Er praktiske ferdigheter nyttige – eller bare «for moro skyld»?

Et av arbeidsfeltene jeg har fått mulighet til bidra til det siste året er Folkeuniversitetets 150-års jubileum. Jubileumet har blitt markert på mange måter, blant annet med en dokumentarfilm, jubileumsseminar og med en omfangsrik bok med fagartikler fra ulike sider av Folkeuniversitetets historie. I denne boka, Folkedanningens vandringer, redigert av professor Toril Strand, bidrar jeg med artikkelen «Læring på alvor eller for moro skyld. En drøfting av danning, jobb og fritid.»

Det har vært et artig oppdrag. Jeg har blåst støvet av mange av Folkeuniversitetets/Friundervisningens gamle studiekataloger på Nasjonalbiblioteket og gravd fram et interessant mangfold og et historisk forløp som gir innspill til samtidas usikkerhet omkring hva som er nyttig – og forholdet mellom teoretiske og praktiske kunnskaper og ferdigheter. Jeg deler noen av disse momentene med dere her nedenfor. Artikkelen i sin helhet kan leses i jubileumsboka:

*

Historien om Folkeuniversitetet startet som en klassisk idealistisk innsats, et engasjement for en bedre verden gjennom å dele godene. Christianiastudentene ville dele sin kunnskapstilgang med de mindre privilegerte. Dagens virksomhet spenner fra eksamens- og yrkesrettede kurs til en rekke kurs under kategorien Kultur og Fritid. Her finner vi tilbud som overhodet ikke fantes i 1864. Den gang var det meningsløst med kurs i båtførerprøven, lefsebaking, søm eller gitarspill. Praktiske ferdigheter fylte folks hverdag og ble overlevert gjennom selve arbeidet.

Og det var ikke de praktiske ferdighetene som ga muligheter til endring og framgang. Bundetheten til det praktiske holdt tvert i mot mange tilbake fra boklig lærdom. Skole betyr opprinnelig «fritid». Det å gå på skole forutsetter at du har fri fra arbeidet som holder deg i live. Løsrivelsen fra de praktiske ferdighetenes tvang og krav krever i seg selv en viss grad av overskudd. De praktiske hverdagsferdighetene ga derfor overlevelse – mens tilgangen til den boklige lærdommen kunne – kanskje – gi en mulighet for et sprang ut av bundetheten.

Praktiske kurs hadde ingen rolle under Friundervisningens tidlige år.  Fra begynnelsen i 1864 var fagene tysk, engelsk, regning, historie og geografi, seinere supplert av skriving og bokføring. Det praktiske arbeidet hadde ikke behov for studentenes engasjement. En historisk gjennomgang viser at de teoretiske skolefagene har vært de sentrale hele veien, formidlet fordi de ble regnet som noe folk trengte – noe «nyttig».

Et sveip gjennom etterkrigstida via kataloger fra tidlig 1950-, 1970-og 1990-tall og til i dag viser imidlertid to ting: Antallet praktiske kurs har økt enormt – og det har skjedd en dreining fra praktiske kurs som var rettet mot å gi nyttige og nødvendige ferdigheter, til økende andel av praktiske kurs for avveksling og livsberikelse. Altså – fra «det nyttige», til det vi gjør for «moro skyld». Det er imidlertid rimelig også å lese inn i dette et danningsperspektiv som søker å favne det hele mennesket, mennesket som ikke bare er bundet til nyttige oppgaver, men også trenger å utvikle seg f.eks. kunstnerisk og kulturelt

Tidslinja blir dermed slik: Vi har gått fra en tid da praktiske ferdigheter var et selvfølgelig og nødvendig krav hverdagen stilte og lærte deg, og videre til en tid da praktiske kunnskaper i en systematisert form i noen grad fikk innpass i kursene. Deretter oppsto en vektlegging av å opprettholde praktisk, nyttig kunnskap gjennom kurs, før vi fikk en overflod av praktiske kurs for å ha noe å fylle tida med og for å være kreativ. Samtidig ser vi en gjennomgående trend som er rettet mot å ivareta gamle kunnskaper. Eksempler på dette er knivkurs og sømkurs.

