Ekstraordinært omsorgsansvar?

(Innlegget er opprinnelig publisert her og var en utvidet kommentartil daværende statsråd Inga Marte Thorkildsens uttalelse om sammenligning av å jobbe og være hjemme med barn.)
Som jeg skrev i forrige innlegg, så er jeg egentlig letta etter barneministerens forsideoppslag på kvinnedagen. Det blir så mye enklere å argumentere nyansert når noen uttrykker seg så bastant og firkanta. (Aftenposten må jo ha jublet over å få et slikt sitat ferdig levert – oppsiktsvekkende utsagn selger!)

Så vi kan stå oppreist og si at vi taper penger noen av oss – fordi vi også prioriterer noe annet enn høy inntjening til enhver tid. Noe har vi valgt – og noe har vi ikke valgt, men det er gitt oss som krav og oppgaver i vårt liv og vi tar disse oppgavene, fordi de er våre.

Forståelsen for økt tilstedeværelse øker visstnok dersom en kan skilte med en eller annen form for ekstraordinært omsorgsansvar. (Fem barn under skolealder, tror jeg holder for å vekke forståelse for at en er delvis hjemmeværende….)

Ved alvorlig sykdom i familien, med langvarig sykehusinnleggelse – da øker forståelsen. Og kanskje hvis barnet ditt kan plasseres under en diagnose av noe slag, en funksjonshemming, en utviklingshemming eller -forstyrrelse. Men det bør nok være ganske alvorlig, og gjerne litt sjeldent.., hvis du skal få forståelse for at det krever en tilstedeværelse, at ikke alt kan overlates til et varierende hjelpeapparat eller artige medisiner. Vi skal være takknemlige for at diagnoser og problemer anses som utfordringer som fellesskapet skal stille opp for – men det er en stor felle å tro at det som finnes av tiltak og hjelp fjerner behovet for ekstra innsats i familien. Mange familier erfarer at nettopp arbeidet med å få nødvendig hjelp og støtte til barnet er så krevende at det forutsetter stor arbeidsinnsats fra familien, parallelt med den daglige, døgnlige omsorgen. (Og hvis barnet ditt faktisk fungerer helt fint utad – fordi det får tilstrekkelig hjelp og oppfølging hjemmefra – så er det jo ingen som kan forstå poenget med tilstedeværelsen allikevel.)

Og helt vanlige treåringer som kunne ha godt av litt avlastning i barnehagelivet, eller aktive femåringer som gjerne skulle løpt litt mer i skogen på ettermiddagene for å få kontroll på temperamentet, og åtteåringer som har hemmeligheter å fortelle og gruer seg til noe i morgen og våkner med mareritt, og elleveåringer som trenger et spark bak med leksene og synes det er utrivelig å være alene tre timer på ettermiddagen – det er jo ikke ekstraordinært. Det får gå inn i det store kjøret, kabalen som skal gå opp. Ikke sant?!

For det er jo bare «vanlig» – og det «vanlige» må jo alle greie. Da forteller vi oss selv og barna at «sånn er det».

For hvor ekstraordinært omsorgsbehov må det egentlig være for at det skal veie tungt nok?

Definisjonen på ekstraordinær, uvanlig – er avhengig av et «vanlighetsbegrep». Et begrep om hva som er normalt. Disse to begrepsforståelsene er avhengig av hverandre og styrker hverandre gjensidig.

Men hva som er vanlig – og hva som er uvanlig – er ikke faste størrelser. Det er historisk og kulturelt foranderlig. Og politisk relevant. At det er «vanlig» en familie skal levere 15-18 timers arbeid utenfor hjemmet hver eneste dag, uansett, er et ganske nytt fenomen. At det er «vanlig» at ettåringer som ikke kan gå eller snakke, skal være samfunnets omsorgsansvar åtte timer om dagen – det er en veldig ny konstruksjon. At det er uvanlig at en aktiv familie med flere barn setter av noe av potensiell inntektsinnbringende tid til å få familiekabalen og livet og oss selv og samtalene og tilstedeværelsen til å gå rundt – det er heller ikke en gitt og evig konstruksjon.

Det er ikke ekstraordinært at vi trenger tid til å få livet til å gå opp. Noen har definerte ekstraordinære behov. Det er svært, svært bra når det blir respektert. Men det betyr ikke at alle andre ikke har noe behov for å prioritere tilstedeværelse og omsorg. Det vanlige trenger også prioritering.

Tips til oss alle: Vær på vakt for vanlighets- og normalitetsbegrepene. De kan forandres. Du kan ta stilling til dem selv i ditt eget liv, og du kan ytre deg politisk for å påvirke samfunnsdebatten og fellesbegrepene våre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>