Identitet som sperrer for dialog. Om KRLE-forslaget.

KrF ble ikke med i regjeringen i høst, men har kunnet juble over saker i regjeringsplattformen allikevel. Et eksempel er gjenintroduksjonen av K-en som den fremste blant bokstavkameratene i skolens religionsfag.

K-en ble fulgt av en prosentfastsettelse på 55 % av andelen undervisning fasttømret til denne bokstaven. Og begrunnelsen var: vi må kjenne vårt eget, før vi lærer om de andre. Identitet før dialog.

Vi skal tro dem på det. At dette handler om «oss» og «vår kultur». Dette er et prosjekt for fellesidentiteten.Og vi har sett det før. 1990-tallets fagforløper, KRL, ble båret fram av en tilsvarende identitetsdebatt. KRL-debatten var nettopp en strid om definisjonsmakten over vår kollektive identitet – og ikke minst en strid der spørsmålet om grensene for flertallets rett til å definere en slik kollektiv identitet på vegne av og over hodet på minoritetene ble satt på spissen.

KRL-faget var ikke en bærekraftig konstruksjon. Det er heller ikke KRLE-faget, spår jeg, og vi kan i disse dager merke oss med interesse at det visstnok ikke haster for Kunnskapsdepartementet å innføre disse endringene. La oss bruke Kunnskapsdepartementets tenkepause til å gå gjennom saken nok en gang. Jeg vil peke på fem feilslutninger i resonnementene for å meisle fast K-ens posisjon i religionsopplæringen – før og nå.

Første feilslutning er å snakke om identitet som om kollektiv og individuell identitet er to sider av samme sak. Identitet knyttes altså ikke til individet i seg selv, men gjennomgående til individets plassering inn et allerede definert fellesskap med et erklært fundament. Når en krevende samtid stimulerer behovet for tilhørighet og identitet, blir altså ikke dette sett på som åpne kategorier som kan fylles med individuelt varierende innhold, men som noe som i norsk sammenheng allerede har et gitt svar.

Andre feilslutning er det manglende skillet mellom fortid og samtid. Dermed oppnås den oppsiktsvekkende ideen om homogen og sammenhengende kollektiv identitet gjennom århundrer. «Vi» er slik «vi» var og alltid har vært. Ikke sjelden trekkes «den tusenårige tråden» fram for å styrke bildet av en kontinuitet som setter all historisk endring og variasjon knyttet til f.eks. stand, klasse og kjønn til side. Sammen med forrige feilslutning, betyr det at den enkelte ikke bare er uløselig knyttet til et gitt samtidskollektiv – men også til et tilnærmet uendelig fellesskap over tid. Røtter blir dermed en meget beskrivende metafor. «Vi» er rotfestet i konstruksjonen av fortida.

Tredje feilslutning er et manglende skille mellom interessefellesskap og et eventuelt verdifellesskap. Vi kan håpe at et stort flertall av oss har en grunnleggende felles interesse av å opprettholde et samfunn som faktisk henger sammen. Men i denne identitetsdebatten påstås det at denne fellesinteressen forutsetter at en også deler verdier, kultur og identitet. Og da må jo dette naturligvis også formidles i fellesskolen. Dette ble til og med lagt inn i skolens formålsparagraf på 1990-tallet i formuleringen «et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag». Motsatt kan en påpeke at alle fellesskap med ikke-totalitære ambisjoner tvertimot må ta høyde for å være uenighetsfellesskap.

Fjerde feilslutning er sammenblandingen av det nasjonale og det religiøse, nærmere bestemt det kristne i evangelisk-luthersk variant. Dette er nærsynt historie. Relasjonen har aldri vært så enkel. Før reformasjonen var kirken internasjonal. Statskirkeordningen fra etterreformatorisk tid og spesielt fra enevoldstiden innebar en kongestyrt kirke, kirketukt og kristenplikt. Også 1800-tallet innebar store spenninger mellom det etablerte kirkestyret og den nasjonale vekkelsen. Koblingen mellom kirken og det nasjonale er et nytt fenomen, knyttet til det siste århundret av norsk historie.

