Ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Avskjedsreplikkene fra flyktningene avslører desperasjonen: «Please, bring my baby!», «You can’t leave us here!»

 

Frokostkø i Souda

Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt.

Jeg anklager oss som samfunn både for å bryte med vårt verdigrunnlag og vårt ansvar i verden – og for å ikke ta ansvar for de humanitære og menneskerettslige konsekvensene av politiske beslutninger. Som europeisk borger krever jeg at vi tar ansvar – i fellesskap.

I stedet for et slikt fellesskapsansvar er det nå mange steder bare frivillige enkeltpersoner, små grasrotsgrupper og enkelte NGOer som tar jobben med å hindre at folk på desperat flukt sulter, at gravide og småbarn må sove i gatene, at frustrasjon og nød tar overhånd – med å forsøke å kompensere for det kaoset og den humanitære katastrofen som de politiske beslutningene har forårsaket.

Jeg er naturligvis glad for å kunne bidra som frivillig, direkte i praktisk arbeid. Men jeg forsvarer ikke et samfunn som snur ryggen til de svakeste, bevisst lager ordninger der tusenvis av mennesker blir etterlatt i et humanitært vakuum og der det bare er frivillige som står igjen for å berge humaniteten.

På Chios sto tre små frivillige organisasjoner for all mat til de ca. 12-1300 beboerne i de to leirene i og ved Chios by. Tre enkle måltider om dagen. Finansiert av gaver, tilberedt og servert av frivillige.

Rundstykke og en frukt til frokost. Grønnsakssuppe i et pappkrus til lunsj og kvelds. I blant kom en gresk husmor med en boks med kaker eller kjeks. Frivillige grupper står også for utdeling av klær og hygieneartikler. Ca. 40 % av beboerne i leirene er barn. Hver tredje kvinne i aktuell alder er gravid. I leirene bor flere helt nyfødte babyer født i Hellas etter flukten over havet, enslige mødre med store barneflokker, barn med skuddskader fra Syria, barn som er døve etter bombeangrep.

13064764_10153429890981044_7191197246465147152_o

Vilkårene er svært enkle. Det er kaldt vann tilgjengelig, stort sett, men ikke alltid. Noen bor i små campingtelt, noen under åpne presenningtak, noen stuet sammen i FN-containere, noen i store idrettshall-lignende telt der hver familie eller person har sitt lille teppe i rekka på gulvet, uten skillevegger, uten noe privatliv – på ubestemt tid. Lus, skabb og infeksjonssykdommer er vanlig. Varmen vil øke helseproblemene. Ingen av de som bor i leirene ønsker å være der. Men vi – Europa – har i vår trang til å beskytte oss selv – laget et system der de er tvunget til å bli der. Akkurat der. Lenge… Og så overlater vi til gaver og frivillighet å sørge for at det «går bra». Kan vi virkelig stå for det?

«Jeg vil ikke ha mat eller sko av deg,» sa en desperat trebarnsfar. «Jeg vil vekk herfra. Vi har passert dødstrussel etter dødstrussel for å komme hit, til frihet. Og så må vi bare sitte her på dette teppet. Uten informasjon, uten framtid.».

De greske øyene har mottatt tusenvis på tusenvis av båtflyktninger. Greske og internasjonale frivillige har drevet døgnvakt, reddet mennesker i land, sørget for klær, varme, mat og medmenneskelighet.

Situasjonen er nå endret. Båtantallet har gått ned, men i stedet er alle flykninger ankommet etter 20. mars, strandet på øyene, fratatt muligheten til å reise videre, til å ta valg for sine liv. Ett eneste valg har de igjen: Søk asyl i Hellas, eller velg frivillig tilbakesending til Tyrkia. Alternativet er deportasjon til Tyrkia. «Dette er ikke et valg, det er tvang,» sa en av flyktningene.

Strandet på øya betyr at mens de venter på en asylbehandling som ikke engang er igangsatt, ikke har noen muligheter til å påvirke egne livsvilkår. De er helt avhengige av denne frivillige hjelpen, dette rundstykket, denne tannkremen eller denne brukte solhatten til den solbrente ettåringen. Stengte grenser og øyer en ikke får forlate, fører til en opphopning av flyktninger i limbo, mennesker med store behov, som Hellas ikke er i stand til å dekke. Informasjon om søknadsprosessen er svært mangelfull. Uro og frustrasjon vokser.

