En aksjon som må fortsette

Dagbladet 10. april, 2016

EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

av Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg, Linn Herland Landro, Guri Jørstad Wingård. Refugees Welcome to the Arctic

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov. Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem.

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til.

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere.

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  – vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland.

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk.

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» – eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører.

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt – umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

 

Første gang publisert i Dagbladet her.

Hjem til jul….

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet «hjem».

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus – med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt…  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer – og henger opp og tar i bruk her – hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel – midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale – og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har – er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i «stolen sin» – det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders – og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly – og eventually et hjem –  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk – noen også med barn på armen eller i magen – med drømmer og frykt – med lengsel og smerte – og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart – og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av «de andre» vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene – og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome – noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) – og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi…..

Budskap til mine barn: Det teller det du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem – eller i klasserommet. Vi forteller – og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar – stort sett, tror jeg – til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre – tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre – er en tidsbegrenset moral – gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid – uansett om vi er det bevisst eller ikke – i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

  • Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt – gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land – og i en verden som henger sammen.
  • Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden – forklare – sette ting i sammenheng – gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
  • Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar – da kan en være med på å forme verden!
  • Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for – men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst – så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 


Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

Hva er det å ha fri? Noen sommerferierefleksjoner.

Jeg skriver ofte om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer – dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet «fri» – i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late…

Jeg har skrevet om begrepene «arbeid», «jobb» og «fritid» mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av – for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som «jobb» og «fritid» opp som en dikotomi – som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen – så starter fritida. Når du har ferie fra jobb – da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar «jobb» stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør – og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i «fri»-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av «fri» så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er «fri» – dersom «fri» betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt – dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for «fri» – så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di – sikkert fint for deg – men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid – altså det jeg her kaller «jobb» –  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn – helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet – gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold – har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri – uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet – ulønnet arbeid – har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig – og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb – av cup-cakes-baking, og lattedrikking – overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv.En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb – så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie – og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner – så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet – men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

Den rette feminismen!

DSC02560

Vi slipper visst ikke unna i år heller. Opptakten til 8. mars drar igjen opp debatten om hvem som er de egentlige feministene, om hva som er den rette tro og tanke, de rette kampsakene og parolene. Og noen gjør et stort poeng ut av at de ikke kjenner seg igjen i andres kampsaker. Wow! Mens andre trekker opp kortet om egoisme og selvsentrerte kamper. Hos «de andre» – selvsagt.

Senk skuldra, jenter og gutter! Dette er politisk debatt. Det er rett og rimelig – og faktisk viktig -  at vi har ulike meninger. Å være kvinne – eller mann – eller hvit eller tjukk, med eller uten hijab,  eller over eller under førti – determinerer ikke dine politiske meninger. La oss alle huske at politiske motstandere er saksmotstandere – ikke territorial-okkupanter. Du trenger verken surmule eller utslette motstanderne. Bare stå i debatten.

Gata og debattene er for alle. Ingen eier feminismebegrepet en gang for alle. Vi er mange som gjennom tidene har lurt på om vi «passer inn» i strenge feministrammer med våre egne små liv og forståelser. Glem det!

Feminismen er ikke en gudegitt en-gang-for-alle-pakke – eller en statisk museumsgjenstand. Det – som så mangt i våre individuelle og felles liv – er en prosess, en samtale, et fenomen i utvikling. Den dagen noen får endelig monopol på å definere feminismen, (eller «rettferdigheten», «demokratiet» eller «sannheten»…) – så stagnererer kampene og bevisstgjøring og håp er over. Nei, carry on.

Debatt og kritikk redder verden. Det tror jeg fortsatt på. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg både det ene og det andre av historieløse og refleksjonsløse utsagn. Eller utsagn jeg er grunnleggende politisk uenig i. For all del. Men da er det vel opp til meg å argumentere bedre, da. Ikke furte over at noen andre mener noe annet, går i et annet tog, eller ikke går i tog eller stemmer på partier jeg ikke begriper meg på.

