Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

Radikal Portal publiserer i dag mitt bidrag til høstens skrivekonkurranse om Klasse-Norge: Fattigdommens usynlighet.

Jeg har vært opptatt av både det å belyse samtidas begreper om forskjeller, fordeling og rettferdighet – og hvordan disse usynliggjør forskjeller som ikke fanges opp av de etablerte forståelsesformene – og samtidig ville jeg fortelle en historie, som kunne vært sann. Ønsket mitt er å bidra til at vi skal bli bittelitt klokere, stille noen flere vanskelige spørsmål – og se mer og flere omkring oss:

Fattigdommens usynlighet.

Det normale og det usynlige bekrefter hverandre
Normalitetsbegrepene justeres jevnt og friksjonsfritt; når det gjelder forbruksnivå går det oppover og oppover. Forbruket til den norske gjennomsnittshusholdningen er i dag nesten 3,5 ganger større enn på slutten av 1950-tallet.  Andelen av inntekta som går til mat var 40 % i 1958, nå er den nede på rundt 12 %. Resten går til alt annet.

Det er visst normalt. Tror vi.

Men forbruksstøyen tilslører fattigdommen og klasseforskjellene i dagens Norge. Motsatsen til normaliseringen av hyperforbruket er nemlig fattigdommens taushet. Det tause er usynlig. Og det usynlige kan vi tvile på om finnes. Slik opprettholdes og bekreftes vårt absurde normalitetsbegrep, våre oppskrudde og skjermede forventninger. Våre grunnleggende forståelser av rettferdighet og fordeling hindrer oss i å forstå både fattigdomslivet og hvordan folk kan havne der. Fattigdom som ikke er basert på dumhet eller latskap, faller utenfor forståelsesrammen. Dermed blir de virkelig fattige så annerledes at de knapt nok synes.

Hvilke ideer er det som skaper dette usynlighetsrommet; hva legger grunnlaget for at vi ikke ser?

Våre to grunnideer om fordeling og rettferdighet
Vi bygger vår normale norske oppfatning av rettferdighet, fordeling og samfunnsmessig omsorg på to grunnideer:

Den første er en norsk variant av den amerikanske drømmen: Den som vil, den kan! Vi bekrefter overfor hverandre at det skal lønne seg å jobbe og å være flink og prestere godt; så stå på! Denne ideen bygger på et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. Dette legitimerer i neste omgang forskjeller. Enkelt og logisk: Det er rettferdig at noen er rikere enn andre, de har fortjent det.

Den andre grunnideen er velferdsstatsideen. Dette tar til en viss grad den skarpe brodden av det brutale prestasjonsfokuset i den første ideen. Det er her festtalene først og fremst holder til. For vi liker så godt å si at vi tror på og bidrar til velferdsstatens grunnsikring og omfavnelse av oss alle. Favntaket som gir alle innbyggere et trygt fang, en trygg havn, et sikkerhetsnett slik at ingen faller igjennom, ingen faller utenom. Rettferdigheten blir da kompensatorisk og universell. Alle er med.

Så budskapet – from all of us to all of you – er: Skap deg selv – eller bli ivaretatt av sikkerhetsnettet! Da går det bra med oss alle. Ikke sant?

Her er en historie om fattigdom som bryter med disse to grunnideene:

Historien om den usynlige fattige
Dette er en beretning om en som fått alt opp i hendene, på skattebetalernes regning. Hun har fått tildelt en kommunal bolig og mottar støtte til deler av husleia. Hun betaler laveste sats på SFO og i barnehagen, resten tar fellesskapet seg av. Hun får gå på kurs etter kurs. År etter år. Hun får frikort på helsetjenester i mars. Hun pendler mellom ulike støtteordninger. Hun er en av dem som skummer fløten av velferdssamfunnet. Kanskje hun heter Maria.