Den alvorligste fortellingen fra Chios handler om den tredje flyktningeleiren på øya, interneringsleiren Vial, med sine piggtrådgjerder og stengte porter. Den ble etablert som en europeisk Hotspot for registrering, noe som sikkert virket som en brukbar idé den gang grensene nordover fortsatt gjorde det mulig å reise videre i Europa – og kanskje til og med fram til 20. mars, da ferja til Athen fortsatt brakte båtflyktningene videre fra øya. Men bestemmelsen om at flyktningene nå ikke skal forlate øya, har brakt Vial i en håpløs situasjon. Styringen med Vial virker preget av vilkårlighet og manglende innsyn – og den humanitære situasjonen er tilsvarende alvorlig.

13078300_10153483568566641_1480319835_o

De som sitter her, ble fengslet, ikke for en forbrytelse, men fordi de søkte tilflukt i Europa på en dato som ikke passet oss. Her er det også barn i alle aldre, syke, gravide og andre med spesielle behov. Nye greske hastelover gir adgang til fengsling i 25 dager uten dom.

Det har vært stadige rapporter om matmangel, alvorlig mangel på næring for de minste barna, opprør og overgrep inne i den lukkede leiren. Frivilliggrupper som tidligere fikk dele ut mat inne i Vial eller gjennom gjerdet, var plutselig nektet adgang i perioden jeg arbeidet på øya. Vi ble også nektet å levere mat gjennom gjerdet og vi ble til slutt nektet å snakke med flyktningene gjennom gjerdene. Denne mangelen på innsyn og kontroll med vilkårene i leiren, er alarmerende.

Den dagen jeg reiste fra Chios, slapp halvparten av flyktningene ut noen timer – men da de frivillige møtte opp på kvelden med suppekjelene fulle, var alle innestengt igjen. Siden har det dukket opp en regel om at de som har sittet inne i 25 dager, skal være fri til å gå ut. Men vilkårligheten understrekes av den manglende prinsipielle forskjellen mellom Vialbeboerne og de som lever i de åpne leirene og som faktisk selv rømte fra Vial for noen uker siden. Hvorfor gjelder helt ulike vilkår? Og så må en spørre seg om hvem som avgjør denne praksisen? EU? Hellas? Enkeltstående vakter en tilfeldig dag i leiren?

Denne kaotiske og krevende situasjonen er rammet inn av en rekke politiske beslutninger. Det er ikke en uforutsett naturkatastrofe som ligger til grunn. Dette er bevisste og villede beslutninger der

Europa, anført av EU, men godt støttet av f.eks. Norge, lar et krise- og konkursrammet Hellas med alt for lite ressurser sitte med ansvaret for over 50000 strandede flyktninger. Disse beslutningene omfatter stengte nasjonale grenser, stadig strenger nasjonal asylpolitikk i ulike land, den menneskerettighetsundergravende EU-Tyrkiaavtalen og stadig nye ideer og påstander om hva som er «trygge returland».

Resultatet er stor humanitær krise og et ansvarsvakuum både på de greske øyene, i Pireus, i nord-Hellas og langs balkanruta. Dag-til- dag-krisehåndtering overlates til enkeltstående frivillige. Samtidig opplever vi stadig oftere at hindringer legges for frivilliges arbeid og innsyn, frivillige fengsles og nektes adgang.

Jeg er en stor forkjemper for frivilligheten og enkeltmenneskets ansvar. Jeg oppfordrer alle til å ta i et tak for det gode i verden – og å gi frivilligheten gode rammevilkår. Vi er mange som igjen og igjen er villige til å brette opp ermene og stille opp, på greske strender, på Tøyen, i Kirkenes eller i Idomeni.

Men når vi som samfunn tar beslutninger, skal disse også være demokratisk fundert, det skal være offentlig innsyn i premisser og konsekvenser og det skal være et felles offentlig samfunnsansvar også å følge opp konsekvensene av disse beslutningene. Dagens kollektive ansvarsfraskrivelse er en alvorlig moralsk utfordring for vårt Europa. «How can you leave us here?!» Ja, hvordan kan vi?

 

klesvask

Kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 10. mai, 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>