I tillegg til at dette er selektiv historieskriving, så skiller det ikke mellom det normative og det deskriptive. Den norsk-kristne enheten påstås å finnes, påstås å alltid ha vært der – og framheves som et ideal som dermed bør bevares og videreføres. At skolen bør sørge for at dette skjer, blir da bare sett på som en udiskutabel nødvendig konsekvens.

Femte feilslutning er spesielt artig. Den innebærer en innarbeidet og ofte gjentatt påstand basert på en forvirring om rekkevidden av en pedagogisk læresetning om det kjente før det ukjente. Vi må ha tunga rett i munnen her: Det er helt grunnleggende å kunne skille mellom en slik læresetning uttrykt som en mulig og forståelig læringspsykologisk modell av hvordan læring foregår for et enkeltindivid – og en normativ anføring for hvordan kulturformidling og kulturbygging bør foregå i et samfunn. Det er dette siste vi lager politikk av. Det er dette vi diskuterer når vi velger undervisningsinnhold for skolen vår. Når det gjelder den læringspsykologiske modellen, så må vi jo også huske at alt som er kjent, Asbjørnsen og Moe, the Fox og Bergpreknen – en gang faktisk var ukjent for oss. Også det kjente bygges nemlig gjennom møtene med det ukjente. Og som normerende læresetning for utvalg av lærestoff, gjelder det samme, alt er ukjent inntil det blir pekt på og gjort kjent.

Identitetskonstituerende kulturinnhold er ikke gitt på forhånd. Det blir skapt gjennom et utvalg. Og det blir svært ofte skapt gjennom denne typen sammenblandinger som jeg her har påpekt, der det blir framstilt som om det utvalgte er forhåndsgitt, rotfestet i en evig enhetlig historie og dermed udiskutabelt og apolitisk. Og så får vi da også huske at fastsettelse av slikt felles integrerende kulturinnhold historisk sett ofte har gått på bekostning av minoritetsgrupper. De som har falt utenfor den gjeldende konstruksjonen av «vi», blir nødvendigvis «de andre».

Hvor ender vi så med alle disse feilslutningene? Jeg vil si noe om hva konsekvensen er for dialogmulighetene. Det påstås altfor ofte at identitet er en forutsetning for dialog. Dette er en variant av kjent-før-ukjent-læresetningen – nok en gang overført og gjentatt ukritisk på nye felt. Min påstand er at rekken av feilslutninger sperrer for dialog og motarbeider dermed en bærekraftig og robust utvikling av kollektiv identitet.

Den monomane vektleggingen av «egen kultur» og av «identitet først» og den tilsvarende framstillingen av «de andre» som rett og slett noen helt andre, utenfor det egentlige fellesskapet, skaper et bilde av separate kulturelle enheter uten utvekslings- og utviklingsmuligheter. Altså uten mulighet for dialog og fellesskapsbygging. Toleranse som honnørord gjør det samme, viser oss hvordan evig adskilte grupper burde se pent på hverandre på avstand. Mangfoldet finnes jo; det er det relativt stor enighet om. Men gitt alle feilslutningene nevnt ovenfor, er det ikke rart vi sitter igjen med et segregert kulturbegrep, med gitte og tydelige kulturelle og identitetsmessige enklaver som muligens nedarves, siden vi alle visstnok sitter fast i fortida – og som ikke påvirker hverandre eller endres når de møtes. Dialog blir dermed mellom helt faste og varige enheter og dermed meningsløs. Og toleranse blir bare majoritetens vennlige gest overfor dem som for alltid skal være de andre.

Og det er det ikke-bærekraftige her: At noen – selv om det eventuelt skulle være et flertall – fastsetter fellesidentiteten på vegne av oss alle og dermed sperrer for selve felleskapsutviklingen.

 

 

Innlegget er også publisert på Dagsavisen Nye Meninger – se her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>