagen. Jula har alltid skullet være noe ekstra.

Men problemet er når vi holder på det å skulle overgå hverdagen i materiell forstand – også i en tid der resten av året for de fleste av oss verken er mager, grå eller fattigslig. Når de øvrige 11,5 månedene i året for mange er overfylt av umiddelbar behovstilfredsstillelse og vel så det, blir det å skulle legge på noe ekstra på toppen til jul nesten vulgært.

Og da er vi over på det samfunnskritiske og viktige aspektet ved juleforbrukskritikken. En overgåelse av et allerede alt for høyt forbruksnivå er verdt både kritikk og samvittighetsvurderinger – av forbrukskarusellen året rundt. Selv om vi har «råd til det». Det er dette vi burde ha fokus på.

Da skulle en jo tro at medias repeat-budskap om høyt juleforbruk burde applauderes og heies fram som bevisstgjørende tiltak. Dessverre tror jeg dette tilslører mer enn det løser. Den dårlige samvittigheten kobles bare til selve juleforbruket, ikke til det underliggende hovedproblemet, helårsforbruket som gjør at ønskelistene og handlelistene før jul blir astronomiske fordi vi allerede har alt og må ønske oss noe vi slett ikke trenger. Skurret i samvittigheten før jul er raskt glemt når januarsalget lokker om noen uker.

Det årlige renselsesritualet før jul er helt greit. (Og dersom litt dårlig samvittighet fører til tyngre innsamlingsjulegryter eller pappkrus i kalde never rundt omkring, så har det da sin nytte for flere enn oss selv). Men det er slett ikke greit om vi lar dette skygge for den egentlige grunnleggende kritikken vi burde reise.

Problemet er jo på ingen måte om jula skiller seg ut, om jula byr på noe ekstra. Et ekstra lys i mørke og litt ekstra fett i kulda har vi alltid trengt her i nord. Problemet er den kjøpekarusellen vi lar svinge hele resten av året.

 

 

 

Huxley og oss. Klasseskillet er mekanikken.

DSC04333

Hva driver vi med i vår tid? Kan vi se oss selv og samfunnet vårt klart? Kanskje kan vi bruke avstandsanalyser for å gi litt perspektiv på vårt eget.

Jeg har gått til Aldous Huxleys framtidsroman Brave New World fra 1932 for å skaffe et slikt avstandsperspektiv.

De to tidligere delene av denne vesle fortids-/framtids-/nåtidsanalysen har tatt for seg henholdsvis Forbruket er fundamentet – og Familieavskaffelsen er limet.

Her kommer tredje del:

Klasseskillet er mekanikken.

Framtidssamfunnets menneskekonstruksjon er rasjonell og målrettet. Ulike klasser determineres allerede på fosterstadiet. Industri- og rengjøringsarbeidere, Epsilon-klassen, kondisjoneres for å tåle og like det enkle rutinemessige arbeidet, mens høyere klasser skapes med en tilsvarende bevissthet om sine egne oppgaver og posisjon. Stabiliteten er sikret. Alle er fornøyd med sin plass i samfunnet og kondisjonert til å ta avstand fra andre grupper.

Vi vil gjerne tro at samtida står for likeverd og like muligheter. Samtidig foreslås tiggerforbud, vi har stengte grenser og vi lar vårt eget ekstremforbruk baseres på helseskadelig drift og lavtlønnet arbeidskraft i andre deler av verden. Det globale klasseskillet er nyttig for oss. Men vi vil ikke se de sultne og fattige. Vi vil gjerne ha vår stabilitet, vår lykke og vårt forbruk i fred. Som vår samtids selvutnevnte Alfa-individer tar vi avstand til verdens slitere, deres liv og død angår oss ikke.

Er vi da så grundig kondisjonert at vi tror på samtidens budskap som en sannhet, like mye som Huxleys veltilpassede borgere? Vi opprettholder dagens skjevfordelte verden fordi vi finner en form for rettferdighet, normalitet – eller egen nytte – i det hele. Vi stabler rikdom og I-padder og nye kjøkkeninnredninger i hauger og løper videre for å tjene enda flere kroner og opprettholde alle tredemøllesystemer vi har konstruert.

