Hvorfor er høstferien et problem?

Sarkasmeadvarsel! Men det betyr at det også er et seriøst budskap her:

DSC01871

Det er en gjenganger. Hver eneste gang det er skoleferie på kalenderen. En kjedereaksjon i tradisjonelle og sosiale media:«Vekk med høstferien!», «Hva skal ungene (eller lærerne!) med ferie med en gang de har begynt på skolen?», «Er  vel ingen som skal ta opp poteter lenger, nå!» Og selvfølgelig den faste klagen over at «Sommerferien er for lang!» «Det blir brudd i læringen!». Vinterferien er det sikkert også noe feil med – men forholdsvis få klager faktisk på de spredte fridagene i mai. Før det hele tar av igjen når juni kommer og klagekoret over den alt for laaange sommerferien oppstår igjen.

For skoleferiene er jo ikke tilpasset et moderne familieliv med to utearbeidende foreldre med tilhørende korte feriekvoter, må vite. Barnehageforeldrene som klager over en planleggingsdag i ny og ne får virkelig virkeligheten rett i fleisen når skoleruta blir kjent. Men selv om SFO dekker nesten alle skoleferiedagene for barn mellom seks og ti år (puuhh – trenger ikke ha fri sammen med ungene dine allikevel, bortsett fra julaften og juli) – så klages det så det står etter. I samme slengen kan en jo føye til at det er veldig lite greit at småbarn er syke ut over de tildelte sykebarn-dagene. Det passer rett og slett dårlig.

Det er klart det er et problem dersom barn blir gående aleine i ukesvis. Et virkelig problem. I gamle dager måtte arbeidermødre binde småbarna fast i senga om morgenen før de løp avgårde til 12-timers skiftet på fabrikken. Det var bedre at barna frøs enn at det var varme i ovnen som kunne brenne huset og barna ned. Nøden tvang foreldrene ut og barna til å være aleine. Ingen bekymret seg over tiåringers aleinetid – de var i jobb de også. Den gangen kan en snakke om reelle problemer og manglende valgmuligheter.

Valgmuligheter raljeres det også så mye over i dagens ordskifte. Hver gang noen nevner valgfrihet og valgmuligheter – som et ideal eller til og med en realitet, for eksempel i kontrast med fabrikkarbeidermora med den fastbundne treåringen nevnt ovenfor – så pruster noen seg opp som om dette er et alvorlig brudd på offentlig debatts skikk og bruk-regler: Vi må jo forstå at det er plikt, delt normalitet og vårt felles ansvar for å gå i identiske spor som er det avgjørende. Da kan vi jo også klage over de samme tingene. At ungenes fridager ikke passer inn, for eksempel.

Hva med en alternativ vinkling en gang i mellom? Hva med å se på barnelivet som noe som ikke er til for å tilfredsstille dette vanvittig effektive tidsklemmeløpet der alt er forhåndsdefinert og planlagt og puttet i passende bokser? Hva om barndom faktisk også er noe annet enn å gå raskest mulig i opptrådte spor?  Hva med å erkjenne at barndom tar tid, at det er mye lærdom i bruddene og omveiene og somlestundene – at livet skal leves som en helhet der hjemmeliv, fritid og leksefri gir muligheter for liv, erfaring og lærdom på helt andre dimensjoner enn den jevne rutineskoledagen gir. Hva med å huske at det er barna som er våre egentlige læremestre på å se verdien av livet akkurat her-og-nå, (vi trenger ingen mindfulnessbøker hvis vi har en treåring i huset!)

Det er jo høna eller egget når en skal finne ut hva som er et problem. Hva kom først?!! Hva er det gitte – som vi måler resten opp mot? Hvorfor er det, i vår (nå bryter jeg normene, nå gjør jeg det) overflods-valgfrihetstid i verdenshistorien, slik at det er de voksnes dobbelte utearbeid som er det gitte, det ikke-foranderlige, den overordnede målestokken som frustrasjoner skapes på bakgrunn av. Ikke for eksempel (vilt eksempel, I know) – omsorgsansvaret i hjemmet, med noen småtroll som ikke alltid passes av noen andre, med noen småstore skolebarn som ikke alltid har en timeplan…

Har vi institusjonalisert så mye av barneomsorgen at vi blir stresset når institusjonslivets grenser nås? Når ferien kommer? Når barnet blir for sykt til å dra avgårde? Når pausene i livet inntreffer? Hvorfor regnes ikke det som normalt, noe vi allerede tar høyde for, noe som er innbakt i livet med små mennesker?