Mitt blikk på verden er politisk. Jeg er selvfølgelig feminist – men ikke uten å være det ut fra et politisk ståsted som handler om menneskets generelle ansvar i verden, for kloden, for framtida, for voksne og barn. Det preger mitt blikk. Og det preger mine dagliglivsvalg. At jeg baker brød og stopper sokker – for eksempel…

Men midt i det hele – husk Berit Ås! Bevissthet om hersketeknikker er fortsatt en tilsynelatende evig nødvendighet. Det gjelder 8. mars og resten av året. Kanskje er det den lille usikre jenta i meg som merker meg dette spesielt i alle kvinne-/likestillings-/familiepolitikk-/feminisme-debattene – kanskje er det «bare meg» – eller er det slik at disse virkemidlene, disse udemokratiske og ikke-klokskaps-og-debatt-fremmende grepene brukes ekstra mye når det gjelder slike saker? Vi vasser i eksempler på….

-  å latterliggjøring av motstandere (jf den overoppbruke jamnføringen av «alt hjemmearbeid» med dillete rosa cupcakes, som selvfølgelig alle må ta avstand fra, og dermed hiver vi alt grovbrødet, gulvvasken og skrellinga av gulrøtter ut med badevannet.. Tårnfridlatterliggjøringen fungerte vel tilsvarende – bare motsatt….)

- av påføring av skyld og skam (du bidrar for lite i samfunnet når du jobber deltid, undergraver framtidas velferdssamfunn om du ikke løper i arbeidslinjas fulltidsløp – og du svikter barna når du jobber fullt)

- for å ikke snakke om teknikken med at det blir galt uansett hva du gjør (du jobber for mye, for lite, har posesuppe for ofte, blåser for lite i hybelkaninene…)

 

Igjen – dette er politisk debatt. Det er greit å ha ulike meninger. Det er ikke, ikke, ikke  greit å latterliggjøre og skambelegge og usynliggjøre andre til taushet.

Om dette har jeg skrevet lengre og klokere her her: – Når kvinnene får stemmer.

For når kvinnene får stemmer – så er det faktisk mange av oss. Da får vi respektere at det blir flerstemt.

 

 

 

En analyse av outsourcingsdebatten

NRK setter for tida fokus på alle tjenester og produksjon av varer vi – folk – kjøper seg ut av. Mat levert på døra, ferdigmat, leksehjelp, barnebursdager, vaskehjelp…  I den forbindelse ble jeg bedt om å skrive litt om hvordan synet på fritid og jobb påvirker dette. Teksten finner dere på NRK Ytring  – under den legendariske referansen «Jeg har folk til slikt».

Temaet er nært knyttet til et sentralt arbeidsfelt og interessefelt for meg – nemlig tankegangen rundt «Klare sjøl – moderne selvberging». Les gjerne mer om dette her på bloggen.

DSC03704

Skal ungene ha lommepenger?

DSC04484

Vi hadde satt av god tid på slutten av foreldremøtet på 6. trinn til å diskutere «temaer i tiden». Foreldremøtene er de eneste gangene i året hele årskullets foreldre er samlet på ett brett. I hverdagen møter en kanskje foreldrene til de nærmeste vennene til eget barn, eller står på sidelinja sammen med dem som har barn som deler fritidsaktivitet. Alle, på tvers, gutte- og jenteforeldre – det er en gyllen anledning, særlig når de søte små har vokst fra henting og følging og vi ikke lenger er direkte involvert i å gjøre blimedhjem-avtaler etter skoletid. Vi foreldrene treffes rett og slett ikke så mye lenger – men nå er vi plutselig sammen alle sammen. Da er det selvfølgelig viktig å snakke om skoleregler og mål for matematikkundervisningen – men også om livet utenom skolen, det livet vi deler som lokalsamfunn og oppvekstmiljø.

Og vi fikk praten i gang. Om lekser og husarbeid, om å få ungene ut (det er en større utfordring enn å få dem inn), om vanlige leggetider, om skjermtid… – og helt på slutten da vi var nær å skulle runde av var det en av oss som slang ut – «Men er det noen som får lommepenger, driver man med det for tida?» Og da kom engasjementet for fullt!

*

Det er gjerne tre hovedtilnærminger når det gjelder prinsipper for barn og lommepenger:

Vi har den tilnærmingen som ikke baserer seg på noen spesielle regler i det hele tatt, barna får penger når det passer, når det er noe spesielt, når de trenger noe, når de maser nok eller lignende.

