Vi har ikke lært av historien

Vår sivilisasjon skal måles på hvordan vi ivaretar de mest sårbare blant oss. Vi har ikke bestått. Vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.

Denne fortida er en skam. En skam som menneskene måtte reise seg opp fra og finne en vei vekk fra. Men den er samtidig en skillelinje som frigjør oss fra skammen, det er en grensedragning som formet oss, et uskyldig etterkrigs-«oss» – med ettertidas beskyttende datostempling på oss, vi er frigjort som dem som kunne dømme, analysere, granske – og gå videre, renvasket.

Ikke alle slapp unna, vi har i vår underlige menneskelogikk konstruert blodsoverført skam, der besteforeldre som beviselig var på feil side, avtvinger arvet skam. Men for de fleste av oss kan vi fortie stripethet og en landssvikdom her og der – og inngå i det store renvaskede «vi».

«Vi må lære av historien,» fortsetter vi å forkynne, mens vi begrunner historiefaget, sender ut de hvite bussene og går på museum. Lære for å ikke gjenta, sier vi. Lære. En læresetning som igjen og igjen beviser sin meningsløshet, ved at vi hele tiden vender blikket bakover mens vi forkynner dette budskapet. Vi sier at vi skal forhindre at fortida gjentar seg – mens vi alle ser og vet at vi forlater fortida hver eneste dag, fortida blir til skrevet og lest historie, festet i begreper og forståelser – og forlatt. Den gjentar seg jo faktisk aldri. Mantraet er meningsløst.

For skal vi lære av historien må det være for å identifisere holdepunkter i vår egen tid, klare å tenke klart, gjøre valg og stå for det rette i vår egen tid. Først når vi klarer dette, kan vi si at vi har lært.

På ruinene av andre verdenskrigs Europa og verden måtte en ny sivilisasjon reise seg. Skammen, sorgen, tapet, regimesammenbruddene og sivilisasjonssammenbruddet måtte på godt og vondt danne basis for en ny tid, en ny måte å være mennesker i fellesskap på. Det vil alltid være diskuterbart hvor godt vi klarte det. Etterkrigstida innebar nok av splittelser og feilskjær. Men vi stablet opp internasjonale samarbeidsorganer og internasjonale forpliktende traktater om menneskerettigheter – fordi vi som samfunn, som mennesker sammen, ville noe bedre. Ville lære av historien for å skape en bedre framtid.

Men hvordan ivaretar vi lærdommen i vår tid?

Fasiten er at vi har ikke lært av historien. Det er vår tids skam.

Vi har tydeligvis ikke lært av hvor galt det går når vi starter å skille mellom mennesker ved å se vekk fra individet og bare setter folk i grupper. Når vi glemmer at menneskerettighetenes eneste berettigelse er når de er universelle, faktisk gjelder for alle, hver og en, uten hensyn til våre varierende kjennetegn og øvrige tilhørigheter i ulike grupper. Når virkelig «all men are created equal». Starter vi først å plukke vekk rettigheter og likeverd for noen grupper, så faller alt. Da faller menneskelighet, medmenneskelighet og sivilisasjon.

