Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

DSC01824

Den personlige beretningen først:

Morgenstund med skolebarn. Frokostbord. Stearinlys. Novembermørkemorgen. Noen er trøtte. Alle er i sving. En vil komme seg raskt avgårde for å rekke å spille fotball før skolen starter. En vil få gjort naturfagleksa til seinere i uka for å føle seg i rute. En har sein førstetime og kan somle litt. Katten er fornøyd med at det er nok av folk til morgenkos.

Barna har oppdaget Værmelding for 2050. De kan regne ut at de selv vil være såvidt eldre enn vi foreldrene er nå på den tida. Det er absolutt en fjern framtid for dem – men allikevel innenfor det de klarer å forestille seg og identifisere seg med.  «Da blir det umulig å leve her,» sier de to yngste til hverandre.

Litt seinere, den ferske tenåringen reflekterer rundt 11. september, var det ett fly i hvert tårn? «Og vet du, Mamma, jeg visste ikke om det før jeg var åtte år.»

Vi snakker mye om verden omkring oss, om politikk, samfunnsansvar, aktuelle hendelser og bakgrunnshistorie i vår familie. De fruktbare samtalene kommer som regel spontant, det er sjelden at en vokseninnledet tematisering («Nå skal vi snakke litt om situasjonen i Ukraina, dere….»)  leder så langt.

Så hvordan gikk det så? En kan ikke la to barneskolebarn gå avgårde på morgenen mens de tror at det blir umulig å leve her når de blir voksne. Så vi snakket. Om at det ikke blir umulig å leve her – men at det blir eller kan bli annerledes. Men at en også kan gjøre noe for å bremse klimaødeleggelsene. Om at mamma og pappa og politikere og andre voksne tar ansvar for samfunn og miljø – i dag. Og at de får mer av dette ansvaret etterhvert. (Og så snakker vi om hvorfor det ikke er «bare» å selge skranglekassa vår og kjøpe en hybridbil, selv om det er en smart oppfinnelse…, men at vi faktisk ikke bruker bilen så mye i hverdagen, at det også teller.) At det er mye vi kan gjøre i dagliglivet. At det å holde forbruket nede, reparere og resirkulere, fly lite og tenke oss om er viktig.

Og så går de avgårde. En ny dag.

Med den store, som hadde god tid, ble det flere tilbakeblikk der ved frokostlysene – og refleksjon rundt det å snakke med barn om alvor. 11. september var en måneds tid før han selv ble født. Som så mange andre jorda rundt, ble jeg, den høygravide mammaen hans, slått av alvoret og skrekken over hva slags verden barnet mitt skulle vokse opp i. Han mener han var åtte da han fikk høre om det første gangen. Det er en av vår tids ikoniske og historisk markante beretninger. Den må fortelles. Men ikke i vogga eller midt i Hakkebakkeskogen. Andre barn som allerede var oppmerksomt med da dette skjedde, kunne ikke skånes. Jeg vet om vennefamiliens seksåring som skrekkslagen forsto at «Mamma, dei gjorde det med vilje!».

Ti år seinere sto jeg sjøl midt i et slikt alvor som ungene ikke kunne holdes unna. 22. juli, 2011, vi hørte smellet på mange kilometers avstand, tenkte sprenging på byggeplass og gikk videre. Da jeg litt seinere slo på radioen og umiddelbart høret «Men vi kan melde om at statsminister Stoltenberg er i sikkerhet» forsto jeg at noe var svært alvorlig. At vi kanskje måtte evakuere selv. At jeg måtte få tak i ham som var ute og syklet. Og sjekke med alle kjente om de trengte hjelp. Og jeg skjønte fort at denne gangen kunne jeg ikke skjerme barna fullstendig. Alle tre måtte orienteres, hver på sitt nivå og på sin måte. Femåringen, niåringen og den som skulle fylle åtte dagen etter, kakebaksten var i sving. De var midt i det – og måtte være midt i det. Med oss.

Og så gikk samtalen videre. Om flyene. Om terrorisme. Om ondskap. Om mot. Om barn som skal skånes og barn som ikke kan skånes, men uansett må ledsages.

Før han kastet seg på sykkelen han også. Rakk skolen. Dagens plikter og krav.