Friundervisningens egen selvforståelse, på 1970-tallet uttrykkes slik: «Friundervisningen diskriminerer ikke mellom ‘nyttige’ og andre typer studiesirkler og kurs […] hvert menneske har rett til å lære hva som helst uansett andres vurdering.» Her framkommer et danningsperspektiv der det legges vekt på det enkelte menneskes frihet til å utvikle seg i sitt eget liv, uavhengig av konkret nyttevurdering.

*

Menneskelig utvikling og bevegelse vil alltid være avhengig av at en kan overskride nødvendighets- og nyttekravene i det bestående

Fortsatt søker vi til skolefag for å «konkurrere om de spennende jobbene», altså for å være i (nyttig) yrkesrelatert bevegelse. Men hva søker vi for å være i bevegelse og utvikling rent danningsmessig? Er jakten på helhet og mening fortsatt en meningsfull kategori for «folk flest»? Dette spørsmålet har flere ledd: En kan stille spørsmålet om hvor sterkt behovet for frigjøring og overskridelse oppleves. Materiell velstand, innarbeidede rettigheter og offentlige velferdsordninger ivaretar i dag mye av det tidligere tiders frigjøringskamper dreide seg om. For den enkelte kan formålet med å overskride det bestående bli vanskelig å identifisere seg med.

For det andre kan en peke på at dersom dagens begrep om det nyttige i hovedsak måles opp mot arbeidslivets krav og i stor grad krever teoretisk basert skolekunnskap, er det fritida som skal gi det overskridende bidraget. Vi kan stille spørsmålet om hvorvidt fritid i dag oppfattes å ha et slik frigjørende potensial eller om den oppfattes som en generelt mindre betydningsfull kategori, uten nytteverdi.

Summen av dette er risikoen for at det manglende erkjente behovet for frigjøring og bevegelse fører til at fritida blir tømt for mening, den har ikke lenger en nyttefunksjon, verken for overlevelse eller for overskridelse. En meningstom fritid kan fylles med underholdning og likegyldighet. Hvis alt er utbyttbart etter lyst og dagsform og bare er ment å fylle den overflødige, ikke-nyttige tida, fritida, finnes det da noe som kan bevege og utvikle oss som mennesker og kultur?

Dette er spørsmål som langt overgår Folkeuniversitetets ansvar og virke. Dette angår oss som samfunn og kultur.

*

To bekymringsfulle tendenser i vår samtid er nedvurderingen av det praktiske arbeidets nytteverdi i folks liv og den tilsvarende instrumentaliseringen av det teoretiske ved å kreve at teori alltid skal være nyttig for noe.

En sentral utfordring ved å være forberedt på framtida er at den til enhver tid er ukjent. Men mennesker må håndtere framtida, ta ansvar og skape det beste en kan. Derfor må mennesket løftes og dannes, for individets, fellesskapets og framtidas skyld. Det forutsetter et danningsperspektiv som både tar hensyn til hele mennesket, har et samfunnsperspektiv og ser ut over det som er nyttebetont i dag. Dette handler ikke om å tro på en entydig framtidsvisjon, men om å kunne eller ønske å forestille seg en framtid og som individer og samfunn løfte blikket utover dagens krav eller dagens nytelse.

Fritid kan da ikke bare være en benevnelse på den ikke-nyttige og dermed mindre verdifulle tida. Det er i nettopp i disse frirommene i tilværelsen, i det som overskrider nyttekravene, at vekst til gode for framtida kan ligge. Det forutsetter at vi bevarer en respekt for det danningspotensialet frirommene innebærer, og ikke lar fritid bare være en restkategori som kan fylles med likegyldighet.

Det er en betydelig risiko ved å redusere praktiske ferdigheter til bare tidtrøyte. Det innebærer en underkjenning av noe sentralt menneskelig. Et helt menneske er også et fysisk menneske med fysiske behov og praktiske utfordringer. Og framtida kan komme til å stille praktiske krav til oss, også på et nytteplan, som vi ikke kjenner i dag.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>