Vi leker lykke og demper angsten med mer forbruk og enda mer avansert underholdning enn Huxley kunne fantasere om.

Og vi vet ikke hvor vi løper hen.

Familieavskaffelsen er limet.

Les gjerne første del av dette skråblikket på dagens samtid og dagens samtidsanalyser – via en fortidig framtidsdystopi. Dette er del to. Det handler om familien.

DSC02569

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord i den vidunderlige nye verdenen som er beskrevet i Aldous Huxleys bok Brave New World fra 1932. Alle barn har fått innlært slagordet i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten….

For vår del kan vi bruke romanen til å sette søkelys på hvordan vår egen tid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Jeg mener det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet. Forrige del tok for seg temaet Forbruk er fundamentet.

Neste trinn er selve limet, det som holder oss sammen:

Familieavskaffelsen er limet.

Fortidas familiemodell omtales i romanen med rødmende flauhet. All denne pinlige og destabiliserende intimiteten mellom et lite antall mennesker, alle følelsene, driftene, lengslene, spenningene som skapte uro og uforutsigbare liv og oppvekster. Løsningen er et offentlig system for kunstig befruktning og planmessig sosialisering; all privat reproduksjon og potensielt ustabil privat oppdragelse er avskaffet. De voksne borgerne kan leve sine frie liv med forpliktelse bare til arbeid, forbruk og nytelse. «Alle tilhører alle og enhver.»

Vår samtid masseproduserer ikke barn på fabrikk. Vi er nok (takk og pris) fortsatt i fortida, sånn sett. Men samtida bærer allerede på krevende og dilemmafylte ambisjoner om å kontrollere og sortere reproduksjon.

Familiens funksjoner for øvrig er tappet til det ytterste, bare forbruk og følelser står igjen. All produksjon og store deler av sosialiseringsansvaret er trukket ut av familien. Markedet og det offentlige har tatt over. Det politisk korrekte budskapet er at dette er rett vei å gå, dette er en rasjonell arbeidsdeling som får det lykkelige, arbeidsomme og forbruksfokuserte samfunnet vårt til å fungere.

Men samtidig innebærer denne familiesvekkelsen en stor og til dels fornektet sårbarhet i vår tid; det individualiseres, forties og skambelegges når tidskabaler, helse og krefter ikke strekker til, eller når liv leves på tvers av fastsatte idealer. Latterliggjøring og parodiering av ubetalt omsorgsarbeid, som dillete cup-cakesbaking og bortkastet «kos» uten samfunnsnytte, er en klar parallell til Huxley-borgernes avstandstagen til pinlig og privat familisering av livet.

Savn av nærhet, mening og tilhørighet dekkes i romanen av lykkepillene Soma, av den frie erotikken – «Alle tilhører alle og enhver» – og av pålagte fellesskapsseremonier som styrker troen på det eksisterende samfunnets verdier og funksjon.

Ustabile private følelsesrelasjoner avverges. Limet og stabiliteten sikres. «Alle er lykkelige nåtildags.»

Men det er Huxley. Hvordan er det med oss?

*

Så langt i analysen: Forbruket er fundamentet. Familieavskaffelsen er limet. Samfunnsmaskineriet trenger også en fungerende mekanikk. Det tar jeg opp i morgen under tittelen, klasseskillet er mekanikken.

Vidunderlige nye samtid?

Året nærmer seg slutten. Førjulstid byr sjelden på rom for de store overblikkene. Det er lett å bli nærsynt i korte desemberdager med mange krav og frister. Men når juledagene om et par ukers tid nærmer seg nyttårsaften løfter ofte blikkene seg. Da kommer analyser og tilbakeblikk og spådommer, skal du se. Ambisjonen er å kunne forstå oss på vår egen tid. Men kan vi egentlig det?