Og hva mer er – hun jobber ikke. Hun har aldri hatt en jobb i Norge. Bare enkelte praksisplasser i noen måneder av gangen, før den sviktende helsa, aleneansvaret for barna – eller NAV-programmenes finansiering har satt stopp. Hun har derfor sikkert nok av tid til å kjøre t-banen fjorten holdeplasser midt på dagen på en tirsdag for å kjøpe fem kilo poteter i akkurat den ene butikken der det er tilbud. Hun kan gå grundig gjennom de støvete bunkene med loppemarkedsklær på ulike skoler hver eneste helg. En vinterjakke til den eldste, 30 kroner. Et par sko til seg selv, 10 kroner. En sykkelhjelm, 20 kroner – for en lykke – til den yngste.

Hun er så vidt passert trettifem, men det kjennes som hun har levd mange liv. Slitenheten, bekymringene, historien, flukten, frykten, pengemangelen – alt sitter i skuldrene, hodet, magen, søvnløsheten. Men når hun går ut av blokka si, er hun alltid velstelt og smilende. I veska bærer hun med seg hele sitt liv. Barnas identitetsbevis. Alle brev fra boligetaten, utleiefirmaet, NAV, legekontoret, UDI. Strømregningene. Faktura fra SFO, laveste sats.

Hun har gått på norskkurs i 7 år. Hun forstår ennå ikke hva byråkrati-Norge forteller henne. Hun kan ikke lese nettsidene til UDI. Hun forstår ikke hva som står på legehenvisningene til spesialistutredning og hun vet at det er nytteløst for henne å prøve å oppklare det på telefon, med sin egen vaklende norsk. Men hun forstår når hun skal ta med kake på skoleavslutningen.

Hun forstår ikke brevet hun får fra én etat i kommunen om at en annen etat i kommunen har sett på ligningen hennes fra i fjor da hun gikk på en litt høyere type stønad enn nå. Dermed erklærer etaten at hun ikke trenger så mye i bostøtte i år, men hun har klagerett og klagefrist og ditt og datt. Hvordan skal hun klare å lese og forstå dette? Hun forstår først alvoret når fakturaen kommer fra den tredje etaten og er mange tusen kroner høyere enn forrige måned og dermed nærmer seg det totale beløpet hun og barna har å leve av for hele måneden. Da svikter beina og kreftene, for hva skal hun gjøre? Regninger må betales. Men da finnes det ikke penger til mat.

Hun kunne klaget, men nå er det for seint, endring etter klagebehandling vil først gjelde fra neste måned. Hvordan mener vi at hun skal klare å konsentrere seg om preposisjoner på norskkurset neste dag, da?

Av det hun disponerer en vanlig måned, går omtrent halvparten til den bostøttesubsidierte kommunale boligen. Det som står igjen, er under en tredjedel av det SIFO regner som et nøkternt referansebudsjett for en familie som hennes. Og det er de månedene som kommunens etater ikke regner feil og drar inn nesten hele månedsbeløpet hennes for å dekke husleia.

 «Men denne uka har jeg mat,» sier hun. «Og jeg har kjøpt brød og ost. Da får barna matpakker. Men ost er så dyrt.»

Flukt har en årsak.  Konflikter og overgrep i et land langt vekk fra det norske byråkratiets system og struktur tvang henne på flukt, alene med en baby på armen og et par småbarn på slep. Alene til dette iskalde landet. Men alle er så snille her! (Ja vi er snille vi, det vet vi jo. Den politiske debatten handler helst om å sette grenser for snillheten.) Introduksjonsprogram. Norskkurs. Bostøtte. Arbeidsavklaringsmidler. Gratis helsetjeneste til barna og frikort når alle belastningslidelsene og de traumebaserte sykdommene fører folk over utgiftsgrensa. Sosialstøtte når ingenting går. Alt opp i hendene.

Det er mange år siden hun kom hit. Hvorfor klarer hun seg ikke bedre? Hvorfor kan hun fortsatt ikke lese brevene eller oppklare spørsmål på telefon? Hvorfor er hun fortsatt avhengig av offentlige stønader? Hvorfor er hun ikke i jobb og greier seg selv?