*

Jeg har  stor forståelse for de enkelte, individuelle frustrasjonene og fortvilelsene over liv som ikke henger sammen. Krav og rammebetingelser som ikke henger sammen. Valg som kanskje må gjøres på tvers av ønsker.

Men som samfunnsborgere, med tale- og meningsrett, så må vi kunne se på det som et forholdsvis urovekkende trekk ved vårt samfunn at skolebarns små avbrudd fra rutinelivet regnes som et problem.

 

 

 

20 thoughts on “Hvorfor er høstferien et problem?

  1. Godt innlegg! Og når du skriver det sånn, tenker jeg bare «hva er det vi driver med?!» hvor forskrudd er det ikke vi har ordnet oss?

    Fortsett å skrive med perspektiv, det trengs!

  2. Ja – «hva er det vi driver med» er vel noe av det jeg lurer mest på og er mest urolig for også. Jepp – jeg skriver videre :-)

  3. Hei! Jeg er enig i ditt grunnsyn om barndommens verdi og barns behov for pauser. Men jeg synes du er svært urettferdig og selvrettferdig i mye av det du skriver. Jeg forstår at du ønsker å diskutere rammer, men opplever at du skyter mot foreldre på mikronivå. Slett ikke alle har mulighet, og jeg snakker reell mulighet, til å kombinere hus i skogkanten m hjemmejobb. Alle jeg kjenner setter barna sine foran alt annet og strekker seg så langt de kan for å gi dem lange og gode ferier, hjemme m sykt barn uten lønn er man når sykedagene er oppbrukt etc. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i sytekoret du beskriver. Men d jeg kjenner igjen er en reell frykt for at kabalen ikke skal gå opp. Foreldre ferierer på skift – uten en eneste ferieuke sammen- for å komme rundt etc. Jeg synes d siste vi trenger er sarkasme og mistro til våre hensikter.

    • Hei. Jeg mener det er viktig å kunne se dette på to plan. Vi lever alle et liv vi trenger å få til å gå opp. Der kjenner vi selv kravene og rammebetingelsene – og de fleste av oss gjør svært mye for å klare å gjøre «så godt vi kan» (noe som betyr forskjellige ting i forskjellige liv). Dette skal vi alle ha stor respekt for og støtte hverandre i. Som jeg skriver igjen og igjen – det er mange måter å leve ansvarlige liv på.

      Samtidig mener jeg at vi må også kunne ta et blikk på hvordan vi fungerer og innretter oss som samfunn. Hvordan vi snakker/skriver/omtaler forskjellige fenomener. Hvordan vi skaper forventninger gjennom den felles offentlige samtalen, vedtatt politikk, ulike samfunnsinstitusjoner osv. Dette bidrar til de rammebetingelsene som vi forholder oss i våre enkelte liv. Mange av oss strever med disse rammebetingelsene – de former krav og ordninger som gjør at vi ikke får ting til å gå opp. Jeg mener at vi da også må diskutere rammebetingelsene – stille spørsmål ved disse – ikke bare gå rundt og streve og føle oss mislykka. Gjennom en slik analyse kan vi kanskje også gjøre noe med disse rammebetingelsene, over tid.

      Det er dette nivået denne teksten er rettet inn mot. Ikke den enkelte av oss som strever.

      Hvis du ser på avslutningen av innlegget mitt så presierer jeg at jeg har stor forståelse for at alle strever med å få egen kabal til å gå opp. Slik er det for alle – også for meg.

      Men det er ikke poenget i denne teksten – den retter seg mot hvordan vi håndterer dette som samfunn. At vi har i felleskap innrettet oss slik at det blir et problem at barn ikke alltid passer inn i disse rammene.