Så har vi to mer regelstyrte tilnærminger

a) Barn får lommepenger basert på bestemte arbeidsoppgaver. Støvsuging 20 kr. Hente lillebror i barnehagen 10 kr. Eller en samlet forventning om arbeidsoppgaver gjennom uka; hvis dette gjøres utbetales lommepenger – ellers ikke.

b) Barn får et fast beløp, uavhengig av de arbeidsoppgavene de deltar i i huset.

Når det gjelder disse to siste tilnærmingene så er min erfaring at det er nesten umulig å overskride linja mellom disse. Folk står for sin metode, punktum. Så det er like greit å dele ulike erfaringer – uten å tro at man skal bli enige om noe.

(Her i huset er det tilnærming b som gjelder. Vi synes at barna skal ha noen egne penger å forvalte, så de får et fastlagt beløp, som er justert etter alder. MEN – vi voksne får ikke betalt for å vaske gulvet, det får heller ikke ungene. Vårt syn er at det er viktig at alle deltar i vanlig arbeid som trengs i et hjem. Det ikke er slik at en skal betales for å stelle i sitt eget hjem. Men det er nå bare vårt syn. I blant kan et barn som ønsker å tjene noe ekstra få en ekstra «jobb» som er betalt, for eksempel vaske bilen. Men rutinearbeidet deler vi på. Ulønna.

«Men får du ungene til å gjøre ting når de ikke får betalt, da?» spurte noen på møtet. Svaret er ja. Og det er det jeg vil lære dem. Vi vasker opp og bretter klesvask og bærer ved fordi det trengs, ikke fordi vi får betalt.

- Men nok om oss.)

Det absolutt mest interessante som kom opp i samtalen var dette: Svært mange opplevde at barna ikke bryr seg om pengene. De får – eller ikke får lommepenger – og bryr seg ikke så mye. De som følger tilnærming a, og utbetaler basert på bestemte oppgaver, opplever ikke nødvendigvis at ungene velger å gjøre de tildelte oppgavene for å få den femtilappen. Foreldre opplever at barna har lommeboka full – men bruker ingenting.

«Og jeg skjønner jo hvorfor»- sa mange. De har jo alt. De trenger jo ingenting. «Selv om han har fått lommepengene sine, så kjøper jo jeg godteriet og et Donald når vi er i butikken på lørdag, » fortalte en forelder. Alt sportsutstyr, alt annet utstyr er på plass. Hva skal de med pengene…

De har alt. De trenger ingenting.

Det er jo interessant – ikke sant?

 

Synes du barn bør få lommepenger? Hva trenger barna penger til? Bør lommepenger være målt opp mot bestemte arbeidsoppgaver?

Hva kan vi lære av historien? Ord på Holocaustdagen.

«Vi må lære av historien» sies det. Eller «Historien gjentar seg». Eller «Vi må sørge for at historien ikke gjentar seg.»

Men hva kan vi egentlig lære av historien?

Det mest sentrale kjennetegnet ved «historie», forstått som fortidige hendelser, er at de er forbi. Det er over.  Slutt. Historien har vært og  kommer faktisk ikke til å skje igjen, uansett hvor mye eller lite vi har lært.

Vi kan lære oss om fortida, vi kan lære oss mye nyttig og interessant – og ikke minst viktig – men vi kan ikke lære hvordan vi skal leve i nåtid og framtid. Dette gir historien ikke anvisninger for.

«Historie», forstått som beretninger om fortida, viser oss at alt endrer seg og at ingenting vil kunne skje omigjen.

Men det viser oss noe mer. Historie forteller oss at mylderet av unike hendelser verken er gudegitt eller skjebnegitt. Noen ganger er historiens gang sterkt påvirket av naturkreftene – men også alltid, alltid med et menneskelig handlingsrom og påvirkningsrom og ansvar i sentrum.

Historien er foranderlighetens og påvirkelighetens budskap. Og dermed er det også beretningen om menneskets ansvar og menneskets tilkortkommenhet.