Dagene hennes er fulle. Det tar mye tid og krefter å være en fattig og sliten aleneforsørger med dårlige språkkunnskaper. Innsatsen skorter det ikke på. Følge og hente. Bussen til norskkurset. Rekke fram i tide. Videre til å trekke kølapp hos NAV og få forklaring på det siste brevet som hun ikke forstår. Kanskje kan eldstemann være med og tolke for henne etter skoletid? Legetime. Rekke å hente den minste. Mat til barna. Lekser som hun ikke forstår selv. Den minste nekter å svare når hun snakker morsmålet. Om våren plukker hun brennesle og skvallerkål til mat, fordi hun trenger det, ikke fordi det er artig aktivitet. En ny bekymret våkenatt. En sliten kvinne som står på døgnet rundt. Hodepinen. Konsentrasjonsvanskene. Hun vet hun burde kunne språket bedre nå. Men alt hun kan tenke på er om hun har mat til barna neste uke. At hun må spare til strømregningen. Om hun burde droppe sine egne medisiner for å få råd til støvler til den eldste.

I mange år har hun vært alene, på flukt og med barna i dette nye landet med det rare språket, den lange vinteren, de mange formelle brevene. Den høyeste drømmen ville være at hele familien igjen kan få leve sammen. At barna får sin far tilbake i livet sitt. At de kan være to voksne til å trekke lasset sammen, to voksne til å skape resten av framtida sammen.

Men selv dette har vi regler mot. Hvis barnas far noen gang skulle slippe ut av hjemlandsregimets fengsel, så setter vårt gjennomregulerte system nye grenser for dem. For familiegjenforening kreves en årlig inntekt langt over det hun i dag forsørger sine barn på. Enkelte støtteordninger teller vi ikke en gang med som grunnlag for gjenforening. Og må hun på sosialkontoret for å berge seg gjennom den måneden da kommunen påfører henne ekstrabyrde ved å regne bostøtten feil, da teller dette negativt for en familiegjenforeningssøknad.

Samtidig svekkes helsa. Samtidig blir små barn store. Samtidig sleper hun seg opp alle trappene med de fem tilbudskiloene med poteter. «Denne uka har jeg mat.» Hun er så fattig at hun ikke har krefter til å komme seg videre.

*

Hva er det som brister her? Hvorfor holder ikke våre to grunnideer om innsatsrettferdighet og velferdsstatssikkerhetsnett? Hennes innsats er enorm – men hun står på stedet hvil. Og velferdsytelsene er omfattende, men holder henne fortsatt fast i en endeløs rundgang.

Jeg tror ikke du ser henne. Hun står der på bussholdeplassen ved siden av deg. Velstelt, pent skjerf, skinnende svart hår. En veske med alle papirene. Barna er sendt avgårde, de fikk matpakke i dag også, det sørger hun alltid for. Hun er en som står på og strever, akkurat som deg. Men hun sitter fast. Og vi ser det ikke.

 

8 thoughts on “Fattigdommens usynlighet. En historie om dem vi ikke ser.

  1. Fantastisk tekst!! Dette er ei sak eg tenker mykje på, for det er nok mange slike skjebnar i dette rike landet vårt. Så kvifor er det så mange som ikkje klarer å setje seg inn i dette og som irriterer seg over at me nordmenn er så snille? Nesten dumsnille, syns dei. Ein eller annan stad i tida har det spora av. Når me som lever i overflod mislikar å dele med dei som treng det. Det bekymrar meg.
    Firebornsmamma

  2. Hi, I accomplish have faith in this is an outstanding net place. I stumbledupon it I will revisit in spite of that once more while i have bookmarked it. Cash and freedom is the furthermost way to change, possibly will you ensue rich and continue to guide others.

  3. Lieve Sas… ik wil je niet ontmoedigen hoor maar…. de witte kunnen volgend jaar ook rose, of gele, of rode nakomelingen geven… tja de bloemetjes en de bijtjes… ze doen gewoon wat ze willen! Bij stokrozen is het heel erg moeilijk om ze op kleur te houden.Maar… dit jaar kun je in ieder geval genieten van de witte bloemenpracht (zou ze hier ook wel willen, zucht….!)En ik bewonder je doorzettingsvermogen, dikke pluim!!!!!Liefs Elly

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>