      • ..får også lyst til å legge til at det ikke bare er egen kabal dette avhenger av. Det finnes også en rekke arbeidsplasser hvor en ikke selv kan bestemme når en har fri. Jeg arbeider f.eks. i en akuttavdeling i sykehus hvor vi må ha en minimumsbemanning til enhver tid. Nesten alle har små barn og ønsker tid og fri sammen med famile. Jeg ønsker ferie for mine unger, og ønsker også å være sammen med de da. Er villig til å ta ut ferie uten lønn for å få dette til. Samtidig unner jeg også mine kollegaer fri, derfor må vi fordele oss i mellom. Dette er jo egentlig ikke et kritisk innspill mot dine refleksjoner, jeg tenker også som du at en skal prioritere tid og måtte gjøre noen forsakelser i forhold til det som er viktigst. Men jeg opplever ofte at debatten dreier seg inn mot de individuelle valge og prioriteringer. Som samfunn har vi også krav og må tilpasse oss strukturer utover vår egen familiefungering. Noe annet ville bli svært problematisk for storsamfunnet vårt.

        • Hei, Bente – takk for din kommentar :-) Mange av oss har jobber og ansvar som ikke kan tilpasses skoleruta – eller skole-/barnehagedagen for den saks skyld. Samfunnet trenger folk på jobb hver dag og hver natt mange steder i samfunnet vårt. Og når man har en jobb – så må en selvfølgelig stille opp på de premissene jobben innebærer.

          Dette er selvfølgelig en utfordring for disse familiene – ikke bare i høstferien, men også i andre ferier, helger -eller helt vanlige kvelder og netter.
          Som jeg for eksempel skrev om i innlegget der jeg kritiserer Willy Tore Mørchs angrep på «finanselitefamiliene» http://erunderveis.wingaard.com/?p=202 – så mener jeg det er veldig viktig at vi har respekt for at det må finnes ulike individuelle og gode løsninger for ulike familier – og at det f.eks. ikke bare kan være «middelklasse-akademiker-skrivebords-fleksitids-normen» som må gjelde for alle. Så ja, kabalen er krevende og mange strever med den, særlig med to fulle og kanskje turnus-/vakt-baserte jobber i en familie.

          Men hva gjør vi med det? Legger ned skoleferiene? Gjøre skoleferiene fleksible, ta-ut-når-du-vil? Natt-barnehage? Au pair eller besteforeldre som ekstravakt hjemme? Privat nedskalering (lavere samlet jobbprosent..?). Legge ned en del av skoleferiene er jo en løsning på samfunnsnivå. Jeg tenker jo at den bare i begrenset grad løser noe for turnusarbeiderene (helger, netter osv finnes fortsatt) – men det er i hvertfall en tilpasning på arbeidslivets premisser, mer enn på barnas, tenker jeg. Og akkurat der må vi føre en samfunnsdebatt – samtidig som vi strever med våre individuelle kabaler på kryss og tvers.

  4. Der hadde vært interessant om du også hadde noen tanker om hvordan samfunnet og rammene burde være – ikke bare en kritikk av d vi har i dag. Jeg opplever dessverre ikke tonen i det du skriver som særlig støttende eller tolerant, selv om du understreker at du ønsker å være d på mikronivå. Sjekk f eks avsnittet ditt der du skriver om planleggingsdager og SFO. Den underliggende tonen er: benytter du full SFO er du en dårlig forelder som bare ser barna dine på julaften og i juli.
    Jeg tror heller ikke at majoriteten av foreldre går rundt og føler seg mislykka fordi de ikke strekker til innen rammene våre. Ferier er en utfordring logistikkmessig for mange, og kanskje burde folk m barn hatt flere ferieuker nedfelt i loven? De fleste arbeidsgivere gir ikke ekstra ferie uten lønn m mindre de må. Men føle meg mislykket fordi om barna går på SFO/ barnehage? Nei, der går grensen.

  5. Hei! Du setter fingeren på noe viktig som alltid. Hos oss er ikke dette noe stort problem. Jeg jobber som frilanser og er mye hjemme. Dette er på ett vis et gode, samtidig mister jeg både pensjonssrettigheter og arbeidstilhørighet. Det siste er egentlig det verste.
    Men jeg tenker på dette med den lange sommerferien. Alle unger vokser jo sånn om sommeren, de blir liksom en større utgave av seg selv på disse månedene. Klart sola og isspisingen har en del og si, ser jo det. Men jeg undres på om ikke er den lange friperioden som på et vis gir et lite hopp både i lengen og ikke mist i modenhet. Som ung leste jeg pedagogikk og lærte at utvikling går i trappetrinn. Det står stille en stund, og så gjør man et nytt hopp. Sommerferien er en slik mulighet til å bykse et trinn videre og bli klar for et nytt skoleår tenker jeg.