  • I vår tid drukner tusenvis av mennesker på flukt over Middelhavet. Samtidig diskuterer norske politikere på ramme alvor å trekke tilbake redningsskip som berger liv.
  • I vår tid har tusener på tusener av mennesker strandet i kummerlige leire i Hellas og Italia, grensene er stengt, mulighetene er stengt, de er strandet og hjelpeløse, forlatt i en politisk valgt og villet situasjon, konstruert av EU-Tyrkia-avtalen og europeisk politikk, med norsk støtte.
  • I vår tid har vi bygget gjerder, trukket piggtråd, stengt grenser. I vår tid gjør vi det umulig for mennesker på desperat flukt å kunne søke asyl uten å utsette seg for umenneskelige, livstruende og svært dyre fluktruter – styrt av menneskesmuglere. I vår tid bruker vi dette til og med som argument for å være enda strengere. Det er en Catch 22 – vi nekter Safe Passages, og så klager vi på at menneskesmuglere erobrer markedet.
  • I vår tids Europa forsvant tusenvis av enslige barn på flukt under de store ankomstene i 2015 og 2016. De forsvant. Vi, Europas trygge velferdsstater med alle våre erklæringer om barns rettigheter, klarte ikke å ta vare på disse ungene og gi dem trygghet. I vårt eget land lar vi midlertidighet være grunnvilkåret for enslige mindreårige flyktninger. Slik blir deres tilmålte tid i norske køyesenger og mottaksklasser ikke trygghet og omsorg – men et hån av traumatiserte barn og ungdommer som forstår at det er meningsløst å lære seg norsk hvis man allikevel skal kastes ut, meningsløst å få venner, meningsløst å prøve å stable opp et liv slik alle ungdommer prøver. Bare ny flukt, alene over grenser, i skjul, kan berge dem. Dette er vår skam.
  • I vår tid lar vi mennesker gå til grunne i mottak, ser vekk når folk desperat flykter vekk igjen fra Norge for å søke trygghet et annet sted, før nattlig henting og innesperring på Trandum – eller til og med velger den tyngste veien ut ved å ta egne liv. Vi fratar de papirløse, de mest utsatte av alle, de som ikke kan returneres noe sted fordi faktisk ingen tar i mot noen uten papirer – dem fratar vi alt – ofte for resten av deres liv, til og med deres rett til å bli ivaretatt som syk, helt vanlig syk og utslitt og pleietrengende. Dette er vår skam.
  • I vår tid har vi europeiske statsledere som erklærer at menneskerettighetene kan tilsidesettes. Vi har egne statsråder som stolt hevder at en slett ikke trenger være enig med FN om behandling av flyktninger. Vårt eget land står langt framme i rekka over de som undergraver asylinstituttet.

Det sendes tydeligvis «signaler». Signaler om uønskethet, om rettighetstap, om meningsløshet og framtidsløshet. Resultatet er ny flukt, desperasjon, selvmordsforsøk og knekte liv.

Normalisering av forskjellsbehandling og av forskjellsblikket er grunnleggende alvorlig. Når det er så vanlig å diskriminere, fjerne rettigheter, endre begreper, – at vi ikke lenger ser, forstår, husker – og lærer av beretningene som skulle gitt oss lærdom og gitt oss retningslinjer i vår egen tid.

Vår skam er at vi lar alt dette skje og lar det framstå som noe normalt, noe som må skje, noe det ikke er noen grunn til å lage rabalder om. Skritt for skritt undergraves menneskeverd, menneskerettigheter, asylrett, barns rettigheter, vernet om sårbare grupper, og med på kjøpet vår egen verdi som samfunn som kan ivareta, ta vare på. Og vi aksepterer og normaliserer og bereder grunnen for enda skrekkeligere tiltak neste gang. Dette er vår skam.

Da Donau forlot kaia i morgenmørket i november 1942, da norsk politi samlet sammen jøder og sendte avgårde, kunne folket ellers si at de ikke forsto, ikke visste, at de dermed ikke hadde ansvar for konsekvensene av det som skjedde? Da USA stengte sine grenser for jødiske flyktninger slik at skip med folk på flukt fra Europa måtte snu, visste amerikanerne hva dette innebar? Kunne de ha visst? Hadde de ansvaret?

Vi kan alltid stille spørsmålet om hvorfor vårt fortidige «vi» lot dette skje. Hvorfor visste og forsto våre forfedre ikke hva som skjedde? Kanskje var det for ufattelig, for stort til å forstå. Men det som må være vår historiske lærdom av dette må nettopp være å forstå i tide, her og nå. Verne grunnleggende verdier, menneskeverd og sivilisasjon i tide. Ikke gjenta fortidas feil i nye versjoner.

Igjen stenger vi grenser, igjen sender vi ut. Igjen lar vi mennesker strande og gå til grunne bak gjerder der vi ikke ønsker å se. Vi toer våre hender, vi vasker våre hender, vi vender våre blikk vekk.

Vi rasjonaliserer og konstruerer argumentasjonsrekker om trygge land, om ankerbarn, om trygge soner og internflukt og tredjeland, om at redningsaksjoner på havet kan føre til mer flukt – og om at papirløshet er det samme som kriminalitet og da får en takke seg selv – og så snur vi oss vekk og følger med på tv og gleder oss til ferien, for sååå ille kan det da ikke være.

Dette er vår skam. Vi har ikke lært av historien. Vi svikter og undergraver nok en gang vår egen menneskelighet og sivilisasjon. Det vil være vår skamfulle byrde resten av våre liv.

 

Tidligere publisert som spaltist i Dagbladet 28. juni 2017

og som ekstern skribent på Antirasistisk.no 29. juni 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>