*

Det er et stort privilegium å ha barn og få følge med – og være med – på utvikling, undring og utfordringer. Mellomstore barns møte med små glimt av den store verden, av sammenhengene, av spørsmålene, av ondt og godt på stor skala – er givende og krevende. Det er svært verdifullt og viktig å kunne gripe slike samtaler i farta – der de plutselig oppstår, midt i mylderet og matpakkesmøringa og klare å reflektere litt sammen, gi hverandre noen perspektiver og noen knagger.

Vi voksne har ansvaret. Voksenansvaret dreier seg ikke bare om å sørge for næringsrik mat, pugging av engelskgloser og skyss til fotballtreninga. Foreldre har også hovedansvaret for å være plattformen for barnas skritt videre ut i verden. Å bli stor og voksen og klok og ansvarlig er ikke noe som skjer verken på 18-årsdagen eller noen annen enkeltdag. Det er en prosess, skritt for skritt, livet som leves, tankene som tenkes, samtalene som føres. Her har familiesamtalene om livet og samfunnet sin sentrale plass.

Men hvordan skal vi orke å snakke om det onde, skumle og farlige i verden? Vi ønsker jo trygghet og ubekymrethet for ungene våre! Her er noen råd:

Tilby forklaringer

Verden finnes. Utfordringer finnes. Men det blir mindre skummelt og mindre kaosfølelse dersom vi voksne kan sette enkeltbrokker av informsjon inn i en sammenheng. Vis på kart. Fortell bakgrunnshistorie. Vis paralleller som barnet kan kjenne igjen for eget liv. Kanskje fortelle om at «dette skjer veldig sjelden» – eller «dette er alvorlig, men det er langt unna her.» Slike ting kan ikke barn tenke seg til selv – og de vet kanskje heller ikke at de kan spørre om det.

Vis håp

Vi må fortelle barna at voksne tar ansvar for problemer. At vi jobber for å finne løsninger. At både enkeltpersoner og land samarbeider om de vanskelige sakene. Snakk om FN – «klubben for alle landene i verden». Snakk om Stortinget. Snakk om frivillige organisasjoner, miljøvernorganisasjoner, nødhjelpsorganisasjoner. Vis sammenhengen mellom små lokale skritt og egne bidrag til en bedre verden (gå med bøsse under TV-innsamlingen, resirkulere, være en god venn) – og de nasjonale og globale arbeidsfeltene for gode formål.

Snakk om ytringsfrihet og ansvaret for å bruke den. Fortell at når det er problemer – på skolen eller i verden – så er det viktig å si fra og viktig å gjøre noe.

Vis barnet ditt at du som er voksen vet, tenker og tar ansvar.

Og husk at  verden, samfunnet og politikken handler ikke bare om det vonde og skrekkelige. Det handler også om menneskets vilje, mot og samarbeidsevne. Og håp.

Tilpass etter alder, modenhet og personlighet.

Det er ikke voksenversjonen av verden du skal presentere for femåringen din. Femåringer er heller ikke like. Ikke tolvåringer heller. Det er du som kjenner barnet ditt. Vi porsjonerer informasjon og forklaringer slik at de passer til barnet. Målet er mer forståelse, mer trygghet – og alltid beholde håpet.

Barn har rett til å oppdage verden gradvis – ut fra sin egen indre sirkel. At det skal være tur i barnehagen i morgen, en ugrei hendelse med en kompis eller matteprøven kan være mye større for barnet ditt enn Ebola og finanskrise. Start alltid der barnet er!

Det er riktig å skjerme. Vær barnas filter.

Vi setter oss ikke ned og holder foredrag  om alt mulig vi voksne bekymrer oss for. En kan fortelle ganske små barn at noen voksne gjør svært gale ting, at noen barn er fattige og sultne og at vi må hjelpe de som trenger det. Men en trenger ikke samtidig utdype og vise detaljer om all verdens forferdelige overgrep og forbrytelser som kan finne sted.

Alt til sin tid.

Familien er barnets filter. Vi som foreldre gjør valg, siler og prioriterer. Men vi har også ansvaret for å være det filteret som barna ser verden gjennom. Tilby fortolkningsrammer, forklaringer. Bidra med et verdisyn, samfunnssyn og menneskesyn som gjør verden levbar og håndterbar for barna.

