Kanondebatt!!

Skoleminister Røe Isaksen fra Høyre vil ha en norsk kanon.
 
Det hadde jo vært littegrann artigere med kanondebatt hvis
 
- det ikke (nok en gang) hadde blitt begrunnet med det skumle mangfoldet og de skremmende endringene i samfunnet (Kanoner som brukes mot mangfold og endring – det er feil type kanoner)
 
- ikke det var basert på den til enhver tid elitekonstruerte ideen om at fortida er et stabil og enhetlig reservoar der en kan hente opp råvarer til reetablering av kulturelt enhetlige fellesskap (Nei, fortida er ikke og var ikke enhetlig og stabil)
 
- en bare kunne (fortsette å) usynliggjøre at fortidige enhetskonstruksjoner blant annet er basert på samtidselitenes omfavnelser av tidligere tiders opprørske krefter
 
- og likeledes om en kunne (fortsette å) usynliggjøre at all fortid og dermed all fortidig kultur til alle tider har inneholdt annenhet, brudd med det etablerte, samtidig undertrykkelse av de opposisjonelle og de såkalt annerledes folka…
 
I andres fotspor
Som skoleminister tråkker Røe Isaksen forøvrig rett inn i 1990-tallets skoleminister – Gudmund Hernes (Ap) – sine sko. Hans store bekymring for det samfunnsoppløsende ved samtidas endringer, pluralisme, informasjonsoverflod og internasjonale press preget 90-tallets skolereformer og kanontenkning. Frykten ble blant annet formulert slik:
 
«Det rugges ved etablerte sannheter og gamle institusjoner. For barn og unge kan endringene og de hurtige skiftene gi et inntrykk av moralsk relativisme. Når rett og galt eller takt og tone ikke i samme grad er gitt og delt, blir mange barn og unge overlatt til sin egen etiske famling. Barn og unge utsettes for mange og kryssende impulser, med en overflod av informasjon og med trykk fra hele verden mot den lokale og nasjonale kultur. De unge utsettes dermed også for mangfoldig og motstridende verdipåvirkninger.» (Mandat til NOU 1995:9, Vedlegg I: s. 80)
 
Han oppnådde også å inkludere denne ekstremt ambisiøse enhetsfokuserte formuleringen inn i skolens formålsparagraf:
 
«Opplæringa skal [...] støtte opp under eit felles kunnskap-, kultur- og verdigrunnlag [...] i folket»
(Altså – det tas for gitt at dette grunnlaget allerede finnes – og skolens oppgave er å forsterke det).
 
Men det som faktisk er litt artig
Noe av det artige med å diskutere kanonstoff er nettopp at masse av kanonføden faktisk i sin tid var svært opposisjonell og kritisk orientert – og faktisk også hadde sitt svare strev med å bli sett, akseptert og anerkjent i sin samtid. Det er ettertidas omfavning som har gjort det til kanonføde.
 
Og det superartige da- er å spekulere i hva dette egentlig sier om dagens opposisjonelle og annerledes røster. De som forstyrrer enheten sånn for eksempel. De som bryter med ideene om likhet og harmoni. Det som bråker. Roter til. Protesterer. Nekter å godta det forøvrig forkynte fellesbudskapet. Bråkmakerne. De andre.

Nettopp den samfunnsmessige uroen som gjør at skoleministeren ønsker seg en kanon..

2 thoughts on “Kanondebatt!!

  1. Hvem tenker du på når du sier dagens opposisjonelle, bråkmakere og de som nekter å godta fellesbudskap?
    Jeg synes jo mye av det som er oppe media er preget av konsensus.

    Er glad du er i gang med blogging igjen, har savnet å lese den:)

    • Takk! Først: Ja, jeg er enig i at det er stor grad av konsensus i det som blir offentlig formidlet – og det er kanskje noe av utfordringen. Det blir lett en selvbekreftende sirkel, der det som er «innenfor» bekrefter nye ytringer som er «innenfor» – og samtidig avgrenser mot andre typer ytringer som framstår som irrelevant «bråk». Jeg tenker at i det en blir definert som «innenfor» kunstfeltet, litteraturfeltet, kulturfeltet – eller eventuelt som legitime, debatterbare politiske ytringer – da er allerede noe av det opposisjonelle og bråkete stempelet borte. De ytringene eller kulturformene som balanserer i randsonene og utfordrer selve avgrensningen av «kultur», «identitet», «politikk» – er spennende og kan føre til endringer, utvidelser, utvikling – men de kan også ende med å falle utenfor. De ytringene som ikke en gang er i randsonen har lett for å bli helt usynlige, fordi de ikke regnes som relevante for det kulturfeltet de henvender seg til. (Og så – kan det jo f.eks. gå femti år eller hundre år, og blikkene som vurderer og makten til å lage avgrensninger er helt annerledes, og noe som var regnet en minoritetsposisjon eller avvikende bråk blir «sett» – og blir definert som substansielt og «innenfor».)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>