Dagens Åse – link til dagens skjermdebatt

DSC04034

Åse Gruda Skard (1905-1985) var barnepsykolog og samfunnsdebattant med et langt og engsjert liv i offentligheten. Boka «Ungene våre» ble utgitt første gang i 1948. I korte tekster om ulike temaer skriver Skard om nettopp «ungene våre», om samfunns- og foreldreansvaret for ungene blant oss. Sentralt for Skard var å formidle barnets perspektiv, at det tar tid å være barn, det tar tid å modnes og lære alt en skal lære. Boka bærer på den ene siden tydelig preg av sin samtid i etterkrigsknapphet, med boligmangel og trange kår. Det er et nyttig historisk perspektiv for oss i vår overflod. Samtidig har den et budskap som gjelder oss og når oss tross distansen i tid. Den er direkte, jordnær og god å lese. Boka ble av Dagbladet i 2008 omtalt som blant de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig. Jeg deler i blant noen utdrag herfra.

Dagens utdrag fra «Ungene våre» er fra kapitlet «Skal vi gå på kino?» Det er lenge siden dette. Kino var av de få ekstraordinære opplevelsene en kunne ta med barn på i etterkrigstidas knapphet. Skard skriver om filmer som «høver for barn» – og savner mer vekt på gode barnefilmer. Samtidig advarer hun mot skremmende scener og påpeker at filmene virker mye sterkere på barn enn på voksne. Det er noe vi fortsatt burde huske på. Grensene for hva vi mener at barn «tåler» er flyttet mye på få år. Det er ikke gitt at de flyttes i riktig retning, for å si det forsiktig!

Og Skard tar også opp omfang av mediebruk – hvor mye ungene burde gå på kino. Det kan være en nyttig historisk basert pekefinger til vår egen mediebruksdebatt. Gjør et eksperiment – bytt ut «kino» i teksten nedenfor med nettbrett/dataspill/skjermbruk – og se om det virker relevant:

*

«Barn skulle ikke gå ofte på kino. Dersom de blir «kinogærne», er det et tegn på at det er et eller annet i deres eget liv som ikke tilfredsstiller dem heilt. Kanskje de opplever for lite, at livet blir for ensformig og ikke gir dem nok av nye inntrykk å arbeide med. Da er det bedre om de får gå på turer og oppleve noe nytt i det virkelige livet. Eller kanskje de ikke får være nok sammen med mor eller med far. Da burde mor og far gjøre sitt aller beste for å være mer sammen med ungene sine enten heime eller på turer. Kanskje det er problemer i livet som barna ikke finner løsning på og som de søker til kinoen for å få greie på, seksuelle spørsmål, spørsmål om mennesker, dyr eller maskiner som ingen vil forklare for dem. Kanskje de ikke får utfolde kreftene sine, kanskje trange boliger og strenge husverter setter stengsel for dem så de ikke får springe og hoppe og stupe kråke og rope og bruke kreftene sine som de har bruk for. Da får de en slags erstatning med å se på all farten og spenningen på det kvite lerretet. Og igjen må vi si at det er bedre om barna kan komme ut på sportsplassen eller i skauen og få bruke sin egen kropp fritt og fullt ut.

Men en gang i blant er det moro med kino. [...]«

Skard, Åse Gruda (1948/2009). Ungene våre. Oslo: Gyldendal, side 153.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>