Sultestreik syttende mai

Mens vi gikk i togene våre her på berget og feiret vår frihet og våre grunnlovsfestede rettigheter – (ja, for det er jo det vi feirer den syttende mai hvert år, selv om det er lett å glemme det og tenke at det er våren, iskremen eller eventuelt  en kritiserbar nasjonal selvgodhet som er det sentrale) – sitter desperate flyktninger i flyktningeleire på europeisk jord og er fratatt grunnleggende rettigheter, med EUs og også Norges velsignelse. De er fratatt bevegelsesfrihet, mange er fengslet – uten dom, og uten å ha gjort noe kriminelt – og deres rett til å søke asyl blir ikke ivaretatt. De er låst i limbo, fratatt muligheten til å ta vare på seg selv og sin framtid – uten at vi gir dem noe alternativ.

Så – nøyaktig samtidig som vi feiret våre rettigheter denne 17. mai 2016, startet 15 menn og 13 kvinner i flyktningeleiren Souda på den greske øya Chios rett utenfor den tyrkiske kysten, en sultestreik for å kjempe for sine rettigheter.

Mens jeg strøk bunadsskjorter kvelden før kvelden fikk jeg beskjed om den planlagte aksjonen. Midt mellom barnetog og sekkeløp fikk jeg tilsendt bilder og formulerte krav. Jeg kjenner alle ansiktene. Jeg har snakket med dem. Jeg har delt ut sandaler i riktige størrelser til barna deres.  Jeg har møtt dem i lange frokostkøer daglig. Og fått servert pulverkaffe hos dem i en kveldsstund.

Da jeg reiste hjem etter arbeid som frivillig i Chios’ flyktningeleire i april, var min bevegelsesfrihet og mine rettigheter sammenlignet med deres skarp: «I do not allow you to leave» – sa en av mine nye venner, en 34 år gammel lærer og trebarnsfar fra Syria til meg da jeg tok farvel. For det er jo meningsløst paradoksalt; jeg kan reise, krysse grenser, bevege meg fritt, dukke opp i en leir som denne og forsøke å gjøre gode, men naturligvis utilstrekkelige, gjerninger – og så bare reise igjen når det passer meg, mens alle andre sitter igjen.

Hans reise til Europa, med lærerkone, tre små barn og en bror med skader etter bombing, er en beretning om trusler, fare og frykt – og overlevelse. Til de til slutt ankom øya Chios, én dag for seint. 20.mars 2016. Den datoen flyktningeavtalen mellom EU og Tyrkia erklærte som skillelinjen for mennesker på flukt. Etter denne dagen får ingen båtflyktninger reise videre til det greske fastlandet. De er strandet på øyene. Men etter denne dagen har ingenting skjedd. Det er to måneder siden.

De har ikke fått søke asyl – i Hellas, slik de skal kunne gjøre. Prosessen er ikke igangsatt. All informasjon er usikker og ufullstendig. Det er bare å vente. Og vente. Stadig kommer nye båter, flere flyktninger. Leirene blir fullere. Ingen informasjon. Mat deles bare ut av frivillige. Ingen framtid. Ingen skole. 40 % er barn. En av tre kvinner i aktuell alder er gravid. Mange babyer er allerede født på gresk jord etter flukten over havet og lever her i disse leirene. Her er gamle, syke og funksjonshemmede. Uro og protester øker.

Det er farlig å sultestreike. Det er farligere når du allerede har levd to måneder i flyktningeleir, etter en strabasiøs flukt, fått for lite og for ensidig mat, sovet på harde gulv eller på bakken, tett, tett sammen med hundrevis av andre, med lus, skabb og infeksjonssykdommer som blomstrer, fått begrenset tilgang til vann, sovet lite midt i leir-ståket, kommet for seint til frokostutdelingen og gått glipp av maten – og mest av alt vært konstant bekymret over situasjonen, den manglende informasjonen og den manglende framtida, de traumatiserte barna, den syke babyen… Hvor mye sult tåler du da?

Det er enda farligere når motmakten er så stor – her står hele EU med støttespillere og backer opp om disse uholdbare rammene om folks liv. Det er også farligere pga. den retoriske – men også høyst operative bagatelliseringen av den enkelte flyknings liv og rettigheter som usynliggjør det hele. Alt er bare tall – «54  000 stranded flyktninger i Hellas». Alt er generelle begreper – «flyktningebølger». Hvem ser egentlig disse enkeltmenneskenes kamp? Media og frivillige blir utestengt fra mange av leirene. Beretningene deres og ropene om rettferdighet kommer ikke fram. Hvem kommer til å lytte til deres krav? Hvem tar ansvaret her?

Dette er mennesker som søkte trygghet – hos oss – i Europa. De rømte fra dødstrusler. De solgte alt de eide og kjempet seg fram. Og nå har vi møtt dem med å frata dem selv deres mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Når ingen lytter – har man da noen stemme? Det eneste virkemidlet de har igjen er å rette presset mot seg selv og sin egen kropp. Nekte seg mat. Er det noen som bryr seg om det?

Budskapet og kravene fra menneskene Souda er enkle:

«We are losing our children’s time (and ours here) – Because of you.»

«We are at hunger strike to get better life for children.»

«We don’t need food – We need Future.»

«We are Humans not animals.»

«We want a lawyer to speak in the name of us.»

«International protection/relocation in another EU-country»

«Specific time for interviews appointment»

De ber om en advokat til å tale sin sak. En reell vurdering av beskyttelsesbehov. Og så en avtalt dag for å komme i gang med asylintervju. Grunnleggende rettmessige behov som som Europa må ivareta – hvis vi faktisk mener at vi vil verne våre vedtatte rettigheter, våre inngåtte traktater og det vi framhever som våre grunnleggende idealer.

Vil vi det? Eller vil vi bare spise vår egen is under syrinene, lukke øynene og vente på neste langhelg?

Vi skal feire vår grunnlov. Uten fnugg av samvittighetskvaler. For all del. Med eller uten flagg og is og trange bunadssko. Vi skal markere de rettigheter vi har – så vi faktisk ikke glemmer hva vi har og hva som er kjempet fram gjennom årene.

Men i vår hyper-privilegerte posisjon, der vi kan feire, der vi kan bruke våre rettigheter i frihet  – så er også ansvaret vårt stort og betydningsfullt for å kjempe for de rettighetene vi allerede har fått selv, skal gjelde alle.

17. mai i Souda, Chios, minner oss om den kampen som står igjen.

 

Kronikken ble først publisert på Radikal Portal.

https://radikalportal.no/2016/05/19/sultestreik-syttende-mai/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>