Hvem skal være våre barns helter? Om fredspris og behovet for noen å se opp til.

I dag har Malala Yousafzay og Kailash Satyarthi blitt tildelt Nobels fredspris for 2014.  Prisen tildeles for «deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for alle barns rett til utdannelse.»

Jeg tror at den første fredsprisen jeg selv husker, var utdelingen til Mor Teresa i 1979. Da var jeg ti år, og hennes arbeid appellerte sterkt til meg. Formingsklubben som sju av oss jentene i klassen hadde hatt hjemme hos meg hver 14. dag  i alle år siden første klasse, hadde resultert i en mengde flotte gevinster (det må jeg si, også i ettertid, de var flotte, takk til mor for stødig opplæring av oss alle sju!). Målet hadde hele tida vært å lage et lotteri til inntekt for Redd Barna. Nå ble det Mor Teresa og hennes arbeid som ble mottaker i stedet.

Videre er vi minst et par generasjoner voksne som ble tent som politisk engasjerte av Nelson Mandelas kamp, fangenskap og frihets- og forsoningsengasjement. Slik var det også for meg. Det var stort da jeg fikk være med og lede arbeidet for Operasjon Dagsverk det året midlene gikk til det sørlige Afrika. Og da Mandela slapp fri i 1990, var vi mange som hadde fulgt hans kamp i mange år og som jublet over at noen ganger løser ting seg, i hvertfall for en stund.

Historiske helter som Jeanne d’Arc, Fridtjof Nansen eller motstandsgruppa Weisse Rose - eller fiksjonshelter som Jonathan Løvehjerte var også gode å «kjenne til».

Jeg minnes at det var godt å ha helter gjennom barndom og ungdom. Det var godt i en krevende verden som jeg som ganske ung så at var preget av kald krig, atomvåpentrussel og nord-sør-motsentninger, fattigdom  og undertrykkelse, da var det godt og løfterikt å se at noen gjorde noe. Noen sto for noe rett og viktig, kjempet kamper, holdt ut – og ble til og med hørt, anerkjent og fikk til resultater.

Kjempende ledere ga meg en forståelse av at verden ikke bare var vanskelig – det fantes også veier og muligheter.

Slik har det vært gjennom tidene. Ledere – og «helter» – med glød og engasjement har vist vei, tent engasjement og gitt visjoner og håp for mange unge.

Jeg har reflektert mye over hva slags heltebudskap og hvilke idealer som formidles til barn i dag – fra voksenverdenen. Hva slags budskap formidler vi? Er det vinneren av Idol vi vil at barna skal nøye seg med?

Helter blir ikke bare formidlet fra oss voksne. Barn finner egne helter og skifter dem ut selv. Det er absolut lov og mye moro i det å elske popstjerner, idrettsstjerner eller  superhelter.

Men jeg synes det er viktig å slå fast at vi voksne har også lov til vise barna heltedåder, klokskap, lederskap og mot – i fortid og samtid, i fakta eller fiction – og på denne måten vise at det finnes forbilder som handler og tenker for fellesskapet.

Og så kommer det slike helter som Malala! En helt og en ledestjerne for både store og små.

En ung jente som har kjempet en kamp, som kjemper en kamp, som blir sett og anerkjent og takler det hele med slik klokskap og verdighet  – og som kan inspirere og dele av sin klokskap og inspirere også våre barn til å tenke på fellesskapet og kjempe for det gode.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>