De nærmeste tre dagene vil jeg her på bloggen dele en tekst der jeg lar et fortidig framtidsblikk møte vår samtid – for å se om dette kan gi oss noe innsikt i vår egen tid.

Du tar deg tid til et lite overblikk i førjulskavet, ikke sant? Kanskje du får et lesetips til julelesinga også.

*

Basert på menneskelig hybris søker vi å beskrive samtida vår. Men kan vi egentlig diagnostisere noe konstant pågående, som vi selv både skaper, blir skapt av og nærsynt betrakter våre dagliglivs gjerninger gjennom? Kan man analysere sine egne briller? Vi trenger kontraster og avstand for å få perspektiv, for å se ut over våre egne forståelser av hva som er gitt, normalt og naturlig – eller eventuelt avvikende og kritiserbart.

Men noen har (heldigvis) allerede hatt et analyserende avstandsblikk på vår samtid. Vi kan gripe til fortidas framtidsvisjoner!

I 1932 utga Aldous Huxley sin roman Brave New World, en satirisk framtidsanalyse. (Riktignok foregår historien i året 2540, men som borgere av det som uansett var Huxleys faktisk fjerne framtid, så kan vi bruke den for det den er verdt, utviklingen har gått raskere enn Huxley kunne vite.) Romanens budskap er en pessimistisk utviklingsoptimisme på den sosiale ingeniørkunstens vegne. Framtidssamfunnet har lykkes i å tilrettelegge for universell lykke, sosial stabilitet og harmoni, gjennom massemanipulasjon, sosial determinisme i et biologisk og medisinsk styrt klassesamfunn, overflod av materielle goder og tilgang til kjemisk lykke, underholdning og uforpliktende erotikk. Reproduksjon er en laboratoriesak og barneoppdragelse, målrettet mot de ulike klassers funksjon, skjer i offentlige kondisjoneringsanlegg. Lengsel, savn og frustrasjoner er avskaffet, det samme med skam og moralske dilemmaer.

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord, som alle barn har fått innlært i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten.

For satiren avslører (naturligvis) hvilken tomhet denne lykken er basert på. Kan vi bruke denne dystopien til å forstå oss selv? Ja, dessverre.

Vi kan slå oss for brystet og hevde at dette bare er en forvrengt ytterliggående historie, skrevet i en tid annen enn vår egen. Eller vi kan velge å se med hvilken intensitet vår samtid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden, som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet.

Forbruk er fundamentet.

Samtida rettferdiggjør dagens ekstremforbruk ved å lovprise bidraget til BNP, på samme måte som de kondisjonerte Huxleyborgerne fulgte levereglene om at «Gamle klær er motbydelige[..] Vi kaster alltid vekk de gamle klærne. Kassere er bedre enn reparere. Kappe er bedre enn lappe».

Å reparere egne klær er regnet som verdiløse arbeidsoppgaver i vår tid, fordi det ikke sysselsetter, øker BNP eller bidrar til skatteinnbetaling. Dessuten er det jo så gøy med noe nytt! Husk at du fortjener det! Vi er like forført av forbruksideologien, men på et mye høyere nivå enn Huxley kunne forutse.

Huxleys borgere opplever jo selv at de omgir seg med en stor og behagelig mengde luksusprodukter. Vakre klær, parfymekraner, hurtigtransportmidler til nære og fjerne steder, garantert artige aktiviteter som følekino, trappesquash og hindergolf, er lett tilgjengelig.

Slagordet er «Utsett ikke til i morgen den moro du kan ha i dag.» Et slagord som hvilken som helst markedsfører i dag ville tatt til sitt bryst. Men sett i forhold til vår tids materialisme er dette allikevel smått. (Og hovedpersonen må ta en stopp på veien for å kunne ta en telefon. Den sitter fortsatt fast i et hus. Vår egen vidunderlige samtid har sannelig gått videre!)