Det er riktig å la barna møte alvoret.

Samtidig som det er riktig å skjerme barn, så er det riktig å la dem – gradvis og med voksenfølge – få kjennskap til den verden de faktisk lever i. Og her er det mye som ikke er hyggelig. Det finnes sult og nød, urettferdighet, krig og miljøtrusler.  Det er sant. Vi må forholde oss til det. Og vi kan ikke bare vente til barna oppdager det selv. Det er alltid vi voksne som har ansvaret.

Vi kan ikke oppdra barn i en skjermet velstandstilværelse der det verste som kan skje er at du ikke får alt du ønsker deg til jul. Vi må vise dem verden og alvoret. Men med familefilteret og ledsagelse.

Noen hendelser kan ikke velges vekk. Noen hendelser er så omfattende, alvorlige og gjennomgripende at alle – også barn – har rett til å få vite (på sitt eget nivå) – og få tydelig beskjed om at dette kan vi godt snakke mer om når du vil. Jeg nevner noen slike hendelser i teksten ovenfor. Ingen av oss med barn som dengang var over 3-4 år kunne velge vekk 22. juli, samme hvor vondt og smertefullt erkjennelsen av det hele var. Min datter feiret åtteårsdag med senket flagg, og hun visste hvorfor.

Ikke eksponer – og stikk. Vær med ungen din, vær tilgjengelig.

Jeg mener at du skal snakke om verden og samfunnet med barnet ditt. Men ofte er det ikke oss selv som foreldre som er kilden for barnets tilgang til verden. Radioen står på ved frokostbordet, avisene ligger framme og nettet er fullt av alt. Selv i vår tid med så mye tilgjengelig informasjon, har vi voksne absolutt et ansvar for å sile, skru av og sette grenser for hvor mye som skal fosse ut til enhver tid. Det er ikke slik at ungene ikke får med seg hva som ruller over en skjerm eller sies fra radioen. Men at de får med seg noe betyr ikke at de forstår – eller klarer å vurdere konsekvensene av det de har hørt.

Derfor har vi et ansvar for å ikke la barnet bli sittende igjen alene, forskrekket og i villrede over hva denne nyhetsmeldingen egentlig betyr. Vær tilgjengelig for oppklaringer og spørsmål.

Grip dagen!

De gode samtalene kommer sjelden på bestilling. Plutselig er vi der – følger hverandres tanketråder og reflekterer sammen rundt noe viktig. Vi voksne får ballen i fanget, kan bruke anledningen til å utdype mer om bakgrunn, historie og muligheter. Vi kan spørre hverandre, tenke over hva som er viktig, riktig og mulig.

Men vi må gripe dagen og øyeblikket. Akkurat da.

 

 

 

 

4 thoughts on “Verden er vanskelig. Hva kan vi si til barna?

  1. Vet du, disse gode tekstene dine, om barnas plass i verden, burde stå i pensumbøkene til alle lærerstudenter. Virkelig. Og alle andre som skal jobbe med barn og ungdom. Vi som har godt av å lese ordene dine.

    • Takk, Carina! Det ble jeg glad for å lese :-)
      Gjerne det!
      Og så er jeg jo opptatt av at dette også handler om alle oss som ikke jobber med unger – men som lever med unger. Vi som ikke har timeplaner og læringsmål og prøver – men som lever et liv sammen (slik man jo også gjør på skolen, naturligvis, men der kan en jo nettopp si at «i dag skal vi snakke om Stortinget» – her hjemme må rytmen i samtalen være en annen.) Jeg tror disse samtalene – i hjem og i skole (f.eks.) har mye felles også – og jeg håper jo at det jeg skriver kan inspirere både på privat og profesjonelt plan…
      Uansett – tusen takk.

  2. Jeg er så glad for at du velger å dele dine refleksjoner her. Du er flink til å sette ord på de viktige og nære ting her i livet. Jeg liker så godt hvordan du skildrer hverdagen, og minnes min egen oppvekst med min egen kloke mor. Ganske sikker på at samtalene i bilen til og fra skole- og fritidsaktiviteter bidro sterkt i overgangen fra mellomstor (som du skriver) til voksen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>