Vidunderlige nye samtid?

Året nærmer seg slutten. Førjulstid byr sjelden på rom for de store overblikkene. Det er lett å bli nærsynt i korte desemberdager med mange krav og frister. Men når juledagene om et par ukers tid nærmer seg nyttårsaften løfter ofte blikkene seg. Da kommer analyser og tilbakeblikk og spådommer, skal du se. Ambisjonen er å kunne forstå oss på vår egen tid. Men kan vi egentlig det?

De nærmeste tre dagene vil jeg her på bloggen dele en tekst der jeg lar et fortidig framtidsblikk møte vår samtid – for å se om dette kan gi oss noe innsikt i vår egen tid.

Du tar deg tid til et lite overblikk i førjulskavet, ikke sant? Kanskje du får et lesetips til julelesinga også.

*

Basert på menneskelig hybris søker vi å beskrive samtida vår. Men kan vi egentlig diagnostisere noe konstant pågående, som vi selv både skaper, blir skapt av og nærsynt betrakter våre dagliglivs gjerninger gjennom? Kan man analysere sine egne briller? Vi trenger kontraster og avstand for å få perspektiv, for å se ut over våre egne forståelser av hva som er gitt, normalt og naturlig – eller eventuelt avvikende og kritiserbart.

Men noen har (heldigvis) allerede hatt et analyserende avstandsblikk på vår samtid. Vi kan gripe til fortidas framtidsvisjoner!

I 1932 utga Aldous Huxley sin roman Brave New World, en satirisk framtidsanalyse. (Riktignok foregår historien i året 2540, men som borgere av det som uansett var Huxleys faktisk fjerne framtid, så kan vi bruke den for det den er verdt, utviklingen har gått raskere enn Huxley kunne vite.) Romanens budskap er en pessimistisk utviklingsoptimisme på den sosiale ingeniørkunstens vegne. Framtidssamfunnet har lykkes i å tilrettelegge for universell lykke, sosial stabilitet og harmoni, gjennom massemanipulasjon, sosial determinisme i et biologisk og medisinsk styrt klassesamfunn, overflod av materielle goder og tilgang til kjemisk lykke, underholdning og uforpliktende erotikk. Reproduksjon er en laboratoriesak og barneoppdragelse, målrettet mot de ulike klassers funksjon, skjer i offentlige kondisjoneringsanlegg. Lengsel, savn og frustrasjoner er avskaffet, det samme med skam og moralske dilemmaer.

«Alle er lykkelige nåtildags» er et grunnleggende slagord, som alle barn har fått innlært i søvne fra femårsalderen. Resultatet er perfekt. I hvert fall nesten.

For satiren avslører (naturligvis) hvilken tomhet denne lykken er basert på. Kan vi bruke denne dystopien til å forstå oss selv? Ja, dessverre.

Vi kan slå oss for brystet og hevde at dette bare er en forvrengt ytterliggående historie, skrevet i en tid annen enn vår egen. Eller vi kan velge å se med hvilken intensitet vår samtid også søker det perfekte og friksjonsfrie samfunnet og den perfekte og veltilpassede borgeren, gjennom politisk-administrative tiltak, gjennom markedets erobring av alle deler av livet – og gjennom våre gjensidige bekreftelser av at samtidas idealer er normale og rette.

Det er spesielt tre trekk ved Huxleys skrekkelige nye verden, som vi bør merke oss som refleksjonsbakgrunn for vårt eget samtidsblikk: Dyrkingen av høyt forbruk, avskaffelsen av familien og det nyttige klasseskillet.

Forbruk er fundamentet.

Samtida rettferdiggjør dagens ekstremforbruk ved å lovprise bidraget til BNP, på samme måte som de kondisjonerte Huxleyborgerne fulgte levereglene om at «Gamle klær er motbydelige[..] Vi kaster alltid vekk de gamle klærne. Kassere er bedre enn reparere. Kappe er bedre enn lappe».

Å reparere egne klær er regnet som verdiløse arbeidsoppgaver i vår tid, fordi det ikke sysselsetter, øker BNP eller bidrar til skatteinnbetaling. Dessuten er det jo så gøy med noe nytt! Husk at du fortjener det! Vi er like forført av forbruksideologien, men på et mye høyere nivå enn Huxley kunne forutse.

Huxleys borgere opplever jo selv at de omgir seg med en stor og behagelig mengde luksusprodukter. Vakre klær, parfymekraner, hurtigtransportmidler til nære og fjerne steder, garantert artige aktiviteter som følekino, trappesquash og hindergolf, er lett tilgjengelig.

Slagordet er «Utsett ikke til i morgen den moro du kan ha i dag.» Et slagord som hvilken som helst markedsfører i dag ville tatt til sitt bryst. Men sett i forhold til vår tids materialisme er dette allikevel smått. (Og hovedpersonen må ta en stopp på veien for å kunne ta en telefon. Den sitter fortsatt fast i et hus. Vår egen vidunderlige samtid har sannelig gått videre!)

 

*

Kjenner du igjen noe av din egen samtid i dette fortidige framtidsblikket? I morgen skriver jeg om det neste kjennetegnet – avskaffelsen av familien…

 

DSC01095

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>