 

*

Kjenner du igjen noe av din egen samtid i dette fortidige framtidsblikket? I morgen skriver jeg om det neste kjennetegnet – avskaffelsen av familien…

 

DSC01095

Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Fredspris for barnas framtid

DSC02406

Vi er på femte uka med sjuke unger og voksne her i huset. Ikke alvorlig, bare gjennomsnittlig norsk vinterhangling. Nesten som bittesmåbarnstida, da det alltid gikk i ett. Opptelling hver morgen hvem som står nok på beina til å gå på skolen – og hvem som bør roe ned og samle krefter og hoste på sofaen. I går lå elleveåringen hjemme under pleddet, bleik og pjusk. I dag står den kloke, litt friskere jenta mi godt innpakket på Rådhusplassen med tusenvis av andre skoleelever og hyller sitt store forbilde – Malala. Målet hun (og jeg!) krysset fingrene for i hele går. Men først var det engelskprøve på skolen.

Våre barn har rett til en lang skolegang fylt av engelskprøver og gymtimer og naturfagsprosjekter. Og blir de syke finnes både varme pledd og et tilgjengelig helsevesen. Det skal både vi og ungene være takknemlige for.

Men goder forplikter. Takknemlighet må ikke stoppe ved oss selv. Våre ressurser og våre barns trygge oppvekst forplikter til å erobre kunnskap og klokskap til gode for flere enn oss selv. Og vi som er store, vi som er voksensamfunnet, er forpliktet på å gi barna våre en bevissthet om verden som større enn dem selv, der tilgangen til pledd og engelskprøver og varme boblejakker en sur dag på Rådhusplassen ikke er en selvfølge.

Malalas historie og Malalas budskap treffer oss alle. Og den treffer barna. Barn trenger forbilder i sitt liv. Disse velger de selv – blant dem de kjenner til. Det er derfor vår oppgave å la dem få  kjenne til helter, forbilder og beretninger som strekker seg ut over deres eget hverdagsliv. Vi må gi rom for samtaler – vi må kunne gi forklaringer og rammer rundt barnas tanker og spørsmål.

Dagens fredsprisutdeling er lett å forstå, selv for de minste blant oss.

«Han andre vet jeg ikke så mye om,» sa den ene her i dag tidlig.  «Ikke det? Kailash Satyarthi, han har reddet 80 000 barn fra slavearbeid, han,  slik at de kan få gå på skolen og leke.» 

Det er også lett å forstå.

Det er to klare helter for ungene – og oss store  i dag.

 

 

 

Dagens Åse: Om leker. Hva trenger ungene?

DSC02497

«De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

 

Dagens utdrag fra Åse Gruda Skards bok Ungene våre tar opp et tema som kan virke helt fjernt og malplassert i vår tid. Det er hentet fra kapitlet «Leiker er så dyre», og argumenterer for at barn trenger leker, at vi må prioritere å skaffe dem noen leker. Dette er i tidlig etterkrigstid. Det er knapphet på alt. Å skaffe leker til barna kunne nok komme vært langt ned på lista over en families prioriteringer. Det er en viktig kontekst for å forstå Skards budskap om barnets behov for leker.

Førjulsdebatten  i 2014 er langt mer fokusert på at vi ikke skal kjøpe for dyre jule- eller kalendergaver til ungene. Midt i overfloden året rundt, med bugnende barnerom i de fleste hjem, er dette et forståelig og viktig tema i dag. Å kutte ned på vårt materielle forbruk og å slutte å drukne barndommen i ting, forbruk og underholdning – bør være noe vi er bevisste på. Året rundt.

Men hva skal vi da med Skards tekst i dag?

To ting:

  • Vi trenger alltid historisk kunnskap som sammenligningsmateriale for å forstå og se vår egen tid tydeligere. Erkjenne vår egen overflod ved å sammenligne med en knapphetstid som ikke ligger så langt tilbake.
  • Vi trenger å vende tilbake til det som er Skards grunnperspektiv på hva som er viktige og gode leker for barna. Vi blir blindet og blendet av all verdens kataloger og tilbud og muligheter – og overøser barn med ting, bare fordi de finnes, kan kjøpes, kan ønskes, vi har råd. Men hva trenger ungene egentlig? Hva gir gode bidrag til barndommen?