På en dag som denne – da vi med all rett minner hverandre om Holocaust og fortidas grusomheter – så kan vi også minne hverandre om at historien ikke gjentar seg. For «historie» – forstått som begivenheter i en eller annen nær eller fjern fortid – er enkeltstående unike begivenheter, engangshendelser. Unike koblinger av hendelser, menneskelige valg, feiltrinn, tilfeldigheter, godhet og ondskap. Ingen slike unike koblinger vil skje igjen på nøyaktig samme måte. Når det skjer noe som ligner, er det nettopp fordi vi har skrevet historie om det fortididge, beretninger der vi har gjort et utvalg, tegnet et forløp, et mønster, noen sammenhenger – som kan gjenspeiles i nye enkeltstående hendelser.

Men selve den gamle hendelsen gjentar seg ikke noensinne. Holocaust gjentar seg ikke. Men verden er full av grusomheter fortsatt. I vårt nødvendige og viktige møte med fortida gjennom beretninger, vitner og markeringer, på slike dager som i dag og alle dager, så må blikket også rettes utover og framover. Mot nåtidas og nye nåtiders utfordringer til oss.

Vi går blindet mot framtida dersom vi bare er fokusert på å ikke gjenta fortidas feil. Fortidas feil kan bare lære oss om vår menneskelige feilbarlighet, menneskets ansvar, kampenes og valgenes og den kritiske evnes viktighet – og  all tings foranderlighet og uselvfølgelighet.

Det er slett ikke lite. Men det er ikke nok. Det er alltid nye kamper. Det kan vi i hvertfall lære av historien.

 

 

 

 

 

Klare sjøl – en enkel start

Vi er tross alt mange som ser faresignalene  og ulempene. Som er bekymret for at vi går oss bort i alle tidsklemmekabalene våre, snubler i alle tingene vi fyller hjem og fritid med – og lurer på hvordan vi egentlig havnet her.  Hvordan ble det så travelt? Hvordan ble det slik at det aldri ble nok?

Tida for nyttårsforsetter ligger bak oss. Nå er det den nye tida hver dag. Det er ei god tid for å brette opp ermene og virkeliggjøre noen drømmer, motarbeide noe av uroen og bekymringene. Gjøre noe. Kanskje gå noen skritt for å forbruke litt mindre – klare noen flere ting sjøl, gjøre oss litt mindre avhengige av å selge tida vår for å kjøpe andres varer og tjenester og fylle kloden og skapene våre med enda flere ting….

Det trenger ikke være revolusjon. Som sagt – tida for de store forsettene er over for denne gang – nå er det hverdagsskritt som teller. Og da trenger du ikke ha en gigantisk plan der alt henger sammen, der alle bruer er brent og der alt starter helt på nytt med blanke ark. Vi lever midt i fargerike ark. Vi er der vi er. Du kan begynne der du er, midt i. Begynn med én ting. Finn dine egne skritt og din egen vei. Her trengs ikke coacher og oppskrifter.

Her får du noen tips.

Men igjen – velg din egen vei og din egen rytme.

Rydding. Husk små skritt. Ingen tar et helt hus i en jafs. Men ta en og en skuff eller bunke eller rom, en ting hver dag, og vær fornøyd med det du har gjort. Litt mer oversikt. Kanskje litt færre snublesteiner. Litt mer klarhet i dette mylderet som omgir oss. Sorter og vurder. Hvor mye trenger du egentlig. Bruker du denne dingsen – noen gang? Ramm inn vakre barnetegninger. Kast og gi bort det du ikke trenger. Bevar minner.

Se også de to neste punktene.

Reparasjon. Mange av de tingene som slenger omkring oss ubrukt kan gjenoppstå som helt brukbare deler av hverdagen igjen – med et par minutters innsats. Sokkehull kan stoppes. Knapper kan syes i. Flenger kan repareres. Skruer strammes. Lapper på bukseknær. I stedet for å irritere seg over alle disse småtingene som ikke er helt i orden – eller bruke (faktisk) masse tid (og penger) på å kjøpe nye plagg og dingser, så bruk noen minutter på fikse det som trengs, – sånn i en kveldsstund ved siden av tekoppen. Mye er raskere og enklere enn du tror. Lær deg gjerne noen nye teknikker. Ett realistisk skritt av gangen.