    • Akkurat sånn tenker jeg også om sommerferien! Det er liksom et hopp for ungene hvert år – det er ikke bare en ferie, det er en overgang fra en fase til en annen:-)

  6. Jeg synes det er helt betimelig å si noe om hva vi ønsker som samfunn og hvilke holdninger vi viser når vi sladrer på parkeringsplassen. Jeg er så inderlig lut lei av nettopp å høre på folk sutre over barnas fridager. Barna trenger å være sammen med foreldrene sine. Foreldre trenger å være sammen med barna sine. Og jeg mener det er det vi må kjempe for. Mødrene våre kjempet for rett til arbeid og likelønn. Vi må kjempe for retten til å være sammen med barna våre. Hvordan det løses praktisk er en ting, en annen ting er våre holdninger til tingenes tilstand.

    • Jeg tenker også på hvordan dette skrives om i offentlig debatt, og hvordan det behandles som politisk tema. At folk sjøl strever med å få kabaler til å gå opp og har hjertesukk over egen situasjon er en ting – men hvordan vi som fellesskap håndterer og definerer noe som problemer er noe annet. Da er det over på høna-eller-egget, som jeg skriver. For hva er det egentlige problemet? Er det ungene som er problemet – eller hvordan vi har konstruert samfunnet?

  7. Til Ingvild: Helt enig i at vi bør diskutere hvordan rammebetingelsene burde være! :-) Dette skriver jeg forholdsvis ofte om. (I denne teksten kan du f.eks. se på avsnittet som begynner med «Hva med en alternativ vinkling…»)

    Jeg kan godt gjenta at sarkasmen min her er rettet mot samfunnsdebatten. Angående foreldreskap presiserer jeg at vi alle gjør – stort sett – så godt vi kan og at det er mange måter å leve gode og ansvarlige liv på. Temaet her er ikke bruken av institusjonene – men den frustrasjonen som uttrykkes om institusjonenes grenser, f.eks ved ferier.

    Et ansvarlig voksenliv kan handle om noe mer enn å gjøre så godt en kan innenfor rammebetingelsene. Det kan også handle om å stille spørsmål ved rammebetingelsene og normalitetsoppfatningene en lever innenfor. Det er ikke viktig om det er en «majoritet» eller «minoritet» som føler at de strekker til eller ikke strekker til. Mange uttrykker at de strever med å få egne kabaler – og med å få egne liv versus egne ønsker/idealer til å gå opp.

    Da er det ansvarlig og solidarisk å også belyse rammebetingelser omkring disse utfordringene folk opplever. Belyse og nyansere en del av de rådende røstene. Nyansere det som oppfattes som «gitt» i debatten, det folk tror at «slik er det», «dette må jeg». En slik nyansering mener jeg bidrar til en demokratisk debatt der det er mulig å mene ulike ting om rammebetingelser – og det mener jeg også bidrar til å støtte opp om folks bevissthet om egne valg. Valg som absolutt kan være ulike, ulike og gode nok.

  8. Jeg tror du maler fanden litt på veggen her, Ingvild, og tolker ting ut fra teksten som ikke står der. Jeg oppfatter ikke Guri sin tekst eller bakenforliggende meninger slik som du. At «samfunnsnormen» (makronivå) er at det skal være jobben som er førsteprioritet, også når man har barn er det grunn til å sette spørsmålstegn ved. At det i en fase av livet som krever fleksibilitet, er lagt opp til å være lite rom for det. Jeg som har fulgt Guri en stund vet også at hun stadig skisserer alternative løsninger for familierelaterte samfunnsspørsmål, men særlig oppfordrer oss alle til refleksjon. Det er absolutt ikke noe galt i å ha barn på SFO. Men det bør også være rom for mangfold, for å prioritere annerledes hvis det er det rette for deg og din familie. Og at samfunnet heller skal tilpasse seg barndommens natur enn det motsatte, slik det overveiende er i dag. Støtter deg i dette, Guri!

