Dagens Åse: Om leker. Hva trenger ungene?

DSC02497

«De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

 

Dagens utdrag fra Åse Gruda Skards bok Ungene våre tar opp et tema som kan virke helt fjernt og malplassert i vår tid. Det er hentet fra kapitlet «Leiker er så dyre», og argumenterer for at barn trenger leker, at vi må prioritere å skaffe dem noen leker. Dette er i tidlig etterkrigstid. Det er knapphet på alt. Å skaffe leker til barna kunne nok komme vært langt ned på lista over en families prioriteringer. Det er en viktig kontekst for å forstå Skards budskap om barnets behov for leker.

Førjulsdebatten  i 2014 er langt mer fokusert på at vi ikke skal kjøpe for dyre jule- eller kalendergaver til ungene. Midt i overfloden året rundt, med bugnende barnerom i de fleste hjem, er dette et forståelig og viktig tema i dag. Å kutte ned på vårt materielle forbruk og å slutte å drukne barndommen i ting, forbruk og underholdning – bør være noe vi er bevisste på. Året rundt.

Men hva skal vi da med Skards tekst i dag?

To ting:

  • Vi trenger alltid historisk kunnskap som sammenligningsmateriale for å forstå og se vår egen tid tydeligere. Erkjenne vår egen overflod ved å sammenligne med en knapphetstid som ikke ligger så langt tilbake.
  • Vi trenger å vende tilbake til det som er Skards grunnperspektiv på hva som er viktige og gode leker for barna. Vi blir blindet og blendet av all verdens kataloger og tilbud og muligheter – og overøser barn med ting, bare fordi de finnes, kan kjøpes, kan ønskes, vi har råd. Men hva trenger ungene egentlig? Hva gir gode bidrag til barndommen?

Her er utdraget:

«Vi har ikke råd til å kjøpe slike fine og dyre leiker til ungene våre. «Vi greide oss uten da vi var barn, så kan vel ungene greie seg uten også!»

Ja, men greide vi oss uten? Hadde vi ikke ei løkke å leike på, og var det ikke noen plankebiter der som vi laga hus og stasjon og mye annet med? Og fant vi ikke en del skålbrott som vi hadde til kopper og kar? Tegnet vi ikke opp fjøs og stall med småstein? Hadde vi ikke ei kasse til dokkestue? [...] Og moster hadde sendt fine snilehus og skjell som både pynta i dokkestua og kunne lages om til husdyr eller til smykker ettersom behovet var.

Men når det ikke er noen løkke igjen til å leike på, og inga grop til å grave i, og ingen plankebiter, og ingen kvister fra noe seljetre, – og når moster ikke har tenkt på å sende snilehus fra Sørlandsstranda, – ja noe surrogat må vel ungene våre få? Og når det er smått med plassen og verten ikke vil ha dem flyende i trappa støtt, så gjelder det altså å finne fram leikesaker som kan holde interessa fanget i lengre tid. Er de så dyre? Ja, de koster penger, det er sant. Men altfor billige leikesaker er i lengda dyrere, for de går så fort i stykker, så en må til pers enda en gang.

Leiker er ingen luksus. Enten det nå er kjøpte ting eller plankebiter eller heimelaga filledokker, så vokser og utvikler barna seg på å få stelle med dem og lage noe til med dem etter sitt eget sinn. Det er et behov hos barna for å få leike. [...]

Barna trenger å få leike. De må få høve og plass og tid til å leike, og de må ha ting å leike med. Bybarna må ha surrogater for stein og jord, kongler og blomster, kvister og planker, bekken som renner borti bakken, og trærne som er så gode å klatre i. [...]

De trenger ikke så mange ulike leiker dersom de bare får slike ting som det går an å gjøre mye med og som kan brukes både på den ene og andre måten.»

(Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 83-85).

*

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>