Mange kommer stormende med regnestykker som tilsier at det alltid lønner seg å bruke tida på å jobbe i den betalte jobben din – hente ut lønn – og så betale andre for varer og tjenester. At å gjøre og lage ting sjøl er et rent økonomisk tap, fordi vi bruker tid som vi ellers kunne høstet lønn for. Det er mange brister i dette resonnementet. Det er for de fleste en grense for hvor mange ekstra timer vi vil dra avgårde og tjene enda mer penger på vår lønnede jobb. Den overskytende tida kan brukes til mye – for eksempel til å klare ting selv. Videre har det å lage og gjøre ting selv tilleggsverdier som ikke framkommer enkelt i et rent matematisk regnestykke. En hjemmestrikket genser eller et hjemmebakt brød er ikke bare et økonomisk produkt. Og til sist – når vi kommer til reparasjoner – så kan vi gjerne kjøre dette regnestykket: Det å kunne reparere noe med egne ulønnede fingre og forlenge levetida til et kjøpt produkt er ren lønnsomhet. Stopp ti sokker på en halvtime – eller kjøp ti nye- hva er mest lønnsomt?

Resirkulering. Vi er ganske vant til resirkuleringstankegangen med hensyn til avfallssortering. Glass, metall, papir, plast blir plassert på riktig sted – og kan bidra til nye produkter. Men begrepet kan vise oss vei også med det som søplebilene ikke tar seg av. La det du ikke trenger gå videre til noe eller noen andre. Gi brukbare ting nytt liv hos andre. Mange steder kan du levere inn brukbare brukte gjenstander, Fretex, UFF, lokale loppemarkeder. Gi bort på Finn. Tenk over hvem i nabolaget som kanskje kunne trenge ungenes avlagte klær og utstyr. Arvede klær, sykler og ski går like godt.

Men resirkulering er ikke bare å sende gjenstander fra seg. Det er også å ta i bruk  – på nytt! Kanskje kan du finne ny bruk for dine ting hjemme. Med litt endringer og fiksing kan det gamle kjøkkenskapet snus på hodet og lages til en god hylle. Den gamle krydderhylla gir oversikt over alle reflekser, solbriller, sykkellykter og solkremer i gangen. Og et skritt videre – sy om de slitte ullplaggene til nye varme luer, halser, pulsvanter og sitteunderlag….

Og mens vi er inne på temaet – og det fortsatt er frost og hvitt der ute, så kan vi forberede oss for en ny giv for kompost fra egen husholdning, for eksempel når våren kommer. Offentlig resirkulering av matavfall er bra. Egen kompost er enda bedre. Kaste mat er ikke noe en heier på – men noe avfall, skrell og teblader har vi da alle. Det er meningsfullt og givende å la det bli til ny jord – i stedet for å bare være «søppel».

Restitusjon. Et underlig stikkord for en ny giv? Men er det ikke nettopp det vi også er ute etter: Et bedre, riktigere liv, mer balanse. Da hører restitusjon, hvile, ro  – og god aktivitet – med. Men kanskje en ikke henge i stroppen med utstyrsfantastene, treningssentertimeplanene, treningsappene og alt det andre. Kanskje vi ikke må? Kanskje er ikke enda mer timeplan, reising og pengebruk kilden til restitusjon og bedre helse? Jeg bare spør.

Skogen er der, fortsatt. Helt gratis. Gå en tur. Skru av dingsene, tv-en og det andre. Lån på biblioteket. Tenn et lys når det skumrer. Snakk med den du lever med. Roen som du søker på hytta -  søk den også hjemme. Kanskje er det noe i dette…?

Røtter (Jeg fant en R til!) Gulrøtter, kålrøtter, persillerøtter, jordskokker og pastinakk. Målet for mange er å lage mer mat sjøl, av kortreiste, årstidsbaserte og gjerne økologiske råvarer. Og gjerne kutte i kjøttmenyen. Det er gode skritt for både helse og natur. Og da ender du i norske vintermåneder gjerne på noe med røtter. Rotgrønnsaker er solid og håndfast mat som kan varieres i det uendelige. Og det er dyrket på et jorde nær deg. Da henger matbord og politikk godt sammen.

