Skammen over uvitenheten

Innlegget er opprinnelig publisert her.

Dette starter som en bokomtale. Og så fortsetter det.

Jeg leser Sofi Oksanens Stalins kyr. Igjen. Og den går rett inn – akkurat som forrige gang. Dette er den mest nakne, direkte skildring av et liv med spiseforstyrrelser jeg har lest. Vi får leve gjennom alle Annas detaljert uttenkte grep for å mestre livet gjennom spiseforstyrelsene sine, alle vurderingene, alt som skal gå opp, mengder, tidspunkter, typer mat, renselse gjennom oppkast, medisiner, vitaminer, alkohol. Alt for å døyve, alt for å kontrollere, alt for å mestre. Og spisingen hennes handler ikke bare om kropp og henne selv, det er så nært sammenvevd med Annas liv, menneskene omkring og de ulike samfunnene hun tilhører, all skam og fortielse og forandring som er omkring henne, fra før hun blir til. 

For dette er ikke en roman om spiseforstyrrelser. Det er først og fremst en roman om Estland. Annas liv som datter av en estisk utflyttet kvinne og en finsk mann, oppvekst i Finland, opplæring til taushet og fortielse om sitt estiske opphav – for alle estere ble regnet som russere, og alle russiske kvinner er horer. Og alle reisene tilbake til mormor og slekta i Estland, alle de kompliserte reisene mor og Anna gjør, alt som skal til av papirer og frister og regler og bestikkelser og medbrakte varer for å tilfredsstille slekt og hjelpere. Og Annas lengsel hjem. Et hjem hun får stadig mindre tilgang til – nye regler hindrer henne, nye skikker krever at hun selv endrer oppførsel og påkledning – for å være vestlig nok, finsk nok, både i Finland og i Estland. Og etter selvstendigheten ser hun hvordan hennes gamle Estland, sovjet-Estland, som var det «hjemme» hun alltid lengtet etter – gradvis forsvinner.

Skam og fortielse og selvfornektelse er en av de mange trådene i denne boka. Hva kan vi gjøre for å bli og være oss selv, når vi blir pålagt en ramme av skam og fornektelse. Annas løsning er kontroll. Kontroll over kroppen. Kontroll over følelsene. Ikke kjenne etter. Ikke ønske og ville noe. Ikke bli for sårbar. Og så mestre kroppen, spisingen, spyingen, vekta. Og det er så sterkt hvordan Oksanen beretter slektas og Estlands historie innimellom Annas nåtidsberetninger om kontroll og hjemlengsel. Sult. Angiveri. Henrettelser. Frykt. Okkupasjon. Håpet om at et skip fra vest skulle redde dem. Forvisningene. Sibir. Overvåkning. Tvangskollektivisering av eiendommene. Frykt, fortielse, overlevelse, mistenksomhet.

Min reaksjon er som sist jeg leste boka - min flauhet over egen uvitenhet. Om hvor lite jeg gjennom hele oppvekst og halve voksentid overhodet har visst og forstått om disse tre nabolandene rett på andre siden av Østersjøen. Oksanen beskriver også den finske uvitenheten om et land bare noen mil unna, med språk som ligner finsk – en uvitenhet som Anna må leve med, for hun skal jo også fortie sin estiskhet. Nære naboland, okkupert og undertrykket og innlemmet i Sovjetunionen – befolkningen undertrykket, drept, deportert, fratatt jord og eiendeler. Og sviktet av vesten. Og fortiet av oss også. Innlemmelsen i Sovjetunionen ble aldri anerkjent av vesten. Men stilltiende akseptert? Var det sånn

Lærte du noe om de baltiske landene på skolen? At hver av disse tre landene har sin historie sammenvevd med Norden og Europa forøvrig? Om deres kultur og selvstendighetstid? Om hva som ble fratatt dem? I vår tid.

Min skolegang var under kald krig og med klare og enkle motsetninger mellom øst og vest. Vi var vest og vi var bra. Det var et stabilt verdensbilde. Framtidig dynamikk var i større grad knyttet til nord-sør-dimensjonen – der vi lærte det rette om bistand og utviklingsland og likeverd.

Jeg fulgte med i verden som barn. Og jeg hadde store ambisjoner om å gå inn i de rette kampene og gjøre verden bedre. Jeg klippet ut A-magasinartikler om andre land hver uke og samlet i stabler på rommet mitt. Som sekstenåring sto jeg på stand for Amnesty International på skolen, skrev brev om samvittighetsfanger og var med på å starte lokallag av Ungdom mot Atomvåpen. Vi dro til Oslo og gikk fakkeltog foran den amerikanske ambassaden. Som nittenåring var jeg i ledelsen av Operasjon Dagsverk og reiste rundt i Nord-Norge med leiebil og en kassett med tjue lysbilder og holdt foredrag om sørlige Afrika og kampen mot apartheid. Og sånn har jeg da holdt på. Sikkert mest for min egen del – men jeg var jo i hvert fall  ikke et barn eller en ungdom med hodet i sanda og øra i walkmannen, uten bevissthet om verden.
Men disse tre «nesten-nordiske» landene som vi i vesten så grundig sviktet og glemte – de hørte jeg aldri om. Det var bare Sovjet. Det er virkelig til å skamme seg over!

Selv seinere, etter den baltiske frigjøringen, da jeg som nyutdannet i min første jobb fikk ansvar for å lage og administrere UD-finansierte demokratiseringstiltak i nylig selvstendige Estland – og hadde mange inntrykksfulle reiser dit, møtte mange, lærte masse – og bidro sikkert bittelitt gjennom kurs for lokalpolitikere – og en stor kvinnekonferanse – selv da, så forsto jeg virkelig så lite. Jeg forsto så lite.

Det gjør jeg sikkert fortsatt. Det er bare å være ydmyk. I min polstrede velstandsboble her i Norge. Med trygge skoleveier og gratis helsetjenester for barna mine og trygghet for at jeg alltid kan gi barna nok mat både i dag og i morgen. Jeg vet lite og forstår lite. Jeg begriper ikke hva som foregår i Syria, bare at det er forferdelig. Jeg føler meg avmektig.

Men det er et oppdrag til meg selv. Ta dette ydmyke utgangspunktet og gå videre og være åpen for å forstå mer, lære mer. Ikke la meg lure og passivisere.  Søke innsikt. Og bruke innsikten som best jeg kan.

Og dette er et oppdrag til oss som har barn som vokser opp med alle privilegier omkring seg. Vi skal ikke bare oppdra rike barn som ikke vet eller bryr seg. Vi skal gjøre vårt for å oppdra ansvarlige verdensborgere, som forstår at verden ikke er enkel, svart-hvit, øst-vest-nord-sør – men komplisert og utfordrende – og det er vårt ansvar å leve ansvarlig midt i det kompliserte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>