Her er utdraget:

«Vi har ikke råd til å kjøpe slike fine og dyre leiker til ungene våre. «Vi greide oss uten da vi var barn, så kan vel ungene greie seg uten også!»

Ja, men greide vi oss uten? Hadde vi ikke ei løkke å leike på, og var det ikke noen plankebiter der som vi laga hus og stasjon og mye annet med? Og fant vi ikke en del skålbrott som vi hadde til kopper og kar? Tegnet vi ikke opp fjøs og stall med småstein? Hadde vi ikke ei kasse til dokkestue? [...] Og moster hadde sendt fine snilehus og skjell som både pynta i dokkestua og kunne lages om til husdyr eller til smykker ettersom behovet var.

Men når det ikke er noen løkke igjen til å leike på, og inga grop til å grave i, og ingen plankebiter, og ingen kvister fra noe seljetre, – og når moster ikke har tenkt på å sende snilehus fra Sørlandsstranda, – ja noe surrogat må vel ungene våre få? Og når det er smått med plassen og verten ikke vil ha dem flyende i trappa støtt, så gjelder det altså å finne fram leikesaker som kan holde interessa fanget i lengre tid. Er de så dyre? Ja, de koster penger, det er sant. Men altfor billige leikesaker er i lengda dyrere, for de går så fort i stykker, så en må til pers enda en gang.

Leiker er ingen luksus. Enten det nå er kjøpte ting eller plankebiter eller heimelaga filledokker, så vokser og utvikler barna seg på å få stelle med dem og lage noe til med dem etter sitt eget sinn. Det er et behov hos barna for å få leike. [...]

Barna trenger å få leike. De må få høve og plass og tid til å leike, og de må ha ting å leike med. Bybarna må ha surrogater for stein og jord, kongler og blomster, kvister og planker, bekken som renner borti bakken, og trærne som er så gode å klatre i. [...]

De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

(Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 83-85).

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Polstret, men ubeskyttet.

DSC01056

Blir barn i dag for mye polstret og passet på?

Det kan være lett å umiddelbart svare ja og skylde på trygghetsfanatiske voksne som er raskt framme med hjelm, treklatringsforbud og bilskyss til trening. Og det er veldig lett å være enig i at barns motoriske og kognitive utvikling, selvstendighet og mestringsfølelse forutsetter både en god porsjon fritt handlingsrom og muligheter for å feile, ramle og finne på noen kreative sprell underveis.

Men det blir for enkelt å slå fast at dagens barn er for beskyttet og polstret. Det er bare den ene siden av historien om vår tids schizofrene forhold til barndommen.

Min påstand er at barn i dag både er for mye styrt, overvåket og kontrollert – og samtidig utlevert til å møte en haug krav og inntrykk ganske alene, uten hensyn til alder og modenhet.

Vi foreldre har i stor grad organisert oss selv ut av barnas hverdagsliv. Dette kompenserer vi med økt kontroll og begrensninger på barns aktivitet, outsourcing av omsorg, ferdigplanlagte aktiviteter – og oppmuntring til «trygg passivitet», fredelig med skjermene for eksempel. Kanskje litt ekstra curlingtilrettelegging, kjøring, pakking og polstring, på toppen. Hovedårsaken er mangel på tid til å la barna surre rundt og greie ting selv, sakte og omstendelig med feil og uhell på veien, fordi vi rett og slett ikke er i nærheten og kan følge med, veilede og plastre litt innimellom.

Hvordan kan jeg da påstå at barn samtidig polstres og beskyttes for lite? Det er to grunner til dette: For det første lar vi i økende grad voksensamfunnets effektivitetskrav og målstyring infiltrere ulike sider av barnas liv. Og for det andre eksponeres barna i vår tid i for stor grad for trykket fra voksenverdenen i form av nyheter, kulturuttrykk, reklame og idealer – uten skjerming og veiledning.