Røtter er selvsagt ikke alt. Skrittene mot mer sjøllaget mat kan gås på ulike måter. Bak familiens brød, det tar bare noen minutter, spredt på et par timer innimellom andre gjøremål en tirsdagskveld. Kok opp litervis med både sunn og smakfull pizzasaus eller pastasaus av alle gode grønnsaker, olje og krydder – mos og frys. La babymatglassene stå i butikken og kok og mos selv av familiens mat.

Lage mat hver dag tar tid. Men det er tid da du er hjemme, kan snakke med dem du hører sammen med, kan løse små og store problemer, kan surre rundt som familie og dele historier, høre engelskgloser, sy i den knappen. Du høster mye ekstrabonus på kjøkkenet! Kjøpe alt ferdig tar også mye tid; jeg tror vi sterkt undervurderer hvor mye tid som brukes på kjøping.

Og det er tidsbruk uten særlig med ekstrabonus…

 

 

 

 

 

Snurre videre som før? – Alltid nye kamper!

DSC02507

I det vi en januardag prøver innbille oss selv at utfordringen bare er å rekonstruere den kjente hverdagen igjen etter juleferien – eller klare å spesifisere nyttårsforsettene tilstrekkelig i realistiske delmål.

I det vi løfter blikket mot en lysere januarhimmel og skuer håpefult framover mot mer lys og nye krefter og en gang der i det fjerne en grønn vår.

I det vi tror at nå har vi  rundet den innerste svingen igjen og at livet med stort og smått tross alt går i sin faste rytme videre, og jeg har en bloggtekst på fingertuppene med tittelen «Og jorden snurrer rundt som før».

I det jorden snurrer rundt som før.

Da smeller det i Paris.

Går vi da videre? Snurrer det videre som før? Eller er alt endret?

Vi snurrer, barn fødes, brødskiver ramler ned med pålegget først og fotballtreninga har startet.

Men vi er vekket. Til en ny tid. Til kamper vi ikke ønsket oss. Til motkrefter vi helst ville lukket øynene for. Til en kamp for grunnleggende verdier vi trodde var sikret.

Vi har kunnet høre terroristenes skritt lenge nå. Vi kan ikke lukke øyne og ører lenger.

Jeg ser konturene av ei nær framtid med kamper jeg ikke ønsket at barna mine skulle være en del av.

Men hva skal jeg si? Jeg er barn av fredsgenerasjonen som vokste opp etter okkupasjon og med bakgrunn i et fortiet krigsmareritt – og selv skuet en framtid med fred mellom nasjonenene, vekst og velstand. Men selv forholdt jeg meg som barn med stor selvfølgelighet til kald krig, jernteppe og apartheid, mente jeg forsto meg på U-land og miljøvern – og hadde Ungdom mot Atomvåpen-button, fakkeltog, aksjonsansvar og maskinskrevne Amnestybrev som ledsager gjennom skoletida. Fred var det ikke.

Jeg var høygravid med mitt første barn, den nåværende langhåra tenåringen, da flyene smalt inn i tårnene en septemberdag som ingen glemmer -og min første tanke var – hva slags verden fødes mitt barn inn i?

Vår verden. Jorda snurrer videre.

Men aldri som før.

Det har den aldri gjort. Det er alltid nye kamper. Det er det vi kan lære av fortida; det kommer alltid nye kamper. Vi velger ikke hva vi må møte. Men vi har et ansvar for å gå vår tids kamper i møte – hver og en av oss.

Nå er ansvaret stort for å trå rett, kjempe rett, forsvare mennesker, rettigheter og verdier. Ikke tie, bøye hodet, overse og svikte – da lar vi motkreftene vinne. Taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Det er også budskapet til mine barn.

 

*

Mange har skrevet kloke ord de siste dagene; les gjerne disse

Anders Heger. Om at nå er frontlinjene flyttet. Det er et før og et etter dette.

Frank Rossavik. Om at selv om vi ikke klarer å tro på Matteo Renzis ord om at friheten seirer over volden, så hjelper det – inntil videre – å late som om vi tror på dem.

Shazia Sarwar.  Om hva terroristen egentlig har oppnådd; om han forstår at han tapte saken den dagen han løftet våpen…

og Anders Giæver. Om den franske konteksten, om hva som står på spill og hva vi må kjempe for.