  9. Jeg er ikke enig i at samfunnsnormen er at jobben skal ha førsteprioritet. Vi har et samfunn der det er mulig å jobbe og ha barn samtidig, og faktisk tilbringe mye tid sammen m barna sine selv om man jobber. Det er ganske unikt, og det er jeg glad for. Så jeg synes tvertimot at det er mange mammabloggere som maler fanden på veggen i sin kritikk av samfunnet vårt

  10. Ingvild: Så fint at du er fornøyd! Ikke noe som er bedre enn det! Selv ble jeg syk av kombinasjonen jobbsituasjon og barn. Vi er alle forskjellige, har forskjellige barn og forskjellige familier.

  11. I går underviste jeg i en novelle som heter «They sold mye Sister», om en afrikansk familie som solgte bort døtrene sine, om en kultur som har barn som en slags valuta – ikke til personlig glede, men som noe som skulle sikre familien økonomi. sønnene ble, som faren, en inntektskilde, døtrene måtte giftes bort for penger for å ha en verdi. Er vi sjokkert? Selvsagt. Fordi at VI har jo så godt forhold til barna våre. Vi har dem jo fordi vi har lyst på barn, ikke sant? Eller?… Temaet du tar opp setter jo det spørsmålet litt i perspektiv!
    Mange nordmenn klarer selvsagt balansen, men i samfunnsdebatten høres det ut som om barn er noe vi får for å skaffe arbeidsplasser til andre, som igjen kan sikre skattepenger til pensjonskassen. Vi kan velge å gjøre det annerledes, men du verdsettes ikke for det.

  12. Det er klart at for to foreldre som begge arbeider fullt og som ikke er f.x. lærere så er det utfordringer knyttet til skolens ferier.
    Hører jo om familier som fordeler ferieukene slik at de kun har en eller ingen uker hvor både mor og far har fri.
    Så er det jo slik som det alltid er, de som har ressurser vil lettere kunne gå ned i arbeidsmengde, de som ikke bor i pressområder vil kunne klare seg med mindre, og de som har besteforeldre som kan trå til vil kunne få dekket opp litt der.
    Da min mann var liten var hans mor alenemor og i full jobb, ganske uvanlig på 70 tallet. Om sommeren var han og søskenene en måned på ferie hos besteforeldrene, det var slik det «gikk opp» for dem.

  13. Takk til dere alle for engasjerte kommentarer til dette innlegget, så langt!
    Jeg synes diskusjonen understreker et veldig sentralt poeng når det gjelder nettopp slike temaer – nemlig utfordringen ved å diskutere noe som både er et generelt samfunnstema – og samtidig noe nært, personlig og sårbart for de fleste av oss, slik som alt som har med ungene våre å gjøre. Det er flere fallgruver knyttet til dette.
    En kan for eksempelt kritisere noe på samfunnsnivå – og så bli mistenkt for at en mener at alle som velger, eller er nødt til å forholde seg til dette i sitt eget liv gjør noe feil.
    Eller vi kan bli så opptatt av vårt eget private perspektiv at vi tenker at det som er et problem for meg og mine – sikkert gjelder alle andre – eventuelt omvendt, hvis dette fungerer greit for meg i mitt liv eller for mitt barn, så kan det umulig være et problem på samfunnsnivå – eller for noen andre barn eller familier.

    De fleste av oss har fullt opp med å håndtere våre egne liv og alle valg og kompromisser vi må gjøre der. En av dere beskriver det faktisk som en «reell frykt» for om kabalene går opp. Som individer har vi ulike rammebetingelser og ressurser – og også ulike ønsker, og bør derfor i mange situasjoner velge ulikt. (Jeg mener det er større grunn til bekymring når valgene blir for like og normalitetsrammene blir for trange).

    Så finnes imidlertid også dette samfunnsnivået. Uavhengig av våre egne private utfordringer eller løsninger kan vi (også) bidra i en samfunnsdebatt om våre felles (politiske) løsninger, forståelsesformer og ideer. Dette gjelder hvordan vi ordner oss som samfunn. Min idé om et demokratisk og mangfoldig samfunn innebærer å gi rom for ulikhet. Det finnes andre ideer.

    Min bekymring er, – som sagt – for mye ensretting og for trange rammer for den enkelte og den enkelte families variasjon av valg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>