Flere og flere deler av barndommen utsettes for krav om måloppnåelse, effektivitet og nytte. I stedet for å være en mer beskyttet del av livet, der barnet kan modnes i eget tempo og rytme, kreves det i dag i langt større grad en barndom som leverer riktige resultater. Barnehagen skal levere læringsklare skolebarn. Barnefotballen skal levere landslagskandidater; det er ikke nok at det er gøy med ball og kompiser.

Barndommen preges videre av åpen tilgang til så mye mer som må vurderes, siles og filtreres enn det var i foreldrenes egen barndom. Men det trengs tid og voksen tilstedeværelse for å veilede og sette grenser. Når dette mangler i åpenhetens og tilgjengelighetens og tidsklemmas tid, polstrer vi for lite og slipper verden for mye direkte løs på ungene.

Skillet mellom voksenkultur og barnekultur viskes gradvis ut i dagens nettoppkoblede, sterkt markedsstyrte og underholdningsfokuserte samfunn. Samtidig endres stadig oppfatningene om aldersgrenser og tålegrenser. Reklame formidler forbruks-, kropps- og adferdsidealer som presser voksenlivsutfordringer ned over småskolebarn. Mengden av digitale dingser i de tusen hjem på lange foreldreløse ettermiddager, gir tilgang til all slags vidunderlighet og elendighet som ingen tidligere tider har muliggjort for barn. Når voksne verken er tilstede eller makter å overstyre teknologien og markedet, er veien åpen til nyhetssendinger med halshugginger, sex-salgsannonser eller 18-årsgrense-voldsspill. For en tiåring, for eksempel. Da hadde virkelig litt mer polstring vært ønskelig.

Men åpenheten har altså sin motsats i kontroll og overvåkning. Og her trår schizofrenien til. Organiserte omsorgs- og aktivitetstilbud fyller et gjennomsnittbarns våkne timer. Timeplanen er full og ferdigplanlagt. Null plass for påfunn og unyttig fjas. Og når barnet går ut av døra følger telefonen med overvåkningsappen med. Niåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak. For trygge vil vi at de skal være.

Det tar tid å være barn og det tar tid å lære seg å gjøre ting selv. Det tar også tid for oss voksne. Det er klart at det tar tid å lære femåringen å spikke, sjuåringen å fyre opp i ovnen eller å plastre og trøste en niåring som har fått seg en smell. Det er raskere å gjemme kniven og fyrstikkene og nekte treklatring. En unngår tidkrevende feil, rot og søl. Er det egentlig vår voksne tilværelse vi polstrer når effektivitetskravene trumfer barnets utfoldelses- og utviklingsmuligheter?

Frihet og kontroll er alltid en balansegang. Sammenlignet med andre pattedyr, fødes menneskebarnet svært uselvstendig og er avhengig av omsorg i årevis før det kan greie seg. Det er derfor alltid voksnes ansvar å gjøre kloke valg – overfor egne barn og på samfunnsnivå. For eksempel kloke valg med hensyn til balansen mellom frihet og kontroll, hva barnet slippes løs til å gjøre – og hva vi skjermer og beskytter mot. Dagens balanse setter for trange rammer for barnets kreativitet og egen tidkrevende utfoldelse – men skjermer for lite mot effektivitetskrav og ufiltrert eksponering for verden.

Hva om vi prøvde å vri balansen den andre veien igjen?

 

 

Denne teksten er opprinnelig publisert på NRK Ytring og på nettmagasinet barnehage.no

 

(Og bildet er fra en solskinnsvårdag på stranda, det er altså ikke sånt vær og føre her i novembermørket i skogkanten om dagen….)

Vår tids schizofrene barndom. Polstrer vi barna for mye eller for lite?

DSC03489

«Tiåringen som får verden og voksenproblemstillingene i fleisen hver dag, får ikke lov til å sykle til treninga uten kontrolltiltak.»

Vil du lese hva jeg mener om barn og polstring? Les dagens tekst på NRK Ytring!

Kronikken er også publisert på nettmagasinet barnehage.no.

For mye eller for lite polstring? Begge deler sier jeg. Hva mener du?